Ti på topp - idrettsstjerner som gjør politisk karriere

Ekte idrettspolitikere. Idrett får en stadig større plass i politikken. Men det er få tidligere toppidrettsutøvere som gjør seg gjeldende i politikken. Her kommer et forsøk på å rangere de ti mest innflytelsesrike politikerne i verden, med bakgrunn som idrettsutøver på høyt nivå.

Kupers Political Football. Det er gjort mange forsøk på rangering av idrettsutøvere. I 2005 rangerte den kjente journalisten og forfatteren Simon Kuper – på oppdrag for Channel 4 – et fotballag under rubrikken Political Football. Kuper satt opp 11 spillere som han mente hadde stor politisk innflytelse. Laget han satt opp (i en 3-4-3-formasjon) var:

Målvakt: Rene Higuita;

Forsvar: Paul Breitner, Franz Beckenbauer, Lilian Thuram;

Midtbane: Walter Tull, Neil Lennon, Diego Maradona, Zvonomir Boban;

Angrep: Matthias Sindelar, George Weah, Paolo Di Canio. (Manager Silvio Berlusconi).

Spillere utenfor politikken. Dette er en meget interessant oppstilling, men den har nesten bare med spillere som har hatt politisk betydning uten selv å ha vært med i politikken. Walter Tull var den første svarte profesjonelle utespilleren i engelsk fotball (keeperen Arthur Wharton var den første svarte profesjonelle spilleren). Matthias Sindelar var en meget god østerriksk spiller som nektet å spille landslagsfotball for Hitler-Tyskland. Disse har hatt politisk symbolkraft, men de var aldri politisk aktive. George Weah var presidentkandidat for Liberia i 2005 og fikk flest stemmer i den første valgomgangen – men tapte mot Ellen Johnson Sirleaf. Han har litt politisk innflytelse gjennom sitt parti Congress for Democratic Change (CDC). Men han er altså ennå ikke folkevalgt.

Bin Laden på laget? I e-postutveksling med Simon Kuper i 2005 foreslo jeg på spøk Osama bin-Laden, fordi han hadde en lovende keeperkarriere. Kuper mente dette var et morsomt forslag, men mente at Channel 4 ikke ville godta en av verdens mest hatede menn på den politiske elleveren. Moralske verdier var for dem et kriterium. Dette preger også menigmanns diskusjon av for eksempel verdens beste fotballspiller. Misliker du Maradonas narkotikabruk og lett usympatiske fremferd er du mer villig til å kåre Pele eller Messi som tidenes beste spiller enn Maradona. Selv om det ikke har noe med fotball å gjøre…

Sosialt engasjement. I år har New York Times-journalisten William C. Rhoden (igjen) prøvd å definere hvem som er de største svarte idrettsutøverne gjennom tidene, og han har lansert noen kriterier for hvordan man skal lage slike kåringer. Rhoden – forfatteren bak den meget leseverdige boka ”40 Million Dollar Slaves” - mener at Muhammed Ali og Tommie Smith har langt mer å fare med enn for eksempel Tiger Woods og Michael Jordan. De to førstnevnte har vist et sosialt ansvar og kjempet for de svartes rettigheter, mens de to andre aldri har fremhevet sin bakgrunn, men kun tenkt business. Eller som Rhoden sier: ”there is more to greatness than stats and championships.” Dette er en vanskelig diskusjon – hvor mye skal det utenomsportslige telle?

