Olympisk terrorisme og anerkjennelsen av Palestina

Nytt FN-medlem? Denne uken venter en hel verden i spenning på om FNs sikkerhetsråd og/eller FNs generalforsamling vil anerkjenne Palestina som suveren stat og som medlem av FN. De fleste spådommer går ut på at USA vil nedlegge veto i Sikkerhetsrådet mot en anerkjennelse av Palestina, men at generalforsamlingen vil gjøre det motsatte, hvis i det hele tatt det palestinske spørsmålet blir tatt opp til votering. Ferden mot (eventuelt) fullverdig FN-status har vært lang, kronglete og voldelig. Palestinas innpass i FN-systemet startet i stor grad med OL-massakren i München i 1972 – det virkelige gjennombruddet for internasjonal terrorisme.

Moderne internasjonal terrorisme. Det vi før 11. september 2001 karakteriserte som moderne internasjonal terrorisme startet i juli 1968, da tre palestinske terrorister kapret et israelsk El Al-fly som var på vei fra Roma til Tel Aviv. Denne kapringen var ny på tre måter. For det første ble kapringen gjort for å få et forhandlingskort overfor israelerne (bytte fengslete palestinere med kaprete flypassasjerer). For det andre var det israelske flyet plukket ut for å tvinge israelerne til å ha direkte samtaler med palestinerne. For det tredje ble kapringen brukt i en internasjonal mediestrategi for å få oppmerksomhet rundt det palestinske spørsmålet. Mellom 1968 og 1980 var det nesten utelukkende palestinske grupper som brukte denne formen for terrorisme. Bruken av utenlandske gisler førte til at palestinernes sak fikk internasjonal oppmerksomhet, eller som PFLPs grunnlegger og leder George Habash sa i 1970: ”det er mer effektivt å kapre et fly enn å drepe mange hundre israelere i kamp”. Men det var først i München i 1972 at verdensopinionen fikk øynene opp for det palestinske spørsmålet.

München-OL 1972. 5. september 1972 drepte åtte terrorister fra PLOs Svart September to israelske idrettsutøvere og kidnappet ni. De kidnappede utøverne skulle brukes som forhandlingskort for å få ut 236 palestinere fra israelske fengsler og fem tyske terrorister fra tyske fengsler (blant andre Andreas Baader og Ulrike Meinhof fra RAF). Det hele endte med at de ni kidnappede utøverne og fem av terroristene ble drept. Tre av terroristene overga seg til tysk politi. Den umiddelbare reaksjonen på denne aksjonen var at palestinerne hadde mislykkes. Men det er – blant annet i følge den meget anerkjente terrorismeforskeren Bruce Hoffman (som har skrevet boka Inside Terrorism) – en dårlig analyse.

Gedigent PR-stunt. Selv om en hel verden fordømte det som skjedde var Svart September-aksjonen en formidabel PR-suksess som fikk 4.000 journalister og 900.000.000 tv-seere til å åpne øynene for palestinernes kamp for egen stat. Mange som før aldri hadde hørt om palestinernes sak ble palestinernes støttespillere og aksjonen skapte en formidabel rekruttering til palestinske terrororganisasjoner.

Innpass i FN. At PLO-leder Yassir Arafats fikk tale til FNs generalforsamling i 1974 (atten måneder etter terrorangrepet i München) og til at PLO like etter ble innvilget observatørstatus i FN er delvis et resultat av München-aksjonen. På slutten av 1970-tallet hadde PLO – som er en ikke-statlig organisasjon – formell kontakt med flere land enn Israel. Stillingen var da 86-72.

Seier for terrorisme? For ikke lenge siden skrev Bjørn Hansen i Dagsavisen at terroristene har mislykkes. I dette tilfellet tar han feil. PLO og andre palestinske terrororganisasjoner kan delvis takke olympisk terrorisme for at det i disse dager diskuteres fullverdig palestinsk medlemskap i FN. Under OL i London neste år er det (nesten) førti år siden München-massakren. Det kan også være Palestinas første OL som fullverdig stat.

