Oslo 2022 - en koalisjon av frivillige?

Dystre tall. Ukentlig får vi nå meningsmålinger som sier at den folkelige støtten til Oslo 2022 er lav og/eller er fallende. Like ofte får vi høre av tilhengerne av OL at meningsmålinger spriker, er et øyeblikksbilde eller at avgjørelsen om statsgaranti ikke avgjøres av meningsmålinger, men i regjeringen og Stortinget. Kanskje mest spesielt er det at folket (det vil si dem som er i mot) blir beskyldt for ikke å ha skjønt hva OL til Norge egentlig dreier seg om eller at det norske folk er inkonsekvente fordi de ønsker både pose og sekk: delta i OL, men ikke betale for å arrangere. Dette er en dårlig strategi på to måter.

Med og mot. For det først får beskyldningen om at folket ikke skjønner sitt eget beste i OL-saken meg til å tenke på George W. Bushs ”Koalisjon av villige” og påstanden om at ”dem som ikke er med oss, er mot oss”, fraser som for alvor gjorde seg gjeldende i Norge i forbindelse med opptrappingen av Irak-krigen i 2003. Jeg skal ikke gjøre noen billige poenger ut av at Børre Rognlien ligner på George W. Bush, det gjør han overhode ikke. Og det er langt mellom Irak i 2003 og Oslo i 2022. Men måten å fremstille en sak på har samme effekt: den skaper unødvendig motstand og uforsonlige skillelinjer.

Forbehold. Irak-krigen ble til uten støtte fra NATO, men med NATO-land. Norge var ikke mot USA, men mot krig i Irak uten FN-mandat. I dette tilfelle er det FN som gir Norge legitimitet. Og etterpå har Norge og USA og NATO vært i krig sammen – med store kostnader – fordi Norge mener at aksjoner har vært legitime. I OL-saken er det IOC som skal gi arrangementet legitimitet. Det er det norske folk sterkt tvilende til. Det er fullt mulig å mene at man kan delta i OL, men ikke arrangere lekene, fordi premissene for å arrangere ikke er tilfredsstilt. Det er tross alt billigere å delta enn å arrangere og hvorfor skal vi bry oss om hva andre land ønsker å bruke av ressurser på OL? Hadde IOC utestengt Norge fordi Norge ikke ville påta seg OL hadde saken vært annerledes. Men slik er det ikke. Og jeg tror ikke det hadde hjulpet på den norske opinionen, heller.

Koalisjon av frivillige? For det andre setter beskyldningen om at det norske folk ikke skjønner sitt eget beste et av de andre målene med OL på spill. Et av kronargumentene til dem som ønsker OL er at lekene vil styrke frivilligheten i Norge – en olympisk koalisjon av frivillige. Problemet er at disse frivillige kommer fra folket. Selv om jeg tror at mange frivillige kommer til å få morsomme oppgaver under et OL i Norge, tror jeg også at frivilligheten i Norge kan blomstre i Norge uavhengig av et OL. Noen ganger skulle jeg ønske at retorikken om den norske frivilligheten ble snudd på hodet: den blomstrende frivilligheten i Norge skal bidra til et godt OL, ikke omvendt. Her tror jeg at ”med-oss-og-mot-oss”-retorikken fører til at mange som i utgangspunktet er positive til OL blir skeptiske.

Koalisjon av uvillige. I debatten om det å delta i OL og å arrangere OL kan vi (for enkelthetens skyld) identifisere tre kategorier meninger:

1. De som er for OL og støtter IOC (dem er det i Norge i dag svært få av og flest finner du blant dem som driver kampanje for OL);
2. De som er mot OL, men ikke støtter IOC (de kommer du aldri til å overbevise); og
3. De som er for OL, men ikke støtter IOC (disse er de du skal overbevise i OL-saken og som i dag utgjør den største delen av den norske befolkning, skal vi tolke tallene fra ulike meningsmålinger).

