Oppdragets stillstand

Veggen. Å ”ta en Brink” er for langrennsløpere å gå på veggen. Ekvivalenten for doping-dokumentarister å ”ta en Helskog”. Hadde Brink vært dopa hadde han ikke gått på veggen, hadde doping-dokumentarister vært mindre rusa på sensasjoner og mer interessert i sannheten hadde vi kommet nærmere dopingjukset. Det er mer hederlig å ta en Brink, enn en Helskog, for å si det sånn.

Ikke bare spørsmål. Jeg mener det er legitimt å stille spørsmål om Norges sterke prestasjoner på 1990-tallet, når mange av utøverne som omkranset nordmennene på resultatlista senere er avslørt som dopere. Hvordan kunne de være så gode uten doping? Men det holder ikke med spørsmål, vi må ha svar!

Dramaturgi. 1990-tallet var bloddopingens tiår og det er fint at bloddopere blir avslørt og fratatt ufortjent ære. Men kom vi nærmere doperne etter den svenske dokumentarene Blodracet. Neppe. Dokumentaren Blodracet var tynnere en svensk blåbærsoppa, kildegrunnlaget var papirtynt og evnen til å analysere dokumentasjonen de satt på var begredelig. Den eneste kvaliteten å spore er dramaturgien. Men det finnes dessverre ikke dokumentarpriser for beste regi.

Sannhetskommisjon. Stadig fler etterlyser en sannhetskommisjon for å avdekke doping (jeg er en av dem som har foreslått dette). Men en sannhetskommisjon har ingen verdi hvis det kun er utøvere som skal konfronteres med det de vet og har vært med på. Den finske dokumentaren When heroes lie, som tok for seg doping og som også antydet at nordmenn var dopet på 1990-tallet (og som den norske kringkastingssjefen måtte beklage at han sendte), hadde en bedre inngang enn den svenske kopien: de ønsket å ta bakmennene, blant annet legene. Men ingen av dokumentarene greier å vise at nordmenn var dopa. Kanskje de ikke var det? Nærmere sannheten kommer vi kanskje hvis blodverdier som til nå har vært holdt hemmelig blir offentliggjort. Dagbladet publiserte en liste over norske utøvere i 2001. Sjekket Blodracet disse?

Flere fagpersoner. Jeg har to konkrete forslag til journalister som ønsker å avsløre dopingjuks på 1990-tallet (og tiden etter). For det første må redaksjonene som arbeider med denne problemstillingen ha med relevante fagpersoner i forarbeidet, f.eks. leger og fysiologer, kanskje også idrettshistorikere? Da Helskog-dokumentaren Finnes det doping i norsk toppidrett? ble laget i 2002 var ikke sportsredaksjonen involvert. I Blodracet ble fagpersonene konfrontert med journalistenes materiale som aktør i dokumentaren og ikke som fagpersoner i forarbeidet. Det gikk ikke bra.

Nye innfallsvinkler. For det andre må man bruke mer tid og kanskje helt andre innfallsvinkler til dopingproblemet. Hva med forholdet mellom trening og prestasjoner. Går det an å sammenligne utøvernes treningsdagbøker og avdekke lite trening-store prestasjoner eller umenneskelige treningsmengder? Hva med legemiddelbransjen? Hva med sportsjournalisters egne erfaringer. Er det journalister som vet mer enn de har fortalt? Hvorfor har vi feks. ikke fått vite navnet på den norske kilden i den finske dokumentaren? Med flere fagpersoner i redaksjonen kan man både fjerne blodtåka og komme fram til nye og bærekraftige problemstillinger.

Fakta! Neste doping-dokumentar bør ha med en som innrømmer doping eller en som har hjulpet til med doping. Har man ikke det bør man grave mer. Det fortjener både vi som skal se på og rene utøvere som blir anklaget for doping. Spekulasjonene rundt det som skjedde på 90-tallet er i ferd med å vende seg mot journalisters evne til å grave frem sannheten. Det bør de gjøre noe med!

Dennis Rodman i Nord-Korea!

Viktigste kjendisnyhet. Den viktigste kjendisnyheten i sportsverdenen denne månedene finner du ikke i ski-VM, men i Nord-Korea! Dennis Rodman har vært på besøk. Og det er mildt sagt en sensasjon.

