Idretten som samlingspunkt

Bostons 9/11. Boston maraton er verdens eldste maratonløp som fortsatt arrangeres og ble etablert i 1897 – inspirert av maratonløpet i de første moderne olympiske leker året før. Løpet har vært et viktig symbol for USA som idrettsnasjon, men også viktig fordi det alltid foregår på Patriot´s Day. Derfor blir bombene mot Boston maraton, ikke bare ufattelig trist, men også svært symboltungt. Bostonboere kaller derfor dette for sitt 9/11.

Fredelig plett. Idretten har vært en fredelig plett i det amerikanske samfunnet, forskånet for terror og alvorlige angrep, og vært en viktig arena for amerikaneres hverdagsflukt, men også et sted for å vise samhold og for å bearbeide sorg.

Den første kampen. Selv om det er idretten som denne gang er rammet av terror bruker amerikanerne sportsarenaene for å komme seg videre. Bare 48 timer etter bombeangrepene spilte Boston Bruins ishockeykamp mot Buffalo Sabres i TD Garden i Boston. Arenaen var fullstappet, U2s Beautiful Day ble spilt over høytaleranlegget, The Star-Spangled Banner ble sunget av et følelsesladet publikum og brannvesenet i Boston sto i flaggborg. Sterkt, ekte og for de som var der helt riktig.

Markeringer i hele USA. Boston-bombene ble også markert i andre deler av USA. New York Yankees – Boston Red Sox´ erkefiende – skrev United We Stand på sin lystavle til ære for Boston Red Sox og Chicago Tribune omdøpte alle Chicago-lagene til Boston-lag på sin forside. Slike markeringer foregikk i hele USA.

Idretten lammet. Slike reaksjoner så vi også etter terrorangrepene 11. september 2001, selv om det tok litt lenger tid før idretten kom i gang igjen. National Football League (NFL) utsatte de påfølgende lørdags- og søndagskampene. Det samme gjorde Major League Baseball (MBL). Baseballagene som hadde reist for å spille bortekamp måtte ta buss hjem fordi flyene var satt på bakken, og idrettsbaner ble brukt som arenaer for redningsarbeid. Stadion til New York Giants ble åpnet for frivillige til hjelpearbeidet og den ble brukt som lager for forsyninger til de som var med i redningsarbeidet ved Ground Zero.

Baseball sentralt. Da baseballen startet igjen 17. september bar ikke lagene bare sine egne drakter, men de bar også capsene til politiet (NYPD) og brannvesenet (NYFD), og de hadde sydd det amerikanske flagget på draktene. Den mest symbolladete baseballkampen foregikk én måned etter 9/11. Da møttes New York Yankees og Arizona Diamondbacks til tredje kamp i World Series, på Yankee Stadium. Stadion var prydet med flagg fra Ground Zero og president George W. Bush kastet den første ballen. Før kampen uttalte Bush at han stilte opp på dette for å hjelpe amerikanerne til å gjøre det man vanligvis gjør på den tiden av året – spille baseball!

Sjeldent kast. Da Bush kastet ballen var han den første sittende president som gjorde dette siden Dwight Eisenhower i 1956. Tidligere hadde Franklin Roosevelt (1932 og 1936), Calvin Coolidge (1924) og Woodrow Wilson (1915) gjort det samme. I dokumentaren Nine Innings From Ground Zero sier tidligere New York-ordfører Rudy Giuliani at det kun var to ting som fikk tankene bort fra det fæle som skjedde 9/11 – baseball og sønnens fotballkamper. Det viser at idrett både kan være en lynavleder og en måte å komme videre på i tunge stunder. Det gjorde den også for Norge og nordmenn i tiden etter 22. juli.

Presidenten med joggesko? Maratonløp det kommende året vil preges av det som skjedde i Boston. Og alle som løper maraton vil ha Boston i tankene. Kanskje får vi se Barack Obama ta på seg joggeskoene for å vise sin sympati med ofrene i Boston og for å vise for hele verden at ingen skal få ødelegge idretten med bomber og terror. Det er nemlig løping de fleste mosjonister begynner med på denne tiden av året...

Romneys handikapp

Republikanernes presidentkandidat. Mitt Romney er nå formelt republikanernes presidentkandidat. Han er også den mest populære kandidaten blant eierne av amerikanske sportsklubber. Påvirker det valgkampen? Og har Romneys sportsinteresse noe å si for valgkampen?

Norsk vinglepetter. Politikeres sportsinteresse kan si noe om de er i takt med folket eller ikke. Thorbjørn Jagland er kanskje det mest kjente norske eksemplet på hvordan man ikke skal bruke idrett i valgkampen. I valgkampen i 1997 kalte han Rosenborg for Norges beste fotballag og påkalte seg Strømsgodset-supporternes vrede. Det ble ikke bedre da han stilte opp i Rosenborg-skjerf på en tv-sendt kamp mellom Rosenborg og Molde i 1999. Det førte til at Jagland ble kastet ut av Godset Unionen. (Hvis ryktene om at Jonas Gahr Støre holder med både Leeds og Manchester United er det noe jaglandsk over det, også).

Sportsinteressert? I Norge misforsto mange George W. Bushs popularitet fordi han lå langt fra den norske folkesjela. Men når du så Bushs ektefølte kjærlighet til baseball (også som eier av et baseballag) så du at han gikk i takt med den jevne amerikaner. Det er en valgvinner. Da demokratenes presidentkandidat John Kerry sa at han likte fotball (soccer) og ble avbildet på et vindsurfebrett skapte han distanse til den jevne amerikaner og det var lett for Bush (eller Karl Rove?) å kalle ham for elitenes mann. John F. Kennedy skjulte sitt golftalent fordi han fryktet at det skulle stemple ham som overklassens representant og ikke hele USAs president. Hvordan plasserer vi støtten blant amerikanske eiere av sportklubber i dette landskapet? Og hva sier Romneys sportsinteresse om hans valgbarhet?

