Riis til dansk TV2

Bjarne Riis burde vært kastet på hue og ræva ut fra alt som har med sykkelsport. De gangene han får mikrofonen opp i ansiktet og tv-kameraet mot seg så bør det være for å legge alle kortene på bordet og vise litt mer anger for det han har gjort. Istedenfor ønsker dansk TV2 å glatte over alt han har gjort ved å bruke ham som sykkelekspert under årets Tour de France.

Utrolig. Det er nesten ikke til å tro bare et par uker etter at Antidoping Danmark og Danmarks idrettsforbund la fram rapporten som var det reneste karakterdrapet på Bjarne Riis. Konklusjonen i rapporten er at Riis sammen med andre korrupte sykkelledere har bygget opp egne lag, ja kanskje hele dansk sykkelsport, med doping. Som ekspert i doping burde han heller reist land og strand rundt og sett alle dem han i flere tiåar har lurt og sagt unnskyld.

Som studioekspert i dansk TV2 slipper han å se noen andre i øynene enn dem som ikke bryr seg om doping. The road show must go on, skal vi tro dansk TV2.

Pytt pytt? For det er nettopp det Bjarne Riis vil – han vil legge fortiden bak seg, si pytt pytt og gå videre. Og det får han lov til av dansk TV2 , kanalen som også var først ute med eksklusivt intervju med den danske svindleren kun et par dager etter den knusende danske dopingrapporten. Skulle nesten tro at det var avtalt spill?

Eksklusivt sludder. Både intervjueren og intervjuobjektet oppførte seg ynkelig. Journalisten ga opp for å få noe som helst ut av Riis og Riis selv ba alle som ønsket å vite hva han egentlig mente om å lese rapporten. Sikkert i håp om at ingen gidder. Dette var eksklusivt sludder.

Media en del av problemet. Og det ser ikke ut som dansk TV2 har lest rapporten og heller ikke bryr seg. Det vi kan håpe på nå er en egen undersøkelse og analyse av medias rolle i dopingens historie. Slik dansk TV2 opptrer i denne saken – i likhet med mange andre medier i utlandet som har sykkel på programmet – viser at media er en del av dopingproblemet.

Dansk lettsindighet. Også i media må dopingproblemet tas på alvor – både når det gjelder undersøkende journalistikk og når det gjelder å kaste ut dem som uten tvil har bidratt til å ødelegge idretten. Det alvoret viser ikke dansk TV2 i denne sammenheng.

Mer enn omdømme

No shit, Sherlock! Lance Armstrong har et omdømmeproblem, hører vi fra profilerte omdømmeeksperter. Han skal jobbe hardt for å gjenopprette sitt omdømme, får vi også høre. Med respekt å melde, dette dreier seg ikke om en omdømmekrise. Det vi ser er en desperat kamp for å slippe fengsel, for ikke å miste formuen sin og for å redde en organisasjon som hjelper kreftsyke (Livestrong). Armstrong har punktert på begge dekkene og hjelpebilen har kjørt fra ham. Nå er det jurister og spindoktorer som skal sørge for at Armstrong unngår brød og vann i mange år framover.

Kontroll. I intervjuet med Oprah Winfrey sier Lance Armstrong at han i sin aktive karriere var ekstremt opptatt av hva som ble skrevet og sagt om ham og at han ønsket å kontrollere fortellingen (narrativet) om seg selv. Hans opptreden på Oprah Winfrey viser at han fortsatt ønsker å ha regien. Og forestillingen hadde to akter: I første akt innrømmet han at han har vært en bølle. I andre akt spilte han sympatikortet.

Sympati og antipati. Mens det er lett å få sympati for Armstrongs mor og sønn, som har trodd på og forsvart løgnene hans, er det mindre sympati å hente for hovedpersonen selv. Han angrer ikke på at han dopet seg. Det han angrer på er at han gjorde comeback, et comeback som bidro til at løgnen ble avslørt.

Bagatellisering. Armstrong bagatelliserer sitt dopingbruk på to måter. For det første hevder han at han bare var en av mange dopere og at han aldri var noen hovedskurk. På den måten skyver han ansvaret for dopingen fra seg og over på andre, men uten å nevne navn. For det andre hevder han at det var kreftsykdommen som fikk han til å tenke at alt alle midler er tillatt, også i sykkelløp. Doping blir på den måten en del av personlighet hans og ikke at det er et valg han tar. Han kunne ikke gjøre noe annet, i følge ham selv.