9/11 og betydningen av baseball

Falling Man. Mellom 22/7 og 10-årsmarkeringen av 9/11 har jeg lest om igjen Don DeLillos Falling Man. Dette er DeLillos 9/11-bok og min skjønnlitterære favoritt som tar opp traumene og hverdagsdilemmaene etter terrorangrepet på World Trade Center. Får håpe norske forfattere griper an 22/7 på samme måte. En av tingene som slår meg med boken er at DeLillo kun så vidt er innom baseball (kun sporadisk et par steder, men han har en del om poker). Don DeLillo har en legendarisk åpning av boken Underworld, der kampen mellom New York Giants og Brooklyn Dodgers er sentral. Det er litt pussig at DeLillo ikke gir baseball litt mer plass. Ved siden av den militære kampen mot terrorisme (krigføring i Afghanistan og Irak) er kanskje baseball det som har samlet det amerikanske folket mest, og samtidig markerte at livet går sin gang til tross for all smerte.

Opphold. Ikke unaturlig stoppet amerikansk idrett opp en stund etter 9/11. Etter en del debatt utsatte National Football League (NFL) de påfølgende lørdags- og søndagskampene. Major League Baseball (MBL) utsatte også helgens kamper. Baseballagene som hadde reist for å spille bortekamp måtte ta buss hjem fordi flyene var satt på bakken, og idrettsbaner ble brukt som arenaer for redningsarbeid. Stadion til New York Giants ble åpnet for frivillige til hjelpearbeidet og ble brukt som lager for forsyninger til de som var med i redningsarbeidet ved Ground Zero.

Pyntet draktene. Oppholdet i amerikansk baseball etter 9/11 er det lengste siden første verdenskrig (da det var et opphold på én måned) – hvis man ser bort fra alle streikene som har vært i baseball. Da kampene startet igjen 17. september bar ikke lagene bare sine egne drakter, men de hadde også på seg capsene til politiet (NYPD) og brannvesenet (NYFD) og hadde smykket draktene med det amerikanske flagget. Den første baseballkampen i New York etter terrorangrepet gikk på New York Mets’ bane, Shea Stadium.

Mets slo Atlanta Braves med en home-run i det 8. inning. Akkurat da tror jeg Atlanta-spillerne syns det var like greit. New York Yankees spilte sin første kamp dagen etter mot Chicago White Sox i Chicago.

George W. Bush. Den kanskje mest symbolladete baseballkampen foregikk én måned etter 9/11. Da møttes New York Yankees og Arizona Diamondbacks til tredje kamp i World Series, på Yankee Stadium. Stadion var prydet med flagg fra Ground Zero og president George W. Bush kastet den første ballen. Før kampen uttalte Bush at han stilte opp på dette for å hjelpe amerikanerne til å gjøre det man vanligvis gjør på den tiden av året – spille baseball! Selv lunkne New Yorkere fikk troen på sin nye president fra Texas da. Da Bush kastet den første ballen i denne World Series-kampen var han den første sittende president som gjorde dette siden Dwight Eisenhower i 1956. Tidligere hadde Franklin Roosevelt (1932 og 1936), Calvin Coolidge (1924) og Woodrow Wilson (1915) gjort det samme.

God Bless America. Seks dager etter 9/11 byttet MBL ut Take Me Out to the Ball Game som vanligvis ble spilt før det 7. inning med God Bless America. God Bless America ble spilt på amerikanske baseballbaner i flere år etter terrorangrepene, men i dag er det bare to lag som fortsatt gjør det i hver kamp: New York Yankees og Los Angeles Dodgers. Og det er her Don DeLillo kanskje kunne gjort en baseballvri. I 1958 flyttet det New York-baserte Dodgers-laget – som sagt har en sentral plass i boka Underworld – til Los Angeles og ble døpt om til Los Angeles Dodgers. Det viser at røttene til New York ikke er røsket opp med roten.

Upopulær. Avsyngingen av God Bless America er ikke lenger like populært hos alle amerikanere. Noen hevder Yankees bruker sangen for å trøtte ut motstanderlagene. Yankees innførte også forbud mot å forlate tribunesetene under sangen, men sluttet med det i 2008 da de ble saksøkt av en tilskuer.