Russisk vri. I forkant av Norges fotballandskamp mot Italia på Ullevål 4. juni 2005 var jeg sammen med den russiske historikeren Jurij Lukosiak (og min far) på Håndverkern i Oslo for å diskutere oss fram til tidenes beste idrettsutøvere. Lukosiak er ingen hvem som helst. Han er den offisielle historikeren til det russiske fotballforbundet, han er en lidenskaplig Zenit St. Petersburg-supporter og har blant annet hatt ansvaret for å bygge opp Petersburg-klubbens fotballmuseum. Han er også en av de fremste ekspertene på italiensk fotball. Hans høydepunkt under Oslo-besøket var nok da han fikk en Vålerenga-drakt med Erik ”Panzer” Hagen på ryggen (han spilte i Zenit på det tidspunktet). Mitt var da han lekset opp for meg og min far hvem og hvorfor forskjellige idrettspersonligheter var de beste: jeg hadde ikke hørt om en eneste en. Her var det ballettdansere, sjakkspillere, turnere og kunstløpere – alle hadde vært mot kommunisme, de var estetikere og levde et sunt og godt liv. Ikke i min bane, men et godt eksempel på at vi hadde helt forskjellige kriterier og bakgrunn. Ikke bare hadde vi forskjellig syn på hva man skulle dømme idrettsutøvere etter, men også hva som er idrett.

Kriterier for ekte idrettspolitikere. Her er et forslag til kriterier for rangering av de mest innflytelsesrike politikere med idrettsbakgrunn.

1. Du må ha vunnet noe som idrettsutøver på nasjonalt eller internasjonalt nivå
2. Du må være valgt politiker ETTER at du har utrettet noe på idrettsbanen
3. Du må ha hatt en fremtredene plass som politiker

Disse kriteriene utelater da politikere som:

- Boris Jeltsin (Sovjetunionen/Russland) som var en habil volleyballspiller på regionslandslaget, men har ikke vunnet særlig med titler
- Idi Amin (Uganda) som var Vest-Afrika-mester i lett tungvekstboksing. Han ble ikke valgt som president, men tok over i et militærkupp.
- Fidel Castro (Cuba) som var en habil baseballspiller og kunne gjort en karriere i MLB. Han ble heller aldri valgt som leder for Cuba.
- George W. Bush (USA) som var en ivrig baseballspiller, men gjorde det aldri til noe stort.
- Kim Il-Sung og Kim Jong Il (Nord-Korea) som har satt alle rekorder og vunnet det meste i idrett ETTER at de ble statsledere(!)

Ti på topp. Her er ti-på-topp-listen over idrettstjerner som har fått politisk makt:

I. George Bush Sr. – kaptein på Yales collegelag i baseball som vant det nasjonale mesterskapet i 1947/amerikansk president 1989-93.

II. Gerald Ford – to nasjonale mesterskap i amerikansk fotball for University of Michigan (1933/1934)/amerikansk president 1974-1977.

III. Arnold Schwarzenegger – 6 ganger Mr. Olympia/guvernør i California 2003-2010.

IV. Gianni Riveri – mer enn 500 kamper for AC Milan, 60 landskamper for Italia og EM-vinner for Italia/Valgt inn i det italienske parlamentet i 1987 og nå representant i EU-parlamentet.

V. Jack Kemp – 7 ganger på All-Star-laget i AFL/kongressmann 1971-1989 for New York, minister under George Bush Sr. og visepresidentkandidat i 1996.

VI. Bill Bradley – Basketball Hall of Fame etter spill for New York Knicks/senator for demokratene i NewJersey 1979-1997 og to forsøk på å bli presidentkandidat.

VII. Manny Pacquiao – har verdensmestertitler i syv vektklasser i boksing og utnevnt til tiårets beste kampsportutøver/ble valgt inn i det filipinske parlamentet i 2010 og blir spådd en lysende politisk karriere.

VIII. Sebastian Coe – fire olympiske medaljer (to gull) på mellomdistanse og åtte utendørs og tre innendørs verdensrekorder/valgt inn i det britiske parlamentet i 1992 (en periode) og er i dag leder for London-OL.

IX. Menzies Campbell – britisk hundremeterrekord fra 1967 til 1974 og OL-deltager i Tokyo 1964/valgt inn i det britiske parlamentet i 1987 og leder av det britiske Liberal-demokratiske partiet fra 2006 til 2008.

X. Oleg Blokhin – Kåret til Europas beste fotballspiller i 1975. Tidenes toppskårer i sovjetisk fotball og flest landskamper for Sovjetunionen/to ganger valgt inn i det ukrainske parlamentet med ungdomspolitikk som spesialfelt.

