Det siste dopingåket?

Omdømmekrise? Jeg får mange spørsmål om idretts-Norge er i en omdømmekrise på grunn av dopingavsløringer og anklager om doping. Det er vanskelig å svare på og det er kanskje ikke det spørsmålet vi bør svare på først når vi vurderer det som skjer i disse dager. Omdømmet avhenger av forventninger. Hvis det er en rådende oppfatning er at doping har foregått i alle tider og pampene i idretts-Norge i utgangspunktet ikke er til å stole på svekkes ikke idrettens omdømme hos vanlige folk på grunn av det som skjer i disse dager. Sponsorer kan vurdere dette annerledes. Det som er viktig for idretts-Norge nå, er å komme videre på best mulig og riktig måte. Her er fire tips om hva som bør gjøres.

Realitetssjekk. Først er det viktig at vi tar en realitetssjekk og innrømmer at også nordmenn har dopet seg. Glansbildet om at nordmenn er reine og at doping kun foregår utenfor riksgrensen må parkeres. Det er lov å bli skuffet over at nordmenn blir knyttet til doping, men det må ikke alltid være en stor overraskelse. Erkjenner vi at også nordmenn doper seg/har dopet seg trenger vi ikke lete etter unnskyldninger og bortforklaringer hver gang noen blir tatt, men heller prøve å finne forklaringer på hva som er skjedd og hvordan.

Sannhetskommisjon. Jeg har tidligere ymtet frempå om et en sannhetskommisjon, der vi åpner for at alle som har vært med på doping eller har kjennskap til doping får ytre seg uten frykt for represalier. En amnestiordning om du vil. Dette er ikke en perfekt ordning, men kan bidra til at vi avdekker saker som ennå ikke er kjent, får belyst saker som allerede er oppe i dagen og letter på trykket til alle som går med dårlig samvittighet. Hva man skal gjøre med leger og annet støtteapparat som har bidratt til doping er jeg usikker på.

Smertelindring. Jeg er av den klare oppfatning om at det er langt mindre doping i toppidretten i dag enn det var for 10-15 år siden. Det betyr at de fleste sakene som avdekkes i dag er gammel moro som overskygger for det gode dopingarbeidet som gjøres i dag. Får vi til en ordning som gjør at vi blir ferdig med fortiden på raskest mulig måte og på en måte som gjør at fortid forblir fortid tror jeg vi kan konsentrere oss om andre dopingutfordringer. Som for eksempel dopingproblematikken hos ungdom i den ikke-organiserte idretten. En sannhetskommisjon vil åpne mange sår og være smertefull, men det er bedre at man går gjennom en rask og smertefull prosess enn at man skal seigpine seg med enkeltsaker i mange år framover.

Idrettens faglige utvalg (IFU)? Dopingbruk er et spørsmål om etikk, moral og jus. Det utfordrer også idrettens selvråderett. Noen roper på et idrettens økokrim fordi doping anses som svindel, andre mener at idrettens eget påtale- og domsapparat er i stand til å håndtere dette på egen hånd. Men er svaret mer jurister? Kanskje vi trenger et idrettens faglige utvalg (IFU), et utvalg som består av jurister, filosofer og samfunnsforskere? Et utvalg som kan vurdere saker i en bredere kontekst enn det strengt juridiske og som kan peke på de moralske og etiske problemene med doping. Både som et fagorgan der man kan søke råd i vanskelige saker, men også som en instans som kan gjøre vurderinger i ettertid av hvordan saker er håndtert. I dopingsaker som vi har sett den siste tiden tror jeg at idrettsledere ofte føler at de står sørgelig alene. Kanskje kan et IFU bidra til å gi dem større ballast til å ta riktige beslutninger og til å vurdere håndteringen i ettertid?

Omdømmebygging. Det som er viktig i de pågående sakene er at man ikke tar beslutninger med sikte på å bedre omdømmet. Man bør ta beslutninger som er riktige. Tar idretts-Norge de riktige beslutningene, vil de kanskje overraske den vanlige mannen i gata positivt. Da snakker vi ikke lenger om omdømmekrise, men om et forbedret omdømme. Som de sier i idretten: det er viktig å ta en kamp om gangen og ha fullt fokus på arbeidsoppgavene. Da kommer resultatene, også når det gjelder omdømme!

Internasjonal politikk - musikk eller idrett?

Ny Walts? Det er mange måter å forklare internasjonal politikk på. Harvard-professor Stephen M. Walt gjør et forsøk med musikk og idrett i Foreign Policy denne uken. Han spør: er internasjonal politikk likt musikk eller idrett?

