U21-EM i fotball og internasjonal politikk

Midtøsten på pensum? I 2012 ble vi nok en gang vitne til krigshandlinger i Gaza og Israel. Biskoper i den norske kirke tok til orde for handelsboikott av Israel. Fotballsupportere i Norge var bekymret for om konflikten vil få konsekvenser for U21-EM i Israel neste sommer, et europamesterskap Norge har kvalifisert seg til. Når den nye landslagstreneren for U21-gutta, Tor Ole Skullerud, tar fatt på planleggingen av årets mesterskap, kan han også legge inn noen økter med Midtøsten-politikk. Han kommer til å få mange spørsmål om hva han mener om Israels håndtering av Gaza og palestinske fotballspillere og om det er riktig å spille mesterskapet der. Hva skal han svare på disse spørsmålene?

Israel og internasjonal idrett. Konfliktene i Midtøsten har preget den internasjonale idrettsverdenen i mange år. I mellomkrigstiden fikk vi blant annet se et reint jødisk lag dominere europeisk fotball – SC Hakoah Wien. Laget ble etablert som en reaksjon på økt antisemittisme og fordi jøder i Wien ønsket å fremheve det jødiske, også i idretten. Syria, Libanon og Egypt boikottet OL i Melbourne i 1956 i protest mot Israels invasjon i Sinai. Indonesia ble nektet deltagelse i OL i Tokyo i 1964 fordi de ikke hadde invitert Israel til å delta i Asialekene året i forveien. Sist gang Israel var med i Asialekene var i Teheran (!) i 1974. Israel ble kastet ut av det asiatiske fotballforbundet (AFC) i 1974 og den asiatiske olympiske komité (AOC) i 1981. I årene etter måtte Israel konkurrere i Oseania før de ble tatt opp i europeiske idrettsforbund. Israel ble for eksempel tatt opp i UEFA først i 1994. U21-EM i fotball får sjelden mye omtale – verken i norske eller internasjonale medier. Men denne gangen kan mesterskapet bli en del av internasjonal politikk og få mye dekning i norske medier – uavhengig av hvordan de norske fotballgutta gjør det på banen. Hva mener landslagsgutta om det som skjer utenfor banen i Israel og Gaza? Vil de følge eksemplet til mange av sine kolleger i andre land? Fotballspillere i hele Europa har allerede begynt å engasjere seg i det som skjer i Israel og Gaza – og hovedgrunnen er at Israel skal avholde U21-mesterskapet og at palestinske spillere har blitt fengslet uten tiltale og dom.

Sympati. I november protesterte en gruppe Premier League-spillere mot bombingenav Gaza og krevde at mesterskapet ble flyttet. De mente Israel burde straffes for å ha drept de fire unge fotballspillerne Mohamed Harara (16), Ahmed Harara (17), Matar Rahman (18) og Ahmed al-Dirdissawi (18) mens de spilte fotball på et stadion i Gaza, og for å ha fengslet Omar Rowis (23) og Mohammed Nemer (22) uten tiltale og dom. Kjente profiler som Eden Hazard og Demba Ba (Chelsea), Abou Diaby (Arsenal), Papiss Cissé, Cheick Tioté og Sylvain Marveaux (alle Newcastle) i tillegg til spillere på QPR, Stoke, Blackburn og Ipswich støttet aksjonen. De fikk også støtte av spillere i Frankrike, Spania, Tyrkia, Italia og Portugal. Dette er etterlengtet støtte til det palestinske fotballforbundet som lenge har kalt israelernes behandling av unge palestinske fotballspillere for brudd på FIFA-regelverket. Andre store fotballstjerner har også støttet palestinernes kamp. Cristiano Ronaldo ga i 2012 bort Gullstøvelen han fikk i 2011 til stiftelsen Fundación Real Madrid for at den skulle auksjoneres ut til inntekt for palestinske barn på Gaza.