Outsidere:

XI. Imran Khan – tidenes beste pakistanske cricketspiller og verdensmester for Pakistan i 1992/eneste parlamentsmedlem for sitt parti PTI, men ønsker presidentmakt.

XII. Garry Kasparov – Verdensmester i sjakk 1985-2000/viseformann i det russiske partiet ALL RUSSIA CIVIL CONGRESS, men ikke folkevalgt, ennå.

XIII. George Weah – Kåret til verdens, Europas og Afrikas beste fotballspiller og har flere seriegull for AC Milan/søker presidentvervet i Liberia.

XIV. Pele – av mange kåret til verdens beste fotballspiller og er verdensmester for Brasil/sportsminister i Brasil, men ikke valgt politiker.

XV. Dawn Fraser – en av tidenes beste australske kvinnelige idrettsutøvere med fire OL-gull i svømming/uavhengig representant i parlamentet i New South Wales.

XVI. Miriam Blasco – gullmedaljevinner i judo for Spania i Barcelona-OL/Representant idet spanske parlamentet for Partido Popular.

Amerikanere og menn. Denne listen har to klare trekk. Det er mange amerikanere på listen. Min liste er selvfølgelig farget av min beskjedne kunnskap om idrett og politikk, men jeg tror allikevel listen viser at idrett er en mer akseptert karrierevei og fritidssyssel i USA enn i andre deler av verden. For det andre er det ingen kvinner. Kvinner kjemper ennå en kamp for å få like mye anerkjennelse som menn både i idretten og politikken. På denne lista blir det derfor dobbelt vanskelig.

Norsk liste? Det er også vanskelig å finne innflytelsesrike politikere i Norge med idrettsbakgrunn det er noe å skryte av. Her er noen kandidater:

I. Helge Sivertsen – norsk mester i diskos 1934 og 1935 og representert Norge i OL i Berlin/ Sivertsen var statssekretær i Kirke- og undervisningsdepartementet 1947-56, kirke- og undervisningsminister 1960-63 og 1963-65. Han satt i Arbeiderpartiets sentralstyre 1969-77.

II. Einar Førde – Stortingsrepresentant for Oslo 1969–1989 (Akershus 1981–1985), Parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1986–1989, Kirke- og undervisningsminister 1979–1981, Nestleder i Arbeiderpartiet 1981–1989/NM-gull for seniorer på 4x400 meter stafett fra 1961 og tok sølv på 1500 m i 1963. Samme år vant han også samme distanse under Nordisk juniormesterskap.

III. Arne Sunde - deltok under sommer-OL for Norge i 1912 i Stockholm med 6. plass i skyting, lagkonkurranse i armégevær som beste resultat/ justisminister 1930–1931 og 1933–1935, medlem av eksilregjeringen i London 1940–1945 og Norges FN-ambassadør 1949–1952.

IV. Gunnar Gundersen - har vunnet norske og nordiske mesterskap i svømming og deltok i de olympiske leker 1976/har vært innvalgt på Stortinget fra Hedmark siden 2005

Hansken er kastet. Lister som dette er alltid tvilsomme. Hvem ville du ha tatt med? Andre kriterier? Jeg utfordrer deg!!!

Europeiske idrettsdager

EU og norsk idrettspolitikk. Idrettspolitikk får en stadig større plass i EUs politikk. Det har stor betydning for norsk idrettspolitikk. Det er særlig helse og fysisk aktivitet som står sentralt i EU, men også kampen mot doping og trafficking av unge idrettsutøvere er viktig. For at Norge skal holde seg oppdatert på det som skjer på det idrettspolitiske området i EU og ha håp om å kunne være med i politikkutformingen på dette området i EU er det viktig at Idrettsnorge og norske myndigheter har en målbevisst strategi overfor EUs idrettspolitikk.