Mars og Venus. I studiet av internasjonal politikk (IR) er Stephen M. Walt en kjent figur. Han er en såkalt nyrealist som blant annet er kjent for å ha popularisert begrepet ”bandwagoning” – det vil si at små stater allierer seg med store, sterke stater for å oppnå sikkerhet. Det han imidlertid har fått mest oppmerksomhet om de siste årene er boken The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy som han skrev sammen med John Mearsheimer i 2007. Der påstår han at Israel-lobbyen har stor innflytelse på amerikansk utenrikspolitikk. På 1990-tallet var en av de mest leste og debatterte bøkene om internasjonal politikk, Robert Kagans bok Of Paradise and Power: America and Europe in the New World Order. Kagan hevder i denne boken at amerikanerne er fra Mars og europeerne fra Venus eller at amerikanere er realister og at europeere er liberale (eller at amerikanere er smarte, mens europeere er dumme). Nå prøver Walt seg med nye metaforer – liberale tenker som musikere og realister som idrettsmenn. Spørsmålet er om det er vellykket…

Den sterkestes rett? Kort fortalt mener liberalister i internasjonal politikk – i følge Walt – at man tjener på å inngå samarbeid med andre stater – utnytte seg av komparative fordeler – mens realistene frykter at dette kan svekke den som i utgangspunktet er sterkest, og at den relative balansen mellom to parter forskyves på lang sikt. Det er selvfølgelig forholdet mellom USA og Kina han er bekymret for – eller USAs tap av makt til Kina. Forvirret? For vanskelig? Musikk- og idrett som metafor kan kanskje gjøre det enklere…

Idrett og musikk. For liberalistene – igjen i følge Walt – er internasjonal politikk som å spille musikk og stater fungerer som et musikkorkester. Musikerne må bli enig om hva de skal spille og øve til de blir samstemte. Realistene ser på internasjonal politikk som idrett. Det er klare vinnere og tapere, deltagerne jukser noen ganger, og de gjør alt de kan for at motstanderen ikke skal få kikke dem i kortene. Walt selv mener at verden ligner mest mulig på idrett - han er som sagt en nyrealist. Til tross for at stater kan ha fordeler av å samarbeide, så er allikevel ikke fordelene ved å samarbeide jevnt fordelt og den sterkeste har alltid en fordel. Er dette en god analyse/gode metaforer?

Snudd på hodet. Nå er ikke musikkverdenen helt fri for konkurranse. Selv om Morten Harket er den mest profilerte musikeren i A-Ha er det Pål Waaktar som tjener mest penger. Det har sikkert vært strid innad i gruppen om hvordan pengene skal fordeles og hvem som skal krediteres sangene. Og ser du på kampen mellom idrett og kultur når det gjelder fordelingen av tippenøkkelen, så er musikkbransjen også opptatt av vinnere og tapere. Olympiatoppen samarbeider med mange utenlandske trenere, og har utveksling med mange konkurrerende miljøer i håp om at det gjør Norge bedre. Hvem er liberale og realister i disse eksemplene?

Bandwagoning i norsk idrett? Walts analyse er uansett morsom og kanskje kan han få musikken og idretten interessert i internasjonal politikk? Kanskje vi skulle engasjere Stephen M. Walt for å analysere debatten om Norge bør arrangere OL eller ikke? Kanskje analysen om musikk og idrett da blir mer enn metaforer? Bandwagoning i norsk idrett? Hvem er på Mars og hvem er på Venus i denne debatten?

Ti på topp - idrettsstjerner som gjør politisk karriere

Ekte idrettspolitikere. Idrett får en stadig større plass i politikken. Men det er få tidligere toppidrettsutøvere som gjør seg gjeldende i politikken. Her kommer et forsøk på å rangere de ti mest innflytelsesrike politikerne i verden, med bakgrunn som idrettsutøver på høyt nivå.

Kupers Political Football. Det er gjort mange forsøk på rangering av idrettsutøvere. I 2005 rangerte den kjente journalisten og forfatteren Simon Kuper – på oppdrag for Channel 4 – et fotballag under rubrikken Political Football. Kuper satt opp 11 spillere som han mente hadde stor politisk innflytelse. Laget han satt opp (i en 3-4-3-formasjon) var:

Målvakt: Rene Higuita;

Forsvar: Paul Breitner, Franz Beckenbauer, Lilian Thuram;

Midtbane: Walter Tull, Neil Lennon, Diego Maradona, Zvonomir Boban;

Angrep: Matthias Sindelar, George Weah, Paolo Di Canio. (Manager Silvio Berlusconi).

