Syria som olympisk øvelse

Fra homokamp til stormaktspolitikk. Olympisk homokamp kan byttes ut med stormaktspolitikk og Syria kan bli den store politiske saken som preger oppløpet til lekene i Sotsji i 2014. Syria kan bli den vanskeligste øvelsen under vinter-OL.

Kamp i FN. I disse dager foregår det et intenst spill i FN og mellom land på begge sider av USAs røde linje. Spørsmålet er om man skal gå til angrep på Syria på grunn av bruk av kjemiske våpen mot sivilbefolkningen og om et angrep skal godkjennes av FNs sikkerhetsråd – der Russland er i mot og USA er – for bruk av militære virkemidler mot Assads Syria. Dette spillet lever uavhengig av OL.

Forsinket OL-våpenhvile. Men det er et annet spill i FN som kan føre til at Sotsji blir dratt inn i debatten med hud og hår. Siden 1993 har olympiske vertsnasjoner foreslått og fått vedtatt den olympiske våpenhvile i FNs generalforsamling. Den blir vedtatt ett år før lekene. Det spesielle denne gangen er at Russland ennå ikke har foreslått våpenhvilen. På hjemmesiden til Sotsji-OL står det at våpenhvilen skal vedtas i desember 2013. Det er farlig nær lekene. Utfall av dagens Syria-debatt vil en resolusjon foreslått av Russland i FNs generalforsamling være påvirket av utfallet. De som protesterer mot russisk Syria-politikk vil garantert bruke dette som en anledning til å vise sin avsky. Jo nærmere lekene resolusjonsforslaget kommer, jo mer politisk betent blir resolusjonen. For vertsland ligger det stor prestisje i å få vedtatt en slik resolusjon. Storbritannia brukte alle sine champagneglass for å få alle FNs medlemsland til å skrive under på resolusjonen i 2011. Skulle Russland velge å ikke fremme et slikt resolusjonsforslag er det historisk i seg selv, men det vil også være et signal om at de skjønner at det vil skape for mye unødvendig støy.

Russisk geopolitikk. Det er ikke bare i FNs korridorer at Syria-konflikten knyttes til Sotsji. Tvert i mot. Den berører Sotsji direkte. Motstanden fra russerne mot inngripen i Syria må ses på som en frykt for at inngripen i konflikter i Russland og i Russlands nærområde kan provosere til inngripen utenfra (slik vi for eksempel så i Kosovo i 1999 – som Russland også var i mot).

Tsjerkesserne. I de russiske republikkene Adygeja, Karatsjaevo-Tsjerkessia og Kabarnio-Balkaria er tjerkesserne titulærnasjonen. For OL er Adygeja i en særstilling – republikken er nemlig helt omgitt av Krasnodar fylke (kraj) som er fylket Sotsji ligger i. Tjerkesserne regner hele denne regionen som sin, også Krasnodar. Under og etter Stalin-tiden ble mange tjerkessere fordrevet fra denne regionen. I dag regner man med at ca. en million tjerkessere bor i Adygeja og omegn og at åtte millioner bor utenfor Russland, mange i USA. Ca tre millioner bor i Midt-Østen OG – og dette er sentralt i denne sammenheng – ca 100.000 i Syria. Tsjerkessernes krav på eget land er en mildere form for protestene tjetsjenerne kjemper mot Russland. Derfor skaper tjerkesserne hodebry for russerne – både i utenrikspolitikken og for oppkjøringen til prestisjearrangementet i Sotsji i 2014.

Historisk urett. Tjerkessiske menneskerettighetsgrupper i og utenfor Russland har signalisert at Sotsji-OL blir en viktig arena for å fremme tjerkessernes sak. Tjerkesserne ønsker fokus på det de mener er folkemord på sin egen folkegruppe, de ønsker beklagelse for historisk urett og de ønsker en hjemvendelsespolitikk for millioner som er fordrevet. På mange måter ligner denne kampen på kampen andre folkegrupper kjemper i den samme regionen. Dette er ekstra ømfintlig, for gir russerne etter for tjerkessernes krav, hvilke forventninger skaper de da hos andre folkegrupper i og rundt Sotsji? Og siden OL i utgangspunktet tiltrekker seg stor oppmerksomhet kan andre grupperinger som ønsker å ramme Russland bruke Sotsji som en arena for sine kampsaker (al-Qaida, Taliban el.) eller for å hjelpe tsjerkesserne i sin kamp mot Russland.

Syriske tsjerkessere. Russisk utenrikstjeneste har de siste ukene åpnet for å hjelpe alle russere som bor i Syria. Om det også gjelder tsjerkessere er usikkert. Tidligere i år nektet russiske myndigheter et krav fra tsjerkessere i Adygeja en repatriering av tsjerkessere fra Syria med begrunnelse av at de ikke var russiske nok. Uansett hvordan de behandler tsjerkesserne i Syria i disse hektiske dagene vil det skape press på lekene i Sotsji.

Prestisjetap for IOC. Det vil være et moderat omdømmetap for Russland, en knekk for den olympiske ånd og et enormt prestisjetap for IOC hvis Russland ikke får igjennom den olympiske våpenhvilen i FN eller oppslutningen om resolusjonen blir lav. Men dette er «hard politics» og OL spiller liten rolle hvis russiske sikkerhetsinteresser står på spill. Det så vi blant annet under åpningsseremonien av Beijing-OL da Georgia og Russland gikk til krig mot hverandre.

Britisk finesse? Storbritannia viste diplomatisk teft for å få vedtatt den olympiske våpenhvilen forrige gang. Spørsmålet er om Russland har lært noe av britenes FN-arbeid.

Olympisk språkbruk

Mer bråk i vente. Opptakten til Sotsji-OL er preget av internasjonale protester mot russiske homolover. Friidretts-VM i Moskva har gitt en forsmak på hva utøvere kan komme til å gjøre i Sotsji i februar neste år. Jeg tror at disse protestene bare er starten på en lang rekke kampanjer mot Russland før OL. Og jeg tror at protestene får direkte innvirkning på Oslos søknad om vinter-OL i 2022.

Sotsji på stemmeseddelen. For det første kan måten IOC og norske idrettspolitikere (og russiske myndigheter) takler protestene på påvirke holdningene til OL blant Oslos befolkning på en negativ måte. Lekene til Oslo handler ikke bare om hvem som skal få lekene, men også hvem som skal bestemme hvem som skal ha lekene. Blir IOCs holdninger og reaksjoner satt i bås med russiske holdninger og reaksjoner kan det slå uheldig ut for de som ønsker et ja i folkeavstemningen. Får mange nok vond smak i munnen stopper søknaden 9. september.