Konsekvenser for norsk idrett. I dag er det medlemslandene i EU som har ansvaret for idrettspolitikk. Allikevel har EU i lengre tid arbeidet med å inkludere idrett i traktatene, og i dag ønsker Europakommisjonen å ta med en egen artikkel om idrett i Lisboa-traktaten (Kapittel XI, §149 og §150). Etablering av en Hvitebok om idrett (White Paper on Sport, WPS) er et tegn på økt fokus på idrett i EU, og implementering av deler av WPS er allerede i gang. EUs WPS definerer fire satsningsområder for EU: 1) idrettens samfunnsmessige betydning; 2) idrettens økonomiske dimensjon; 3) idrettens organisering; og 4) sosial dialog (kontakt mellom EU og ikke-statlige organisasjoner/forbund). Det er EUs Sport Unit som ligger under Europakommisjonen som har hatt ansvaret for å utarbeide WPS.

EUs satsing på overnasjonalt idrettssamarbeid vil få indirekte og direkte konsekvenser for norsk idrett og for Norges forhold til EU. Det er derfor viktig at Idrettsnorge og norske myndigheter er oppdatert på utviklingen og kjenner denne godt. EUs idrettspolitikk kan i Norge få konsekvenser for arbeidsretten til idrettutøvere, det norske spillmonopolet, antidopingarbeidet, og for norsk tilknytning til EUs utdannings- og kulturprogram. For å nevne noe.

Ikke-medlemskap. I november 2008 møttes medlemslandenes ministre for idrettspolitikk, ledere for medlemslandenes idrettsorganisasjoner og representanter for de største idrettsforbundene i Biarritz, Frankrike for å diskutere viktigheten av og målsettingen med EUs idrettspolitikk. På disse møtene var det ingen representanter fra norske myndigheter. Norges Idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF) var opprinnelig ikke invitert og fikk innledningsvis avslag på en forespørsel om å delta. Men gjennom møter og seminarvirksomhet ved idrettens EU-kontor i Brüssel, lyktes det NIF å komme i kontakt med to representanter fra Europakommisjonens Sport Unit. Disse åpnet etter omfattende korrespondanse med NIF for at to representanter kunne få delta på forumet. EU planlegger tilsvarende forum hvert år som en del av dialogen mellom EU og ikke-statlige organisasjoner (satsningsområde 4 i WPS). Det var mange på forumet som hadde vanskelig med å forstå hvorfor NIF var tilstede siden Norge ikke er medlem av EU.

Utfordringer. Etter en rundtur i Brüssel i forrige uke (Kulturkomiteen i Europaparlamentet, Europakommisjonens Sport Unit, den norske EU-delegasjonen, den finske EU-delegasjonen, Den europeiske komités (EOCs) lobbykontor og EFTA-sekretariatet) er det tydelig at Norge står overfor store utfordringer med hensyn til EUs idrettspolitikk, samtidig som Norge har mange muligheter til innflytelse. Utfordringene dreier seg i hovedsak om å få oversikt over hva som foregår av idrettspolitikk i EU og hvilke konfliktlinjer som finnes i EU på forskjellige idrettspolitiske områder. Når det gjelder idrett og helseprosjekter er for eksempel Slovenia, Tyskland, Frankrike og Finland pådrivere, mens Sverige og Finland er pådrivere for å bevare spillmonopolet. For å nevne noen eksempler. Disse landene har jobbet mye med disse problemstillingene, men dette er ikke godt kjent i Norge. Samtidig etterlyser for eksempel Finland norsk engasjement i europeisk spillpolitikk. Videre sitter det ingen med idrett som hovedansvarsområde i den norske EU-delegasjonen. For at man skal kunne følge med på det som skjer i EU kan det være en idé å sende en person dit for å oppdatere seg på situasjonen i EU og for å gi signaler tilbake til Norge om hva man bør gjøre på dette området.