Basketfilm. Grunnen til at Rodman er i Nord-Korea er at han sammen med tre medlemmer av Harlem Globetrotters basketballag og VICE Media skal filme for HBO. Produksjonen skal vises i april 2013. At det er basketballspillere som kommer til Nord-Korea, og blir godt motttat er ikke overraskende. Det er favorittidretten til Kim Jong-un! Og han har arvet det sterke sportsengasjementet til sin far.

Nytt poengsystem i basketball. De fleste kjenner til Kim Jong-ils store bragd på golfbanen: 11 hole-in-one og 38 under par på èn golfrunde. Hans bowlingserie på 300 poeng er også legendarisk. Kim Jong-il var en NBA-fanatiker og skal ha hatt en komplett videosamling av Michael Jordans kamper fra Chicago Bulls-tiden på 1990-tallet. Da utenriksminister Madeleine Albright besøkte Kim Jong-il i 2000 hadde hun med seg en basketball signert av Michael Jordan. I dag er det en egen facebook-side som har som formål å hente denne hjem igjen!. Kim Jong-il hadde et sterkt ønske om å gjøre basketball til Nord-Koreas nasjonalsport. Han hadde også ideer om å lage et eget nordkoreansk poengsystem: tre poeng for slam dunk, fire poeng for en trepoenger som ikke berører kurven, åtte poeng for baller som går i kurven i de tre siste sekundene av en kamp, og ett minuspoeng for bom på frikast. Dette fikk han aldri realisert…

Jyplingen. Kim Jong-un har også vist interesse for basketball. Da han var student i Sveits viste han stadig fram bilde av seg selv sammen med Toni Kukoc fra Chicago Bulls og Kobe Bryant fra Los Angeles Lakers. Hvor bildet var tatt eller om det var manipulert er usikkert. Som et ledd i hans utdannelse som statssjef fikk Kim Jong-un ansvaret for det nordkoreanske fotballaget under fotball-VM i Sør-Afrika i 2010. Håpet var at laget skulle gjøre det bra og at det skulle øke hans status på hjemmebane. Det gikk motsatt vei. Laget røk ut av gruppespillet med kalassifre. Da laget kom hjem til Nord-Korea måtte de stå skolerett foran et tribunal på 400 personer og ta avstand fra treneren, som etterpå ble sendt i arbeidsleir. Kanskje basketball er redningen for den unge statslederen?

Pyongyangologi. I et par år jobbet jeg med problemstillinger knyttet til Nord-Korea (stort settom idrett og forsoning mellom Nord- og Sør-Korea). Tendensen var at de som mente mest om Nord-Korea aldri hadde vært der, og de som hadde vært der sjelden sa det de mente, fordi de var redd for at deres adgang til Nord-Korea skulle hindres av sine ytringer. I sum betyr det at det meste som skrives om Nord-Korea og Kim-klanen i disse dager har begrenset sannhetsgehalt og kun er spekulasjoner. Under den kalde krigen var det en vitenskaplig retning som het kremlologi. Det vi ser i dag er pyongyangologi. Tidligere i år var Google-sjefen på besøk i Nord-Korea. Det er slike overraskende besøk som fører til at vi får litt mer informasjon ut fra verdens mest lukkede land. Like it or not!

Gryende basketballdiplomati? Betyr dette besøket en bedre tone mellom USA og Nord-Korea. Obama er jo også svært interessert i basketball? I så fall er dette starten på et gryende baskeballdiplomati med en av landene i ondskapens akse!

U21-EM i fotball og internasjonal politikk

Midtøsten på pensum? I 2012 ble vi nok en gang vitne til krigshandlinger i Gaza og Israel. Biskoper i den norske kirke tok til orde for handelsboikott av Israel. Fotballsupportere i Norge var bekymret for om konflikten vil få konsekvenser for U21-EM i Israel neste sommer, et europamesterskap Norge har kvalifisert seg til. Når den nye landslagstreneren for U21-gutta, Tor Ole Skullerud, tar fatt på planleggingen av årets mesterskap, kan han også legge inn noen økter med Midtøsten-politikk. Han kommer til å få mange spørsmål om hva han mener om Israels håndtering av Gaza og palestinske fotballspillere og om det er riktig å spille mesterskapet der. Hva skal han svare på disse spørsmålene?