Spillere utenfor politikken. Dette er en meget interessant oppstilling, men den har nesten bare med spillere som har hatt politisk betydning uten selv å ha vært med i politikken. Walter Tull var den første svarte profesjonelle utespilleren i engelsk fotball (keeperen Arthur Wharton var den første svarte profesjonelle spilleren). Matthias Sindelar var en meget god østerriksk spiller som nektet å spille landslagsfotball for Hitler-Tyskland. Disse har hatt politisk symbolkraft, men de var aldri politisk aktive. George Weah var presidentkandidat for Liberia i 2005 og fikk flest stemmer i den første valgomgangen – men tapte mot Ellen Johnson Sirleaf. Han har litt politisk innflytelse gjennom sitt parti Congress for Democratic Change (CDC). Men han er altså ennå ikke folkevalgt.

Bin Laden på laget? I e-postutveksling med Simon Kuper i 2005 foreslo jeg på spøk Osama bin-Laden, fordi han hadde en lovende keeperkarriere. Kuper mente dette var et morsomt forslag, men mente at Channel 4 ikke ville godta en av verdens mest hatede menn på den politiske elleveren. Moralske verdier var for dem et kriterium. Dette preger også menigmanns diskusjon av for eksempel verdens beste fotballspiller. Misliker du Maradonas narkotikabruk og lett usympatiske fremferd er du mer villig til å kåre Pele eller Messi som tidenes beste spiller enn Maradona. Selv om det ikke har noe med fotball å gjøre…

Sosialt engasjement. I år har New York Times-journalisten William C. Rhoden (igjen) prøvd å definere hvem som er de største svarte idrettsutøverne gjennom tidene, og han har lansert noen kriterier for hvordan man skal lage slike kåringer. Rhoden – forfatteren bak den meget leseverdige boka ”40 Million Dollar Slaves” - mener at Muhammed Ali og Tommie Smith har langt mer å fare med enn for eksempel Tiger Woods og Michael Jordan. De to førstnevnte har vist et sosialt ansvar og kjempet for de svartes rettigheter, mens de to andre aldri har fremhevet sin bakgrunn, men kun tenkt business. Eller som Rhoden sier: ”there is more to greatness than stats and championships.” Dette er en vanskelig diskusjon – hvor mye skal det utenomsportslige telle?

Russisk vri. I forkant av Norges fotballandskamp mot Italia på Ullevål 4. juni 2005 var jeg sammen med den russiske historikeren Jurij Lukosiak (og min far) på Håndverkern i Oslo for å diskutere oss fram til tidenes beste idrettsutøvere. Lukosiak er ingen hvem som helst. Han er den offisielle historikeren til det russiske fotballforbundet, han er en lidenskaplig Zenit St. Petersburg-supporter og har blant annet hatt ansvaret for å bygge opp Petersburg-klubbens fotballmuseum. Han er også en av de fremste ekspertene på italiensk fotball. Hans høydepunkt under Oslo-besøket var nok da han fikk en Vålerenga-drakt med Erik ”Panzer” Hagen på ryggen (han spilte i Zenit på det tidspunktet). Mitt var da han lekset opp for meg og min far hvem og hvorfor forskjellige idrettspersonligheter var de beste: jeg hadde ikke hørt om en eneste en. Her var det ballettdansere, sjakkspillere, turnere og kunstløpere – alle hadde vært mot kommunisme, de var estetikere og levde et sunt og godt liv. Ikke i min bane, men et godt eksempel på at vi hadde helt forskjellige kriterier og bakgrunn. Ikke bare hadde vi forskjellig syn på hva man skulle dømme idrettsutøvere etter, men også hva som er idrett.

Kriterier for ekte idrettspolitikere. Her er et forslag til kriterier for rangering av de mest innflytelsesrike politikere med idrettsbakgrunn.

1. Du må ha vunnet noe som idrettsutøver på nasjonalt eller internasjonalt nivå
2. Du må være valgt politiker ETTER at du har utrettet noe på idrettsbanen
3. Du må ha hatt en fremtredene plass som politiker

Disse kriteriene utelater da politikere som:

- Boris Jeltsin (Sovjetunionen/Russland) som var en habil volleyballspiller på regionslandslaget, men har ikke vunnet særlig med titler
- Idi Amin (Uganda) som var Vest-Afrika-mester i lett tungvekstboksing. Han ble ikke valgt som president, men tok over i et militærkupp.
- Fidel Castro (Cuba) som var en habil baseballspiller og kunne gjort en karriere i MLB. Han ble heller aldri valgt som leder for Cuba.
- George W. Bush (USA) som var en ivrig baseballspiller, men gjorde det aldri til noe stort.
- Kim Il-Sung og Kim Jong Il (Nord-Korea) som har satt alle rekorder og vunnet det meste i idrett ETTER at de ble statsledere(!)