Selektivt. Når nå Lance Armstrong endelig løfter litt på sløret balanserer han på en knivsegg. Innrømmer han for mye risikerer han søksmål fra alle kanter. Innrømmer han ingenting mister han all sympati og det han har igjen av troverdighet. Denne balansegangen er det ikke bare Armstrong som har gått. Dette så vi også da Steffen Kjærgaard fortalte det vi allerede visste fra før.

Vann og brød I. Skulle Armstrong åpne alle sluser risikerer han fengsel for å ha misbrukt skattepenger (i perioden han syklet for US Postal) og for mened (han har under ed nektet for at han har dopet seg). Kommer han i fengsel kan det bli brød og vann i mange år. Armstrong kan unngå denne skjebnen på to måter. For at sykkelsporten og Armstrong skal komme videre må han komme med flere og detaljerte opplysninger til WADA/USADA eller UCIs uavhengige komité. Tyster han på overordnede (for eksempel tidligere UCI-president Hein Verbruggen og andre ledende personer som har vært med på å dekke til dopingen) kan han slippe straff eller få redusert straff (og kanskje komme tilbake til idretten). Slik fungerer tysterordningen. Dette kan være Armstrongs trumfkort. Ved å unnlate å nevne navn hos Oprah har han lagt presset over på andre. Skulle disse gå til motangrep, kan Armstrong spille ut tysterkortet.

Mangel på bevis. Kommer det ikke fram nye opplysninger i saken og tausheten forblir, kan amerikanske myndigheter og dopingbyråer få problemer med å bevise hvor sentral Armstrong var i dopingen. Tilsvarende saker mot baseballspillerne Roger Clemens og Barry Bonds viser at amerikanske myndigheter kan tape slike saker. I tillegg taler tiden til Armstrongs fordel. Mange av sakene er foreldet og flere kan bli det hvis tiden drar ut.

Vann og brød II. De private søksmålene som står i kø kan tappe Armstrong for penger og sørge for at han må redusere matbudsjettet sitt i årene framover. Floyd Landis har allerede gått til søksmål. Det samme har forsikringsselskapet SCA som utbetalte bonusen for syv Tour de France-seire (og som fikk Armstrong til å snakke under ed). Sunday Times vurderer søksmål etter at de måtte betale penger til Armstrong for injurier. Mange sponsorer har varslet søksmål og Tour de France kommer sikkert også med et pengekrav. Og dette er bare en liten del av søksmålene som kan komme. Armstrong har en formue på over 500 millioner kroner. Skal han beholde noe av dette er det viktig at han holder tunga rett i munnen og ikke kommer på kant med flere. Noen er sikkert lei av å bli knyttet opp til doping og ønsker en minnelig ordning med doperen.

Ta mannen, ikke ballen! Hans personlige utfordringer knyttes til Livestrong. I debatten om hvor hardt vi skal straffe Armstrong er det mange som mener at til tross for de mangeårige livsløgnen og svindelen har han faktisk gjort noe godt. Livestrong hjelper kreftrammede. Dette må man ta hensyn til. I kampen for å redde sitt eget skinn er det derfor viktig for Armstrong at tidligere sponsorer som ønsker å straffe han ikke også drar med seg Livestrong i dragsuget. Her blir det viktig å ta mannen og ikke ballen…

Beklager å måtte si det… Omdømmeeksperter ser det ofte som viktig og nødvendig å beklage det man har gjort for å gjenoppbygge omdømmet. Det holder ikke med å innrømme feil. Men for Armstrong holder det ikke med å beklage. Da kommer han i fengsel og taper hele sin formue. Derfor må denne saken ses på som noe annet enn en omdømmekrise. Den er mer eksistensiell enn som så…

Også publisert på Nucleus´ hjemmside.