Israel og internasjonal idrett. Konfliktene i Midtøsten har preget den internasjonale idrettsverdenen i mange år. I mellomkrigstiden fikk vi blant annet se et reint jødisk lag dominere europeisk fotball – SC Hakoah Wien. Laget ble etablert som en reaksjon på økt antisemittisme og fordi jøder i Wien ønsket å fremheve det jødiske, også i idretten. Syria, Libanon og Egypt boikottet OL i Melbourne i 1956 i protest mot Israels invasjon i Sinai. Indonesia ble nektet deltagelse i OL i Tokyo i 1964 fordi de ikke hadde invitert Israel til å delta i Asialekene året i forveien. Sist gang Israel var med i Asialekene var i Teheran (!) i 1974. Israel ble kastet ut av det asiatiske fotballforbundet (AFC) i 1974 og den asiatiske olympiske komité (AOC) i 1981. I årene etter måtte Israel konkurrere i Oseania før de ble tatt opp i europeiske idrettsforbund. Israel ble for eksempel tatt opp i UEFA først i 1994. U21-EM i fotball får sjelden mye omtale – verken i norske eller internasjonale medier. Men denne gangen kan mesterskapet bli en del av internasjonal politikk og få mye dekning i norske medier – uavhengig av hvordan de norske fotballgutta gjør det på banen. Hva mener landslagsgutta om det som skjer utenfor banen i Israel og Gaza? Vil de følge eksemplet til mange av sine kolleger i andre land? Fotballspillere i hele Europa har allerede begynt å engasjere seg i det som skjer i Israel og Gaza – og hovedgrunnen er at Israel skal avholde U21-mesterskapet og at palestinske spillere har blitt fengslet uten tiltale og dom.

Sympati. I november protesterte en gruppe Premier League-spillere mot bombingenav Gaza og krevde at mesterskapet ble flyttet. De mente Israel burde straffes for å ha drept de fire unge fotballspillerne Mohamed Harara (16), Ahmed Harara (17), Matar Rahman (18) og Ahmed al-Dirdissawi (18) mens de spilte fotball på et stadion i Gaza, og for å ha fengslet Omar Rowis (23) og Mohammed Nemer (22) uten tiltale og dom. Kjente profiler som Eden Hazard og Demba Ba (Chelsea), Abou Diaby (Arsenal), Papiss Cissé, Cheick Tioté og Sylvain Marveaux (alle Newcastle) i tillegg til spillere på QPR, Stoke, Blackburn og Ipswich støttet aksjonen. De fikk også støtte av spillere i Frankrike, Spania, Tyrkia, Italia og Portugal. Dette er etterlengtet støtte til det palestinske fotballforbundet som lenge har kalt israelernes behandling av unge palestinske fotballspillere for brudd på FIFA-regelverket. Andre store fotballstjerner har også støttet palestinernes kamp. Cristiano Ronaldo ga i 2012 bort Gullstøvelen han fikk i 2011 til stiftelsen Fundación Real Madrid for at den skulle auksjoneres ut til inntekt for palestinske barn på Gaza.

Arrestasjoner uten begrunnelse. Siden juli 2009 har flere palestinske fotballspillere blitt arrestert av israelske myndigheter, mistenkt for å være terrorister. Den mest kjente er Mahmoud al-Sarsak (25) som ble arrestert i juli 2009. Sarsak er fra Rafah på Gazastripen og en av stjernene på det palestinske fotballandslaget. Han var på vei til fotballaget Balatala på Vestbredden da han ble arrestert av israelske styrker. Han ble arrestert med hjemmel i Israels «Unlawful Combatants Law» som tillater å anholde palestinere fra Gaza uten tiltale og dom, på ubegrenset tid, og anklaget Sarsak for å være med i Islamsk Jihad. Han ble løslatt i juli 2012 etter å ha sultestreiket i 96 dager. Målvakten på det palestinske OL-laget Omar Abu Rois (23) ble også arrestert av israelske styrker i februar 2012 da han var på jobb i kontorene til Røde Halvmåne i Ramallah. Han ble anklaget for å være medlem i Hamas (den palestinske bevegelsen som kontrollerer Gaza) og for å ha vært med på angrepet på israelske soldater i flyktningleiren Al Amari i januar 2012. Dagen etter ble Khalil Ali Abu El-Asal, en spiller på fotballaget til den palestinske flyktningeleiren Aqabat Jaber, arrestert med tilsvarende anklager. Ramallah-spilleren Mohammed Nimr ble også arrestert uten begrunnelse.