Ti på topp. Her er ti-på-topp-listen over idrettstjerner som har fått politisk makt:

I. George Bush Sr. – kaptein på Yales collegelag i baseball som vant det nasjonale mesterskapet i 1947/amerikansk president 1989-93.

II. Gerald Ford – to nasjonale mesterskap i amerikansk fotball for University of Michigan (1933/1934)/amerikansk president 1974-1977.

III. Arnold Schwarzenegger – 6 ganger Mr. Olympia/guvernør i California 2003-2010.

IV. Gianni Riveri – mer enn 500 kamper for AC Milan, 60 landskamper for Italia og EM-vinner for Italia/Valgt inn i det italienske parlamentet i 1987 og nå representant i EU-parlamentet.

V. Jack Kemp – 7 ganger på All-Star-laget i AFL/kongressmann 1971-1989 for New York, minister under George Bush Sr. og visepresidentkandidat i 1996.

VI. Bill Bradley – Basketball Hall of Fame etter spill for New York Knicks/senator for demokratene i NewJersey 1979-1997 og to forsøk på å bli presidentkandidat.

VII. Manny Pacquiao – har verdensmestertitler i syv vektklasser i boksing og utnevnt til tiårets beste kampsportutøver/ble valgt inn i det filipinske parlamentet i 2010 og blir spådd en lysende politisk karriere.

VIII. Sebastian Coe – fire olympiske medaljer (to gull) på mellomdistanse og åtte utendørs og tre innendørs verdensrekorder/valgt inn i det britiske parlamentet i 1992 (en periode) og er i dag leder for London-OL.

IX. Menzies Campbell – britisk hundremeterrekord fra 1967 til 1974 og OL-deltager i Tokyo 1964/valgt inn i det britiske parlamentet i 1987 og leder av det britiske Liberal-demokratiske partiet fra 2006 til 2008.

X. Oleg Blokhin – Kåret til Europas beste fotballspiller i 1975. Tidenes toppskårer i sovjetisk fotball og flest landskamper for Sovjetunionen/to ganger valgt inn i det ukrainske parlamentet med ungdomspolitikk som spesialfelt.

Outsidere:

XI. Imran Khan – tidenes beste pakistanske cricketspiller og verdensmester for Pakistan i 1992/eneste parlamentsmedlem for sitt parti PTI, men ønsker presidentmakt.

XII. Garry Kasparov – Verdensmester i sjakk 1985-2000/viseformann i det russiske partiet ALL RUSSIA CIVIL CONGRESS, men ikke folkevalgt, ennå.

XIII. George Weah – Kåret til verdens, Europas og Afrikas beste fotballspiller og har flere seriegull for AC Milan/søker presidentvervet i Liberia.

XIV. Pele – av mange kåret til verdens beste fotballspiller og er verdensmester for Brasil/sportsminister i Brasil, men ikke valgt politiker.

XV. Dawn Fraser – en av tidenes beste australske kvinnelige idrettsutøvere med fire OL-gull i svømming/uavhengig representant i parlamentet i New South Wales.

XVI. Miriam Blasco – gullmedaljevinner i judo for Spania i Barcelona-OL/Representant idet spanske parlamentet for Partido Popular.

Amerikanere og menn. Denne listen har to klare trekk. Det er mange amerikanere på listen. Min liste er selvfølgelig farget av min beskjedne kunnskap om idrett og politikk, men jeg tror allikevel listen viser at idrett er en mer akseptert karrierevei og fritidssyssel i USA enn i andre deler av verden. For det andre er det ingen kvinner. Kvinner kjemper ennå en kamp for å få like mye anerkjennelse som menn både i idretten og politikken. På denne lista blir det derfor dobbelt vanskelig.

Norsk liste? Det er også vanskelig å finne innflytelsesrike politikere i Norge med idrettsbakgrunn det er noe å skryte av. Her er noen kandidater:

I. Helge Sivertsen – norsk mester i diskos 1934 og 1935 og representert Norge i OL i Berlin/ Sivertsen var statssekretær i Kirke- og undervisningsdepartementet 1947-56, kirke- og undervisningsminister 1960-63 og 1963-65. Han satt i Arbeiderpartiets sentralstyre 1969-77.

II. Einar Førde – Stortingsrepresentant for Oslo 1969–1989 (Akershus 1981–1985), Parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1986–1989, Kirke- og undervisningsminister 1979–1981, Nestleder i Arbeiderpartiet 1981–1989/NM-gull for seniorer på 4x400 meter stafett fra 1961 og tok sølv på 1500 m i 1963. Samme år vant han også samme distanse under Nordisk juniormesterskap.