Arrestasjoner uten begrunnelse. Siden juli 2009 har flere palestinske fotballspillere blitt arrestert av israelske myndigheter, mistenkt for å være terrorister. Den mest kjente er Mahmoud al-Sarsak (25) som ble arrestert i juli 2009. Sarsak er fra Rafah på Gazastripen og en av stjernene på det palestinske fotballandslaget. Han var på vei til fotballaget Balatala på Vestbredden da han ble arrestert av israelske styrker. Han ble arrestert med hjemmel i Israels «Unlawful Combatants Law» som tillater å anholde palestinere fra Gaza uten tiltale og dom, på ubegrenset tid, og anklaget Sarsak for å være med i Islamsk Jihad. Han ble løslatt i juli 2012 etter å ha sultestreiket i 96 dager. Målvakten på det palestinske OL-laget Omar Abu Rois (23) ble også arrestert av israelske styrker i februar 2012 da han var på jobb i kontorene til Røde Halvmåne i Ramallah. Han ble anklaget for å være medlem i Hamas (den palestinske bevegelsen som kontrollerer Gaza) og for å ha vært med på angrepet på israelske soldater i flyktningleiren Al Amari i januar 2012. Dagen etter ble Khalil Ali Abu El-Asal, en spiller på fotballaget til den palestinske flyktningeleiren Aqabat Jaber, arrestert med tilsvarende anklager. Ramallah-spilleren Mohammed Nimr ble også arrestert uten begrunnelse.

Avsky. Gaza-konflikten engasjerer ikke bare enkeltspillere i europeisk fotball, den skaper også konflikter i europeiske klubber. Barcelona FC har sterk støtte i den palestinske befolkningen, og det er det flere grunner til. Ved siden av å beundre Lionel Messi, identifiserer mange palestinere seg med katalanernes kamp for selvstendighet. Det vakte derfor sterke protester hos Hamas da Barcelona FC ga akkreditering til Gilad Shalit (som etter sigende er Real Madrid-supporter (!)) til El Clásico 7. oktober 2012. Shalit er den israelske soldaten som ble tatt til gissel av Hamas i 2006 og holdt i fangenskap i fem år. Han ble løslatt i en utvekslingsavtale mellom Hamas og israelske myndigheter, der 1000 palestinske fanger ble gitt i bytte mot Shalit. Akkrediteringen til Shalit skapte voldsomme protester fra palestinske organisasjoner, særlig Hamas, som krevde boikott av alle framtidige tv-sendte kamper med Barcelona FC. Disse protestene førte til at Barcelona FC inviterte tre palestinske gjester til samme kamp, blant annet Mahmoud Sarsak. Han nektet å komme fordi han ikke ville overvære en kamp med drapsmenn som kom til landet hans med tanks, som han uttrykte det. Mange av fangene som ble sluppet ut under fangeutvekslingen med Shalit organiserte sine egen lille Barcelona – Real Madrid five-a-side-turnering i Gaza, i protest mot at Shalit skulle overvære den ekte El Clásico-kampen senere på kvelden. Rapportene fra Gaza forteller imidlertid om laber oppslutning om boikotten av El Clásico denne kvelden. Det betyr kanskje at Hamas ikke har fullt grep om palestinerne på Gaza? Eller at fotball er viktigere enn krig og konflikt i det tett befolkede og krigsherjede Gaza?

Fotballens rolle i Gaza. Michel Platinis rolle i Israel og Palestina-konflikten er pikant. Hvor stort press skal han legge på israelske myndigheter for at de skal behandle palestinske fotballspillere i henhold til fotballens regler og menneskerettigheter når spillerne antydes å ha tilknytning til terrorisme? Og skal man gi Israel et U21-mesterskap midt i en konflikt som rammer medlemmer i den internasjonale fotballfamilien? I 2010 truet Platini det israelske fotballforbundet med utkastelse fra UEFA hvis de ikke behandlet palestinske fotballspillere bedre. Trusselen kom blant annet etter fengslingen av den palestinske fotballspilleren Mahmoud Sarsak i 2009. Misnøyen med forholdet mellom Israel og Palestina på fotballbanen (og frykt for at konflikten skulle overskygge lekene i London) førte til at UEFA, FIFA og IOK i 2010 fikk de palestinske og israelske OL-komiteene og de palestinske og israelske fotballforbundene til å inngå en samarbeidsavtale før OL i London 2012. Avtalen førte til lettere ferdsel til og fra Gaza for palestinske utøvere i oppkjøringen til OL, og har ført til enkelte forbedringer i etterkant av lekene. Til sammenligning måtte Palestina avlyse en VM-kamp mot Singapore i 2007 fordi israelske myndigheter nektet 18 palestinske spillere utreise fra Gaza. Slike massive reisebegrensinger har vi ikke sett siden 2010. Til tross for sterke protester mot Israel for deres behandling av palestinske spillere, har det aldri vært noe alternativ for Platini å flytte mesterskapet fra Israel. Samtidig viser fengslingene og drapene i Gaza at idrettsavtaler har liten verdi når krigen herjer.