Kartlegging. Den New York-baserte radiokanalen WNYC 93.9fm/am820 har kartlagt donasjonene klubbeiernei de fire største idrettene i USA (også kalt Big Three & Half – baseball, amerikansk fotball, basketball og ishockey) har gitt til republikanerne og demokratene og til Romney og Obama. Den er meget interessant. Totalt har eierne av klubbene i de fire ligaene donert ca. $2.000.000 til politiske formål, og republikanerne har fått mest. Demokratene har fått ca. $750.000 og republikanerne ca. $1.250.000. I byer der det er to lag i samme idrett er det en tendens til at eieren til det ene laget støtter demokratene og den andre eieren republikanerne. For eksempel har New York Jets-eier gitt kampanjebidrag til Romney, mens New York Giants eier har gitt til Obama, New York Knicks-eieren har gitt til Romney og New York Nets-eieren til Obama. I California har San Francisco Giants-eieren gitt til demokratene og Oakland As-eieren til republikanerne. Og sånn fortsetter det.

Tradisjon og modernisering. Baseball-eierne gir mest og ishockey-eierne minst, og det er størst gap mellom donasjonene til de to partiene/kandidatene i baseball og minst i basketball: baseballeierne gir langt mer til republikanerne enn demokratene, mens det er en liten forskjell i basketball. Det er viktig å legge merke til at det er forskjell på å gi til partiet og til presidentkandidaten. Det viser særlig basketball-tallene. Basketball-eierne ga ca $215.000 til demokratene og ca. $271.000 republikanerne, men mer direkte til Obama ($20.000) enn til Romney ($18.000). USA-forsker (og Lillestrøm-supporter) Svein Melby skrev i en kronikk i Dagbladet at Obama forsøker å modernisere USA, mens Romney prøver å gjenskape det tradisjonelle. Donasjonstallene illustrerer på en måte dette. Baseball er den tradisjonelle amerikanske idretten, mens basketball er symbolet på det moderne og dynamiske. Samtidig representerer baseball og amerikansk fotball den amerikanske storkapitalen – slik Obama også liker å karakterisere Romney – og det er disse klubbene som tjener mest penger. Basketball representerer i langt større grad velgergruppene til Obama.

I utakt. Oversikten viser også at Romney ikke er helt på bølgelengde med eierne til klubber som han selv hevder at han liker. Romney har vist seg både med New England Patriots-caps og Boston Celtics-flagg. Men verken eieren av New England Patriots eller Boston Celtics støtter Romney. Robert Kraft (eieren til New England Patriots) har gitt nesten $18.000 til demokratene og Obama, mens en av Boston Celtics eiere, Stephen Pagliuca, har gitt ca $66.000 til demokratene. Pagliucas bidrag er interessant fordi han også er en av eierne i Bain Capital – firmaet Mitt Romney var medeier i før han gikk inn i politikken og som Romney selv beskriver som sin suksesshistorie. Det er vanskelig å bedømme om Romney er en ektefølt supporter av disse lagene eller om han gjør det fordi han føler at han må støtte lag i sin egen hjemstat. Falskhet lar seg gjennomskue, samtidig viser dette at du ikke nødvendigvis støtter lag som gir deg kampanjestøtte. Det er et snev av folkelighet over det siste.

Påklistret? Bortsett fra at Romney har ledet olympiske leker (Salt Lake City 2002) og brukte lekene tilå sette fart på sin politiske karriere er han vanskelig å plassere i ensportssammenheng. Han (eller partiet hans) får mest penger av eierne i amerikansk idrett – det er den sterkeste tilknytningen han har til idrett i dag – ved siden av at han har en visepresidentkandidat som er treningsnarkoman. De gangene han tar på seg sportseffekter virker det påklistret. På den måten ligger han langt unna Georg W. Bushs sportslige folkelighet (og kanskje også valgbarhet?). Mange sammenligner Mitt Romney med John Kerry. Både fordi han stadig vekk skifter standpunkter, men også fordi han knyttes til den amerikanske eliten – også på idrettsbanen. Da Romney fikk spørsmål om han fulgte med på NASCAR, sa han at han ikke fulgte så godt med, men at han kjente flere av eierne til NASCAR-lagene. Og så eier Romney-familien hester som deltar i dressurridning – ikke akkurat folkesporten i USA! (Og navnet på idretten er i tillegg fransk – dressage…).

Romneys handikapp. Elitestemplet kan bli ett av Romneys største utfordringer. Hans tilknytning til sport understreker det. Her er noen tips til Romney: Ikke gjør som Jagland, dvs. plutselig å omfavne lag (og eiere) som i dag støtter demokratene. Da vil han forsterke inntrykket av ham som vinglepetter. Og han bør for all del holde seg unna vindsurfing. Jeg har tidligere vist at det er en sterk sammenheng mellomgolf-kunnskapene/interessen til amerikanske presidentkandidater og mulighetenfor at de blir valgt. Golf-entusiaster har større sjanse for å bli valgt enn de som ikke er liker golf. Den eneste golfinteressen jeg har hørt fra Romney er hans kritikk av Obamas golfspilling. Der ligger han altså dårlig an, statistisk sett. Kanskje bør han involvere Rick Santorum eller Ron Pauls sønn (Rand Paul) i sin valgkamp og be om noen golftips – de to er tross alt blant de bestegolferne i Washington. De kan kanskje hjelpe ham med færre handikapp når bruduljen mot Obama virkelig starter?

9/11 og betydningen av baseball

Falling Man. Mellom 22/7 og 10-årsmarkeringen av 9/11 har jeg lest om igjen Don DeLillos Falling Man. Dette er DeLillos 9/11-bok og min skjønnlitterære favoritt som tar opp traumene og hverdagsdilemmaene etter terrorangrepet på World Trade Center. Får håpe norske forfattere griper an 22/7 på samme måte. En av tingene som slår meg med boken er at DeLillo kun så vidt er innom baseball (kun sporadisk et par steder, men han har en del om poker). Don DeLillo har en legendarisk åpning av boken Underworld, der kampen mellom New York Giants og Brooklyn Dodgers er sentral. Det er litt pussig at DeLillo ikke gir baseball litt mer plass. Ved siden av den militære kampen mot terrorisme (krigføring i Afghanistan og Irak) er kanskje baseball det som har samlet det amerikanske folket mest, og samtidig markerte at livet går sin gang til tross for all smerte.