Bukkehornet og havresekken

Råd med bismak. Det siste halve året har jeg holdt mange foredrag, og ofte uttalt meg i media om kampfiksing. Når jeg får spørsmål om hva man bør gjøre for å få bukt med problemet henviser jeg ofte til retningslinjene og tipsene som SportAccord har utformet. De er lettfattelige og gjennomførbare. SportAccord er interesseorganisasjonen for de fleste internasjonale særforbundene – både olympiske og ikke-olympiske. Det er bare en hake ved å henvise til SportAccords retningslinjer mot kampfiksing (og doping) – Hein Verbruggen og Pat McQuaid sitter begge i styret – den ene er tidligere president i det internasjonale sykkelforbundet (UCI) og den andre er president i dag - begge med et frynsete rykte i internasjonal idrett. Er det riktig at de to fronter en organisasjon som skal bidra til å rydde opp i etikken i idretten?

WAMFA. Internasjonalt etterspørres det et kampfiksingens svar på WADA (det internasjonale antidopingbyrået). WADA har både statlige og ikke-statlige medlemmer og byrået blir brukt som et godt eksempel på hvordan man kan organisere anti-kampfiksingsarbeidet. Når Sepp Blatter, Michel Platini og Jacques Rogge har utpekt kampfiksing som et mer alvorlig problem enn doping tror jeg ikke det tar lang tid før vi har et World Anti-Match Fixing Agency (WAMFA). Det gir oss tre utfordringer.

To tanker samtidig. For det første er det en fare for at vi setter to problemer i idretten opp mot hverandre. Økt fokus på kampfiksing kan bety at man nedprioriterer kampen mot doping. Begge problemene trenger oppmerksomhet over lang tid for at vi skal få kontroll på det. Men gamle menn har ofte problemer med å holde to tanker i hodet samtidig.

Mangel på ressurser. For det andre – og i forlengelsen av det forrige – vil økt fokus på kampfiksing kreve ressurser – både fra idretten og fra nasjonale myndigheter. Faren er at man da omprioriterer penger fra anti-dopingarbeidet til kampfiksingsarbeidet. Da Norge deltok på Europarådets konferanse for sportsministere i mars i år var argumentet mot å etablere en ny konvensjon mot kampfiksing mangel på ressurser. Med en slik holdning vil man måtte omprioritere penger fra feks. antidoping skulle man rette større søkelys på kampfiksing. Gjør man det kan man risikere at dopingproblemet blir større.

Troverdighetstap. For det tredje er det naturlig å tro at SportAccord (sammen med IOC og FIFA/UEFA) vil være en viktig premissleverandør og aktiv part i etableringen av en ny instans for anti-kampfiksing. Problemet er da at de som sitter på toppen i denne organisasjonen har mistet all troverdighet i forbindelse med dopingskandalene som i disse dager rulles opp. Ikke bare er de mistenkeliggjort for å holde tilbake viktig informasjon i anti-dopingarbeidet, men de er også anklaget for korrupsjon. Det gir både UCI og SportAccord liten legitimitet i kampen for bedre idrettsetikk.

Alvorlige anklager. Anklagene mot Verbruggen og McQuaid er som sagt mange og omfattende. Verbruggen har blitt anklaget for hindre etterforskning av dopingsaker, holdt tilbake informasjon om doping og for å ha tatt i mot bestikkelser av Lance Armstrong i sin tid som UCI-president. McQuaid har blitt anklaget for ikke å ta dopingproblemet på alvor, for å være etterpåklok og for å ha satt seg i en offerrolle under opprullingen av Lance Armstrong-saken. En god illustrasjon på at de to herrene har en dårlig sak er at de to i januar i fellesskap anmeldte den profilerte anti-doping-journalisten Paul Kimmage for ærekrenkelser. Kimmage hadde anklaget de to for bevisst å ha underslått dopingbevis i internasjonal sykkelsport. I november gikk journalisten til motsøksmål.