UEFAs uavhengighet. UEFA straffer fotballforbund som lar seg påvirke og presse av politikere og nasjonale myndigheter. Det vil derfor gi gale signaler om Platini skulle la seg presse i denne saken. Skulle han gi etter vil han samtidig åpne opp for politisk press i forbindelse med tildeling av mesterskap til andre land (som også kan ha en tvilsom politisk historie). Det er UEFAs uavhengighet som står på spill. Samtidig kan UEFA (og NFF) bruke mesterskapet til å fremstille seg selv som brobyggere i en internasjonal konflikt – unge spillere fra hele Europa møtes til ærlig kappestrid i et politisk turbulent område. Mange ganger før mesterskapet sparkes i gang vil vi få høre at turneringene er et symbol på håp og muligheter i regionen – sant eller ikke sant.

Israel versus Sør-Afrika. Mange hevder at situasjonen i Israel kan sammenlignes med apartheidstaten Sør-Afrika og at idrettsboikotten av Sør-Afrika ga gode resultater. Denne sammenligningen baserer seg på en misforståelse av idrettsboikott som virkemiddel. Både fordi idrettsboikotten av Sør-Afrika var en del av en mer omfattende boikott av landet og fordi idrettens rolle i apartheidstaten Sør-Afrika var spesiell. Den altomfattende boikotten av Sør-Afrika (både med hensyn til politikkområder – handel, idrett, politikk) og i tilslutning (mange land boikottet) gjorde at boikott av hvite idretter, som for eksempel rugby, påvirket den hvite befolkningen negativt og ga den fargede befolkningen synlige symbolske seire. Det var god tradisjon blant fargede i Sør-Afrika å støtte Sør-Afrikas motstander på rugbybanen.

Fotball for alle. Idrettsboikott av Israel kan ramme israelske myndigheter og fotballautoriteter, men den vil ikke ramme befolkningen i Israel på samme måte. Mest fordi mesterskapet ikke fanger så stor interesse, men også fordi boikott er mest effektiv hvis mange samler seg om denne aksjonsformen. Når UEFA insisterer på at mesterskapet skal avholdes i Israel, og sikkert kommer til å straffe forbund som boikotter mesterskapet, vil spredte forsøk på boikott mest slå tilbake på den som boikotter og ha liten effekt på den som boikottes. Samtidig vil en fotballboikott av Israel ramme «blindt» siden det ikke finnes reine jødiske eller palestinske idretter i Israel, slik man for eksempel hadde hvite og fargede idretter i Sør-Afrika. En fotballboikott kan paradoksalt nok få helt andre konsekvenser enn det som er intensjonen med boikott: frontene mellom israelere og palestinere kan bli hardere og man kveler de få arenaene som faktisk kan bidra til forsoning. Da blir veien mot fredelig sameksistens brattere.

Norske protester. I Norge har vi også sett gryende protester mot det som skal skje i Israel til sommeren. Den norske fotballpresidenten Yngve Hallén fikk i fjor oppfordringer fra Arbeidsgruppa UEFA, Israel, U21 om å jobbe for å flytte mesterskapet til et annet land. Hvis ikke det skjer lover arbeidsgruppa at den vil utnytte mesterskapet politisk, blant annet ved å demonstrere under kampene. Yngve Hallén har lenge uttrykt støtte til palestinernes sak (slik også UEFA og FIFA har gjort). Hvor sterkt kommer han til å fremme palestinernes sak i oppkjøringen mot mesterskapet?