III. Arne Sunde - deltok under sommer-OL for Norge i 1912 i Stockholm med 6. plass i skyting, lagkonkurranse i armégevær som beste resultat/ justisminister 1930–1931 og 1933–1935, medlem av eksilregjeringen i London 1940–1945 og Norges FN-ambassadør 1949–1952.

IV. Gunnar Gundersen - har vunnet norske og nordiske mesterskap i svømming og deltok i de olympiske leker 1976/har vært innvalgt på Stortinget fra Hedmark siden 2005

Hansken er kastet. Lister som dette er alltid tvilsomme. Hvem ville du ha tatt med? Andre kriterier? Jeg utfordrer deg!!!

Idrett på EUs bord.

Historisk innledning til advent. 1. desember 2009 er ikke bare historisk fordi Lisboa-traktaten trer i kraft, men også fordi idrett for første gang ser ut til å bli et eget politikkområde i EU. Det har det ikke vært før.

Nytt politikkområde. At idrett blir et eget politikkområde (kompetanseområde) betyr at idrett kan få en egen kommisjonær og at det blir satt av penger på EU-budsjettet til idrettspolitikk. Det betyr også at EU kan uttale seg med én stemme om idrett og idrettspolitikk i internasjonale fora. I begynnelsen av 2010 starter EU-kommisjonen arbeidet med sitt første idrettsprogram. Hvis alt går etter planen vil det første idrettsprogrammet tre i kraft i 2012-2013. Temaer som et slikt program kan dekke er antidoping, rasisme på idrettsbanen og beskyttelse av unge idrettsutøvere, men også helsetiltak med idrett som virkemiddel og egne idrettsprogrammer utenfor EU, for eksempel i bistandsprosjekter.

Yes, Minister! Det er White Paper on Sport som ble vedtatt i 2007 som er grunnmuren i denne politikken. Det viser at EU er i ferd med å utarbeide idrettspolitiske planer på mange områder. Dokumentet er tuftet på mange medlemsnasjoners statlige idrettspolitikk. Den første testen på om man i EU greier å enes om en egen idrettspolitikk kommer i mai 2010. Da skal det første ministermøtet om idrett foregå.

Idrett+EU=Sant? Det er flere måter å tolke denne utviklingen på. Uansett om man er for eller mot EU er dette en historisk begivenhet – idrett blir en del av EUs portefølje. De internasjonale idrettsorganisasjonene, som for eksempel IOC og UEFA er imidlertid skeptisk til en overregulering av idretten. De legger stor vekt på idrettens egenart og selvbestemmelsesrett. De som støtter en tettere integrasjon i EU øyner håp om at man endelig har funnet et politikkområde som kan samle og fenge den vanlige mannen i gata. De som er i mot en tettere EU-integrering frykter at EU også når det gjelder idrett skal legge begrensninger på nasjonal politikk. I denne saken kan internasjonale idrettsorganisasjoner og nei-bevegelser i Europa kjempe samme sak – de kan kjempe mot at idretten blir et europeisk rettssubjekt.

EU-lag? Så langt har man kun sett spede forsøk på EU-lag. I golf har man stilt europeiske lag mot USA, det samme i seiling. Jeg regner med at det ikke blir fart i debatten om idrett og EU før en smart kommisjonær foreslår å slå sammen alle landslagene i alle idretter til EU-lag. Blir det lettere eller vanskeligere for Norge å få fotball-EM, da?

Europeiske idrettsdager

EU og norsk idrettspolitikk. Idrettspolitikk får en stadig større plass i EUs politikk. Det har stor betydning for norsk idrettspolitikk. Det er særlig helse og fysisk aktivitet som står sentralt i EU, men også kampen mot doping og trafficking av unge idrettsutøvere er viktig. For at Norge skal holde seg oppdatert på det som skjer på det idrettspolitiske området i EU og ha håp om å kunne være med i politikkutformingen på dette området i EU er det viktig at Idrettsnorge og norske myndigheter har en målbevisst strategi overfor EUs idrettspolitikk.

Konsekvenser for norsk idrett. I dag er det medlemslandene i EU som har ansvaret for idrettspolitikk. Allikevel har EU i lengre tid arbeidet med å inkludere idrett i traktatene, og i dag ønsker Europakommisjonen å ta med en egen artikkel om idrett i Lisboa-traktaten (Kapittel XI, §149 og §150). Etablering av en Hvitebok om idrett (White Paper on Sport, WPS) er et tegn på økt fokus på idrett i EU, og implementering av deler av WPS er allerede i gang. EUs WPS definerer fire satsningsområder for EU: 1) idrettens samfunnsmessige betydning; 2) idrettens økonomiske dimensjon; 3) idrettens organisering; og 4) sosial dialog (kontakt mellom EU og ikke-statlige organisasjoner/forbund). Det er EUs Sport Unit som ligger under Europakommisjonen som har hatt ansvaret for å utarbeide WPS.