 

Olympisk Catch22. For det andre (og hvis det blir ja i folkeavstemningen) vil presset på søkerkomiteen, norske myndigheter  og Idrettsforbundet framtvinge reaksjoner som kan påvirke IOCs oppfatning av Norge som vertsland. Måten Idrettsforbundet taklet menneskerettighetsspørsmålene og presset fra menneskerettighetsorganisasjoner i forbindelse med OL i Beijing var veldig god. Dialog og samarbeid med blant annet Amnesty og Initiativ for etisk handel er eksempler på det. Sotsji-OL blir en helt annen øvelse. De er tre grunner til det. I nordiske vinteridretter er Norge en stormakt. Det gir ekstra mediefokus og tiltrekker seg andre og flere organisasjoner enn det som var tilfellet i Beijing. For det andre vil mange internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner som engasjerte seg i Kina for fire år siden overlate mye av aksjonsarbeidet til lokale russiske organisasjoner. Det betyr at de har mer tid til å påvirke og presse norske aktører, blant annet idrettsbevegelsen. Med en OL-søknad fortsatt in progress vil det bli enda mer attraktivt å øve dette presset fordi det gir mer oppmerksomhet. For det tredje er Norge et naboland til Russland. Og jo nærmere man ligger et land som blir beskyldt for brudd på det ene og det andre området, jo mer må man også selv engasjere seg. Måten idrettsbevegelsen og norske myndigheter takler dette presset vil påvirke IOCs-medlemmenes tanker om norsk vertskap. Balansegangen blir da: jo mer man sier om forholdene i Russland, jo mer skeptisk kan IOC bli, men jo mer taushet fra norske idrettspersonligheter, jo større press og negativ omtale vil de få fra pressgrupper. Dette ligner veldig mye på en Catch22-situasjon.

 

IOC på standplass. For det tredje kan måten norske idrettspolitikere og norske myndigheter takler problemstillinger knyttet til Sotsji på påvirke valget av Ole Einar Bjørndalen som utøverrepresentant til IOC i forbindelse med OL i Sotsji. Med en ny nordmann i IOC vil Norge ha flere muligheter til påvirkning for et nytt OL til Norge enn hvis bare Gerhard Heiberg skal være muldvarp for Norge i Lausanne. For en OL-søknad er Bjørndalen i IOC gull verdt. Ole Einar Bjørndalen er kanskje den største norske idrettsstjerna i Russland (og Tyskland) og en av Valdimir Putins favoritter. Hvis han blir koblet til norske interesser som strider mot russiske interesser kan hans stjernestatus falme og han kan få problemer med å bli valgt inn i IOC. OL-saken kan føre til økt press på ham som person fordi han er Norges kandidat til å ta del i det fellesskapet som i disse dager blir kritisert. Hva mener han selv om det?

 

Putins språkbruk. I offentlig sammenheng har Vladimir Putin kun en gang holdt tale på engelsk. Det var foran IOC den dagen Sotsji fikk OL. Det sier noe om hvor langt han er villig til å gå for å få det som han vil. Spørsmålet er om han endrer språkbruk for å få det som han vil i Sotsji. Gir han alt for OL?

Kun for dine øyne

På kant med loven. De strenge homolovene i Russland har vakt internasjonal oppsikt, men verdensopinionen fikk virkelig øynene opp da den russiske ministeren med ansvar for idrett bekreftet at homofile utøvere kunne bli arrestert under Sotsji-OL, som følge av den nye loven. Enkelte har til og med sammenlignet de russiske lovene med nazi-lovene til Hitler. Det fikk også IOC til å reagere fordi det strider mot kontrakten IOC og Russland har inngått i forbindelse med OL, som blant annet sier at det ikke er lov å diskriminere på bakgrunn av seksuell orientering. Etter press fra IOC lover nå russiske myndigheter at homofile utøvere ikke vil bli arrestert under OL, men kan ikke garantere for tilskuere og tilreisende. Vanlige russere må forholde seg til loven slik den er i dag, også under OL. Kunne IOC ha fått til mer i Russland?

Ikke ødelegg OL! Denne saken viser hvor viktig OL er for russerne og at IOC har mulighet til å presse nasjonale myndigheter i menneskerettighetsspørsmål, så lenge de kan knyttes til OL. Men det viser også at IOC (og store deler av verdensopinionen) kun interesserer seg for spørsmål som preger dem i et begrenset tidsrom og ikke er like bekymret for den allmenne situasjonen i Russland på andre tidspunkter enn under OL. Det synes nesten som om mottoet er: Ikke ødelegg underholdningen vår, vi har nok med oss selv!

Raskt videre. Denne holdningen så vi også i forbindelse med Beijing-OL da IOC – fortjenestefullt – fikk en avtale med kinesiske myndigheter om at utenlandske journalister kunne reise fritt rundt i Kina før, under og en stund etter lekene (utenom Tibet og Xinjang). Dette ble sett på som et gjennombrudd for menneskerettighetsarbeidet i Kina – i hvert fall for IOC – og det åpnet også opp Kina for vestlig innsyn i en viss periode. Men loven gjaldt kun for utlendinger og det var få protester da disse unntakene ble opphevet. Vestlige (sports)journalister var på vei til Sotsji via London.

Det olympiske stressyndrom. Selv menneskerettighetsorganisasjoner innrømmer at OL bidro til at menneskerettighetssituasjonen ble verre i Kina etter OL. Kanskje på grunn av OL? (NIH-forsker Anders Hasselgård og undertegnede kommer med en egen forskningsartikkel om dette til høsten). Mange av dem som håpet at OL ville endre Kina til det bedre har nå resignert ønsker i stedet å vende det andre kinn til for ikke å terge Kina av økonomiske årsaker. Samtidig vender vi blikket bort fra dem som lider urett. Er det også denne selektive holdningen og tanken om egen vinning som preger vår tilnærming til Russland og Sotsji-OL? 

FIFAs rolle. Et slikt kikkertsyn finner vi også i andre deler av idrettsverdenen. Den største debatten omkring fotball-VM i Qatar i 2022 dreier seg mest om mesterskapet skal gå på sommeren eller vinteren. Varmen for spillerne er viktigst. Homolovgivning og kvinnenes stilling i Qatar er ikke på agendaen i det hele tatt. Disse temaene kommer sikkert opp når mesterskapet nærmer seg, men jeg er redd det da blir en debatt om hva som ikke skal skade mesterskapet og ikke om hvordan Qatar skal behandle den jevne mann og kvinne også utenfor mesterskapet. Kan FIFA gjøre mer? Og hva skjer neste gang Qatar leverer en OL-søknad?

Passiviserte utøvere. Hva med utøverne? Kunne de ha engasjert seg mer? I forkant av Beijing-OL gikk flere norske (og utenlandske) utøvere ut mot menneskerettighetssituasjonen i Kina. De fleste av disse hadde lagt opp som utøvere eller var på hell og hadde svært lite å tape på eventuelle sanksjoner for sine meningsytringer. Når det gjelder utøverne stiller nesten IOC seg i samme posisjon som russiske myndigheter: IOC kan nemlig utestenge utøvere som ytrer seg politisk under lekene. Spørsmålet er om IOC har baller nok til å straffe utøvere som kjemper for idealene som står i det olympiske charteret? Er det ingenting som bekymrer norske utøvere i forbindelse med lekene i Russland utover høye blodverdier og mye søvn? Og hva syns norske vintersportsutøvere om de homofiles situasjon i Russland?

Skinnargumentasjon. Internasjonale idrettsarrangementer, og særlig OL, har en spesiell stilling i internasjonal politikk. Veldig sjelden forhindrer nasjonale myndigheter utøvere fra fiendeland å delta i internasjonale arrangementer i sitt eget land. Skinnargumentet er at man ikke skal blande idrett og politikk. Sannheten er at man ikke ønsker bråk, slik vi senest har sett i det russiske tilfellet. Det gir også internasjonale særforbund og IOC stor makt, makt de utøver selektivt, til beste for seg selv. Burde de tatt mer politisk ansvar? 