Skulleruds dilemma. Uansett hva landslagstrener Tor Ole Skullerud skulle mene om at U21-mesterskapet arrangeres i Israel til sommeren, tror jeg han kommer til å svare at dette er beslutninger han ikke har noe med. Han skal konsentrere seg om at det norske U21-laget er best mulig forberedt til kampene de skal spille under mesterskapet. Samtidig bør han protestere på at fotballspillere (uansett hvor i verden det er) blir urettferdig behandlet. Skulle fokuset på israelsk politikk dominere praten fram mot mesterskapet kan han få problemer med fotballforberedelsene. Derfor kan det være en lur strategi for landslagsapparatet å sette seg inn i hva konflikten handler om, og utarbeide realistiske målsettinger for hva man kan oppnå på og utenfor fotballbanen i Israel. Det gjelder egentlig alle oss som venter på U21-EM.

Tidligere publisert i Josimar 1/2013

Observatørstatens olympiske kamp

Stat uten stemmerett. 29. november fikk de palestinske selvstyreområdene status som ”stat uten medlemskap og stemmerett i FN” (også kalt observatørstat), en status de nå deler med Vatikanstaten. Dette er et viktig skritt på veien mot fullverdig FN-medlemsskap for en palestinsk stat. Ferden mot observatørstat har vært lang, kronglete og voldelig. Det kanskje viktigste øyeblikket var OL-massakren i München i 1972 – det virkelige gjennombruddet for internasjonal terrorisme.

Moderne internasjonal terrorisme. Det vi før 11. september 2001 kalte moderne internasjonal terrorisme startet i juli 1968, da tre palestinske terrorister kapret et israelsk El Al-fly som var på vei fra Roma til Tel Aviv. Denne kapringen var ny på tre måter.

Forhandlingskort. For det første ble kapringen gjort for å få et forhandlingskort overfor israelerne (bytte fengslete palestinere med kaprete flypassasjerer).

Tvunget til samtaler. For det andre var det israelske flyet plukket ut for å tvinge israelerne til å ha direkte samtaler med palestinerne.

Internasjonal mediestrategi. For det tredje ble kapringen brukt i en internasjonal mediestrategi for å få oppmerksomhet om det palestinske spørsmålet. Mellom 1968 og 1980 var det nesten utelukkende palestinske grupper som brukte denne formen for terrorisme. Bruken av utenlandske gisler førte til at palestinernes sak fikk internasjonal oppmerksomhet, eller som PFLPs grunnlegger og leder, George Habash, sa i 1970: ”det er mer effektivt å kapre et fly enn å drepe mange hundre israelere i kamp”. Men det var først i München i 1972 at verdensopinionen fikk øynene opp for det palestinske spørsmålet.

Terror i München. 5. september 1972 drepte åtte terrorister fra PLOs Svart September to israelske idrettsutøvere og kidnappet ni. De kidnappede utøverne skulle brukes som forhandlingskort for å få ut 236 palestinere fra israelske fengsler og fem tyske terrorister fra tyske fengsler (blant andre Andreas Baader og Ulrike Meinhof fra RAF). Det hele endte med at de ni kidnappede utøverne og fem av terroristene ble drept. Tre av terroristene overga seg til tysk politi.

Mislykket aksjon? Den umiddelbare reaksjonen på denne aksjonen var at palestinerne hadde mislykkes. Men det er – blant annet i følge den meget anerkjente terrorismeforskeren Bruce Hoffman (som har skrevet boka Inside Terrorism) – en dårlig analyse.

Gedigent PR-stunt. Selv om en hel verden fordømte det som skjedde var Svart September-aksjonen en formidabel PR-suksess. Den fikk 4.000 journalister og 900.000.000 tv-seere til å åpne øynene for palestinernes kamp for egen stat. Mange som før aldri hadde hørt om palestinernes sak ble palestinernes støttespillere og aksjonen skapte en formidabel rekruttering til palestinske terrororganisasjoner.

