Bukkehornet og havresekken

Råd med bismak. Det siste halve året har jeg holdt mange foredrag, og ofte uttalt meg i media om kampfiksing. Når jeg får spørsmål om hva man bør gjøre for å få bukt med problemet henviser jeg ofte til retningslinjene og tipsene som SportAccord har utformet. De er lettfattelige og gjennomførbare. SportAccord er interesseorganisasjonen for de fleste internasjonale særforbundene – både olympiske og ikke-olympiske. Det er bare en hake ved å henvise til SportAccords retningslinjer mot kampfiksing (og doping) – Hein Verbruggen og Pat McQuaid sitter begge i styret – den ene er tidligere president i det internasjonale sykkelforbundet (UCI) og den andre er president i dag - begge med et frynsete rykte i internasjonal idrett. Er det riktig at de to fronter en organisasjon som skal bidra til å rydde opp i etikken i idretten?

WAMFA. Internasjonalt etterspørres det et kampfiksingens svar på WADA (det internasjonale antidopingbyrået). WADA har både statlige og ikke-statlige medlemmer og byrået blir brukt som et godt eksempel på hvordan man kan organisere anti-kampfiksingsarbeidet. Når Sepp Blatter, Michel Platini og Jacques Rogge har utpekt kampfiksing som et mer alvorlig problem enn doping tror jeg ikke det tar lang tid før vi har et World Anti-Match Fixing Agency (WAMFA). Det gir oss tre utfordringer.

To tanker samtidig. For det første er det en fare for at vi setter to problemer i idretten opp mot hverandre. Økt fokus på kampfiksing kan bety at man nedprioriterer kampen mot doping. Begge problemene trenger oppmerksomhet over lang tid for at vi skal få kontroll på det. Men gamle menn har ofte problemer med å holde to tanker i hodet samtidig.

Mangel på ressurser. For det andre – og i forlengelsen av det forrige – vil økt fokus på kampfiksing kreve ressurser – både fra idretten og fra nasjonale myndigheter. Faren er at man da omprioriterer penger fra anti-dopingarbeidet til kampfiksingsarbeidet. Da Norge deltok på Europarådets konferanse for sportsministere i mars i år var argumentet mot å etablere en ny konvensjon mot kampfiksing mangel på ressurser. Med en slik holdning vil man måtte omprioritere penger fra feks. antidoping skulle man rette større søkelys på kampfiksing. Gjør man det kan man risikere at dopingproblemet blir større.

Troverdighetstap. For det tredje er det naturlig å tro at SportAccord (sammen med IOC og FIFA/UEFA) vil være en viktig premissleverandør og aktiv part i etableringen av en ny instans for anti-kampfiksing. Problemet er da at de som sitter på toppen i denne organisasjonen har mistet all troverdighet i forbindelse med dopingskandalene som i disse dager rulles opp. Ikke bare er de mistenkeliggjort for å holde tilbake viktig informasjon i anti-dopingarbeidet, men de er også anklaget for korrupsjon. Det gir både UCI og SportAccord liten legitimitet i kampen for bedre idrettsetikk.

Alvorlige anklager. Anklagene mot Verbruggen og McQuaid er som sagt mange og omfattende. Verbruggen har blitt anklaget for hindre etterforskning av dopingsaker, holdt tilbake informasjon om doping og for å ha tatt i mot bestikkelser av Lance Armstrong i sin tid som UCI-president. McQuaid har blitt anklaget for ikke å ta dopingproblemet på alvor, for å være etterpåklok og for å ha satt seg i en offerrolle under opprullingen av Lance Armstrong-saken. En god illustrasjon på at de to herrene har en dårlig sak er at de to i januar i fellesskap anmeldte den profilerte anti-doping-journalisten Paul Kimmage for ærekrenkelser. Kimmage hadde anklaget de to for bevisst å ha underslått dopingbevis i internasjonal sykkelsport. I november gikk journalisten til motsøksmål.

Noen er likere enn andre. I Norge har vi det siste året diskutert hva det vil si for ledere å ta ansvar når noe går galt. Nå skal vi være forsiktig med å sammenligne krisen i det politiske Norge det siste året og krisen i sykkelsporten. Men en av konklusjonene vi kan trekke fra den norske debatten er at ledere som har gjort noe galt kan fortsette i stillingen sin hvis den gjør alt den kan for å rette opp situasjonen – det vil si å endevende hver eneste stein og samtidig ta konsekvensen av funnene som blir gjort. Det kan man virkelig ikke si at sykkel- og SportAccord-sjefene har gjort. Tvert i mot har de forsøkt å bagatellisere det som har skjedd og blitt stadig mer indignert for hver ny skandale som er blitt avdekket. Det er mildt sagt ironisk når representanter som IOC-medlem Gerhard Heiberg og andre i hans krets forsvarer arbeidet til Verbruggen og McQuaid samtidig som de kaster ut utøvere av OL fordi de har tøyd kampreglementet. Dette er dobbeltmoral og tjener ikke kampen mot kampfiksing eller doping.

Anbefaling. Jeg vil fortsette å anbefale SportAccords retningslinger i kampen mot kampfiksing (og doping). Men det hadde vært lettere hvis lederne som forvalter disse retningslinjene viste at de forsto sitt eget regelverk.