Opphold. Ikke unaturlig stoppet amerikansk idrett opp en stund etter 9/11. Etter en del debatt utsatte National Football League (NFL) de påfølgende lørdags- og søndagskampene. Major League Baseball (MBL) utsatte også helgens kamper. Baseballagene som hadde reist for å spille bortekamp måtte ta buss hjem fordi flyene var satt på bakken, og idrettsbaner ble brukt som arenaer for redningsarbeid. Stadion til New York Giants ble åpnet for frivillige til hjelpearbeidet og ble brukt som lager for forsyninger til de som var med i redningsarbeidet ved Ground Zero.

Pyntet draktene. Oppholdet i amerikansk baseball etter 9/11 er det lengste siden første verdenskrig (da det var et opphold på én måned) – hvis man ser bort fra alle streikene som har vært i baseball. Da kampene startet igjen 17. september bar ikke lagene bare sine egne drakter, men de hadde også på seg capsene til politiet (NYPD) og brannvesenet (NYFD) og hadde smykket draktene med det amerikanske flagget. Den første baseballkampen i New York etter terrorangrepet gikk på New York Mets’ bane, Shea Stadium.

Mets slo Atlanta Braves med en home-run i det 8. inning. Akkurat da tror jeg Atlanta-spillerne syns det var like greit. New York Yankees spilte sin første kamp dagen etter mot Chicago White Sox i Chicago.

George W. Bush. Den kanskje mest symbolladete baseballkampen foregikk én måned etter 9/11. Da møttes New York Yankees og Arizona Diamondbacks til tredje kamp i World Series, på Yankee Stadium. Stadion var prydet med flagg fra Ground Zero og president George W. Bush kastet den første ballen. Før kampen uttalte Bush at han stilte opp på dette for å hjelpe amerikanerne til å gjøre det man vanligvis gjør på den tiden av året – spille baseball! Selv lunkne New Yorkere fikk troen på sin nye president fra Texas da. Da Bush kastet den første ballen i denne World Series-kampen var han den første sittende president som gjorde dette siden Dwight Eisenhower i 1956. Tidligere hadde Franklin Roosevelt (1932 og 1936), Calvin Coolidge (1924) og Woodrow Wilson (1915) gjort det samme.

God Bless America. Seks dager etter 9/11 byttet MBL ut Take Me Out to the Ball Game som vanligvis ble spilt før det 7. inning med God Bless America. God Bless America ble spilt på amerikanske baseballbaner i flere år etter terrorangrepene, men i dag er det bare to lag som fortsatt gjør det i hver kamp: New York Yankees og Los Angeles Dodgers. Og det er her Don DeLillo kanskje kunne gjort en baseballvri. I 1958 flyttet det New York-baserte Dodgers-laget – som sagt har en sentral plass i boka Underworld – til Los Angeles og ble døpt om til Los Angeles Dodgers. Det viser at røttene til New York ikke er røsket opp med roten.

Upopulær. Avsyngingen av God Bless America er ikke lenger like populært hos alle amerikanere. Noen hevder Yankees bruker sangen for å trøtte ut motstanderlagene. Yankees innførte også forbud mot å forlate tribunesetene under sangen, men sluttet med det i 2008 da de ble saksøkt av en tilskuer.

Veien videre. Baseballaget New York Mets synger ikke lenger God Bless America under kampene, men i stedet hedrer de én amerikansk soldat i hver kamp, gjennom organisasjonen Welcome Back Veterans. Det viser at baseball fortsatt er en viktig arena for å minnes terrorofrene og de som ofrer seg i kampen mot terror. I dokumentaren Nine Innings From Ground Zero sier tidligere New York-ordfører Rudy Giuliani at det kun var to ting som fikk tankene bort fra alt det fæle som skjedde 9/11 – baseball og sønnens fotballkamper. Det viser at idrett både kan være en avledningsmanøver og en måte å komme videre på i tunge stunder. Det tror jeg den også gjør for Norge og nordmenn i tiden etter 22/7.

Etterlengtet teknologi for sportsidioter?

Redningen? Er du typen som gjerne skulle hatt med deg alle høydepunktene til all verdens sportssendinger på tv på direkten? Da er det håp om en mer målrettet og rasjonell hverdag. Teknologien skal hjelpe oss til å time tv-tittingen slik at vi ikke går glipp av viktige begivenheter på direktesendt tv. Spørsmålet er hvilken idrett det går utover. Og om det dreper noe av sjarmen ved idretten?

Multitasking. Jeg har – til min families store forargelse – utviklet en ekstrem ferdighet i radio-tv-data-mobiltelefon-multitasking på dager med mye idrett på tv – samtidig og i tett rekkefølge. For ikke å gå glipp av viktige hendelser kan jeg ha en fotballkamp på tv uten lyd, en annen kamp på radioen, pc’en på med liveoppdateringer av andre idrettsbegivenheter og den andre tv’en på med tekst-tv. Og jeg får stort sett med meg det meste – bortsett fra når jeg må på do. Dette er det ingen andre i familien eller i nabolaget som skjønner noe av – verken at jeg får med meg noe som helst eller at det er noen vits. Ikke sjelden kommer det et Ja!Faen! samtidig fordi to lag jeg følger med på slipper inn og skårer samtidig. Denne formen for multi-tasking er slitsom – for meg og andre – men nå kan dette ta slutt.