Noen er likere enn andre. I Norge har vi det siste året diskutert hva det vil si for ledere å ta ansvar når noe går galt. Nå skal vi være forsiktig med å sammenligne krisen i det politiske Norge det siste året og krisen i sykkelsporten. Men en av konklusjonene vi kan trekke fra den norske debatten er at ledere som har gjort noe galt kan fortsette i stillingen sin hvis den gjør alt den kan for å rette opp situasjonen – det vil si å endevende hver eneste stein og samtidig ta konsekvensen av funnene som blir gjort. Det kan man virkelig ikke si at sykkel- og SportAccord-sjefene har gjort. Tvert i mot har de forsøkt å bagatellisere det som har skjedd og blitt stadig mer indignert for hver ny skandale som er blitt avdekket. Det er mildt sagt ironisk når representanter som IOC-medlem Gerhard Heiberg og andre i hans krets forsvarer arbeidet til Verbruggen og McQuaid samtidig som de kaster ut utøvere av OL fordi de har tøyd kampreglementet. Dette er dobbeltmoral og tjener ikke kampen mot kampfiksing eller doping.

Anbefaling. Jeg vil fortsette å anbefale SportAccords retningslinger i kampen mot kampfiksing (og doping). Men det hadde vært lettere hvis lederne som forvalter disse retningslinjene viste at de forsto sitt eget regelverk.

Sannhetskommisjon for dopere?

Ny revolusjon? Etter den franske revolusjonen innførte man en ny tidsregning. Er det på tide at lederne av Tour de France, IOC og resten av idrettsverdenen starter en revolusjon og innfører en ny tidsregning i kampen mot doping? Hva med en sannhetskommisjon? 

Tilgivelse. Hittil i år er tre tidligere dopingtatte britiske friidrettsutøvere tatt ut til OL (Sprinteren Dwain Chambers, kulestøteren Carl Myerscough og 400 meterløperen Christine Ohuruogu). Disse får delta fordi Idrettens voldgiftsrett (CAS) ikke tillater livstidsutestenging av tidligere dopere. I Norge diskuterer man Tysse-saken og norsk dobbeltmoral i dopingsaker. Og det går ikke et Tour de France uten at man diskuterer Lance Armstrong og doping. I årets Tour deltar mer enn 10 utøvere som tidligere er tatt for doping. Det irriterer mange. Det siste i år er at fire av årets ryttere, og tidligere lagkamerater av Lance Armstrong (George Hincapie, Levi Leipheimer, Christian Vande Velde og David Zabriskie), skal ha innrømmet å ha dopet seg sammen med Lance Armstrong. Hva skal man gjøre med disse utøverne? 

Hva skal man gjøre? De fleste er enig om at man skal anstrenge seg til det ytterste for å kvitte seg med dopingspøkelset. Avanserte analyser av blod og urin er ett middel, men ofte viser disse analysene at doperne ligger langt foran dopingjegerne. Det såkalte whereabout-systemet er kontroversielt og utfordrer retten til bevegelsesfrihet. Den sikreste måten å få bukt med problemet på er å få de som har dopet seg, og de som vet hva som har skjedd, til å fortelle hva de har gjort og hva de har sett. Siden waterboarding ikke er å foretrekke, kan en eller annen form for amnesti for tidligere syndere være en mulig løsning.

Sannhetskommisjon. Det er her den sørafrikanske sannhetskommisjonen kan brukes som modell. Den sørafrikanske sannhets- og forsoningskommisjonen hadde til hensikt å kartlegge omfanget av undertrykking av svarte i Sør-Afrika mellom 1948 til 1994. Ideen var at det var viktigere å få fram sannhet og kunnskap om undertrykking enn å straffe hver enkelt som hadde bidratt til undertrykkingen. Dette var en måte å forsone seg med fortiden på og måten å se framover på. Nå skal ikke jeg trivialisere det som skjedde i Sør-Afrika ved å sammenligne det med problemene i sykkelsporten og andre idretter. Det er tankemåten som her er det sentrale. 

Høna eller egget? I begge tilfeller står vi overfor både strukturelle og individuelle utfordringer og utfordringene lar seg ikke så lett skille fra hverandre. Det betyr at både den som doper seg, den som hjelper doperne og den som passivt er vitne til det som skjer – men ikke selv doper seg – kan bidra til å få belyst problemet og få til en løsning som alle kan leve med i ettertid. Dopere må ikke få ødelegge for de dopingfrie, tvert i mot: doperne skal hjelpe de dopingfrie. 