EUs satsing på overnasjonalt idrettssamarbeid vil få indirekte og direkte konsekvenser for norsk idrett og for Norges forhold til EU. Det er derfor viktig at Idrettsnorge og norske myndigheter er oppdatert på utviklingen og kjenner denne godt. EUs idrettspolitikk kan i Norge få konsekvenser for arbeidsretten til idrettutøvere, det norske spillmonopolet, antidopingarbeidet, og for norsk tilknytning til EUs utdannings- og kulturprogram. For å nevne noe.

Ikke-medlemskap. I november 2008 møttes medlemslandenes ministre for idrettspolitikk, ledere for medlemslandenes idrettsorganisasjoner og representanter for de største idrettsforbundene i Biarritz, Frankrike for å diskutere viktigheten av og målsettingen med EUs idrettspolitikk. På disse møtene var det ingen representanter fra norske myndigheter. Norges Idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF) var opprinnelig ikke invitert og fikk innledningsvis avslag på en forespørsel om å delta. Men gjennom møter og seminarvirksomhet ved idrettens EU-kontor i Brüssel, lyktes det NIF å komme i kontakt med to representanter fra Europakommisjonens Sport Unit. Disse åpnet etter omfattende korrespondanse med NIF for at to representanter kunne få delta på forumet. EU planlegger tilsvarende forum hvert år som en del av dialogen mellom EU og ikke-statlige organisasjoner (satsningsområde 4 i WPS). Det var mange på forumet som hadde vanskelig med å forstå hvorfor NIF var tilstede siden Norge ikke er medlem av EU.

Utfordringer. Etter en rundtur i Brüssel i forrige uke (Kulturkomiteen i Europaparlamentet, Europakommisjonens Sport Unit, den norske EU-delegasjonen, den finske EU-delegasjonen, Den europeiske komités (EOCs) lobbykontor og EFTA-sekretariatet) er det tydelig at Norge står overfor store utfordringer med hensyn til EUs idrettspolitikk, samtidig som Norge har mange muligheter til innflytelse. Utfordringene dreier seg i hovedsak om å få oversikt over hva som foregår av idrettspolitikk i EU og hvilke konfliktlinjer som finnes i EU på forskjellige idrettspolitiske områder. Når det gjelder idrett og helseprosjekter er for eksempel Slovenia, Tyskland, Frankrike og Finland pådrivere, mens Sverige og Finland er pådrivere for å bevare spillmonopolet. For å nevne noen eksempler. Disse landene har jobbet mye med disse problemstillingene, men dette er ikke godt kjent i Norge. Samtidig etterlyser for eksempel Finland norsk engasjement i europeisk spillpolitikk. Videre sitter det ingen med idrett som hovedansvarsområde i den norske EU-delegasjonen. For at man skal kunne følge med på det som skjer i EU kan det være en idé å sende en person dit for å oppdatere seg på situasjonen i EU og for å gi signaler tilbake til Norge om hva man bør gjøre på dette området.

Muligheter. På den andre siden har Norge muligheter for å påvirke idrettspolitikken i EU. Dette er et nytt felt for EU og siden idrett ikke er en del av den offisielle politikken til EU er det ikke satt av store ressurser til å drive idrettspolitikk før Lisboa-traktaten trer i kraft – hvis den i det hele tatt gjør det…. Samtidig hoper arbeidsmengden for dem som jobber i EUs Sport Unit. Sport Unit har kommet i en veldig spesiell situasjon siden Europaparlamentet doblet budsjettforslaget til Sport Unit fra 3 til 6 millioner Euro. Der i gården vet man rett og slett ikke hva man skal bruke pengene på! Det betyr at de er svært interessert i å få gode innspill på hvordan de skal jobbe med forskjellige idrettsrelaterte spørsmål og hvor de skal sette inn ressursene de nå rår over. Videre vil det med en gang idrett blir et offisielt satsningsområde for EU bli frigjort større ressurser til målrettede tiltak og forskningsprosjekter. Helse- og bistand vil da være satsingsområder. Jo tidligere Norge er på banen i EU på dette området jo større sjanse er det for at Norge kan nyte godt av disse midlene.