Innpass i FN. At PLO-leder Yassir Arafats fikk tale til FNs generalforsamling i 1974 (atten måneder etter terrorangrepet i München) og til at PLO like etter ble innvilget observatørstatus i FN er delvis et resultat av München-aksjonen. På slutten av 1970-tallet hadde PLO – som er en ikke-statlig organisasjon – formell kontakt med flere land enn Israel. Stillingen var da 86-72. Avstemningen om palestinerne skulle bli observatørstat vitner om at de fortsatt har mange støttespillere i FN.

Den politiske betydningen av OL. Palestina har deltatt i OL siden 1996 og er en av troppene som får mest applaus under innmarsjen på åpningsseremonien. Det viser at de har stor oppslutning også i den olympiske bevegelse – til tross for at de gjorde sin entré på den olympiske arena gjennom terrorisme. Det viser at OL er en viktig arena for politisk kamp – både for å få fram politiske argumenter (på voldelig vis) og for å få støtte til sin selvstendighetskamp. Palestinernes OL-historie viser også at det er mulig å tilgi selv voldelige angrep så lenge man har troen på at det vil føre til noe godt. Det viser historien til palestinerne. Spørsmålet er nå om når vi får se Palestina som en anerkjent FN-stat i OL. Rio 2016?

IOCs diplomatiske evner

Opptur. Denne måneden har vært en eneste opptur for IOC. Ikke bare kommer den mektige OL-komiteen godt ut sammenlignet med et skakkjørt FIFA, IOC har også drevet diplomati på høyt politisk nivå. Med sin sterke merkevare OL, sin sterke posisjon i FN, og sin sterke makt overfor de som søker OL, er IOC i ferd med å feste grepet som en sentral aktør i internasjonal politikk. Hvor skal dette ende?

Nord- og Sør-Korea. Valget av PyeongChang som arrangør av vinterlekene i 2018 var ikke overraskende, og det er flere grunner til at de endelig gikk av med seieren. Dette var det tredje forsøket til den sørkoreanske byen. Frans Beckenbauer har – i skuffelsen over at München ikke vant – hevdet at sørkoreanerne fikk OL på grunn av sympati. Det er en slagen manns analyse. Søknader blir som regel bedre og bedre, jo flere ganger man skriver den. Det gjaldt også for PyeongChang. PyeongChangs presentasjon i Durban var uten tvil den beste og markedspotensialet til vintersport i Asia er svært stort sammenlignet med Europa. Det var hovedgrunnene til at de fikk flertall i første valgrunde. Men det er også et tilleggsmoment av langt større dimensjoner enn vintersport som gjør at potensialet til PyeongChang er stort. Kanskje kan vinter-OL bidra til å forsone Nord- og Sør-Korea?

Da PyeongChang søkte OL i 2014 fikk de åpent støtte fra Nord-Korea. Som et ledd i søknaden drev de også idrettsutveksling med nordkoreanerne. Kanskje la de den gangen for mye vekt på forsoning og for lite på selve arrangementet? I år så det ut som strategien var riktig. Det har hele tiden vært viktig for sørkoreanerne å bygge seg opp som merkevare. Et problem har vært navnelikheten med den nordkoreanske hovedstaden Pyongyang. Problemet ble løst med at man skrev inn en stor C midt i navnet - PyeongChang. Samtidig er det vanskelig å fjerne seg helt fra de politiske realitetene siden Gangwon-provinsen – der OL skal være – er delt mellom Nord- og Sør-Korea. Det gjør forsoningsproblematikken svært spesiell.