IOC og FN. Siden OL er verdens største idrettsbegivenhet (dog kanskje ikke vinter-OL), mener jeg det hviler et ekstra stort ansvar på IOC når de bestemmer seg for hvem som skal arrangere olympiske leker. Dette er særlig gyldig når vi ser hvor sterk kobling det er mellom FN og IOC. FNs generalsekretær var faktisk flaggbærer under OL i London og foran hvert OL blir det i OL vedtatt en egen olympisk våpenhvile i FNs generalforsamling. Noen ganger får man nesten inntrykk av at IOC er det nye FN. 

IOC politiske ansvar. IOC kan ikke lenger selektivt bestemme seg for om når de ønsker å delta i politikken eller ikke. Det er på høy tid at de utarbeider søkekriterier som også omhandler rettigheter for andre enn dem som deltar i olympiske leker, for eksempel pressefrihet for nasjonale journalister og ikke-diskriminering av seksuell legning i nasjonal lovgivning. Først da får vi se hvor sterkt tvilsomme regimer ønsker prestisjefylte mesterskap. Og hvor sterk ryggrad IOC har.

Sotsji-OL - OL i sikkerhet

Sikkerhet, sikkerhet, sikkerhet. Sikkerhet er det viktigste temaet for russiske myndigheter før og under vinter-OL i Sotsji i februar 2014. Når kostnadene på drøye 300 milliarder kroner nevnes er de fleste kostnader til sikkerhet utelatt. Sikkerhetskostnadene er sikkert mye mer en selve arrangementet fordi OL faktisk bidrar til å reformere det russiske forsvaret og dimensjonere sikkerhetstiltak for framtiden. På den måten er OL like mye en sikkerhetsreform. Den norske debatten om den samfunnsøkonomiske nytten av et vinter-OL blekner litt i den sammenheng.

Trusselnivåer. Truslene mot russiske sikkerhet (uavhengig av OL) kan deles opp i tre nivåer. 1) Interne konflikter som de russiske delene av Kaukasus (inkludert området der Sotsji ligger); 2) regionale konflikter med naboland (med f.eks. Georgia); og 3) og internasjonale konflikter der Russland spiller en sentral rolle (som f.eks. i Syria og Iran). Det er ikke tette skott mellom disse nivåene, de henger i aller høyeste grad sammen. Og det er nettopp det som gjør sikkerhetssituasjonen utfordrende. Her er to eksempler på det.

Georgisk knute. Forholdet mellom Russland er svært betent og den spente situasjonen mellom de to nabolandene kan knyttes direkte til OL: Russland og Georgia gikk til krig mot hverandre under åpningsseremonien i Beijing-OL i 2008. Senest 2. april 2013 anklaget den georgiske forsvarsministeren, Irakly Alasania, Russland for å planlegge attentater i Russland, for deretter å legge skylden på Georgia eller grupperinger som Russland vil bekjempe. Dette for å legitimere harde maktmidler i kampen mot det Russland kaller uroelementer. Slike anklager så vi også komme fra kinesiske opposisjonelle og etniske grupper i forkant av lekene i Kina: hver gang det oppsto uro eller væpnede angrep ble sikkerheten strammet til uten at man fikk beviser for hvem som faktisk sto bak. Disse anklagene kommer til å tilta (ikke bare fra Georgia) og det blir vanskelig for utenforstående å vite hvem som står bak.

OL hos tsjerkesserne. Russland har (sammen med Kina) fått mye kritikk for at de har lagt ned veto i FNs sikkerhetsråd mot Syria-sanksjoner. Russlands veto må ses i sammenheng med egen frykt for at FN og andre skal vedta sanksjoner mot russisk politikk på eget territorium, for eksempel i den russiske delen av Kaukasus. For Sotsji-OL betyr dette særlig hva som skjer i Adygeja, Karatsjaevo-Tsjerkessia og Kabarnio-Balkaria. I alle de tre republikkene er tjerkesserne titulærnasjonen. Likevel er Adygeja i en særstilling – republikken er nemlig helt omgitt av Krasnodar fylke (kraj) som er fylket Sotsji ligger i. Tjerkesserne regner hele denne regionen som sin, også Krasnodar. Under og etter Stalin-tiden ble mange tjerkessere fordrevet fra denne regionen. I dag regner man med at ca. en million tjerkessere bor i Adygeja og omegn og at åtte millioner bor utenfor Russland, mange i USA. Ca. tre millioner bor i Midt-Østen OG – og dette er sentralt i denne sammenheng – ca. 100.000 i Syria. Disse tjerkesserne har gitt russerne hodebry – både i utenrikspolitikken og i oppkjøringen til prestisjearrangementet i Sotsji i 2014.

Historisk urett. Tjerkessiske menneskerettighetsgrupper i og utenfor Russland har signalisert at Sotsji-OL blir en viktig arena for å fremme tjerkessernes sak. Tjerkesserne ønsker fokus på det de mener er folkemord på sin egen folkegruppe, de ønsker beklagelse for historisk urett og de ønsker en hjemvendelsespolitikk for millioner som er fordrevet. På mange måter ligner denne kampen på kampen andre folkegrupper kjemper i den samme regionen. Dette er ekstra ømfintlig, for gir russerne etter for tjerkessernes krav, hvilke forventninger skaper de da hos andre folkegrupper i og rundt Sotsji?

Syriapolitikk på prøve. Under et demonstrasjonstog i Adygeja 11. februar i 2012 krevde ca. 1000 demonstranter at russiske myndigheter skulle komme tjerkesserne i Syria til unnsetting, og om mulig hjelpe dem tilbake til sitt ”hjemland” Adygeja. Slike rop om repatriering har glatt blitt ignorert tidligere. Men ikke denne gang. 17. februar møtte lederen for det russiske føderasjonsrådet, Valentina Matvienko de lokale parlamentene i Adygeja, Karatsjaevo-Tsjerkessia og Kabardino-Balkaria og deres representanter i Føderasjonsrådet. Matvienko er en av Vladimir Putins nærmeste støttespillere i Kreml og hun lovet i møtet at hun ville se på mulighetene for å redde de syriske tjerkesserne fra syrisk undertrykking. Møtet til Matvienko viser at russisk Syria-politikk ikke bare blir utfordret av politikere i Vesten, men også fra minoriteter i Russland. Så langt har det ikke vært mye bevegelse i politikken overfor tsjerkesserne i Syria, men det vil garantert bli mer høylytt diskusjon om tsjerkessere i og utenfor Russland, spesielt hvis Russland knytter tsjerkessere til terrorvirksomhet...

Militærreform. For å være rustet mot trusler på alle nivåer har Russland brukt lekene til kraftige sikkerhetstiltak. Her er to eksempler. I Russland har de i realiteten to forsvarsdepartementer: Forsvarsdepartementet som tar seg av truslene som kommer utenfra (andre land) og Innenriksdepartementet som tar seg av trusler innenfra (f.eks. i Tsjetsjenia og Nord-Kaukasus, der Sotsji ligger). I begge departementer har man startet en reform for rekruttering av soldater, fra vernepliktsforsvar til profesjonelt forsvar. I innenriksdepartementet er dette satt i gang på grunn av OL. OL har mao. vært en katalysator i reformarbeidet for innenriksstyrkene. Reformarbeidet i de to departementene baserer seg på to forskjellige filosofier. Forsvarsdepartementet rekrutterer kun det de definerer som lojale russere (mao. få tsjetsjenere), mens Innenriksdepartementet ønsker å rekruttere soldater som har en lokal tilknytning til det området de skal tjenestegjøre (f.eks. tsjetsjenere i Tsjetsjenia eller tsjerkessere i Krasnodar). Det store spørsmålet i den sammenheng er om det plutselig økende antall kaukasiere som rekrutteres inn i innenriksstyrkene på grunn av OL blir lojale soldater som beskytter lekene eller om dette er femtekolonnister som ønsker å ødelegge lekene. I så fall kan man få en konflikt mellom soldater i de to departementene...