Økt fokus på idrett og helse. Det siste året har Kultur- og kirkedepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet i Norge tatt til orde for mer satsning på fysisk aktivitet, blant annet for å bedre norsk helse og for å gi en mer meningsfylt skolehverdag. I statsbudsjettet for 2009 er det satt av 10.5 millioner kroner til helse og idrett og regjeringen har varslet mer penger til tiltak for fysisk aktivitet. NIF har i sitt Idrettspolitiske dokument (2007-2011) uttrykt målsettinger om å synliggjøre sin rolle som samfunnsaktør og å gi sitt bidrag til en positiv samfunnsutvikling. NIF vil bidra til å forbedre norsk folkehelse gjennom blant annet et allsidig og godt aktivitetstilbud i idrettslagene. NIF vil derfor være en naturlig partner og bidragsyter i initiativet fra norske myndigheter. En oppfølging av målsettingene i St. melding nr. 16 (2002-2003) Resept for et sunnere Norge, kap. 4.1 ”Folk i bevegelse” er et godt utgangspunkt for et slikt samarbeid.

Medlemsstater i front. Siden 2006 har Europakommisjonen lagt stadig større vekt på fysisk aktivitet for å bedre EU-borgernes helse, blant annet ved å fokusere på fedmeproblematikken. Helseaspektet har en sentral plass i EUs WSP og mange av helsetiltakene som lanseres er basert på medlemsstaters nasjonale planer for helse og fysisk aktivitet. Frankrike, Tyskland, Slovenia, Storbritannia, Luxembourg og Finland har utarbeidet helseplaner med fokus på fysisk aktivitet. Flere medlemsland og Europakommisjonen har kommet lenger enn Norge i arbeidet med å koble idrett og helse.

Finland i tet. Av de nordiske landene er det særlig Finland som har vært en pådriver for at EU skal etablere en egen idrettspolitikk, men det er også ventet at Sverige vil spille en sentral rolle i EU på dette feltet i årene framover, både fordi Sverige vil ha formannskapet i EU når Lisboa-traktaten eventuelt skal undertegnes i slutten av 2009 og fordi Sverige vil være vertskap for det neste toppmøte mellom EUs sportsministre i siste halvdel av 2009. Det vil være naturlig at norske myndigheter og NIF holder kontakten med de nordiske landene i EU med hensyn til idrettspolitikk.

Idrettens nytteverdi. Idrettens nytteverdi får stadig mer plass i EU og Norge. Det er viktig at vi i Norge både følger med på hva som skjer i EU på området idrettspolitikk og at både norske myndigheter og norsk idrett seg av de mulighetene som finnes på dette området i EU. Dette er viktig uansett om Norge er medlem av EU eller ikke.

Money, money eller Mamma Mia!?

Ambivalens. Som engasjert pappa i fotballgruppa til Bøler IF – i Oslo – og som spesialrådgiver i Norges Idrettsforbund og med i gruppa som skal sørge for at hele Idrettsnorge skal nyte godt av Norsk Tippings nye grasrotsandel er jeg i disse dager i en lei klemme.

Grasrotandelen. Norsk Tippings nye grasrotsandel er en ny måte å finansiere lokale idrettslag og kulturelle organisasjoner på. Grasrotsandelen betyr at Norsk Tipping betaler ca. 5% av tippernes innsats til et lag eller organisasjon som tipperen selv velger. Grasrotsandelen er en ekstrapott som Norsk Tipping legger på tipperens innsats og den går ikke utover spillerens innsats eller eventuell gevinst. Men det er en begrensing – lokallaget må være registrert i det nye Frivillighetsregisteret i Brønnøysund for at spilleren skal kunne gi sin grasrotandel til sin utvalgte forening eller klubb.

1. marstog? Ordningen starter 1. mars, men den har tilbakevirkende kraft fra 1. januar. Det betyr at spilleren allerede i dag i prinsippet kan velge klubb eller forening han/hun vil støtte. Men skal klubben i ditt hjerte få sin grasrotandel fra det du har spilt i hele år bør spilleren allerede 1. mars krysse av for sin utvalgte klubb eller forening!

Konkurranse. For Norges Idrettsforbund er det viktig at alle medlemmene blir gjort kjent med ordningen og at alle juridiske enheter – som det heter på fagspråket – registrerer seg så raskt som mulig. I en viss grad konkurrerer Idrettsnorge med andre deler av Frivillighetsnorge, som musikkorps, jazzklubber og kor. Så langt er det få som er registrert i Frivillighetsregisteret. Det kan skyldes to ting – at lokallag ikke har registrert seg og/eller at Brønnøysundregisteret ikke har behandlet registreringen. I Oslo-områder er det i dag (9. januar 2009) kun 12 idrettsklubber som er registrert mot 3 kulturforeninger. I Oslo er altså idretten i tet – for å bruke en idrettsmetafor.