Muligheter. På den andre siden har Norge muligheter for å påvirke idrettspolitikken i EU. Dette er et nytt felt for EU og siden idrett ikke er en del av den offisielle politikken til EU er det ikke satt av store ressurser til å drive idrettspolitikk før Lisboa-traktaten trer i kraft – hvis den i det hele tatt gjør det…. Samtidig hoper arbeidsmengden for dem som jobber i EUs Sport Unit. Sport Unit har kommet i en veldig spesiell situasjon siden Europaparlamentet doblet budsjettforslaget til Sport Unit fra 3 til 6 millioner Euro. Der i gården vet man rett og slett ikke hva man skal bruke pengene på! Det betyr at de er svært interessert i å få gode innspill på hvordan de skal jobbe med forskjellige idrettsrelaterte spørsmål og hvor de skal sette inn ressursene de nå rår over. Videre vil det med en gang idrett blir et offisielt satsningsområde for EU bli frigjort større ressurser til målrettede tiltak og forskningsprosjekter. Helse- og bistand vil da være satsingsområder. Jo tidligere Norge er på banen i EU på dette området jo større sjanse er det for at Norge kan nyte godt av disse midlene.

Økt fokus på idrett og helse. Det siste året har Kultur- og kirkedepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet i Norge tatt til orde for mer satsning på fysisk aktivitet, blant annet for å bedre norsk helse og for å gi en mer meningsfylt skolehverdag. I statsbudsjettet for 2009 er det satt av 10.5 millioner kroner til helse og idrett og regjeringen har varslet mer penger til tiltak for fysisk aktivitet. NIF har i sitt Idrettspolitiske dokument (2007-2011) uttrykt målsettinger om å synliggjøre sin rolle som samfunnsaktør og å gi sitt bidrag til en positiv samfunnsutvikling. NIF vil bidra til å forbedre norsk folkehelse gjennom blant annet et allsidig og godt aktivitetstilbud i idrettslagene. NIF vil derfor være en naturlig partner og bidragsyter i initiativet fra norske myndigheter. En oppfølging av målsettingene i St. melding nr. 16 (2002-2003) Resept for et sunnere Norge, kap. 4.1 ”Folk i bevegelse” er et godt utgangspunkt for et slikt samarbeid.

Medlemsstater i front. Siden 2006 har Europakommisjonen lagt stadig større vekt på fysisk aktivitet for å bedre EU-borgernes helse, blant annet ved å fokusere på fedmeproblematikken. Helseaspektet har en sentral plass i EUs WSP og mange av helsetiltakene som lanseres er basert på medlemsstaters nasjonale planer for helse og fysisk aktivitet. Frankrike, Tyskland, Slovenia, Storbritannia, Luxembourg og Finland har utarbeidet helseplaner med fokus på fysisk aktivitet. Flere medlemsland og Europakommisjonen har kommet lenger enn Norge i arbeidet med å koble idrett og helse.

Finland i tet. Av de nordiske landene er det særlig Finland som har vært en pådriver for at EU skal etablere en egen idrettspolitikk, men det er også ventet at Sverige vil spille en sentral rolle i EU på dette feltet i årene framover, både fordi Sverige vil ha formannskapet i EU når Lisboa-traktaten eventuelt skal undertegnes i slutten av 2009 og fordi Sverige vil være vertskap for det neste toppmøte mellom EUs sportsministre i siste halvdel av 2009. Det vil være naturlig at norske myndigheter og NIF holder kontakten med de nordiske landene i EU med hensyn til idrettspolitikk.

Idrettens nytteverdi. Idrettens nytteverdi får stadig mer plass i EU og Norge. Det er viktig at vi i Norge både følger med på hva som skjer i EU på området idrettspolitikk og at både norske myndigheter og norsk idrett seg av de mulighetene som finnes på dette området i EU. Dette er viktig uansett om Norge er medlem av EU eller ikke.

Maradona og politikk

Hvem sier at fotballspillere ikke bryr seg om politikk?

I forbindelse med George W. Bushs besøk i Buenos Aires 5. november 2005 uttalte Diego Maradona i et intervju med Fidel Castro, i sitt eget tv-program La Noche del Diez, at han ønsket at Bush holdt seg hjemme. Maradona oppfordret alle til å følge ham og datteren i demonstrasjonstog dagen etter for å protestere mot morderen fra USA. Under demonstrasjonen hadde Maradona på seg anti-Bush t-skjorte og ropte at han som argentiner var stolt over å demonstrere mot menneskelig søppel som Bush.