Veien videre. Baseballaget New York Mets synger ikke lenger God Bless America under kampene, men i stedet hedrer de én amerikansk soldat i hver kamp, gjennom organisasjonen Welcome Back Veterans. Det viser at baseball fortsatt er en viktig arena for å minnes terrorofrene og de som ofrer seg i kampen mot terror. I dokumentaren Nine Innings From Ground Zero sier tidligere New York-ordfører Rudy Giuliani at det kun var to ting som fikk tankene bort fra alt det fæle som skjedde 9/11 – baseball og sønnens fotballkamper. Det viser at idrett både kan være en avledningsmanøver og en måte å komme videre på i tunge stunder. Det tror jeg den også gjør for Norge og nordmenn i tiden etter 22/7.

Burma-dager på fotballbanen

Wolves-supporter. Nobeldirektør Geir Lundestad tilkjennegjorde for noen år siden at nobelprisvinner Aung San Suu Kyi var Wolverhampton-supporter (likt ham selv). Om det kvalifiserer til karakteristikken fotballsupporter er jeg usikker på. Uansett hadde det vært interessant å vite hva den burmesiske nobelprisvinneren mener om det som skjer på fotballbanen i Burma (Myanmar) i disse dager?

Tøvær? Om løslatelsen av Aung San Suu Kyi i november 2010 er et tegn på at det undertrykkende regimet i Burma er i ferd med å løsne grepet er vanskelig å si. Fortsatt styrer regimet med hard hånd og det er lite rom for spontane følelsesutbrudd på noe som helst område. Bortsett fra på fotballbanen. I Burma har fotballen blitt en arena/ventil for ytringer av forskjellig karakter.

Ventil. Fotballbanen har blitt en lukket og liten arena for utblåsninger – med regimets velsignelse. Det fulltallige politikorpset holder seg stort sett ved inngangspartiene og utenfor stadion når kampene foregår. Og innenfor stadionveggene er det dommeren og spillerne som får gjennomgå. Dommeren har blitt et symbol for makt og ofte går det verst utover mannen i svart. Også lagene får gjennomgå. I juli måtte den japanske dommeren blåse av en VM-kvalifiseringskamp mellom Burma og Oman fordi tilskuerne kastet steiner, flasker og sko på banen. En i det omanske trenerteamet fikk hodeskade før kampen ble avbrutt.

Populær fotball. Den burmesiske fotballigaen ble etablert i 2008 av det burmesiske regimet. I sin tredje sesong har fotballen blitt en suksess – mer fordi det er et friområde for hardt pressede borgere enn for god fotball. Sportssidene i burmesiske aviser er det nærmeste man kommer ytringsfrihet i Burma, og på fotballbanen viser ellers høflige og stillfarne burmesere et kraftig og ofte voldelig engasjement.

Feilkalkulering? Mange totalitære regimer har feilkalkulert store menneskemasser i forbindelse med fotballkamper. Romanias diktator Nikolai Ceasescu er en av dem. Så langt ser det ut til at ytringsfriheten på Burmas fotballbaner blir brukt på dommer og spillere. Spørsmålet er når dette engasjementet og aggresjonen blir vendt mot regimet.

Forskjellige hooligans. I 1988 så jeg kampen Fulham-Wolverhampton på Craven Cottage. Lagene var da på tredje nivå i det engelske ligasystemet. Dette var på en tid da man kun slapp inn klubbmedlemmer på kamp – jeg kom inn ved hjelp av en eksepsjonell løgn! Restriksjonene på fotballkamper var blant annet et resultat av Heysel-tragedien i 1986 og på grunn av mye tribunevold i England på den tiden. De to hundre Wolves-supporterne som sto bak mål ble alle kastet ut før kampen var slutt – for å ha tøyd ytringsfriheten sin litt for langt. Jeg mistenker at den burmesiske nobelprisvinneren har mer sans for den utagerende virksomheten på Burmas fotballbaner i dag enn for oppførselen til sine supportervenner i Wolverhampton på 1980-tallet…?