IOC har siden OL i Tokyo forsøkt å forsone de to koreanske fiendene. I forkant av OL i Seoul i 1988 forhandlet man om å arrangere noen øvelser i Nord-Korea, i Sydney 2000 og i Athen 2004 marsjerte de to landene sammen inn under åpningsseremonien, og i forkant av Beijing forhandlet de om å delta under samme flagg (noe som mislykkes). Så langt har IOC ikke greid å forsone Nord- og Sør-Korea på idrettsbanen. Kanskje greier de det denne gangen? I følge IOCs charter er det kun én by som kan arrangere OL. Lemper de på dette kravet i 2018 kan veien til Nobels fredspris være kort…

Midtøsten. Under møtet i Durban der PyenongChang ble valgt som OL-by sa Pere Miro, IOCs direktør for forbindeler mellom nasjonale olympiske komiteer at en israelsk delegasjon snart var på vei til Ramallah på Vestbredden for å følge opp avtalen som ble inngått mellom Israel og Palestina i januar i år. Avtalen dreier seg om samarbeid foran OL i London neste år. Dette samarbeidet skal ikke bare føre til best mulig OL-deltagelse for de to fiendene , men også til at de skal delta i middelhavslekene i Tyrkia i 2013.

Konfliktene i Midtøsten har preget den internasjonale idrettsverdenen i mange år. I mellomkrigstiden fikk vi blant annet se et reint jødisk lag dominere europeisk fotball – Hakoah Vienna. Laget ble etablert som en reaksjon på økt antisemittisme og fordi jøder i Wien ønsket å fremheve det jødiske også i idretten. Syria, Libanon og Egypt boikottet OL i Melbourne i 1956 i protest mot Israels invasjon i Sinai. Indonesia ble nektet deltagelse i OL i Tokyo i 1964 fordi de ikke hadde invitert Israel til å delta i Asialekene året i forveien. Sist gang Israel var med i Asialekene var i Teheran, Iran i 1976(!). I 1973 ble Israel kastet ut av asiatiske idrettsforbund i protest mot Yom Kippur-krigen. I årene etter måtte Israel konkurrere i Oseania før de ble tatt opp i europeiske idrettsforbund. Israel ble for eksempel tatt opp i UEFA først i 1994. er ikke ofte israelere drar til Vestbredden i offisielt ærend. Det gjør de nå, takket være IOC.

Nord-Korea-Japan. 14. juli skal det være møte i det asiatiske olympiske råd (Olympic Council of Asia) i Japan. På grunn av kjernevåpentestingen til Nord-Korea har Japan siden oktober 2006 vært stengt for nordkoreanere. Nå ser det ut som den japanske regjeringen kommer til å gi det nordkoreanske IOC-medlemmet Chang Ung visum for å delta på møtet i det asiatiske olympiske råd. I så fall er det første gang at en offisiell representant fra Nord-Korea kommer på besøk til Japan siden viseutenriksminister Kim Kye Gwan var på besøk i 2006. Chang er offisielt invitert av den japanske OL-komiteen og det japanske idrettsforbundet. Skulle han slippe inn i Japan viser det at idrettsorganisasjoner kan være en viktig kanal for diplomati som også politikere kan dra nytte av. Og midt i dette står IOC.

Sør-Sudan? IOCs internasjonale rolle illustreres ofte med at det er flere medlemsland i IOC enn det er i FN. Under lekene i Beijing var 204 (av 205) land representert, mens det er 192 land med i FN. Siden OL i Beijing har imidlertid IOC mistet ett medlem: De nederlandske attiller. Grunnen er simpelthen at den politiske enheten er oppløst. Under OL i London får utøvere fra Attillene enten delta under OL-flagget, for Nederland eller Aruba. Samtidig har det kommet en fersk stat på det politiske kartet: Sør-Sudan. For å danne en nasjonal olympisk komité må man anerkjennes av minst fire internasjonale idrettsforbund, og det er først når man har etablert en nasjonal olympisk komité at man kan delta i OL. Tiden er knapp for den ferske staten til å få anerkjennelse av fire forbund, og mange mener at Sør-Sudan ikke kvalifiserer til OL-deltagelse før Rio i 2016. Samtidig vet vi at IOC tidligere har gitt dispensasjon for både Palestina og Øst-Timor for å delta i OL. Skulle IOC gi Sør-Sudan et ”wild card” i OL neste år garanterer jeg at den sørsudanske troppen definitivt vil få mest applaus på åpningsseremonien. En applaus for IOC rolle i internasjonal politikk.

Historisk fotballkamp på Vestbredden!

Ikke siden 1948. Onsdag 9. mars spilles en historisk fotballkamp på Vestbredden. Da skal Palestina spille den første kvalifiseringskampen i fotball på Vestbredden siden 1948 og staten Israel ble opprettet. Da møter Palestina Thailand på Faisal Al-Husseini stadion. Oppgjøret i Bangkok endte 1-0 til Thailand. Første gang Palestina spilte hjemmkamp på Vestbredden var mot Jordan i 2008. Dette er en kvalifiseringskamp til London-OL og Fatah-partiet, som dominerer de palestinske selvstyremyndighetene, ser på dette som et viktig skritt på veien mot et større selvstyre og en fredelig framtid.

OL-prosessen. Palestina har vært deltagernasjon i OL siden Atlanta-OL i 1996, og skulle de kvalifisere seg til fotballturneringen i London-OL neste år vil det være et viktig veiskille for de palestinske myndighetene. Tidligere i år inngikk det palestinske fotballforbundet en samarbeidsavtale med sitt israelske motstykke etter mye kulissearbeid fra IOC og Jacques Rogge. I mai i år er planen å formalisere dette samarbeidet som blant annet skal gjøre det lettere for palestinere å forberede seg til OL. Skulle dette vise seg å bli et fruktbart samarbeid har idretten og den olympiske familie i stor grad bidratt til fredsprosessen mellom palestinere og israelere. Kanskje får det navnet OL-prosessen?

OL som frigjøringsarena. For palestinerne har OL vært en viktigere frigjøringsarena enn for mange andre land. Da Svart September angrep den israelske troppen under OL i München i 1972, og drepte 11 israelske utøvere og trenere, ble mange for første gang oppmerksomme på det palestinske folk og på palestinernes krav om selvstendighet. Mye takket være denne voldelige aksjonen begynte det internasjonale samfunnet å ta det palestinske spørsmålet på alvor, noe som blant annet førte til at PLO-leder Yassir Arafat for første gang fikk tale i FNs generalforsamling i oktober 1974, og at PLO senere fikk observatørstatus i FN.

Tallet er 1972. Nesten på dagen 40 år etter tragedien i München kan palestinere risikere å spille OL-kamp mot Israel i London. Eller mot et forent Storbritannia som i mai i år kommer til å fortelle oss om hvordan de skal organisere sitt nygamle landslag i sitt eget OL. Sist gang britene stilte med et forent landslag i fotball var nettopp i 1972! Både forsoningen mellom Israel og Palestina og gjenforeningen på de britiske øyer vil være historisk – det ene kanskje mer gledelig enn det andre?

Israel og Palestina sammen mot OL!

Kulturboikott av Israel? Fortsatt er det mange som diskuterer kulturboikott av Israel på grunn av Israels politikk overfor palestinerne, og særlig på grunn av den israelske blokaden av Gaza. Regner man idrett som en del av kulturbegrepet – det såkalte utvidete kulturbegrep – har diskusjonen om kulturboikott kanskje fått et nytt og viktig element. I midten av januar inngikk Israel og Palestina formelt idrettssamarbeid frem mot OL i London 2012.

Solidaritetstanken. De siste årene har det vært vanskelig for både palestinere og israelere å reise på internasjonale idrettsarrangementer. Dette har IOC mislikt sterkt og de har over en lengre periode prøvd å megle i konflikten. Både for å følge den olympiske solidaritetstanken og for å vise verdenssamfunnet at idrett kan spille en viktig rolle i fredsarbeidet.

Håp. Som en protest mot blokaden av Gaza arrangerte blant annet det palestinske fotballforbundet i fjor et alternativt fotball-VM i Gaza i forkant av VM i Sør-Afrika for å sette søkelys på den trange situasjonen der, men også for å vise håp. Håpet har blitt styrket med avtalen denne uken. Avtalen mellom den israelske olympiske komité, den palestinske olympiske komité og det palestinske fotballforbundet skal gjøre det lettere for utøvere, trenere og ledere å reise på treningssamlinger og til konkurranser og det skal bli enklere å få med seg utstyr. Begge de nasjonale olympiske komiteene skal samarbeide med nasjonale myndigheter for å etablere best mulig rammebetingelser for de to nasjonene i forkant av OL i London 2012.