Ved å sette likhetstegn mellom det å arrangere og det å delta, frastøter du deg de aller fleste i den siste kategorien, er jeg redd for. Du skaper en koalisjon av uvillige.

Idrettsdemokratiet. For fem år siden kom boka Idrettsdemokratiet ut (skrevet av ISF-forskerne Bernard Enjolras og Raghild Holmen Waldahl). Boka beskriver demokratiet i norsk idrett og blant annet beslutningene rundt OL i Tromsø som fjernt fra det grasrota bryr seg om og får være med på å beslutte. Diskusjon om dugnad i det lokale idrettslaget er svært forskjellig fra diskusjonen om hvilken distanse du skal stå løypevakt for i OL om 8 år, for å bruke en karikatur. Den forteller også om nettverksdemokratiet og om hvordan sosiale medier bidrar og kan bidra til å forme den idrettspolitiske debatten, og til å korrigere det demokratiske underskuddet i idretten. De ukentlige meningsmålingene vi har sett det siste året og mitt inntrykk av OL-debatten på sosiale medier i disse dager er at konklusjonene i boka har styrket seg, og at motmakten utenfor idrettens beslutningsorganer har forsterket seg. Det er de alternative kanalene for ytringer som har bidratt til den store skepsisen – i tillegg til at ja-siden har hatt en svak kampanje på de samme flatene.

Ultimatum. OL-saken har vist at det gjelder å snakke med en stemme som motmakten respekterer. Da er ultimatum lite velegnet. Også når man ønsker en koalisjon av frivillige.

Irak tilbake til normalen?

Straffekonk. 15. august møttes Bagdad-klubben Al-Zawraa kurder-klubben Arbil til seriefinale i fotball i Irak. Bagdad-klubben vant 5-4 på straffer og kunne dermed dra i land sitt første mesterskap på fem år. Markerer dette en ny vår også for irakisk politikk?

Fotball viktigere enn krig. Fotballkampen skjedde samme dag som det verste bombeangrepet i Bagdad på over ett år, et angrep som drepte og såret minst 300 mennesker. På flere av Iraks nyhetskanaler fikk superfinalen mer oppmerksomhet enn bombeangrepet – enten fordi man er blitt så vant til dødelige bomber eller fordi fotball gir et kjærkomment avbrekk i det som ellers ser bunnløst tris ut? Men begivenheten var også spesiell på en annen måte.

Bagdad-dominans. Det er mulig å analysere de regionale maktforholdene i Irak gjennom fotballen. Inntil 2003 – da USAs angrep på Irak startet – var det Bagdad-klubber som tok med seg sølvvarene hjem, og det var disse klubbene som hadde de fleste irakiske landslagsspillerne. Klubbenes maktposisjon gjorde at de tiltrakk seg spillere fra resten av Irak og på den måten sementerte Bagdads dominans i fotballen. Mellom 1973 (da serien ble opprettet) og 2006 var det bare to ganger at ikke-Bagdad-lag vant serien (1978 og 1983). Det var med andre ord ikke bare den politiske makten som var konsentrert i Bagdad, men også fotballmakten.

Kurderdominans. Dette endret seg i 2007. På den tiden var irakisk Kurdistan den regionen i Irak med størst økonomisk vekst og størst stabilitet – og hadde kanskje størst politisk makt. Det førte til at klubber i denne delen av Irak rekrutterte de beste fotballspillerne fra resten av Irak. Det gjorde at Arbil vant ligaen tre år på rad fra 2007 og at Dahuk – som også er en klubb fra denne regionen – vant i fjor. Med årets seier er Al-Zawraa oppe i 12 seriemesterskap og er dermed den mestvinnende klubben i Irak.