Jernbanesikkerhet. Men det rustes også opp i det sivile samfunnet. Vanligvis er vi vant til strenge sikkerhetssjekker på flyplasser, men ikke like omfattende kontroller på togstasjoner. Nå har Russland innført svært strenge sikkerhetskontroller på 32 jernbanestasjoner i hele Russland (f.eks. i Nisjni Novgorod, Moskva, St. Petersburg, Viborg, Sotsji,Adler, Krasnodar, Makasjkala, på stasjoner i det fjerne østen og langs elven Volga). Dette er en del av sikkerhetspakken som omfatter OL, ved siden av egne sikkerhetssjekker og olympiske sikkerhetspass for alle som skal reise til Sotsji før og under OL – både tilskuere og deltagere. Disse sikkerhetstiltakene er blant annet et resultat av terrorangrepet på Demodedevo-flyplassen i januar 2011, der en selvmordsbomber drepte 37 mennesker. Til nå har man bare sjekket tilfeldige passasjerer, men når prøve-lekene til OL er over vil rutinene skjerpes inn og alle som skal til og fra Sotsji må vise olympiske pass og får bagasjen gjennomlyst. Nå er det jernbanens sikkerhetsfolk som tar seg av kontrollene, men dette kan endre seg fram mot lekene.

Norske bråkmakere? Det blir spennende å se om sikkerhetstiltakene preger den norske debatten fram mot vinter-OL i 2014. Kanskje blir det bråk når ”brysomme nordmenn” som ønsker å bivåne moroa ikke får olympiske pass?

Russlands hus

Paviljonger. Under lekene i London vil vi få se et rekordstort antall nasjonale mottagelses- og sponsortelt over hele London. Teltene skal ta i mot VIPer, utøvere og nasjonale patrioter, men også tjene som turistreklame for de respektive landene. Det mest spektakulære er kanskje afrikanernes Africa House i Kensington Gardens. Dette er første gang alle de 53 afrikanske olympiske komiteene samarbeider om et slikt prosjekt. Fra Norden er det bare Danmark som ønsker å promotere seg på denne måten med Imagine Denmark i St. Katherine Docks. Jeg tror allikevel det er Afrikas naboer i Kensington Gardens, Russlands Russia.Sochi.Park, som vil tiltrekke seg mest oppmerksomhet. Og ikke bare av det positive slaget. 

Oppmerksomhet. De er flere grunner til at Russland vil tiltrekke seg mye oppmerksomhet. For det første vil de bruke mest penger av alle på sin paviljong. Vladimir Putin har sagt at han kanskje kommer som privatperson for å se judo-turneringen og med ham kommer sikkert mange kjendiser. På den måten ønsker Russland å markere seg i Storbritannia på en positiv måte – et land de ennå har et anstrengt forhold til siden Litvinenko-saken i 2006. Her vil også de russiske medaljevinnerne ta i mot sin hyllest fra alle tilreisende russere. Og sist men ikke minst – slik navnet på paviljongen sier – her skal de neste vinterlekene promoteres – Putins oppgradering av sitt eget feriested. Men jeg tror Russlands rolle i Syria-konflikten vil påkalle menneskerettighetsorganisasjoner til Kensington Gardens, og jeg tror også at russiske opposisjonelle og motstandere av russiske politikk i Kaukasus vet hvor Kensington gardens ligger. 

Utestenging. Den britiske regjeringen har vært svært klar på at de vil utestenge alle de finner bevist har brutt menneskerettighetene. Det har blitt antydet at Usbekistans president Islon Karimov og Turkmenistans president Gurbanguly Berdymukhamedov ufrivillig mister billetten til åpnings- og avslutningsseremonien under London-lekene. På grunn av situasjonen i Syria er Syrias president Assad nektet innreise til Storbritannia, og i forrige uke ble lederenfor den syriske olympiske komité General Mowaffak Joumaa nektet innreise. Storbritannias utenriksminister William Hague har sammenlignet massakrene i Syria med massakrene i Bosnia på 1990-tallet og Storbritannia er et av landene som ønsker å straffe Syria hardt for det som skjer der. Og her er Russland en bremsekloss. Dermed blir ikke utestenging av syriske representanter bare en markering overfor Syria, men også et signal til Russland om at noe må gjøres. Endrer ikke Russland sin Syria-politikk før lekene i London vil den russiske paviljongen bli et naturlig samlingspunkt for dem som ønsker å endre russisk Syria-politikk. 

Opposisjonelle. Men det er også andre som kan bry seg mer om den russiske paviljongen enn om det som skjer på idrettsbanen i London. Fra sin fengselscelle i Russland skrev Mikhail Khodorkovskij et brev til den britiske avisen The Sunday Telegraph der han oppfordrer britiske myndigheter til å utestenge 308 offisielle russiske representanter fra OL, inkludert visestatsminister Vladislav Surkov, ungdomsleder Vasilij Jakemenko, og valgkomitéleder Vladimir Churkov. Grunnen skal være korrupsjon, valgfusk og brudd på menneskerettigheter. Det er vel tvilsomt om alle disse hadde tenkt seg til OL, og det er også tvilsomt om Storbritannia vil gjøre vondt verre mellom de to nasjonene ved å utestenge hele det russiske politiske etablissementet fra lekene. Det som kan skje er at Khodorkovskijs støttespillere og andre russiske opposisjonelle vil si sin hjertens mening skulle noen av dem møte opp i paviljongen på et av de ekstragavante showene som vil finne sted der. 

Kaukasus. Sotsji-OL foregår i Kaukasus og det er ventet at flere grupperinger fra dette området vil markere sin protest mot de russiske lekene allerede i London. Tsjerkesserne – som anser Sotsji som sitt område – har i lang tid protestert mot lekene. De har også en mektig lobby i Washington og utgjør en minoritet i Syria. Samtidig lever den tsjetsjenske eksillederen Akhmed Zakajev i London. Han har ikke varslet demonstrasjoner under lekene, men noen av hans støttespillere har sagt at det er en mulighet. Det er sikkerhetssituasjonen til den tsjetsjenske eksillederen som kan by på problemer for både Storbritannia og Russland. I april i år avdekket britiske MI5 et terrorplott mot Zakajev. Skulle han bli forsøkt drept eller drept i forbindelse med OL vil russerne få skylden uansett hvem som har gjort det. Da må russerne passe på mer enn champagneglassene i Russia.Sochi.Park. 

Mer plass til demonstrasjoner. Russerne ville i utgangspunktet sette opp paviljongen i Marble Arch, men britiske myndigheter fryktet for sikkerheten og trafikkaos i det sterkt trafikkerte området. At russerne ikke fikk viljen sin førte til egen diplomatisk note mellom Russland og Storbritannia. Hva som sto i noten vet jeg ikke. Det jeg vet er at det er mer plass til demonstranter i Kensington Gardens enn på Marble Arch!

Russlands syriske OL-floke

Russisk veto. Russland har (sammen med Kina) fått mye kritikk for at de la ned veto i FNs sikkerhetsråd mot Syria-sanksjoner. Russlands veto må ses i sammenheng med egen frykt for at FN og andre skal vedta sanksjoner mot russisk politikk på eget territorium, for eksempel i den russiske delen av Kaukasus. Russisk veto må også ses i sammenheng med det nært forestående russiske presidentvalget. Det gjelder å vise styrke på alle arenaer. Allikevel er det grunn til å tvile på Russlands Syria-politikk. Det viser de siste ukers samtaler i de russiske republikkene Adygeja, Karatsjaevo-Tsjerkessia og Kabarnio-Balkaria. Og grunnen er trolig OL i Sotsji om to år!

Tjerkessere i Syria. I alle de tre republikkene er tjerkesserne titulærnasjonen. Likevel er Adygeja i en særstilling – republikken er nemlig helt omgitt av Krasnodar fylke (kraj) som er fylket Sotsji ligger i. Tjerkesserne regner hele denne regionen som sin, også Krasnodar. Under og etter Stalin-tiden ble mange tjerkessere fordrevet fra denne regionen. I dag regner man med at ca en million tjerkessere bor i Adygeja og omegn og at åtte millioner bor utenfor Russland, mange i USA. Ca tre millioner bor i Midt-Østen OG – og dette er sentralt i denne sammenheng – ca 100.000 i Syria. Det er disse tjerkesserne som gir russerne hodebry – både i utenrikspolitikken og for oppkjøringen til prestisjearrangementet i Sotsji i 2014.

Forsoning? Under et demonstrasjonstog i Adygeja 11. februar krevde ca 1000 demonstranter at russiske myndigheter skulle komme tjerkesserne i Syria til unnsetting, og om mulig hjelpe dem tilbake til sitt ”hjemland” Adygeja. Slike rop om repatriering har glatt blitt ignorert tidligere. Men ikke denne gang. 17. februar møtte lederen for det russiske føderasjonsrådet, Valentina Matvienko de lokale parlamentene i Adygeja, Karatsjaevo-Tsjerkessia og Kabardino-Balkaria og deres representanter i Føderasjonsrådet. Matvienko er en av Vladimir Putins nærmeste støttespillere i Kreml og hun lovet i møtet at hun ville se på mulighetene for å redde de syriske tjerkesserne fra syrisk undertrykking.

Syriapolitikk på prøve. Møtet til Matvienko viser at russisk Syria-politikk ikke bare blir utfordret av politikere i Vesten, men også fra minoriteter i Russland. Og det er den siste gruppen som kan få Russland til å justere Syria-politikken. På den ene siden vil en aksept av at tjerkesserne lider i Syria være et signal om at Russland aksepterer at det foregår undertrykking i Syria. Det setter vetoet i FNs sikkerhetsråd i et dårlig lys. På den andre siden kan det å ikke ta kravet til tjerkesserne i Russland på alvor bidra til sterke protester fra akkurat denne folkegruppen, først i presidentvalgkampen og deretter i oppkjøringen til Sotsji-OL.

Historisk urett. Tjerkessiske menneskerettighetsgrupper i og utenfor Russland har signalisert at Sotsji-OL blir en viktig arena for å fremme tjerkessernes sak. Tjerkesserne ønsker fokus på det de mener er folkemord på sin egen folkegruppe, de ønsker beklagelse for historisk urett og de ønsker en hjemvendelsespolitikk for millioner som er fordrevet. På mange måter ligner denne kampen på kampen andre folkegrupper kjemper i den samme regionen. Dette er ekstra ømfintlig, for gir russerne etter for tjerkessernes krav, hvilke forventninger skaper de da hos andre folkegrupper i og rundt Sotsji?

Nye avsløringer? Den siste uken har vi trolig vært vitne til en planlagt mediekampanje fra Putins valgstrateger for å få sympati og støtte før presidentvalget til helgen – tjetsjenske terrorister er arrestert i Odessa (Ukraina), anklaget for å ha planlagt attentat mot Vladimir Putin, Russlands fremtidige president. Måten russiske myndigheter løser situasjonen med de syriske tjerkesserne på vil uansett prege oppkjøringen til Sotsji-OL. Blir tjerkesserne for plagsomme under oppkjøringen til Sotsji-OL, med krav om selvstendighet og erstatning for historisk urett, slik vi ser tilløp til i dag, skal du ikke se bort fra at tjerkesserne blir ”avslørt” i tilvarende plot i fremtiden. Hvis da ikke Matvienko kommer opp med en genial løsning for Syria og de syriske tjerkesserne, da…

Sotsji-OL stopper NATO-utvidelse?

Samarbeid med Russland. På NATO-toppmøtet i helgen bestemte alliansen seg blant annet for å inngå et tettere samarbeid med Russland og det lanserte 2014 som året for tilbaketrekking fra Afghanistan. 2014 er ikke hvilket som helst år for Russland: da skal Russland arrangere vinter-OL for første gang. Sikkerhet kommer til å være et hett tema i forbindelse med OL. Da kan det være greit å ha et godt forhold til NATO.

1979-2014. Den sovjetiske invasjon av Afghanistan i 1979 førte til massiv boikott av sommer-OL i Moskva i 1980, og til gjengjeldelsesaksjon fra Sovjetunionen og noen av dens allierte i Los Angeles i 1984. Nok en gang kan Afghanistan være i sentrum når OL skal arrangeres, men denne gangen får Afghanistan-spørsmålet et annet fortegn. Det blir ikke lenger snakk om konflikt, men om samarbeid mellom de to rivalene fra den kalde krigen.

Russisk tilbakeholdenhet. NATO har en god stund forsøkt å engasjere Russland i Afghanistan og forsøkt å få dem til å bidra med materiell for å bekjempe Taliban. Russland har vært lite lysten på et slikt samarbeid blant annet fordi de har en vond fortid i Afghanistan, fordi de har vært motstander av NATOs planer om rakettskjold i Europa, og i protest mot at NATO leker med tanken om å innlemme Georgia i NATOs gode selskap.

Krig under OL. NATOs nærvær i Russlands nærområde og NATOs rolle i Afghanistan kan få stor betydning for sikkerhetsopplegget for Sotsji-OL. OL-byen ligger bare noen missilskudd unna Georgia og nært et urolig Kaukasus. Så sent som i 2008 under åpningsseremonien under Beijing-OL gikk Georgia og Russland til krig mot hverandre. Dette viser hvor sårbart og konfliktfylt dette området er.

Balkan i miniatyr. I forkant av OL i Athen i 2004 var NATO så misfornøyd med sikkerhetssituasjonen i Hellas og i Balkan-regionen for øvrig at de lanserte militærøvelse Distinguished Games for å støtte opp under sikkerhetsopplegget i OL. I tillegg bidro Russland med ekspertise for å forhindre terrorangrep fra tsjetsjenske terrorister. I 2014 kan det hende det er Russland som trenger assistanse for å holde terroristorganisasjoner fra Kaukasus i sjakk. Jeg tør minne om at Balkan ofte er blitt kalt et Kaukasus i miniatyr…

Heroinferie. Som en del av øvelsen Distinguished Games tok man hjem fly fra Afghanistan for å sikre middelhavsområdet. Sikkerhetstiltakene var så omfattende i denne delen verden at det ryktes at narkotikamafiaen på Balkan tok OL-ferie for å inngå unødvendige konfrontasjoner. Det førte til at opiumsproduksjonen i Afghanistan fikk et løft og til argumenter om å bli lenger i Afghanistan for å bekjempe, ja nettopp opiumsproduksjonen.

