Kun for dine øyne

På kant med loven. De strenge homolovene i Russland har vakt internasjonal oppsikt, men verdensopinionen fikk virkelig øynene opp da den russiske ministeren med ansvar for idrett bekreftet at homofile utøvere kunne bli arrestert under Sotsji-OL, som følge av den nye loven. Enkelte har til og med sammenlignet de russiske lovene med nazi-lovene til Hitler. Det fikk også IOC til å reagere fordi det strider mot kontrakten IOC og Russland har inngått i forbindelse med OL, som blant annet sier at det ikke er lov å diskriminere på bakgrunn av seksuell orientering. Etter press fra IOC lover nå russiske myndigheter at homofile utøvere ikke vil bli arrestert under OL, men kan ikke garantere for tilskuere og tilreisende. Vanlige russere må forholde seg til loven slik den er i dag, også under OL. Kunne IOC ha fått til mer i Russland?

Ikke ødelegg OL! Denne saken viser hvor viktig OL er for russerne og at IOC har mulighet til å presse nasjonale myndigheter i menneskerettighetsspørsmål, så lenge de kan knyttes til OL. Men det viser også at IOC (og store deler av verdensopinionen) kun interesserer seg for spørsmål som preger dem i et begrenset tidsrom og ikke er like bekymret for den allmenne situasjonen i Russland på andre tidspunkter enn under OL. Det synes nesten som om mottoet er: Ikke ødelegg underholdningen vår, vi har nok med oss selv!

Raskt videre. Denne holdningen så vi også i forbindelse med Beijing-OL da IOC – fortjenestefullt – fikk en avtale med kinesiske myndigheter om at utenlandske journalister kunne reise fritt rundt i Kina før, under og en stund etter lekene (utenom Tibet og Xinjang). Dette ble sett på som et gjennombrudd for menneskerettighetsarbeidet i Kina – i hvert fall for IOC – og det åpnet også opp Kina for vestlig innsyn i en viss periode. Men loven gjaldt kun for utlendinger og det var få protester da disse unntakene ble opphevet. Vestlige (sports)journalister var på vei til Sotsji via London.

Det olympiske stressyndrom. Selv menneskerettighetsorganisasjoner innrømmer at OL bidro til at menneskerettighetssituasjonen ble verre i Kina etter OL. Kanskje på grunn av OL? (NIH-forsker Anders Hasselgård og undertegnede kommer med en egen forskningsartikkel om dette til høsten). Mange av dem som håpet at OL ville endre Kina til det bedre har nå resignert ønsker i stedet å vende det andre kinn til for ikke å terge Kina av økonomiske årsaker. Samtidig vender vi blikket bort fra dem som lider urett. Er det også denne selektive holdningen og tanken om egen vinning som preger vår tilnærming til Russland og Sotsji-OL? 

FIFAs rolle. Et slikt kikkertsyn finner vi også i andre deler av idrettsverdenen. Den største debatten omkring fotball-VM i Qatar i 2022 dreier seg mest om mesterskapet skal gå på sommeren eller vinteren. Varmen for spillerne er viktigst. Homolovgivning og kvinnenes stilling i Qatar er ikke på agendaen i det hele tatt. Disse temaene kommer sikkert opp når mesterskapet nærmer seg, men jeg er redd det da blir en debatt om hva som ikke skal skade mesterskapet og ikke om hvordan Qatar skal behandle den jevne mann og kvinne også utenfor mesterskapet. Kan FIFA gjøre mer? Og hva skjer neste gang Qatar leverer en OL-søknad?

Passiviserte utøvere. Hva med utøverne? Kunne de ha engasjert seg mer? I forkant av Beijing-OL gikk flere norske (og utenlandske) utøvere ut mot menneskerettighetssituasjonen i Kina. De fleste av disse hadde lagt opp som utøvere eller var på hell og hadde svært lite å tape på eventuelle sanksjoner for sine meningsytringer. Når det gjelder utøverne stiller nesten IOC seg i samme posisjon som russiske myndigheter: IOC kan nemlig utestenge utøvere som ytrer seg politisk under lekene. Spørsmålet er om IOC har baller nok til å straffe utøvere som kjemper for idealene som står i det olympiske charteret? Er det ingenting som bekymrer norske utøvere i forbindelse med lekene i Russland utover høye blodverdier og mye søvn? Og hva syns norske vintersportsutøvere om de homofiles situasjon i Russland?

Skinnargumentasjon. Internasjonale idrettsarrangementer, og særlig OL, har en spesiell stilling i internasjonal politikk. Veldig sjelden forhindrer nasjonale myndigheter utøvere fra fiendeland å delta i internasjonale arrangementer i sitt eget land. Skinnargumentet er at man ikke skal blande idrett og politikk. Sannheten er at man ikke ønsker bråk, slik vi senest har sett i det russiske tilfellet. Det gir også internasjonale særforbund og IOC stor makt, makt de utøver selektivt, til beste for seg selv. Burde de tatt mer politisk ansvar? 

IOC og FN. Siden OL er verdens største idrettsbegivenhet (dog kanskje ikke vinter-OL), mener jeg det hviler et ekstra stort ansvar på IOC når de bestemmer seg for hvem som skal arrangere olympiske leker. Dette er særlig gyldig når vi ser hvor sterk kobling det er mellom FN og IOC. FNs generalsekretær var faktisk flaggbærer under OL i London og foran hvert OL blir det i OL vedtatt en egen olympisk våpenhvile i FNs generalforsamling. Noen ganger får man nesten inntrykk av at IOC er det nye FN. 

IOC politiske ansvar. IOC kan ikke lenger selektivt bestemme seg for om når de ønsker å delta i politikken eller ikke. Det er på høy tid at de utarbeider søkekriterier som også omhandler rettigheter for andre enn dem som deltar i olympiske leker, for eksempel pressefrihet for nasjonale journalister og ikke-diskriminering av seksuell legning i nasjonal lovgivning. Først da får vi se hvor sterkt tvilsomme regimer ønsker prestisjefylte mesterskap. Og hvor sterk ryggrad IOC har.