I forkant. Det skal et firma i California sørge for. Firmaet Thuuz har matet datamaskinene sine med forskjellig kampstatistikk og regnet ut sannsynligheten for når de mest interessante hendelsene i en kamp skal komme. Denne statistikken bruker de på tre måter. For det første kan de på bakgrunn av statistikken gi tv-titteren varsel i forkant av det som sannsynligvis blir et høydepunkt i kampen. For det andre kan de gi et tilbud til dem som ønsker å se andre hendelser enn det den vanlige seer ville være interessert i – dette er en løsning for de som ønsker informasjon utover det som er vanlig. For det tredje gir dette nye muligheter for dem som driver med spill på kamper. Verktøyet Thuuz har utviklet gjør det mulig å tippe på nye tippeobjekter – som for eksempel hvor lang tid det tar å ta cornere, gjennomsnittslengden på dommerens pipeblåsing og hvor mange ganger keeperen spytter seg i hendene. Den siste muligheten er en måte å holde seerne ved tv-skjermen på, de som kanskje ellers ville ventet på signalet om at snart kommer det noe interessant.

Lunsjdreper? Hvilke konsekvenser får dette for idretten og sportsidioten som ønsker å få med seg alt. Utviklerne hevder at denne teknologien er bedre egnet på baseball enn på fotball. Samtidig kan dette påvirke fotballen. Statistikken vi ser på tv i dag dreier seg ofte om hva som har skjedd de siste fem minuttene (for eksempel ballbesittelse). Nå kan vi kanskje finne ut hva som kan skje de neste fem minuttene? Skulle flertallet av de som ser fotball på tv benytte seg av denne teknologien må tv-selskapene tenke nytt om reklameinntekter. Hvis laget ditt som regel er best de siste fem minuttene, er det mye reklamepenger som går til spille de første 85 minuttene av kampen hvis alle slår på kampen i denne korte perioden. For det andre kan det gi noen sære lunsjdiskusjoner – ”keeperen på laget mitt sparket fem ganger i den venstre stanga og ni ganger i den høyre når han tok femmeter”, er ett eksempel på en lunsjdreper. Sportsidiot får nytt innhold. For det tredje kan det åpne for ”kampfiksing” slik vi for eksempel har sett i cricket i det siste. Hvis det går an å tippe på hvor mange innkast spiller nummer 2 på et bestemt lag tar de ti første minuttene av en kamp, kan denne spilleren eller laget hans fint greie å manipulere antall innkast uten at det nødvendigvis går ut over slutteresultatet i kampen. Samtidig kan mange tippere bli snytt for penger på innkast.

Døden for NRK? I rusen etter VM-suksessen i Holmenkollen og NRKs uhemmede skryt av seertallene sine, er det fristende å kjøre noen tankeeksperiment. Hvor lenge hadde gjennomsnittsnordmannen sette på herrenes femmil hadde han/hun hatt mulighet om å bli varslet på mobiltelefon når det lønte seg å slå på tv’en? Ved siste passering av Hellner-bakken? Hadde vi fått signal om å slå på tv’en i kombinert hopp? Og hvilke utslag hadde forskjellen på intervallstart og fellesstart gjort på varslingssystemet? Og i en slik situasjon, holder det for NRK å måle antall seere? Hva med antall minutter tv-titting? Jeg bare spør...

George W. Bushs viktigste beslutning

14-6. George W. Bush bruker ikke mye plass på idrettspolitikk i sin selvbiografi. Det kunne han ha gjort. Boken fokuserer på 14 viktige beslutninger i Bushs liv (decision points) og den skal innholde 6 avsløringer. Blant de viktige beslutningene (”the most consequencial decisions”) er beslutningen om å droppe alkoholen i 1986, beslutningen om å gå til krig i Irak i 2003 og tiltak for å demme opp for finanskrisen i 2008. Det blir spennende å se om hvor mye plass han bruker på baseball?

Sportsidiot. Kanskje nevner han at han er den første presidenten som har spilt Little League? Mange – særlig i Europa – har idiotforklart USAs 43. president. Uten å ta ideologisk standpunkt til hans presidentgjerning er det fullt mulig å kalle George W. Bush for en sportsidiot – eller snarere baseballidiot. Hadde han holdt seg til baseballen og ikke til ondskapens akse eller waterboarding kunne verden sett annerledes ut for mange – i USA, i Irak og i Liverpool.

Bush ødelegger Liverpool. Baseballen har fulgt George W. Bush fra han drømte om å bli guvernør i Texas, i hans presidentgjerning og i tiden som praktiserende ekspresident. Bush ble medeier i Texas Rangers i 1989 og solgte seg ut i 1998. Fra 1989 til 1994 var han administrerende direktør i klubben, men forlot roret som direktør da han ble guvernør i Texas i 1994. Bush tjente store penger på salget av sine aksjer i klubben i 1998. I 1989 hadde han investert $606.000 og ved salget satt han igjen med $14.9 millioner. Dette var penger som kom godt med i presidentvalgkampen to år etter. Aksjene solgte han for øvrig til Tom Hicks, en av de to amerikanerne som i 2007 kjøpte Liverpool FC, og som nesten greide noe Everton aldri har greid – å slå den røde klubben konkurs. Hicks var også en viktig bidragsyter til George W. Bushs to presidentvalgkamper i 2000 og 2004, en såkalt Bush-pionér (som alle som ga over $100.000 i valgkampbidrag ble kalt). Med tvilsom bruk av nettverksanalyse kan vi si at det var George W. Bush som gjorde Liverpool til en bakgårdsklubb.

Bush som Yankee. Da George W. Bush flyttet inn i Det Hvite Hus tok han med seg ca. 250 signerte baseballer inn i det ovale rom. Dette var flere baller enn det Bill Clinton tok med seg inn i det samme kontoret, og ballene til Bush skal også ha utkonkurrert antall bøker i det ovale rom på dette tidspunktet. Da flyene dundret inn i World Trade Center 11. september i 2001 var det ikke bøker den ferske presidenten hadde bruk for, men politisk teft. Det viste han til gangs da han noen uker etter entret Yankees Stadium for å kaste den første ballen i den tredje World Series-kampen mellom New York Yankees og Arizona Diamondbacks (for øvrig favorittlaget til John McCain som tapte primærvalget mot George W. Bush i 2000). Før kampen uttalte Bush at han stilte opp på dette for "helping to do what all Americans are doing now, which is keeping the country doing what it typically does at this time of year,". Selv lunkne New Yorkere fikk troen på sin nye president etter dette.

