I disse dager markeres 50-årsdagen for ”München-tragedien”. 6. februar 1958 mistet 23 passasjerer livet i en flyulykke i München. Åtte av de døde var fotballspillere på Manchester United og var en del av de såkalte Busby Babes. Laget hadde spilt semifinale i Europacupen mot Røde Stjerne Beograd og flyet fotballaget satt i krasjet etter etterfyll av drivstoff.
Flyulykken vakte enorme reaksjoner verden over og skapte stor sympati for Manchester United. President Tito sendte kondolansetelegram til den britiske statsministeren Harold MacMillan, og dronning Elisabeth og Paven tok seg tid til å sende kondolanser til borgermesteren av Manchester. I tillegg kom det sympatierklæringer fra fotballforbund i hele verden (Indonesia, Argentina, Frankrike, Tsjekkoslovakia mm.).
Ulykken som drepte åtte Busby Babes er bare en av mange fotballtragedier. Vi kan skille mellom tragedier som har tatt livet av supportere og dem som har tatt livet av spillere.
Storbritannia har vært rammet av flest fotballrelaterte ulykker. Den første store fotballulykken fant sted på Ibrox i Glasgow i 1902. Da ble 25 drept og mer enn 500 skadet. Senere har det vært fire store fotballulykker på de britiske øyer: Bolton (1946), Glasgow (1971), Bradford (1985), og Sheffield (1989). Totalt 251 mennesker mistet livet i disse ulykkene. I tillegg var britiske supportere involvert i tragedien på Heysel stadion i Belgia i 1985 da 39 fotballsupportere ble drept i forbindelse med Europacup-finalen mellom Liverpool og Juventus.
Men det er ikke bare på de britiske øyer at det har forekommet store ulykker og tragedier. De største har faktisk skjedd utenfor øyriket. På Lima Stadium i Peru ble 320 mennesker drept i 1964 og i Moskva døde minst 340 mennesker på fotballkamp i 1982. I Argentina (1968), Libanon (1968), Tyrkia (1968 og 1974), Egypt (1979), Nigeria (1979), Hellas (1981), Colombia (1982), Nepal (1988), Guatemala (1996), Sør Afrika (2001), og i Ghana (2001) var det ulykker som drepte mer enn 20 menneskeliv.
Allikevel er det flere som husker Hillsborough-ulykken i 1989 der 96 Liverpool-supportere døde enn Lima-ulykken og ulykken i Moskva. Det sier noe om den vestlige mediedekningen, både med hensyn til omfang og innflytelse. Når det gjelder innflytelse dreier det seg ikke bare om hva vi husker men også om at de fleste tiltak for å forhindre ulykker på fotballbanen har blitt satt i verk etter store ulykker i Vesten og Europa.
De fleste ulykkene som har forårsaket at grupper av fotballspillere har blitt drept har vært flyulykker. Og München-ulykken var ikke den første. I 1949 krasjet flyet til de italienske mestrene Torino etter en vennskapskamp i Lisboa. 18 spillere ble drept; i 1961 forsvant trenere og spillere fra Green Cross i Chile da de krasjet i et fjell; 1969 ble det bolivianske laget The Strongest utradert da det krasjet i Andesfjellene; i 1979 døde 14 spillere og tre lagledere på Pakhtakor Tashkent da flyet deres krasjet i luften; i 1987 forsvant det peruvanske laget Alianza Lima i Stillehavet; i 1989 ble 14 spillere fra Surinam drept under landing i Paramaribo; og i 1993døde 18 spillere fra Zambia da flyet deres styrtet i sjøen utenfor Gabon.
Sammenlignet med andra flyulykker og katastrofer har ikke disse ulykkene tatt mange menneskeliv. I Zambia rammer f.eks. hiv/aids mer enn 20% av befolkningen og flyterroren som rammet Lockerbie i Skottland i 1989 drepte 259 passasjerer og 11 personer på bakken. I kvantitative termer er derfor vanskelig å kalle fotballulykkene for katastrofer. Men bruker vi kvalitative mål som f.eks. følelsesmessige konsekvenser så er det mulig å betrakte dem som katastrofer. Fotballagene er samlingspunkt for mange både lokalt og nasjonalt, og de binder sammen folk fra forskjellige nasjoner. Etter mange av ulykkene har det blitt innført landsorg og ulykkene blir et referansepunkt for gamle og nye supportere. Og i flere tilfeller blir det skapt en egen industri ut av disse ulykkene.
Og ulykken som har skapt den største industrien er München-ulykken. Sjelden har en flyulykke skapt flere spaltemeter i avisene og sjelden har flere personer fjernt eller nært Manchester United uttalt seg om hvor de var og hva de følte da Busby Babes ble rammet av død. Hvor-du-var-da-Oddvar Brå brakk-staven-industrien blir barnemat i forhold.
Men kan det gå for langt? De fleste aviser, ukeblader, internettmedier og etermedier har brukt mye plass og tid på ulykken. Spesielt mye i år, men også mye i årene før. Dette har knyttet Manchester United-supportere sterkere sammen, det har gitt Manchester-klubben stor medieoppmerksomhet uavhengig av resultatene på fotballbanen, og det har gitt klubben en offerstatus som klubben og klubbens supportere har utnyttet seg av. Hvor gode kunne ikke Manchester ha vært hvis de ikke ble rammet av ulykken? Og er det ikke noe spesielt med Manchester United når vi kan bli så gode som vi har blitt på tross av ulykken?
Myten er skapt og lever videre. Men det er viktig å ikke dra det for langt. Da Manchester United spilte treningskamp i New York i 2003 sto det på et av bannerne til United-supporterne: ”Munich 6th February 1958 – New York 11th September 2001 – United in Grief – Lest we Forget”. United-supporterne sammenlignet München-ulykken med terrorangrepet på World Trade Center i 2001. Dette er et resultat av det jeg vil kalle ”München-industrien” og viser at slike markeringer kan gå over fra ektefølt sorg til vulgær historieløshet. Det er viktig at markeringer av denne og andre fotballtragedier settes inn i riktig perspektiv. Både i forhold til andre fotballulykker og i forhold til andre ulykker og katastrofer som rammer flere og hardere. Gjør den ikke det kan sympati raskt byttes ut med antipati.
Les mer om fotballulykker i boka Paul Darby, Martin Johnes & Gavin Mellor (red.) (2005) Soccer and Disaster. International Prespectives. London & New York: Routledge.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar