Talentfulle barn

Talent eller håpløs? Med unger i idretten slites du som forelder mellom to virkelighetsbilder – enten ser du enten på ditt – eller andres – barn som et talent eller som et håpløst tilfelle. Veldig mange foreldre ser lett at et barn har talent. Det de fleste mener med talent er at barnet ligger godt an til å bli god som voksen, og det kan vi se fra de er små. Vi plasserer med andre ord barna i en voksenverden. Udiskutabelt? Neppe! To bøker som diskuterer idrettstalent og muligheter på idrettebanen kan være et godt utgangspunkt for å diskutere talent. Hvor god kan barnet ditt bli?

Bounce. Vanlige dødelige deler ofte talent inn i naturlig talent og treningstalent. Treningstalentet må gjøre en ekstra innsats for å bli god, mens de naturlige bare må ta vare på talentet de har (som de fleste mener at de ser fra barnet er, ja, barn). I boka Bounce. How Champions Are Made diskuterer Matthew Syed sin tid som bordtennisspiller. Syed vokste opp i en forstad sørøst i England, ble en av Englands beste bordtennisspillere og har deltatt i OL to ganger. Siden han begynte med bordtennis har han sett på seg selv som et naturtalent og sin suksess som et resultat av medfødte egenskaper. Nå er han prisvinnende journalist og skribent, har skrevet kommentarer for avisa The Times – og har endret syn på seg selv og sin karriere. I boken Bounce analyserer han sin egen – og andres suksess - ved å gå tilbake til barndommen og se på hva som egentlig skjedde da han ble god bordtennisspiller og ved å gå gjennom forskning på området.

Øvelse gjør mester. Han finner ut at han ikke hadde blitt så god som han ble hadde det ikke vært for at en av lærerne hans – som selv var en habil spiller – introduserte ham til sporten, om det ikke hadde vært for at stedet de trente på var åpent hele døgnet og at mange andre av hans kamerater og brødre spilte sammen med ham, blant annet på det hjemmesnekrede bordtennisbordet. Syed mener at mange kunne blitt like god som han hadde de hatt de samme forholdene å trene under, og ikke minst, trent like mye som ham. Og dette er hovedpoenget til Syed – øvelse gjør mester. Verken David Beckham, Andre Agassi eller Tiger Woods hadde vært der de er i dag hadde de ikke trent dag og natt for å bli gode og hatt god veiledning. Eller for å si det med Syeds ord ”Child prodigies do not have unusual genes, they have unusual upbringings”. Han er med andre ord en varm forsvarer av treningstalent, men også av tilrettelegging av idretten for å gi muligheter til å øve seg god. På den måten er den mentale biten vel så viktig som den fysiske.

The Perfection Point. I boka The Perfection Point. Sport Science Predicts the Fastest Man, the Highest Jump, and the Limits of Athletic Performance har sportsankeret i ESPN, John Brenkus en helt annen innfallsvinkel til idrettsprestasjoner enn Syed. Brenkus er ikke mindre ambisiøs enn at han prøver å finne de absolutte grensene til menneskene i idretten. Han tar hensyn til vær, vind og fysiske barrierer – både menneskelige og utstyrsmessige – og kommer blant annet fram til at det ikke er mulig slå lenger enn 496,5 meter i et golfutslag og at grensen i benkpress er i overkant av 496 kg. Videre hevder han at framgangen på de korteste løpsdistansene har vært dårligere enn på de lengste, basert på det han mener er menneskelig mulig, hovedsakelig fordi man på de kortere distansene har satt opp mentale sperrer som for eksempel drømmegrenser. Drømmemila er ett eksempel. Lenge trodde man at det var umulig å løpe på under fire minutter på en engelsk mil, men med en gang barrieren var brutt var det mange som kort tid etter løp under fire minutter. Samtidig sier han at det ikke er mulig å løpe raskere enn 9.01 på 100 meter. Det har han regnet ut! Han er med andre ord mindre ekstrem enn skøyteløperen Hjallis, som sa at det eneste som er sikkert er at det ikke går an å gå på mindre enn null sekunder.

Skyld på forholdene! Er det noen sammenheng mellom disse to bøkene? Jajamen! For det første er det viktig med optimale forhold for å gjøre det best mulig på idrettsbanen. For det andre må man trene for å bli god. Og til sist at det faktisk finnes grenser for hvor god man kan bli. Sier bøkene meg noe om mine barns talenter, for eksempel i svømming? En ting er sikkert, de har blitt bedre og bedre for hvert år de har svømt. Der gir jeg Syed rett – øvelse gjør mester. Av Brenkus har jeg lært at det er forskjell på svømmesbassenger. Nå er jeg på leit etter basseng med riktig dybde og riktig bredde for at barna mine skal svømme raskest mulig. Går det for sakte kan vi kanskje skylde på temperaturen i bassenget. Det optimale er nemlig mellom 25,55 og 26,66 grader i vannet. Talentet til barnet mitt er det i hvert fall ikke noe feil med…