Olympisk språkbruk

Mer bråk i vente. Opptakten til Sotsji-OL er preget av internasjonale protester mot russiske homolover. Friidretts-VM i Moskva har gitt en forsmak på hva utøvere kan komme til å gjøre i Sotsji i februar neste år. Jeg tror at disse protestene bare er starten på en lang rekke kampanjer mot Russland før OL. Og jeg tror at protestene får direkte innvirkning på Oslos søknad om vinter-OL i 2022.

Sotsji på stemmeseddelen. For det første kan måten IOC og norske idrettspolitikere (og russiske myndigheter) takler protestene på påvirke holdningene til OL blant Oslos befolkning på en negativ måte. Lekene til Oslo handler ikke bare om hvem som skal få lekene, men også hvem som skal bestemme hvem som skal ha lekene. Blir IOCs holdninger og reaksjoner satt i bås med russiske holdninger og reaksjoner kan det slå uheldig ut for de som ønsker et ja i folkeavstemningen. Får mange nok vond smak i munnen stopper søknaden 9. september.

 

Olympisk Catch22. For det andre (og hvis det blir ja i folkeavstemningen) vil presset på søkerkomiteen, norske myndigheter  og Idrettsforbundet framtvinge reaksjoner som kan påvirke IOCs oppfatning av Norge som vertsland. Måten Idrettsforbundet taklet menneskerettighetsspørsmålene og presset fra menneskerettighetsorganisasjoner i forbindelse med OL i Beijing var veldig god. Dialog og samarbeid med blant annet Amnesty og Initiativ for etisk handel er eksempler på det. Sotsji-OL blir en helt annen øvelse. De er tre grunner til det. I nordiske vinteridretter er Norge en stormakt. Det gir ekstra mediefokus og tiltrekker seg andre og flere organisasjoner enn det som var tilfellet i Beijing. For det andre vil mange internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner som engasjerte seg i Kina for fire år siden overlate mye av aksjonsarbeidet til lokale russiske organisasjoner. Det betyr at de har mer tid til å påvirke og presse norske aktører, blant annet idrettsbevegelsen. Med en OL-søknad fortsatt in progress vil det bli enda mer attraktivt å øve dette presset fordi det gir mer oppmerksomhet. For det tredje er Norge et naboland til Russland. Og jo nærmere man ligger et land som blir beskyldt for brudd på det ene og det andre området, jo mer må man også selv engasjere seg. Måten idrettsbevegelsen og norske myndigheter takler dette presset vil påvirke IOCs-medlemmenes tanker om norsk vertskap. Balansegangen blir da: jo mer man sier om forholdene i Russland, jo mer skeptisk kan IOC bli, men jo mer taushet fra norske idrettspersonligheter, jo større press og negativ omtale vil de få fra pressgrupper. Dette ligner veldig mye på en Catch22-situasjon.

 

IOC på standplass. For det tredje kan måten norske idrettspolitikere og norske myndigheter takler problemstillinger knyttet til Sotsji på påvirke valget av Ole Einar Bjørndalen som utøverrepresentant til IOC i forbindelse med OL i Sotsji. Med en ny nordmann i IOC vil Norge ha flere muligheter til påvirkning for et nytt OL til Norge enn hvis bare Gerhard Heiberg skal være muldvarp for Norge i Lausanne. For en OL-søknad er Bjørndalen i IOC gull verdt. Ole Einar Bjørndalen er kanskje den største norske idrettsstjerna i Russland (og Tyskland) og en av Valdimir Putins favoritter. Hvis han blir koblet til norske interesser som strider mot russiske interesser kan hans stjernestatus falme og han kan få problemer med å bli valgt inn i IOC. OL-saken kan føre til økt press på ham som person fordi han er Norges kandidat til å ta del i det fellesskapet som i disse dager blir kritisert. Hva mener han selv om det?

 

Putins språkbruk. I offentlig sammenheng har Vladimir Putin kun en gang holdt tale på engelsk. Det var foran IOC den dagen Sotsji fikk OL. Det sier noe om hvor langt han er villig til å gå for å få det som han vil. Spørsmålet er om han endrer språkbruk for å få det som han vil i Sotsji. Gir han alt for OL?