Selv om anti-Bush-kampanjer i Latin-Amerika er svært populært greide ikke mannen med guds forlengede arm å samle flere enn 4000 demonstranter. Jeg minner om at Maradona i sine stormaktsdager i Napoli (1984-1991) alene trakk 70000 tilskuere til hver kamp.

Hvem sa at gode fotballspillere også har politisk trekkraft?

Dreyfus-saken og Tour De France

Etter at Thor Hushovd er blitt en av publikumsfavorittene i Tour De France har sykkelinteressen tatt av i Norge. Flere og flere nordmenn drar til Frankrike for å følge rittet på nært hold, andre sitter timesvis foran tv-skjermen for å se om Hushovd har sykkellengdene på sin side. Det mange ikke veit når de ser sykkelrittet er at hele ideen om Tour De France ble unnfanget under Dreyfus-saken i Frankrike, på slutten av 1800-tallet.

Da Emile Zola i 1898 skrev det åpne brevet J’Accusse til den franske presidenten i protest mot behandlingen av den fransk-jødiske kapteinen Alfred Dreyfus, hadde Dreyfus-saken pågått i fire år. Dreyfus ble arrestert i 1894, anklaget for å ha overlevert hemmelige dokumenter til den tyske ambassaden i Paris. Dreyfus ble feilaktig dømt for spionasje i 1894 og i 1899. I 1906 ble han derimot frikjent, ble benådet og han fikk oppreisning. Det franske forsvaret derimot erkjente ikke hans uskyld før i 1995.

Dreyfus-affæren skapte store bølger og motsetninger i Frankrike, også i sykkelmiljøet. Comte Dion var en av Frankrikes største industriherrer på denne tiden, og eide blant annet en sykkelfabrikk. Dion markedsførte sine produkter i sportsbladet Le Vélo som var eid av Pierre Giffard. Den 3. juni 1899 deltok Dion i en demonstrasjon som støttet arrestasjonen av Dreyfus. Demonstrasjonen var tydelig anti-jødisk. Dions engasjement førte til at Dion både kom i klammeri med politiet som arresterte ham, og til brudd med Giffard som hadde skrevet flere støtteerklæringer til Dreyfus i Le Vélo. På dette tidspunktet var opplaget på Le Vélo ca. 80000 og bladet hadde ingen rivaler. Fiendskapet som oppsto førte til at Dion sluttet å annonsere i Le Vélo og til at han sammen med kjente industriherrer som Adolphe Clèment og Edouard Michelin stablet på beina et nytt sykkelblad, L’Auto Vélo. I 1902 byttet de navn til L’Auto fordi navnelikheten med Giffards blad var for stor.

Da dette skjedde var Le Vélo en sentral aktør i de klassiske rittene Bourdeux-Paris, Paris-Brest-Paris og Paris-Roubaix. Løpene ga god reklame til sykkelprodusententene som annonserte i Le Vélo (sykkelen som vant Paris-Brest-Paris i 1891 veide 21 kg og hadde én bremse!). For å ta opp kampen med Le Vélo og for å få markedsført sine sykler lanserte Giffard den vanvittige ideen om et sykkelritt Frankrike rundt, og i januar 1903 presenterte L’Auto Tour de France. Rittet var da delt opp i seks etapper og var 2428 km langt. Første etappe fant sted 1. juli 1903 og ble vunnet av den franske sykkelryttern Maurice Garin - med klengenavnet ”Den lille piperensern”. Garin var også den første sammenlagtvinneren av Touren. Rittet var en stor suksess og det nye bladet fikk en flying start. Syv – 7! – minutter etter at løperne var kommet i mål gikk 130000 kopier av L’Auto i trykken.

I over 100 år har sykkelrittet gledet og ergret mange. Selv om det ligger mye politikk i å få arrangere en etappe i rittet og at det har gått mye politikk i å ta dopingsyndere er det ingenting som kan måle seg med det politiske spillet som førte til at rittet ble etablert!