Avsky. Gaza-konflikten engasjerer ikke bare enkeltspillere i europeisk fotball, den skaper også konflikter i europeiske klubber. Barcelona FC har sterk støtte i den palestinske befolkningen, og det er det flere grunner til. Ved siden av å beundre Lionel Messi, identifiserer mange palestinere seg med katalanernes kamp for selvstendighet. Det vakte derfor sterke protester hos Hamas da Barcelona FC ga akkreditering til Gilad Shalit (som etter sigende er Real Madrid-supporter (!)) til El Clásico 7. oktober 2012. Shalit er den israelske soldaten som ble tatt til gissel av Hamas i 2006 og holdt i fangenskap i fem år. Han ble løslatt i en utvekslingsavtale mellom Hamas og israelske myndigheter, der 1000 palestinske fanger ble gitt i bytte mot Shalit. Akkrediteringen til Shalit skapte voldsomme protester fra palestinske organisasjoner, særlig Hamas, som krevde boikott av alle framtidige tv-sendte kamper med Barcelona FC. Disse protestene førte til at Barcelona FC inviterte tre palestinske gjester til samme kamp, blant annet Mahmoud Sarsak. Han nektet å komme fordi han ikke ville overvære en kamp med drapsmenn som kom til landet hans med tanks, som han uttrykte det. Mange av fangene som ble sluppet ut under fangeutvekslingen med Shalit organiserte sine egen lille Barcelona – Real Madrid five-a-side-turnering i Gaza, i protest mot at Shalit skulle overvære den ekte El Clásico-kampen senere på kvelden. Rapportene fra Gaza forteller imidlertid om laber oppslutning om boikotten av El Clásico denne kvelden. Det betyr kanskje at Hamas ikke har fullt grep om palestinerne på Gaza? Eller at fotball er viktigere enn krig og konflikt i det tett befolkede og krigsherjede Gaza?

Fotballens rolle i Gaza. Michel Platinis rolle i Israel og Palestina-konflikten er pikant. Hvor stort press skal han legge på israelske myndigheter for at de skal behandle palestinske fotballspillere i henhold til fotballens regler og menneskerettigheter når spillerne antydes å ha tilknytning til terrorisme? Og skal man gi Israel et U21-mesterskap midt i en konflikt som rammer medlemmer i den internasjonale fotballfamilien? I 2010 truet Platini det israelske fotballforbundet med utkastelse fra UEFA hvis de ikke behandlet palestinske fotballspillere bedre. Trusselen kom blant annet etter fengslingen av den palestinske fotballspilleren Mahmoud Sarsak i 2009. Misnøyen med forholdet mellom Israel og Palestina på fotballbanen (og frykt for at konflikten skulle overskygge lekene i London) førte til at UEFA, FIFA og IOK i 2010 fikk de palestinske og israelske OL-komiteene og de palestinske og israelske fotballforbundene til å inngå en samarbeidsavtale før OL i London 2012. Avtalen førte til lettere ferdsel til og fra Gaza for palestinske utøvere i oppkjøringen til OL, og har ført til enkelte forbedringer i etterkant av lekene. Til sammenligning måtte Palestina avlyse en VM-kamp mot Singapore i 2007 fordi israelske myndigheter nektet 18 palestinske spillere utreise fra Gaza. Slike massive reisebegrensinger har vi ikke sett siden 2010. Til tross for sterke protester mot Israel for deres behandling av palestinske spillere, har det aldri vært noe alternativ for Platini å flytte mesterskapet fra Israel. Samtidig viser fengslingene og drapene i Gaza at idrettsavtaler har liten verdi når krigen herjer.