Georgia on my mind. Det er vanskelig å spå hva et tettere samarbeid mellom NATO og Russland vil bety. Men det kan føre til at Russland får militær støtte fra NATO i forbindelse med OL og at Georgia får en sentral rolle i dette samarbeidet. Paradoksalt nok kan det føre til flere NATO-tropper i Georgia der Georgia blir en mellometappe i tilbaketrekningen fra Afghanistan, samtidig som Georgia kan se lenger etter NATO-medlemskap. Det er tross alt grenser for samarbeidsvilje.

Alt for å få OL!

Tid for selvransakelse. I Bjørge Stensbøls bok ”Makten og Æren i toppidrettens kulisser” kritiseres det og tas det selvkritikk. Et av temaene er – naturlig nok – Tromsø-OLs endelikt. I Sør-Korea ransaker OL-entusiaster og nasjonale myndigheter seg også over PyeongChangs to tapte forsøk på å få OL – mot Vancouver i 2010 og Sotsji i 2014. Men på den koreanske halvøy ønsker man OL koste hva det koste vil!

OL for en hver pris! Myndighetene i Sør-Korea mener OL er en ultimat måte å fremme nasjonale interesser på. Sommer-OL i Seoul 1988 presenterte for en hel verden at Sør-Korea ikke lenger var et underutviklet land, men som et industrialisert og moderne samfunn, dog totalitært. Et nytt OL vil ytterligere bekrefte Sør-Koreas stilling som et ledende demokratisk industriland. Derfor finner man seg ikke i å tape kampen om å få OL. Ved juletider 2009 bestemte derfor Sør-Koreas president Lee Myung Bak og justisminister Lee Kwi-nam å benåde tidligere Samsung-sjef Lee Kun Hee som i 2008 fikk tre års betinget fengsel for blant annet skatteunndragelser. Amnestiet fikk han ene og alene for å hjelpe Sør-Korea å få OL i 2018.

Ingen novise. Lee Kun Hee er ingen hvem-som-helst. Han har siden 1996 vært IOC-medlem fram til han bestemte seg for å suspendere sitt eget medlemskap på grunn av fengselsstraffen. Lee bygde også opp Samsung til å bli verdens ledende tv- og minnebrikkeprodusent. I tillegg er Samsung en av IOCs hovedsponsorer. Med opphevelse av dommen mot Lee håper sørkoreanske myndigheter at skal få skikkelig trykk bak sin tredje vinter-OL-søknad.

Korrupte IOC-medlemmer. Sør-Korea har god tradisjon for korrupte IOC-medlemmer. Lee er to ganger tidligere benådet for å bestikke sørkoreanske presidenter. Formannen for Doosan-gruppen – Samsungs hovedkonkurrent i Sør-Korea – og IOC-medlemmet Park Young-sung ble i 2007 benådet etter en underslagsdom. På grunn av dommen ble Park suspendert fra IOC i fem år. IOCs visepresident Kim Un-yong gikk i 2005 av fordi han var anklaget for underslag og korrupsjon.

Fransk åpning. Sør-Korea er ikke alene om å se gjennom korrupte fingre for å få OL. I 2006 benådet president Jacques Chirac den tidligere idrettsministeren Guy Drut som hadde fått en 15-måneders dom for korrupsjon for å hjelpe Annecy å få OL i 2018.

Etikk i praksis? Hvis Tromsø hadde stilt som kandidat mot PyeongChang og Annecy er det denne mentaliteten de måtte ha kjempet mot – korrupte industriledere og politikere. Hemmelige sms’er fra utenriksministre og journalister og utilslørt støtte fra Senterpartiledere blir småtterier sammenlignet med dette. Så spørs det om IOC etiske komité bruker sørkoreanernes olympiske krumspring mot den koreanske kandidaten eller ikke.

Æres den som æres bør…

Arven fra Beijing-OL. I forkant av OL i Beijing var det to temaer som gikk igjen. Det ene var om man kan skille politikk og sport og det andre om hvilke kriterier som må gjelde for å tildele OL. Beijing-OL viste tydelig at OL og politikk hører sammen uansett hvor mye IOC prøvde å sette en skillelinje. Det andre var om leker skal gis til et autoritært land for å bidra til demokratisering i landet eller om man først skal gi lekene når demokratiske minstestandarder er på plass.

Tre temaer. Den siste generalforsamlingen i den europeiske olympiske komité (EOC) viser at disse problemstillingene fortsatt er aktuelle. Tre begivenheter viser det.

Flytte Sotsji-OL? For det første foreslo den georgiske delegasjonen at OL i 2014 i Sotsji måtte flyttes blant annet med argumentet om at georgiske myndigheter ikke kan garantere for sikkerheten til befolkningen i Abkhasia, en russiskkontrollert del av Georgia ikke langt unna den russiske OL-byen. Det er blant annet her russiske ”fredstyrkene” er plassert. Dette forslaget ble blankt avvist. Men det viser allikevel at OL er en arena for internasjonale konflikter. Det som skiller denne situasjonen fra tidligere OL er at konflikten utspiller seg i forbindelse med et vinter-OL. Det har ikke skjedd før. I hvert fall ikke på dette nivået.

Obama på banen. For det andre viste den amerikanske søkerkomiteen fram en hilsen fra Barack Obama der han snakker varmt om de olympiske idealer og uttrykker sin støtte til Chicagos OL-kandidatur i 2016. Det er usikkert hvordan en slik høyprofilert støtte så tidlig i prosessen vil slå ut, men det viser i all tydelighet at den amerikanske søkerkomiteen legger mye vekt på prestisjen til personen som snart vil bli verdens mektigste mann.

Helten Lukasjenko. For det andre delte EOC-presidenten Patrick Hickey ut en utmerkelse til Hviterusslands president Aleksander Lukasjenko for ”fremragende innsats for den olympiske bevegelse”. Det kan i den forbindelse opplyses om at den hviterussiske presidenten er president i den hviterussiske olympiske komité. Det er ingen tvil om at EOC på dette området har laget et solid skille mellom sport og politikk. Hadde man tatt Lukasjenkos politiske meritter i betraktning hadde dobbeltpresidenten neppe vært kvalifisert for utmerkelsen.

Hviterussland versus Irak. Det er vanskelig å vite om moderorganisasjonen går god for denne utmerkelsen. Uansett kommer utmerkelsen i et merkelig lys når vi sammenligner med hvordan den irakiske troppen ble behandlet i forkant av Beijing-OL. Irakerne ble først nektet adgang til lekene fordi politiske myndigheter hadde påvirket valgene i irakiske idrettsforbund. Det er vanskelig å tro at ikke Lukasjenko – som er landets eneveldige president – har hatt en finger med i spillet valget i den hviterussiske olympiske komité.

Hvem vinner? Dem som mener at idretten kan bidra til demokratisk forandring vil si at utmerkelsen til Lukasjenko er av den modige sorten. Andre vil mene at det er reint idioti. I hviterussiske medier ble denne utmerkelsen tatt som en bekreftelse på Lukasjenkos fotreffelighet. Good or bad?