Libya et nytt Irak? I forrige uke inngikk Libya en avtale med Sør-Afrika om at fjorårets VM-vert skal ta over afrikamesterskapet i 2013, for nettopp Libya. Libya tar sikte på å arrangere mesterskapet i 2017 – når situasjonen har stabilisert seg. Med fotballbriller ser det ut som maktforholdene i Irak er gjenopprettet etter 8 år med uroligheter. Med Irak som ledesnor er det ikke umulig at Libya står som vert av Afrikamesterskapet i 2017 – men uten den eneveldige diktatoren på tribunen.

Tony Blairs olympiske reise

Tonys reise. Tony Blairs bok ”A Journey” har igjen satt søkelyset på hans kontroversielle tid som statsminister. I memoarboken blottlegger han seg selv og dem han har møtt, og det er selvfølgelig hans forhold til Gordon Brown og hans beslutning om å støtte USA i krigen i Irak som til nå har fått mest oppmerksomhet. Jeg mener at Tony Blairs rolle i spillet rundt London-OL bør få mer oppmerksomhet! I hvert fall etter å ha bladd i boka hans (sidene 544 - 552).

Overraskelse. Da London dro i land OL i Singapore i 2005 var det mange som mente at dette var Tony Blairs fortjeneste og at det var et lyspunkt i statsministerens ellers mørke hverdag. De fleste kommentarene om denne seieren dreide seg om hvor viktig han hadde vært for søkerkomiteen ved personlig å møte opp i Singapore. Men boken ”A journey” korrigerer dette bildet kraftig og viser at veien til IOC-representantenes hjerte ikke alltid går via sjarmoffensiver på offisielle IOC-møter.

Berlusconi fikser OL? I boken skriver Blair at han dro i ens ærend til Silvio Berlusconis hjem på Sardinia for å be ham om å påvirke de italienske IOC-delegatene. I 2005 hadde Italia den største kontingenten IOC-delegater – 5 personer. Berlusconi skal flere ganger ha spurt Blair om hvor viktig det var for han å få OL. Etter å ha svart "utrolig mye" (greatly) flere ganger skal Berlusconi ha sagt ”Du er min venn, jeg skal se hva jeg kan gjøre, men lover ingenting.” I siste avstemningsrunde vant London mot Paris med 54 mot 50.

Fryktet froskene. Tony Blair var egentlig imot OL, og hovedinnvendingen hans, i følge boken, var at det ville være en katastrofe for London å tape for Paris. President Jacques Chirac som hjalp Paris i Singapore får lite hederlig omtale i Blairs bok. I følge Blair hadde Chirac tatt seieren på forskudd. Chirac tapte!

Vanvittige summer. Det kan kanskje virke provinsielt å fremheve Blairs olympiske reise opp i all annen politikk, men dette er langt fra et marginalt tema i britisk politikk. For det første skapte London-OL et sårt tiltrengt oppsving for en hardt presset statsminister. Han fikk rett og slett et pusterom. For det andre viser det at regjeringsmedlemmer aktivt søker å påvirke IOC-representanter gjennom bekjentskaper i internasjonal politikk. Det er verken i den olympiske ånd eller i tråd med IOCs retningslinjer, som sier at IOCs beslutninger skalt tas på et uavhengig grunnlag. For det tredje hadde seieren store økonomiske konsekvenser for London og Storbritannia. Ett London-OL koster like mye som 3-4 års krigføring i Irak (Storbritannia trakk seg ut av Irak i april 2009) og Afghanistan.

OL og terrorisme. Kombinasjonen Irak (og Afghanistan) og London-OL er en svært god illustrasjon på hvor kompleks og paradoksal Tony Blairs statsministerperiode var. Tony Blair brakte Labour til store høyder og til valgseier i tre valg på rad. Nå blir han sett på som et skadedyr i Labour. Tony Blair ble med på USAs korstog i Afghanistan og Irak blant annet for å bekjempe terrorisme. Samtidig kan London-OL bidra til økt terrortrussel mot London og Storbritannia på grunn av britisk engasjement i nettopp Irak og Afghanistan. Tony Blairs reise er fortsatt ikke slutt. I neste bok kanskje han beskylder Berlusconi for økt terrortrussel mot Storbritannia? Spør Gordon Brown om verdien av vennetjenester med Tony Blair...