UEFAs uavhengighet. UEFA straffer fotballforbund som lar seg påvirke og presse av politikere og nasjonale myndigheter. Det vil derfor gi gale signaler om Platini skulle la seg presse i denne saken. Skulle han gi etter vil han samtidig åpne opp for politisk press i forbindelse med tildeling av mesterskap til andre land (som også kan ha en tvilsom politisk historie). Det er UEFAs uavhengighet som står på spill. Samtidig kan UEFA (og NFF) bruke mesterskapet til å fremstille seg selv som brobyggere i en internasjonal konflikt – unge spillere fra hele Europa møtes til ærlig kappestrid i et politisk turbulent område. Mange ganger før mesterskapet sparkes i gang vil vi få høre at turneringene er et symbol på håp og muligheter i regionen – sant eller ikke sant.

Israel versus Sør-Afrika. Mange hevder at situasjonen i Israel kan sammenlignes med apartheidstaten Sør-Afrika og at idrettsboikotten av Sør-Afrika ga gode resultater. Denne sammenligningen baserer seg på en misforståelse av idrettsboikott som virkemiddel. Både fordi idrettsboikotten av Sør-Afrika var en del av en mer omfattende boikott av landet og fordi idrettens rolle i apartheidstaten Sør-Afrika var spesiell. Den altomfattende boikotten av Sør-Afrika (både med hensyn til politikkområder – handel, idrett, politikk) og i tilslutning (mange land boikottet) gjorde at boikott av hvite idretter, som for eksempel rugby, påvirket den hvite befolkningen negativt og ga den fargede befolkningen synlige symbolske seire. Det var god tradisjon blant fargede i Sør-Afrika å støtte Sør-Afrikas motstander på rugbybanen.

Fotball for alle. Idrettsboikott av Israel kan ramme israelske myndigheter og fotballautoriteter, men den vil ikke ramme befolkningen i Israel på samme måte. Mest fordi mesterskapet ikke fanger så stor interesse, men også fordi boikott er mest effektiv hvis mange samler seg om denne aksjonsformen. Når UEFA insisterer på at mesterskapet skal avholdes i Israel, og sikkert kommer til å straffe forbund som boikotter mesterskapet, vil spredte forsøk på boikott mest slå tilbake på den som boikotter og ha liten effekt på den som boikottes. Samtidig vil en fotballboikott av Israel ramme «blindt» siden det ikke finnes reine jødiske eller palestinske idretter i Israel, slik man for eksempel hadde hvite og fargede idretter i Sør-Afrika. En fotballboikott kan paradoksalt nok få helt andre konsekvenser enn det som er intensjonen med boikott: frontene mellom israelere og palestinere kan bli hardere og man kveler de få arenaene som faktisk kan bidra til forsoning. Da blir veien mot fredelig sameksistens brattere.

Norske protester. I Norge har vi også sett gryende protester mot det som skal skje i Israel til sommeren. Den norske fotballpresidenten Yngve Hallén fikk i fjor oppfordringer fra Arbeidsgruppa UEFA, Israel, U21 om å jobbe for å flytte mesterskapet til et annet land. Hvis ikke det skjer lover arbeidsgruppa at den vil utnytte mesterskapet politisk, blant annet ved å demonstrere under kampene. Yngve Hallén har lenge uttrykt støtte til palestinernes sak (slik også UEFA og FIFA har gjort). Hvor sterkt kommer han til å fremme palestinernes sak i oppkjøringen mot mesterskapet?

Skulleruds dilemma. Uansett hva landslagstrener Tor Ole Skullerud skulle mene om at U21-mesterskapet arrangeres i Israel til sommeren, tror jeg han kommer til å svare at dette er beslutninger han ikke har noe med. Han skal konsentrere seg om at det norske U21-laget er best mulig forberedt til kampene de skal spille under mesterskapet. Samtidig bør han protestere på at fotballspillere (uansett hvor i verden det er) blir urettferdig behandlet. Skulle fokuset på israelsk politikk dominere praten fram mot mesterskapet kan han få problemer med fotballforberedelsene. Derfor kan det være en lur strategi for landslagsapparatet å sette seg inn i hva konflikten handler om, og utarbeide realistiske målsettinger for hva man kan oppnå på og utenfor fotballbanen i Israel. Det gjelder egentlig alle oss som venter på U21-EM.