Champions League-finalen som storpolitikk

To vinnere. For Manchester United og Chelsea er det bare én vinner i onsdagens Champions League-finale i Moskva. For britiske og russiske myndigheter er det to. Kampen har bidratt til fotballdiplomati som har løst opp en politisk floke mellom de to landene.

Champions League- og UEFA-cupfinale løser opp. Forholdet mellom Russland og Storbritannia har vært anstrengt siden den tidligere FSB-agenten Alexander Litvinenko døde på mystisk vis i London i november 2006. Men etter at russiske myndigheter ga britiske fotballsupportere som skal se Champions League-finalen visumfritak, ser floken ut til å løses opp. Fritaket for visum – som gjelder i 72 timer fra 19. til 23. mai – er en av de første utenrikspolitiske beslutningene til den nybakte russiske presidenten Dmitrij Medvedev. Finalen blir også en av hans første representasjonsoppgaver. Vi fikk signal om en slik oppmyking i forbindelse med UEFA-cupfinalen mellom Zenit St. Petersburg og Glasgow Rangers i Manchester 14. mai, da russiske supportere fikk gratis visum til Storbritannia. Den nye tonen har gjort at Gordon Brown og Dmitrij Medvedev har planlagt et bilateralt møte i forbindelse med det neste G8-møtet i Japan.

Diplomatisk krise. Den diplomatiske konflikten startet for alvor da britiske myndigheter krevde utlevering av den russiske forretningsmannen Andrej Lugovoj – som i dag er russisk parlamentsmedlem. Russland nektet å utlevere ham med henvisning til den russiske grunnloven. Lugovoj var mistenkt for å ha vært delaktig i drapet på Litvinenko, som døde av poloniumforgiftning. Russerne krevde beviser for at Lugovoj hadde noe med drapet å gjøre. Dermed var ballet i gang.

Britiske myndigheter svarte med å utvise fire russiske diplomater, og trakk seg fra videre forhandlinger om enklere visumprosedyrer mellom de to landene. Russiske myndigheter fulgte opp med å utvise fire britiske diplomater. Etter det kuttet britiske myndigheter kontakten med det russiske sikkerhetspolitiet FSB, som har ansvaret for russisk terrorismebekjempelse. I protest mot dette annonserte det russiske utenriksdepartementet at de kuttet sitt bilaterale antiterrorsamarbeid med Storbritannia og suspenderte utstedelse av visum til britiske myndighetspersoner. Det fikk britiske myndigheter til å stramme inn på visumbestemmelsene for russiske myndighetspersoner. Høytstående politikere i det russiske parlamentet (Statsdumaen) anklaget da britiske myndigheter for dobbeltmoral i kampen mot terrorisme: Hvorfor utleverer ikke britiske myndigheter forretningsmannen Boris Berezovskij og tsjetsjeneren Akhmad Zakajev når Russland ber om det? Etter at det bilaterale antiterrorsamarbeidet opphørte, har forholdet mellom britiske og russiske myndigheter låst seg helt. Det toppet seg i januar 2008 da russiske myndigheter stengte britiske konsulater i Russland fordi britene angivelig ikke fulgte pålagte prosedyrer for drift av disse konsulatene.

Mer enn en fotballkamp. Champion League-finalen og omgåelser av de russiske visumreglene må ses i en større sammenheng. Enkelte observatører har kalt finalen for den største sportsbegivenheten i Moskva siden OL i 1980. Det har derfor vært viktig for det russiske fotballforbundet og den nybakte russiske presidenten å sørge for at man legger best mulig til rette for positiv omtale av arrangementet. Det har de greid; engelsk presse lovpriser presidentens Champions League-dekret. Omgåelsen av visumreglene kan også være et grep for å mørklegge byråkratisk inneffektivitet i behandlingen av visumsøknader i Russland. Det russiske visumregimet er en levning fra sovjettiden, og behandling av ca. 40 000 britiske visumsøknader hadde gitt glisne tribuner 21. mai. Det hadde vært en katastrofe for russerne. Det kan også være en tredje grunn til det russiske tiltaket. Den siste tiden har organisasjonskomiteen til Sotsji-OL 2014 fått kritikk fra mange hold for mangelfull planlegging av arrangementet. Lettelser i visumreglene kan være en måte å møte denne kritikken på.

Bråkmakeres innflytelse på politikken. Russisk politi har satt opp egne supporterleire fri for alkohol. Chelsea-supportere kan holdes i disse leirene i opptil 10 timer for å forhindre at de braker sammen med Manchester United-supportere. Fotballpøbler kan ødelegge den politiske prosessen som er satt i gang i forbindelse med denne kampen. Særlig hvis russiske fotballbøller blander seg inn. Russland har et av de mest voldelige supportermiljøene i Europa. Og det er i sterk vekst. Og skulle det komme til nevekamp mellom russiske og engelske hooligans og casuals, kan dette fort slå tilbake på den politiske prosessen. Hvorfor bråker engelskmenn når de blir tatt imot med åpne armer? Og hvorfor passer ikke russiske politistyrker like godt på russiske bråkmakere som på engelske fans?

Chelski-diplomati. Roman Abramovitsj kjøpte Chelsea for ca. 140 millioner pund, og mange mente han solgte seg ut av russiske selskaper som Aeroflot og Sibneft for å unngå skjebnen til andre russiske oligarker, som Vladimir Khodorkovskij (han som nesten greide å kjøpe Kværner), nemlig fengsel og fattigdom. Kjøp av britisk eiendom gir immunitet mot utlevering til andre land, og det kan over tid være en tryggere økonomisk plassering enn å ha dem i russiske selskaper – selv om investeringer i fotballklubber jevnt over er dårlig butikk. Det er derfor lett ironisk at Abramovitsj og hans engelske fotballag er en del av det nye fotballdiplomatiet mellom Russland og Storbritannia.

Rotter og kjæledyr. Abramovitsj skal visstnok ha sagt at forskjellen på å bli betraktet som en rotte og et kjæledyr er PR. Kanskje det er derfor han har gitt bort 500 billetter til russiske Chelsea-supportere? Dette gjør han kanskje for å signalisere at han er på vei tilbake til Russland eller fordi han vil gi russere en liten følelse av hvordan det kan være å gjøre store penger på tilsynelatende små papirlapper – svartebørsprisen på disse billettene er ca. 25 ganger en russisk månedslønn. Vi får bare håpe at billettene ikke havner i hendene på engelske bråkmakere...

Trøbbel i Sotsji

OL-problemer. Dem som tror at bråket rundt Tromsø-OL er enestående, tar feil. I Sotsji, som skal ha vinter-OL i 2014 tårner problemene seg opp, og snakket om at de kanskje ikke greier å ferdigstille byen til OL har allerede startet.

IOC i Sotsji. Denne uken har en IOC-komité vært på besøk i Sotsji for å se hvor langt russerne har kommet i forberedelsene. Sotsji-OL er et russisk prestisjeprosjekt som skal bidra til positivt fokus på Russland. Den politiske prestisjen i disse lekene så vi tydelig da Vladimir Putin personlig engasjerte seg for å få OL under IOCs kongress i Guatemala i juli 2007. Sotsji fikk OL takket være hans innsats. Det har derfor vært viktig å gi IOC et godt inntrykk av forberedelsene.