Israel og internasjonal idrett. Konfliktene i Midtøsten har preget den internasjonale idrettsverdenen i mange år. I mellomkrigstiden fikk vi blant annet se et reint jødisk lag dominere europeisk fotball – Hakoah Vienna. Laget ble etablert som en reaksjon på økt antisemittisme og fordi jøder i Wien ønsket å fremheve det jødiske også i idretten. Syria, Libanon og Egypt boikottet OL i Melbourne i 1956 i protest mot Israels invasjon i Sinai. Indonesia ble nektet deltagelse i OL i Tokyo i 1964 fordi de ikke hadde invitert Israel til å delta i Asialekene året i forveien. Sist gang Israel var med i Asialekene var i Teheran, Iran i 1976(!). I 1973 ble Israel kastet ut av asiatiske idrettsforbund i protest mot Yom Kippur-krigen. I årene etter måtte Israel konkurrere i Oseania før de ble tatt opp i europeiske idrettsforbund. Israel ble for eksempel tatt opp i UEFA først i 1994. Det er med andre ord ikke vanskelig å finne negative idrettseksempler i denne regionen. Derfor er denne ukens avtale et positivt signal.

Kampen om Nobelpris. Det er usikkert om denne avtalen vil dreie diskusjonen om kulturboikott av Israel. Det jeg er sikker på er at dette blir en hendelse som ville telle i konkurransen mellom IOC-president Jacques Rogge og FIFA-president Sepp Blatter om å få Nobels fredspris. Etter at Sepp Blatter ga Qatar fotball-VM i 2022 har mange – merkelig nok – lansert Sepp Blatter som fredspriskandidat. Det blir for ingenting å regne skulle Rogge greie å forene Israel og Palestina på idrettsbanen – og det uten amerikanernes hjelp. Vi får håpe at samarbeidet i alle fall holder til sommeren 2012.

Sendeplatediplomati

Sendeplatediplomati? Etter mange omveier og feilsteg har Barack Obama tatt mot til seg og invitert de israelske og palestinske lederne til Washington for fredssamtaler i september. Kanskje han bør ta med seg en sendeplate (frisbee)?

Næring i vekst? Mange organisasjoner bruker idrett for å skape fred. Det er en sterkt voksende næring. Det siste skuddet på stammen på det voksende idrettsbistandstreet er Ultimate Peace, som bruker sendeplate som fredsdue. Det er første gang sendeplate blir brukt for å skape fred mellom palestinere og israelere. Initiativtagerne er israeleren Dori Yaniv og amerikanerne David Barkan og Linda Sikorsky. I juli arrangerte de en sommer-leir i byen Acre der 145 ungdom med israelsk-jødisk, israelsk-arabisk og palestinsk bakgrunn spilte Ultimate Frisbee i en uke. På samme måte som under sommerens ungdoms-OL i Singapore var idrettsaktiviteten bare ett element i forsøket på å bygge broer mellom ungdom. fellesaktiviteter på kvelden skal også skape tillitt. I følge initiativtagerne var leiren så vellykket at de setter i gang månedlige leire til høsten i arabiske og jødiske byer, i tillegg til trenerkurs og en egen ungdomsliga.

Dommerløst. Hvorfor egner sendeplate seg så godt til fredsskaping? I følge personene bak Ultimate Peace er det fordi det ikke er egne dommere i denne idretten. Det betyr at spillerne må løse konflikter som oppstår på banen uten hjelp fra en nøytral part. Konfliktløsning mellom spillerne er en del av spillet. Det spørs om Barack Obama kan benytte seg av sendeplatediplomati? Eller kanskje det er det han til nå har brukt - latt partene få krangle seg i mellom uten at han har brydd seg for mye. I så fall har det vist seg at sendeplatediplomatiet har sine begrensninger. Eller kanskje de i tillegg må satse på god kveldsunderholdning etter at sendeplatene har fallt til jorden?