Æres den som æres bør…

Arven fra Beijing-OL. I forkant av OL i Beijing var det to temaer som gikk igjen. Det ene var om man kan skille politikk og sport og det andre om hvilke kriterier som må gjelde for å tildele OL. Beijing-OL viste tydelig at OL og politikk hører sammen uansett hvor mye IOC prøvde å sette en skillelinje. Det andre var om leker skal gis til et autoritært land for å bidra til demokratisering i landet eller om man først skal gi lekene når demokratiske minstestandarder er på plass.

Tre temaer. Den siste generalforsamlingen i den europeiske olympiske komité (EOC) viser at disse problemstillingene fortsatt er aktuelle. Tre begivenheter viser det.

Flytte Sotsji-OL? For det første foreslo den georgiske delegasjonen at OL i 2014 i Sotsji måtte flyttes blant annet med argumentet om at georgiske myndigheter ikke kan garantere for sikkerheten til befolkningen i Abkhasia, en russiskkontrollert del av Georgia ikke langt unna den russiske OL-byen. Det er blant annet her russiske ”fredstyrkene” er plassert. Dette forslaget ble blankt avvist. Men det viser allikevel at OL er en arena for internasjonale konflikter. Det som skiller denne situasjonen fra tidligere OL er at konflikten utspiller seg i forbindelse med et vinter-OL. Det har ikke skjedd før. I hvert fall ikke på dette nivået.

Obama på banen. For det andre viste den amerikanske søkerkomiteen fram en hilsen fra Barack Obama der han snakker varmt om de olympiske idealer og uttrykker sin støtte til Chicagos OL-kandidatur i 2016. Det er usikkert hvordan en slik høyprofilert støtte så tidlig i prosessen vil slå ut, men det viser i all tydelighet at den amerikanske søkerkomiteen legger mye vekt på prestisjen til personen som snart vil bli verdens mektigste mann.

Helten Lukasjenko. For det andre delte EOC-presidenten Patrick Hickey ut en utmerkelse til Hviterusslands president Aleksander Lukasjenko for ”fremragende innsats for den olympiske bevegelse”. Det kan i den forbindelse opplyses om at den hviterussiske presidenten er president i den hviterussiske olympiske komité. Det er ingen tvil om at EOC på dette området har laget et solid skille mellom sport og politikk. Hadde man tatt Lukasjenkos politiske meritter i betraktning hadde dobbeltpresidenten neppe vært kvalifisert for utmerkelsen.

Hviterussland versus Irak. Det er vanskelig å vite om moderorganisasjonen går god for denne utmerkelsen. Uansett kommer utmerkelsen i et merkelig lys når vi sammenligner med hvordan den irakiske troppen ble behandlet i forkant av Beijing-OL. Irakerne ble først nektet adgang til lekene fordi politiske myndigheter hadde påvirket valgene i irakiske idrettsforbund. Det er vanskelig å tro at ikke Lukasjenko – som er landets eneveldige president – har hatt en finger med i spillet valget i den hviterussiske olympiske komité.

Hvem vinner? Dem som mener at idretten kan bidra til demokratisk forandring vil si at utmerkelsen til Lukasjenko er av den modige sorten. Andre vil mene at det er reint idioti. I hviterussiske medier ble denne utmerkelsen tatt som en bekreftelse på Lukasjenkos fotreffelighet. Good or bad?