En av få. Da Bush kastet den første ballen i denne World Series-kampen var han den første sittende president som gjorde dette siden Dwight Eisenhower i 1956. Tidligere hadde Franklin Roosevelt (1932 og 1936), Calvin Coolidge (1924) og Woodrow Wilson (1915) gjort det. Barack Obama har ennå til gode å kaste første ballen i en World Series-kamp. I år kastet George W. Bush den første ballen i den fjerde World Series-kampen mellom San Fransisco Giants og Texas Rangers. Bilder fra denne kampen er sendt verden rundt uten referanser til hvor mye Bush betyr for baseballen og hvor mye baseballen betyr for Bush. I Norge ble kampen omtalt som en helt vanlig baseballkamp, hvis baseball i det hele tatt ble nevnt…

Bush i IOC? George W. Bush er den eneste amerikanske presidenten som har nevnt dopingproblematikken i en State of the Union-tale. Det gjorde han i 2004. Han var bekymret for dopingens ødeleggende effekt på idretten. Selv om Bush ikke alltid støttet fair play i politikken var han svært opptatt av dette i idretten. Dette viste han også da han var baseballdirektør – da var han blant annet intens motstander av wild cards i baseball (dvs. å gi lag som ikke kvalifiserer seg til World Series en ny mulighet). Dette var mot Bush konkurranseetiske prinsipper. Det er heldigvis ikke russiske tilstander i USA, så Bush kan ikke håpe på en ny presidentperiode. Men kanskje han har en framtid som leder for det internasjonale dopingbyrået WADA eller kanskje IOC?

Bushs viktigste beslutning. George W. Bush skal visstnok ha hatt store kvaler med å velge mellom guvernørposten i Texas i 1994 og jobben som kommisjonær i Major League Baseball (dvs. leder for baseballigaen). Da George W. Bush i primærvalget i 2000 ble spurt om hva som var hans største tabbe, svarte han at det var da han som direktør for Texas Rangers skrev under på bytteavtalen med Sammy Sosa og Harold Baines i 1989. Sammy Sosa ble senere en av baseballens største stjerner, men ikke for Bushs Texas Rangers. Spørsmålet er om det ikke var dummere at Bush ga seg med baseball

Chavez' golfkrig

Borgerskapets idrett. Venezuelas president – og baseballentusiast – Hugo Chávez langer nå ut mot golfsporten. Han vil rett og slett utrydde golfsporten fra Venezuela! Grunn? Det er for borgerlig!

Golfkrig. Etter at Chávez i juli gikk hardt ut mot golfsporten har han forsøkt å stenge Venezuelas to mest kjente golfbaner – i Maracay og i Caraballeda. I tillegg til at dette er borgerskapets idrett, mener Chávez at idretten er for latsabber, fordi man bruker biler for å komme seg fra hull til hull. Lykkes Chávez med å stenge de to banene har totalt ni baner blitt stengt de tre siste årene.

Anti-amerikansk kampanje. Denne manøveren er ikke overraskende en del av Chávez’ anti-amerikanske kampanje. De fleste golfbanene som er stengt ligger i de oljerike regionene i Venezuela og er bygget av og for amerikanere som tidligere jobbet i oljeindustrien i Venezuela. Nå er det Venezuelas overklasse og øvre middelklasse som benytter banene. Selvfølgelige går det ikke an for en anstendig venezuelaner å benytte seg av disse banene. Samtidig er dette en gimmick for å tale de husløses sak. Hvorfor er det så mange husløse i de mest golfbanetette delene av Venezuela? Hull mot hus.

I utakt med Castro. Chávez golfpolitikk er stikk motsatt av den Castros Cuba driver. Der anlegges stadig flere golfbaner for at Cuba skal trekke til seg turister fra USA og Europa.

Værhane? Beijing-OL var siste gang baseball var på OL-programmet. Det var en strek i regningen for Chávez og Castro som begge er baseballidioter. Nå seiler golf opp som en god kandidat til ny gren i OL. Kanskje det vil føre til at Chávez følger Castros eksempel og legger mer til rette for golf?

Baseballdommer i høyesterett

Populær dommer. Idrettsfolk er sjelden glad i dommeren. Den ferske høyesterettsdommeren i USA er et unntak.

Baseballstreik. Utnevnelsen av Sonia Sotomayor til høyesterettsdommer er historisk på flere måter. Hun er av puertoricansk avstamming og er den første dommeren med tilknytning til latinamerika (Hispanic). Men hun er også den mest kjente og populære dommeren Høyesterett noen gang har hatt - før hun startet i jobben, vel og merke. Det skyldes at hun i 1995 løste den 232-dager lange spillerstreiken i Major League Baseball. Streiken startet i 1994 i protest mot at eierne blant annet kansellerte spillernes rett til å benytte seg av den amerikanske versjonen av Bosman-regelen - retten til selv å velge klubb når kontrakten utløper, uten vederlag. Sotomayor ga spillerne rett og bidro til at 1994/95-sesongen ble reddet, dog noe amputert.

Idrett og politikk. Obama har antydet at Sotomayor ikke bare reddet den ene sesongen, men at hun reddet baseballen for all framtid. Når vi vet at baseball er amerikanernes nasjonalsport er ikke dette noen dårlig bedrift. Det er vel tvilsomt om at dette er hovedgrunnen til at president Obama foreslo og fikk Sotomayor gjennom senatsøyet til Høyesterett. Uansett viser valget av Sotomayor at idrett spiller en sentral plass i Obamas virke som president. I valgkampen profilerte han seg som en ivrig basketballspiller og baseballentusiast og han kjemper sterkt for at Chicago skal få sommer-OL i 2016.

Til kamp mot doping? Det er sjelden at idrettspolitikk er tema i Høyesterett. Med Obamas interesse for idrett og en dommer som er godt kjent i både sportssidene og politikkseksjonen i avisene kan det kanskje hende at vi får se at flere saker på den mørke siden av idrettshimmelen blir tatt på større alvor framover. I disse dager diskuterer amerikanerne om alle rekordene som er tatt i baseball bør bestå fordi de fleste rekordhaverne var dopet da de tok dem. Kanskje dette er en sak for Obama og Sotomayor?