Bølerpatriot. For meg som Bølerpatriot er det viktig at vi får mer penger enn våre konkurrenter i vårt nærområde. Det vil gi Bøler et økonomisk forsprang og større selvtillitt. I dag er det kun Oppsal av Bølers konkurrenter som ligger i Brønnøysunds frivillighetsregister. Når det gjelder Bølers lokale maktposisjon får jeg håpe at idrettsklubbene på Lambertseter, Rustad, Abildsø, Manglerud og Tveita ikke skjønner hvordan de skal registrere seg i Frivillighetsregisteret. Da unner jeg heller Bøler og Nøklevann musikkorps noen grasrotskroner!

En ny generasjon idrettsutøvere

Bredde versus elite. I Norge er mange bekymret for balansen mellom elite og bredde. Diskusjonen går mellom dem som mener elite skaper bredde og dem som mener det motsatte. Et sentralt spørsmål i denne debatten er om tidlig spesialisering gjør at du kun dyrker fram ”idrettsbroilere” og at man på den måten skyver de mindre talentfulle ut av idretten. Med andre ord at vi fostrer fram noen få idrettskjendiser og at grasrotstilnærmingen til idrett forsvinner. Dette er også problemstillinger vi finner igjen i andre land. New York Times har de siste dagene skrevet om dette, og her finner vi to helt forskjellige retninger i amerikansk idrett.

Gentesting av barn. I Boulder, Colorado tilbyr et firma gentesting av barn for å finne ut hvilken idrettsgren de har anlegg for å bli god i. For mange foreldre er kartlegging av et slikt gen av interesse fordi det kan åpne veien for sportsstipender og utdanning på amerikanske universiteter. Men kan man finne et slikt gen? Kritikerne av slik testing sier at dette enten er uetisk eller at slik testing er svindel, eller begge deler. De etiske aspektene ved slik testing må diskuteres – også i Norge. Denne diskusjonen må også knyttes til den siste generasjonen doping – gendoping, og den bør omfatte flere enn de som deltar i idrett. Genforskning i idretten gir assosiasjoner til mellomkrigstidens raseforskning. Spørsmålet er om raseforskningen er på vei tilbake i ny drakt og at idretten (igjen) blir den fremste testarenaen.

Fra gener til nye grener. Men det er håp for de sportsgenløse – også i USA. Idrett som ikke er organisert av amerikanske universiteter, men av studenter og andre frivillige, er i sterk utvikling i USA. Den profesjonelle universitetsidretten blir organisert av National Collegiate Athletic Association (NCAA) og National Association of Intercollegiate Athletics (NAIA). Idrettene organisert under disse paraplyene møter konkurranse på to fronter fra grasrotsidretten. På den ene siden blir det etablert ligaer i de samme idrettene som NCAA og NAIA organiserer. På den annen side etableres det konkurranser i alternative idretter. Av idretter som er i sterk vekst på grasrotplanet er volleyball, fotball og tennis – av de etablerte idrettene - og brasiliansk kampsport, abborfiske og ballroom-dansing – av de mindre etablerte idrettene. Det som kjennetegner den nye grasrotsbevegelsen er at den får liten eller ingen støtte fra universitetene eller fra det offentlige, at dugnader og frivillig innsats sørger for at konkurranser holdes og lag opprettholdes, og at det er kontingentbasert.

Vekst uten veksthormoner. Det er flere grunner til denne veksten. Én viktig grunn er at flere amerikanere går på universitet enn tidligere og at universitetene derfor ikke greier å tilfredsstille behovet til den økte studentmassen – verken innenfor de tradisjonelle idrettene eller i idretter som man ikke finner innenfor universitetssystemet. En annen grunn er at mange studenter ønsker å styre etter egne regler og prinsipper og ikke etter regler som er rigide (må man for eksempel være med på hver trening for å spille på laget?) eller som har for stort innslag av kommersialisering (kan vi velge et annet draktmerke?). Finanskrisen kan også ha spilt inn på dette området. Finanskrise har ført til mindre penger til universitetsidrettene og til nedlegging og nedprioritering av flere idretter. Dette har skapt et ”marked” for alternative måter å organisere idretten på.

Genmangel. Den kanskje viktigste årsaken til denne oppblomstringen er at ikke alle har et utpreget sportsgen, men kun er glad i å drive idrett på et nivå man behersker og som lar seg kombinere med annen aktivitet - for eksempel studier. Fortsetter grasrotsbevegelsen å vokse kan støttespillerne til gentesting av barn få sterk motstand i USA. I tillegg kan nordmenn som ønsker å slå et slag for breddeidretten henvise til grasrotbevegelsens økende styrke i USA. Ikke verst bare det.