Iraks fotballkrigere

Sjelden har en fotballkamp i et Asiamesterskap fått så mye oppmerksomhet som finalekampen mellom Irak og Saudi-Arabia 29. juli i år. Iraks fotballkrigere vant kampen 1-0, og endelig kunne amerikansk media komme med en gladsak om Irak. Kommentarene etter kampen la vekt på lagets multietniske og multireligiøse karakter. I New York Times’ rapportering het det f.eks. at en kurder fra Mosul sparket ballen mot hodet på en Sunni fra Kirkuk, som igjen sendte ballen videre i mål og sikret seieren mot Saudi-Arabia.

Paradoksalt nok viste denne sensasjonelle seieren over favorittene Saudi-Arabia at samholdet i laget langt fra gjenspeiler virkeligheten i Irak. Ikke bare førte ellevill feiring med skytevåpen til at flere ble drept – til tross for portforbud – men flere selvmordsbombere forsøkte å kjøre inn i de feirende massene. Til tross for dette har flere kommentatorer hevdet at Iraks fotballbragd kan tjene som eksempel på at sunnier, shiaer, kurdere og andre etniske og religiøse grupper kan samarbeide.

Men, man må ikke være for optimistisk på fotballens vegne. Forskning viser nemlig at sport som eksemplets makt ikke har så stor kraft at den alene kan forene og skape fred mellom fiender. For at sport skal ha noen verdi som forsonende virkemiddel må det være et minimum av gjensidig politisk respekt til stede for at sporten skal kunne bidra til å redusere konfliktnivået.

Spørsmålet er om amerikansk nærvær er det som skal til for å skape denne respekten. I forbindelse med presidentvalgkampen i 2004 hevdet president George W Bush at Iraks deltagelse i Athen-OL var et resultat av USAs krigføring i, og frigjøring av Irak i 2003. I tillegg til dette hevdet han at USAs kamp mot terror ville føre til at flere frie nasjoner i framtiden kunne delta i OL. Dette falt ikke i god jord hos den internasjonale olympiske komité (IOC) eller hos det irakiske fotballforbundet. IOC protesterte på at OL-flagget ble brukt i den amerikanske valgkampen, og det irakiske fotballforbundet mente at USA ikke hadde noe å være stolte av i Iraq, til det var for mange drept og for mye ødelagt. Vi har ennå tilgode å høre George W. Bush kommentere resultatet i årets Asia-mesterskap. Kanskje han gjør best i å la være. Kaptein og målscorer Younes Mahmoud kom i hvert fall med klar melding til George W. Bush: Jeg vil ha amerikanerne ut av Irak! Samtidig som Storbritannia og USA mener at irakerne selv må ta mer ansvar i Irak, mener de fleste irakere at det først kan skje når amerikanerne og deres allierte forlater Irak. Spørsmålet er om denne fotballkampen vil føre til at begge får sitt ønske oppfylt.

Det irakiske landslaget i fotball har fra 1950-tallet vært dominert av utenlandske trenere. Under den kalde krigen ble det trent av sovjetere, ungarere, jugoslaver, polakker, østtyskere, men også av engelskmenn og skotter. Årets suksesstrener var brasilianer på tomånederskontrakt. Blir norske Drillo trener vil det derfor vekke mer oppsikt i Norge enn i Irak. En av de tingene som har skapt størst oppsikt i norsk media omkring Drillos kandidatur er at han skal ha stilt krav om at han ikke skal bo i Irak som trener av landslaget. Det er et krav som han sikkert får innfridd. Ingen av spillerne bor heller i Irak. Slik det ser ut nå trenger han heller ikke bekymre seg for å dra til Irak for å trene laget. Asiamesterskapets helter forberedte seg i Jordan fordi det ikke var trygt å trene i Irak.

Det er derfor fristende å hevde at først når iraksk fotballkriger vender hjem vil samholdet i landslaget også gjenspeile samholdet i den irakiske nasjon. Da har Drillo lagt opp som landslagstrener!

PS. For mer om irakisk fotballhistorie, les Simon Freemans bok Baghdad FC. Iraq’s Football Story. A Hidden History of Sport and Tyranny, 2005. London: John Murray.