Potemkin-kulisser? I forkant av IOC-komiteens besøk dro derfor Russlands statsminister Viktor Zubkov til Sotsji for å orientere seg om situasjonen og for å forberede sitt møte med IOC-delegasjonen. Han hadde følge av den russiske visestatsministeren, Dumaens leder og flere regjeringsmedlemmer. Det er uklart hva slags strategi de russiske politikerne brukte, men komiteens leder Jean-Claude Killy hadde for det meste godord å si om utviklingen i Sotsji, selv om han erkjente at Sotsji sto overfor store utfordringer. Om dette bare var høflighetsfraser fra en betenkt observatør eller en uttalelse fra en gjest lurt av russiske Potemkin-kulisser er usikkert. Det som er sikkert er at Sotsji sliter med store problemer for å få i stand OL.

Surprise, surprise! Tidligere denne måneden forlot lederen for Olimpstroi, organisasjonskomiteen for Sotsji-OL, Semyon Vainshtok (tidligere leder for den statskontrollerte rørledningsmonopolisten Transneft) til fordel for Sotsji-ordfører Viktor Kolodyazhny. Før han gikk av leverte Vainshtok et ”memo” til president Vladimir Putin der han kommer med sine bekymringer for OL-forberedelsene. I følge russiske aviser dreier problemene seg om følgende:

• Det er usikkert om man kan bygge arenaene der det i utgangspunktet var planlagt fordi man ikke har gjort gode nok geologiske undersøkelser av landmassene.
• Man må bringe inn 180000 arbeidere utenfra for å få ferdig alle byggeprosjektene som er planlagt. Det vil øke befolkingen med 1/3 og ingen vet hvor arbeiderne skal bo.
• Alle landområder som skal huse OL-anlegg må kjøpes fri. Kostnaden er beregnet til ca 20 milliarder kroner. Dette er like mye som det Tromsø 2018 trenger i statsgaranti for å sikre et helt OL i 2018. I Russland holder ikke det en gang til å frigi områdene for bygging av OL-anlegg.

Prespektiver. Fokuset på Stensbøls selvbilde og Tromsø 2018s koblinger til innsidedømte Rune Brynhildsen blir småtterier i forhold til problemene som tegner seg over Krasnodar. Perspektiver er viktig når man skal rydde opp i egne problemer.

Ny boikottspiral?

Boikotttrusler. Tor Hushovd truer med å boikotte åpningsseremonien i OL. Det gjør også Frankrikes president Nicolas Sarkozy. Polens statsminister Donald Tusk har sagt at han boikotter åpningsseremonien. Spørsmålet er om vi nå er inne i en ny boikottspiral a la den kalde krigen.

Tidligere boikotter. Under den kalde krigen var vi vitne til en olympisk boikottspiral. 23 afrikanske og arabiske land boikottet lekene i Montreal i 1976 i protest mot at IOC tillot New Zealand å delta i OL etter å ha spilt rugbykamp mot Sør-Afrika. I 1980 boikottet 62 land lekene i Moskva i protest mot Sovjetunionens invasjon av Afghanistan, og i 1984 gjengjeldte 14 kommuniststater boikotten i 1980. Etter den kalde krigen har ikke boikott vært et aktuelt virkemiddel i OL-sammenheng. Spørsmålet er om boikottredskapet er på vei tilbake.

Mer snakk om boikott. Før inngangen til 2008 var det svært få politikere som ba om eller vurderte boikott av Beijing-OL. Etter opptøyene i Tibet er det imidlertid flere og flere politikere som vurderer boikott. Dagfinn Høybråten har sagt at han vurderer boikott. EU-kommisjonen vurderer boikott. Belgias regjering vurderer boikott. Og Frankrikes president Nicolas Sarkozy har sagt at han vurderer å boikotte OL. For å nevne noen.

Misforståelse. Under den kalde krigen var OL en storpolitisk arena der nasjonale myndigheter ofte markerte sine synspunkter på forhold i internasjonal politikk. Da var presset fra nasjonale myndigheter på de nasjonale olympiske komiteer sterkt, og det var en tendens til at når nasjonale myndigheter gikk inn for boikott ble ønsket etterkommet av de nasjonale olympiske komiteene. Men det fantes også unntak. Storbritannia deltok i 1980 til tross for at Margaret Thatcher ønsket boikott. Etter den kalde krigen har imidlertid de nasjonale olympiske komiteene fått mer selvstendighet og det er i dag (i de fleste land) kun opp til disse komiteene å avgjøre om man skal boikotte OL eller ikke. Det er derfor en misforståelse å tro at norske og utenlandske politikere kan bestemme om et land skal boikotte OL eller ikke. Det politikere kan gjøre er selv å utebli fra lekene. Men deres engasjement kan ikke kalles boikott. Da må idrettsutøverne bli hjemme.

Boikottspiral?. Mange politiske temaer knyttes til Beijing-OL og et økende antall mennesker mener at flere aspekter ved Kinas politikk kvalifiserer til boikott av årets leker. Stadig flere krever boikott på grunn av Kinas rolle i Darfur og Tibet og på grunn av Kinas mangel på fundamentale menneskerettigheter. Men når OL er slutt og vi skal vende nesen mot framtidige OL finner vi nok av sensitive saker som kan kobles til OL-arrangørene. Her er noen eksempler:

Vancouver 2010
- Urbefolkningsgrupper ønsker boikott fordi OL ødelegger jorda til urbefolkningen
- Hvalfangstmotstandere ønsker boikott fordi Canada driver hvalfangst
- Selfangstmotstandere ønsker boikott fordi Canada driver selfangst
- Canada er med i Afghanistan

London 2012
- Storbritannia deltar både i Irak og Afghanistan
- Storbritannia står USA nært i kampen mot terrorisme
- London-OL går samtidig som Ramadan
- Store deler av OL-komplekset bygges på Londons østkant der de mest radikale muslimske miljøene i Storbritannia holder til

Sotsji 2014
- Russlands krigføring i Tsjetsjenia
- Knebling av ytringsfriheten i Russland
- Økt grad av autoritært styre i Russland
- Russlands tette bånd til andre autoritære regimer

Tromsø 2018?
- Hvalfangst?
- Selfangst?
- CO2-utslipp?
- Olje- og gassproduksjon i nord?
- Norsk Afghanistanpolitikk?
- Norsk bistandspolitikk?

Valgets kval. Hvem kan få OL? Skal man kreve at et minimum av politiske standarder er tilfredstilt for at noen skal få OL eller er OL en gyllen mulighet til å sette søkelys på kritiske forhold i vertsnasjonen? Eller må man skille tydelig mellom den olympiske organisasjonskomiteen og det politiske regimet? Hva er en viktig politisk sak? Tibet eller hvalfangst? Hva er en riktig politisk sak? NATOs engasjement i Afghanistan eller Kinas engasjement i Afrika? Og sist men ikke minst: hva har dette med OL å gjøre?

Ny OL-debatt. Etter OL i Kina blir det viktig å diskutere disse problemstillingene. Den diskusjonen må politikere, idrettsutøvere, IOC og nasjonale olympiske komiteer, sponsorer, søkerbyer og aktivister delta i. Og forskere selvfølgelig. Jeg tror ikke at vi kommer inn i en ny boikottspiral. Med det mener jeg at vi blir vitne til nye store boikottaksjoner. Slik vi så under den kalde krigen. Men jeg tror at alt snakket om boikott fører til en ny debatt om OLs rolle i politikken. Og politikken rolle i OL.