Tidligere publisert i Josimar 1/2013

Kjøpt og betalt

Mer enn Champions League. Kampfiksingsskandalen som rulles opp av Europol i disse dager har gigantiske og ødeleggende dimensjoner. Men det er ikke fordi det kan være en Champions League-kamp i England som kan være fikset. Det er bagateller i den store sammenhengen. At landskamper fikse og at dommere systematisk fikser er et langt større problem!

Likhetstrekk. På overflaten ligner Europols opprulling det vi så i den såkalte Bochum-saken i 2008 (mange av kampene som i dag blir etterforsket baserer seg også på funn gjort i denne saken). I Bochum-saken ble det for eksempel avdekket at kamper i Finland ble fikset og profitten havnet i Singapore, at 50 personer kunne være innblandet i fiksing av én kamp og at fiksingen foregikk på opptil fem nivåer – fra fotballspillere via fiksere til bakmennene i Asia. Omfanget var stort. Men det er større denne gangen.

Store dimensjoner. Europols fokus er europeiske kamper. De mistenker at 380 kamper er fikset i 13 europeiske land og de mener de har beviser i 150 av disse. 13.000 eposter er analysert, 425 er mistenkt forå ta del i kampfiksing, 50 personer er arrestert og det er utstedt arrestordre på ytterligere 80 personer. Enkeltpersoner skal ha fått opp mot 140.000 Euro for å fikse én kamp.

Landskamper fikset. Men dette er bare en del av bildet. Det er to faktorer som gjør at det som rulles opp nå har langt større dimensjoner enn det vi har sett tidligere: fiksing av landskamper utenfor Europa og omfanget av korrupte fotballdommere. Interpol og Europol har etter 18 måneder med etterforskning satt 680 kamper i 30 land under lupen. Utover de 380 kampene i Europa antydes det at 150 av de 680 kampene er landskamper spilt i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Hvis dette er tilfelle kan lag som har deltatt i VM og regionale mesterskap ha kommet til sluttspill på grunn av kampfiksing. Er dette tilfelle er FIFA og de kontinentale forbundene direkte berørt, det har de ikke vært før. Declan Hill – en av verdens fremste eksperter på kampfiksing (og som er sentral, i det stadig mer viktige Play the Game-nettverket, der også jeg sitter i programkomiteen) har sagt at dette er det mest alvorlige med det som nå avdekkes. Når landskamper fikses er også offisielle personer knyttet til landslagene involvert, hevder han.

Korrupte dommere. For det andre ser det ut som fotballdommere har hatt en viktigere rolle i kampfiksingen enn det vi har trodd og sett tidligere. Fotballspillere som fikser kamper kan bare fikse sine egne kamper, mens internasjonale dommere dømmer i flere land og over lang tid. For den vanlige fotballsupporter er dommerne vanligvis tjukke i huet. I denne sammenheng er ikke det lenger dekkende. Korrupte dommere ødelegger ikke bare enkeltkamper, men bidrar til å ødelegge fotballen.

Kriminalitet med lav risiko. Det antydes at Europols etterforskning bare viser toppen av isfjellet. Det antydes at kriminelle nettverk slutter med narkotika- og våpenhandel til fordel for kampfiksing fordi sjansen for å tatt er mindre, straffene er lavere og profitten like høy. Det betyr at kampfiksing både er organisert kriminalitet OG et holdningsspørsmål.

Mer enn fotball. Omfanget av kampfiksing (30 land), profilen på det som fikses (landskamper) og viktige aktører som fikser kampene (dommere) viser at dette er et strukturelt problem som strekker seg langt utover fotballen. Det betyr at fotballen fra klubbnivå til FIFA må kjempe sammen for at ondet skal stoppes og at fotballfamilien må samarbeide med politimyndigheter både nasjonalt og internasjonalt for at man skal ha sjanse til å få tatt rotta på problemet.

Kjøpt og betalt!? I mange år som fotballsupporter har jeg stått på fotballtribunen og ropt kjøpt og betalt til dommeren hver gang han har dømt mot mitt lag, selv om jeg vet at han har gjort sitt beste. Sånn vil jeg at det fortsatt skal være!