Baseball og stortingsvalget 2009

Støres visjon. Jonas Gahr Støre lanserer i disse dager boka ”Å gjøre en forskjell”. Der skriver han blant annet at han har tro på politikken. Denne troen har ført Støre fra å være Gros veskebærer via jobben som utenriksminister til et (sterkt?) ønske om å komme inn på Stortinget i 2009. I Oslo Ap har det vært mye diskusjon om Støres plassering på stemmeseddelen. Diskusjonen dreier seg om Støre skal ha sikker plass på valglista eller ikke. Denne usikkerheten kunne vært feid til side hadde vi byttet ut metoden til norske meningsmålingsinstitutter med metoder for å regne ut baseballstatistikk!

Silvers metode. Bloggeren Nate Silver, mannen bak nettsiden FiveThirtyEight.com, har vist at hans metode utviklet for å regne ut baseballstatistikk er mer presis enn tradisjonelle metoder for å regne ut og fremskrive velgerdata. Silver var lei av feiltolkning av nasjonale målinger og han var misfornøyd med at anerkjente nettsider ikke skilte mellom seriøse og spuriøse utvalg. På samme måte som en baseballstatistiker baserer sine resultater på historiske data, hjemmefordel, spillernes alder, fysiske egenskaper og bakgrunn, og hvilke spillere som er best i regn eller solskinn la Silver inn data fra alle kjente og ukjente meningsmålingsinstitutter, i tillegg til demografiske og historiske valgdata fra 1952 til i dag i en database.

Presisjon. Basert på en egen vekting av meningsmålingstallene kom han allerede i april i år fram til at Obama ville vinne valget mot McCain. Han fant også ut at det ikke var unaturlig at Clinton ledet over Obama før befolkningen hadde hørt om Obama (sic!), at meningsmålinger tatt i sommermånedene er lite verdt og at meningene i Nord-Carolina svinger i takt med meningsendringer i Virginia. Fremskrevne data publisert før amerikanske valgdagsmålinger og de endelige resultatene traff svært godt: feilmarginen på det totale stemmeresultatet var på mindre enn én prosent, han utpekte riktig vinner i 49 av 50 stater, og fordelingen av alle senatsplassene var riktig ”tippet”.

Bytte baseball med fotball. Baseball er en liten idrett i Norge. Det kan derfor være riktig å bruke en annen idrett som utgangspunkt for valgmålinger i Norge. Det er nærliggende å ty til fotball. Både fordi fotball er populært – og derfor trolig er den mest pedagogiske innfallsvinklingen til valganalysene – og fordi dette er en idrett med et godt utviklet statistikkverktøy. Men det er liten tradisjon for å bruke historiske data i norsk idrettsstatistikk. Ved å bake inn Vålerengas dårlige statistikk mot Lyn, hjemmefordelen til RBK, og antall cupfinaler med regn kan kanskje norske idrettsstatistikere begynne å gå norske meningsmålingsinstitutter i næringa?

En jobb for Drillo? Drillo fikk råd av Støre før han tok jobben i Irak. Kanskje det er på tide at Drillo gir noe tilbake?

The decision is… Chicago?

Obamania. Barack Obamas overlegne seier i det amerikanske presidentvalget har gitt håp om en bedre verden for mennesker både i og utenfor USA. For mange amerikanere er det to idrettpolitiske saker man har forventinger til - at Chicago skal få arrangere sommer-OL i 2016 og at baseball igjen blir en OL-gren. Kommer Obama til å innfri?

Chicago-OL 2016. Chicago er Barack Obamas hjemby og byen sto i sentrum da Obama takket for støtten valgnatten. Chicago konkurrerer med Tokyo, Madrid og Rio de Janeiro om å få OL i 2016 og nå håper OL-komiteen til Chicago at Obama-effekten skal gi USA et nytt sommer-OL. Lederen for Chicagos søknadskomité, Patrick Ryan håper at Obama skal delta på OL-kongressen i København i oktober 2009 for å tale Chicagos sak. Da vil saken være klar, håper Ryan. Hadde McCain vunnet valget ville Chicago stilt svakere, mener han. Både fordi McCain ikke har et nært forhold til Chicago, men også fordi han var en av de hardeste kritikerne av IOC i forbindelse med korrupsjonsskandalen i Salt Lake City-OL i 1996. Slikt sitter lenge i hos IOC…

Chicago vil få mye oppmerksomhet i tiden framover takket være Obama, og allerede har det planlagte OL-området i Chicago vært i søkelyset. Obama og hans familie er nærmeste nabo til den planlagte olympiastadion i Washington Park og Grant Park, parken han holdt valgnattalen i, skal etter planen huse bueskytterarenaen i 2016.

Politikereffekten. Politikeres engasjement har vist seg å ha stor betydning for valg av OL-arrangør. Gro Harlem Brundtlands bidro til at Lillehammer fikk OL ved å spise frokost med Juan Antonio Samaranch og det hjalp godt at svenskekongen forsov seg til frokosten. Tony Blair la mye politisk prestisje i å få OL til London i 2012 og Vladimir Putin overbeviste IOC om at Sotsji var den beste kandidaten til å arrangere vinter-OL i 2014. Obama har uttrykt støtte til Chicagos kandidatur. Men det spørs om OL i hjembyen blir prioritert foran finanskrise og krigføring i Irak og Afghanistan?

Baseball på OL-programmet. Mange amerikanere – og cubanere og taiwanere ikke minst – er forbannet på at baseball – og softball – er tatt av OL-programmet. Baseball var prøvegren i 1984 og 1988 og kom på det offisielle OL-programmet i 1992. Men Beijing-OL var siste gang baseball var på programmet. Det er flere grunner til at baseball er fjernet. En grunn er at de beste amerikanske spillerne ikke er med fordi den amerikanske baseballsesongen ikke er over når OL arrangeres. Dette har ført til at Cuba har vært dominerende i denne grenen i OL. For det andre har det vært mye doping i amerikansk baseball og det amerikanske baseballforbundet har ikke tatt dette på alvor. Nå håper baseballentusiaster at Obama skal få baseball tilbake i det gode selskap.