Dopingamnesti. Hva om det internasjonale sykkelforbundet og andre internasjonale idrettsforbund dannet en kommisjon der alle som hadde noe å melde om doping – i går og i dag – fikk ytre seg fritt om det de veit om doping, uten fare for å bli straffet? Man kunne opprettet en kommisjon for utøvere, en kommisjon for ledere/trenere og en kommisjon for sponsorer. En slik kommisjon kan bidra til at dopingjegerne får oversikt over dopingmetoder og dekkoperasjoner som ikke tidligere er kjent for dem. Og til å få bekreftet det de allerede har mistanke om. Det vil styrke dopingarbeidet. 

Hard mot de harde. Samtidig må det settes en klar grense for når amnesti ikke lenger er aktuelt. Setter man i gang en slik sannhetskommisjon umiddelbart etter årets Tour de France og London-OL kan man for eksempel si at den som blir tatt i doping eller medvirkning til doping (trenere, ledere og sponsorer) fra og med nyttår blir utestengt på livstid. Dette må også gjelde de som i ettertid viser seg ikke å ha snakket sant i sannhetskommisjonen. Dermed basta! Det vil kanskje gjøre arbeidet til CAS, som har kommet med mange kontroversielle beslutninger i dopingspørsmål. 

Ny Napoleon? For den norske debatten om doping hadde det vært interessant å få vite hva tidligere toppsyklister som Dag Otto Lauritsen, Dag Erik Pedersen, Jostein Willmann, Knut Knudsen og Steffen Kjærgaard kunne bidratt med i en slik sannhetskommisjon? Hva med friidrettsmiljøet? Friidrett er en av de olympiske idrettene med flest dopingsyndere. Osv. Osv. Begynner en aktør i idrettssirkuset å si hva han vet er det vanskelig for de andre å la være å fortelle hva de vet. Skulle sykkelsporten ta beslutning om en slik sannhetskommisjon på bakgrunn av det som skjer i Tour de France starter en ny tidsregning i Frankrike. I så tilfelle er det bare å håpe at det ikke kommer en idrettens Napoleon og stopper anti-dopingrevolusjonen før den er fullendt.

Birkebeinerrittet og fair play

Fair play i Aftenposten. Aftenposten hadde torsdag 27. august en god artikkel om fair play i idretten og tok utgangspunkt i Birkebeinerrittet. I artikkelen kommenterte rektor ved Idrettshøgskolen Sigmund Loland og representanter fra Birkebeinerrittet utøveres etikk og moral. Det ble blant annet satt fokus sykkelrytteres tilbøyelighet, eller manglende tilbøyelighet, til å hjelpe konkurrenter i trøbbel. Den muligens største fair play-utfordringen ble imidlertid ikke drøftet i artikkelen – doping.

Nye konkurranseformer. Birkebeinerrittet representerer en voksende konkurranseform i Norge ved at arrangementet har deltakere både innenfor og utenfor idrettsorganisasjonen og er ”eid” av et aksjeselskap. I rittet deltar det utøvere som ikke er tilknyttet verken idrettslag eller bedriftsidrettslag, men kjører for seg selv, for sponsorer eller for egne bedrifter. Det betyr at disse deltakerne ikke trenger å innordne seg Idrettsforbundets dopingbestemmelser – som innebærer mulige dopingtester. Det innebærer en klar forskjellsbehandling og er ikke fair play. De som konkurrerer for idrettelag med tilknytning til Idrettsforbundet kan bli dopingtestet, men ikke de som ikke er medlem i en av Idrettsforbundets klubber. Det er dobbelt problematisk – Birkebeinerrittet og tilsvarende arrangementer kan bli passive i kampen mot doping og det kan føre til at ikke-organiserte dopere slår reine idrettslagsryttere uten at doperne blir tatt.

Løsningen. Hva skal man gjøre med dette? En løsning er at arrangementer som ikke er innordnet Idrettsforbundets regler tar samfunnsansvar og innordner seg Idrettsforbundets dopingregler. Det kan for eksempel skje ved at alle utøvere må skrive under på at de kan testes, for å få lov til å delta. En annen er å stimulere utøvere til å melde seg inn i idrettslag. Det vil både bidra større aktivitet i idrettslag, sosialt engasjement og til at flere får et sterkere forhold til antidopingarbeidet.

Måtte den ærligste rytteren vinne på lørdag!