McCains rolle. Når det gjelder doping har John McCain vært en av de tøffeste i klassen og en av de amerikanske politikerne som har gått inn for strengest straffer og tøffest tiltak mot dopingondet. Han har ikke mulighet til å rette opp ryktet til amerikansk baseball eller å promotere idretten overfor IOC som amerikansk president. Kanskje han kan få en rolle i Chicagos søkerkomité? Da får han også mulighet til å forsone seg med Barack Obama.

Obamaeffekten. Nå håper flere på at Obama skal slå to fluer i en smekk og kjempe for at Chicago får OL og at baseball blir gjeninnført i 2016. Jeg tror neppe OL er øverst på Obamas politiske agenda og at dem som tror at han vil dra til København for å få OL til Chicago forregner seg. Men som vi har sett i denne valgkampen har Obama – selv uten å ha tatt en eneste politisk beslutning – skapt en enorm entusiasme. Hvis dette smitter over på OL-komiteen i Chicago kan det hende de greier jobben selv uten aktivt engasjement fra Obama. Lykkes Chicago med å få OL tror jeg Obama får mye av æren uansett hvor mye han har kjempet for saken.

På sporten kjenner man presidenten!

Sport og amerikansk valgkamp. Sport var ikke noe sentralt tema i den amerikanske presidentvalgkampen før Sarah Palin entret scenen og finalespillet i Major League Baseball startet (World Series). Sport hadde nok vært et mer sentralt tema hadde Mitt Romney vært republikanernes presidentkandidat – han fikk et løft som politiker takket være sin opprydningsaksjon i forbindelse med vinter-OL i Salt Lake City. Men det svinger - bokstavlig talt - mer av baseball enn av femmila på ski!

Palin entrer banen. Etter at Sarah Palin ble lansert som visepresidentkandidat og stemplet seg selv som ”hockeymamma” (og en forsvarer av ”Joe six-pack” – gjennomsnittsmannen som sitter og ser hockey på tv) har sport blitt et stadig mer diskutert tema i valgkampen. Palin har droppet pucken i ishockeykamper og alle kandidatene – president og visepresident – har måttet kommentere finalistene - Tampa Bay Rays og Philadelphia Phillies - i årets Major League Baseball-finale. Baseball er en av amerikanernes nasjonalsporter og det er utenkelig at presidentkandidatene ikke skal kommentere begivenheten og at MBL-finalen er unnagjort før presidentvalget – baseball er tross alt viktigere enn å karre seg til stemmeurnene.

Vingling i vippestater. Når det gjelder baseball har John McCain også her beskyldt Barack Obama for vingling. Når Obama har vært i Florida har han sagt at han støtter Florida-laget Tampa Bay Rays og når han har vært i Pennsylvania har han gitt sin støtte til Philadelphia Phillies. Men først støttet Obama Phillies fordi Tampa Bay Rays slo Obamas favorittlag Chicago White Sox ut av serien. Dette er vingling og taktikkeri av ypperste sort!

Hvis ingen går i fella, men passer seg for den? McCain har sagt at han ikke vil gå i fella med å velge side i baseball, særlig ikke når de to lagene i finalen holder til i to vippestater. Selv holder McCain med Arizona Diamondbacks, et lag kona Cindy har en eierandel i. Sarah Palin har vært diplomatisk og sagt at begge lagene vet hvordan underdoggere kan vinne – hva nå det måtte bety? Obamas helgardering ligner veldig på Hillary Clintons uttallelser om at hun ville holde på både Chicago Cubs (laget fra Hillarys hjemby) og New York Yankees (laget i sitt senatordistrikt) hvis de skulle møte hverandre. Her hjemme husker vi Thorbjørn Jaglands famøse lefling med Rosenborg i 1999 som et alen av dette stykket. Fortsatt er Jagland sterkt mislikt i Strømsgodset...

Vingling og taktikkeri er ikke bra når man snakker om baseball i USA. Fordelen for Obama er at verken Palin eller McCain er særlig interessert i baseball og at deres troverdighet derfor ikke er så stor når de snakker om baseball. Hadde Bush kunne stille til valg igjen hadde saken vært en annen. Han er veldig opptatt av baseball og har selv ledet et baseballag.

Golfeffekten. De fleste forståsegpåere er svært usikre på hvordan det vil gå på valgdagen selv om Obama leder på de fleste målingene. Mange snakker om den såkalte Bradley-effekten som sier at en svart kandidat må lede med godt over 5% for at han skal være sikker på å vinne valget mot en hvit kandidat. Men andre effekter sier noe annet: Obama spiller nemlig golf! Det gjør ikke McCain. McCain har til og med sagt at han hater golf og har referert til Churchill som skal ha sagt at golf er en ødelagt spasertur!

Tar vi en kikk på tidligere presidenter og håpefulle presiedentkandidater er statistikken klar. Bare tre amerikanske presidenter siden 1909 har IKKE spilt golf (Herbert Hoover, Harry S. Truman, og Jimmy Carter), og selv om Jimmy Carter er den eneste presidenten som har slått en golfspillende kandidat (Gerald Ford), har ingen av dem sittet mer enn én presidentperiode. Listen over presidentkandidater som ikke har spilt golf omfatter Al Gore, Bob Dole, Michael Dukakis, og Walter Mondale. Det betyr at Obama vinner valget på ”golfeffekten”!

Sport og presidentvirke. Kan McCains og Obamas sportsinteresse si noe om hvordan de er som personer og hvordan de vil bli som presidenter? Absolutt! Selv om alle presidentkandidater er programforpliktet til å si at de liker alle de tre amerikanske nasjonalsportene (baseball, amerikansk fotball og basketball) er det ingen hemmelighet at John McCain er mest interessert i amerikansk fotball og at Barack Obama er frelst på basketball.

Krigsspill. Amerikansk fotball og basketball er svært forskjellig idretter og representerer to forskjellige måter og tenke på og representerer to forskjellige tidsånder. Amerikansk fotball er veldig mekanisk og representerer industrisamfunnets samlebåndlogikk – hver spiller er en liten brikke i et strategisk spill og byttes ut og inn avhengig av hva slags taktikk man har. I tillegg ligner spillet og retorikken på et krigsspill med harde aggressive manøvre, taktikkeri for å ta ut fienden, og omtalen av spillet er spekket med krigsmetaforer. I amerikansk fotball er også treneren svært viktig og hans taktiske evner avgjør ofte kamper. På den måten ligner han på en general i krig.

Disse beskrivelse passer også på John McCain – i hvert fall slik han har fremstått i denne valgkampen: han driver valgkamp etter overraskelsesmetoden (avlyser valgkampen på grunn av finanskrisen og utnevner den ukjente Sarah Palin som visepresidentkandidat mm.), er konfronterende på grensen til det aggressive og ser på politikken som et nullsumspill (det jeg tar, mister du). McCain opptrer også svært likt en fotballtrener – han står alene og tar sine egne avgjørelser (Maverick) og står og faller på det.

Samspill. Basketball bringer fram helt andre assosiasjoner. Basketball er et lagspill der alle på laget spiller viktige roller samtidig. Det er et dynamisk lagspill som går kontinuerlig uten skifte av formasjon, og det er et spill der alle gjør hverandre gode – samtidig. Overført til arbeidslivet minner basketball om arbeidsmetodene vi ser i moderne teknologibedrifter der hver enkelt arbeidstager har unik kompetanse, men ikke greier å få utnyttet dette uten samarbeid med sine kolleger. Sammenlignet med amerikansk fotball er basketball i langt større grad preget av lek og tekniske finesser. Vi kjenner igjen basketballens anatomi i Barack Obamas valgkamp. Han er leken og veltalende, men er på grunn av sin uerfarenhet på flere politikkområder – som for eksempel i utenrikspolitikken – avhengig av gode medarbeidere for å bli god. Obama er en lagspiller og blir bedre, og gjør andre bedre gjennom god bruk av sine medarbeidere.

Sport avgjør valget? Selvfølgelig avgjør ikke kandidatenes sportsaffeksjoner presidentvalget. John Kerry's lag Boston Red Sox vant World Series like før han tapte for George W. Bush i 2004. Hell i spill, uhell i valg med andre ord. Men kandidatenes favorittlag og deres betraktninger om sport kan gi et innblikk i hvordan kandidatene tenker. Og det gir sportsinteresserte bloggere mulighet til å henge seg på diskusjoner om det amerikanske valget. Godt valg!

Baseball løsningen for Cuba og USA?

Presidentkandidat Barack Obama har skapt bølger for sine uttalelser om amerikansk utenrikspolitikk. Han har foreslått full tilbaketrekning fra Irak og bombing av Pakistan, og om han blir president vil han heller ikke nøle med å inngå diplomatiske samtaler med myndighetene på Cuba, i Venezuela og Nord-Korea. Her skiller han seg fra de fleste andre presidentkandidater, både på demokratisk og republikansk side. Et argument mot en forsoningslinje mot Cuba, Venezuela og Nord-Korea er at man ikke vil at en oppmykning fra amerikansk side skal brukes i den innenrikspolitiske propagandaen i de tre statene. Det er særlig Hillary Clinton som har frontet dette synspunktet.

På dette området skiller Hillary seg fra sin ektemann som i 1999 åpnet for at amerikanske baseballag kunne spille mot cubanske lag i Cuba. Dette initiativet førte blant annet til at det amerikanske baseballaget Baltimore Orioles spilte oppvisningskamper mot det cubanske landslaget i 1999, både på Cuba og i USA. Da Orioles besøkte Cuba var det første gang at et amerikansk lag besøkte Cuba siden Los Angeles Dodgers og Baltimore Orioles var på Cuba i 1959, rett etter den cubanske revolusjonen.

Etter det har det vært vanskelig for cubanere og cubanske lag å komme til USA for å spille baseball. Dette kom tydelig fram da Cuba kvalifiserte seg til finalespillet i baseball-VM i USA i 2006. Fordi USA ikke tillater handel med Cuba ble det cubanske laget først nektet adgang til USA fordi man ikke ville at penger tjent i USA skulle føres tilbake til Cuba. Etter press fra det amerikanske basballforbundet og Den internasjonale olympiske komité tillot George W. Bush allikevel innreise for cubanerne forutsatt at de forpliktet seg til å gi alt overskudd fra turneringen til ofrene for orkanen Katrina.

Baseball er en meget populær sport på Cuba og siden dette er USAs nasjonalsport har Cuba lenge forsøkt å slå USA på baseballbanen. Denne innsatsen har blant annet ført til tre OL-gull (1992, 1996 og 2004). På den måten har de som bruker propaganda-argumentet mot økt kontakt med Cuba et poeng. På den annen side er det tegn som tyder på at baseball kan være middelet som kan skape bedre forbindelser mellom USA og Cuba. Et initiativ kan i den sammenheng bli viktig. Den demokratiske kongressrepresentanten José Serrano leverte i 2003 et lovforslag som han kalte ”The Baseball Diplomacy Act”. Lovforslaget er gjentatt to ganger (2005 og 2007), men forslaget har ennå ikke blitt komité-behandlet. Det er økende støtte for lovforslaget og så langt har fem andre kongressmedlemmer støttet det, alle demokrater. En av dem er presidentkandidaten Dennis Kucinich. Kucinich er vel neppe en av de heteste kandidatene ved neste års presidentvalg, men følger flere opp hans engasjement for baseballdiplomati kan dette være starten på nye forbindelser med Cuba.

Hillary gjør mye for å distansere seg fra sin ektemann både privat og i politikken. Lite tyder derfor på at hun vil engasjere seg i baseballdiplomati. Selv om Barack Obama er mest interessert i basketball kan han kanskje vinne noen hjerter i Florida ved å engasjere seg i baseball. Kanskje han med det slår home run i nominasjonsvalget der?