Jenta fra Jemen er en av mellom 80 og 123 lengeværende asylbarn som ble sendt ut av landet i fjor. Nå dreier den politiske diskusjonen i Norge seg om hun skal få utvisningsbegjæringen behandlet på nytt.
Jeg møter fotballspilleren Ardian Gashi i kantinen på Skagerak Arena, hjemmebanen til Odds Ballklubb. Vi ønsket å snakke om norsk asylpolitikk og de hjemsendte asylbarna.
– Jeg regner med at regjeringen har gjort en grundig research når de sender barn som henne tilbake til Jemen, sier han.
KOM SELV FRA KOSOVO TIL NORGE SOM ASYLBARN
Gashi kom til Norge som asylbarn fra Kosovo som syvåring sammen med sin mor. Da var allerede Ardians far i Norge som politisk flyktning.
– Hvordan kom du til Norge? Hva husker du fra den tiden?
– Min historie er kjent fra før. Jeg var jo heldig fordi jeg kom til Norge med min mor. Faren min hadde allerede reist i forveien.
– Vi bodde i en tid i Kosovo der vi var underlagt Serbia, med serbisk styre fra Beograd. De godene vi hadde var svært begrenset når det gjelder skolegang og sånne ting. Jeg gikk på en albansk skole, men alt skulle foregå på serbisk, sier han og fortsetter:
– Pappa var lærer og han fikk valget mellom å undervise på serbisk eller å slutte i jobben. Det førte til at pappa ble politisk flyktning og havnet i Norge.
– Først ble vi sendt til asylmottaket på Tanum, deretter til Sunndalsøra og så endte vi opp med å få bokommune på Kyrksæterøra i Sør-Trøndelag.
– HADDE ALDRI FÅTT LANDSKAMPER FOR NORGE
Ardian Gashi mener han er heldig siden han kom sammen med sin mor og far. Han mener det er noe annet hvis flere av barna som er sendt ut av Norge det siste året blir sendt tilbake alene.
– Hadde det hatt noen konsekvenser for deg å bli sendt tilbake til Kosovo på samme måte som de barna vi leser om i Norge i dag?
– Selvfølgelig! Mitt liv hadde vært helt annerledes.
– I Kosovo ble det jo etter hvert krig og mange menneskeliv gikk tapt. Man vet jo ikke. Jeg kom til Norge som syvåring og hadde jeg blitt sendt tilbake etter åtte-ti år måtte jeg kanskje kjempet i krigen. De fleste 18-åringer i Kosovo kjempet i krigen og ga motstand i geriljakrig i områder i Kosovo. Det var stor rekruttering for å forsvare landet.
– Man vet aldri, men det hadde hatt store konsekvenser for livet mitt om jeg hadde blitt tvangssendt tilbake til Kosovo.
– Jeg hadde aldri fått landskamper for Norge. Jeg hadde aldri fått æren av å representere Norge. Det er stort i mine øyne og for min familie og at jeg har fått lov til å bidra til Norge, sier Gashi.
FOTBALLEN ER ET FRISTED
Ardian Gashi er en fotballnomade og har spilt fotball i KIL-Hemne, Molde, Ørn Horten, Vålerenga, Brann, Fredrikstad og nå i Odds Ballklubb. Han har også spilt i svenske Helsingborg.
Han har leiligheter både i Fredrikstad og Horten og er i tillegg til å være profesjonell spiller i Skien også fotballtrener for unge talenter i Ørn-Horten.
Ardian Gashi er veldig nøye på at fotball skal være et fristed for unger uansett hva de har opplevd.
– Har du trent eller sett spillere som er i samme situasjon som du selv var i? Som kan se opp til deg eller som du kan gi spesielle råd?
– Jeg prøver å ha et så åpent sinn som mulig. Man trenger ikke låse seg inn i et bilde der det bare er de fra utlandet som har det tøft. Det finnes også norske barn som har det tøft i sin familie. Det finnes norske fosterbarn. Man vet aldri.
Ardian Gashi mener at man som trener må spørre seg om hvor nært du skal komme inn på en spiller. For ham er fotballen et fristed der gutten og jenta kan komme bort fra problemene sine og konsentrere seg om fotball som er bare skal være gøy og moro.
– Begynner man å pirke i de følelsene der så kan det gå utover den ene plassen der han kan være seg selv uten å tenke på konsekvenser i det hele tatt, sier han.
SKOLE ER VIKTIGST!
– Så det du mener er at det viktigste er å konsentrere seg om fotballen og ikke på hvor man kommer i fra?
– Ja, det er det som har vært fotballens styrke. Det spiller ingen rolle om du er fra Kosovo eller Norge, eller Iran eller Irak.
– Kommer det en bort til deg og spør om råd, da gir du vel det?
– Ja, det er noe helt annet. Nå er guttunge kommer og tar direkte kontakt, må jeg selvfølgelig analysere hva slags råd jeg skal gi og hvor dypt man skal gå. Det er en balansegang, man har ikke lyst til å ødelegge alt ved å bli for detaljert.
– Vi bør heller motivere ungen til å stå på og søke en mer tilfredsstillende situasjon lenger fram. Jeg prøver for eksempel alltid å fortelle ungene jeg trener at skolen er like viktig som fotballen. Derfor sier jeg at ikke kom her å si at du har dårlige karakterer. Fotball og skole henger sammen.
– Alle kan ikke bli fotballspillere, heller. Men man skal være fornøyd for det. Skole og fotball henger sammen, mener han.
– DETTE ER EN KONSEKVENS AV AT VI ER ET RIKT LAND
Når det gjelder asylbarnas skjebne tar Gashi ofte forbehold, men snakker lett om andre ting som angår ham selv. Men hele tiden vender han tilbake til Shaimaa (11).
– Tilbake til asylbarna. Her er det noen som ikke har gjort jobben sin.
– Hva mener du med det?
– At det tar syv år å behandle en sak. Da er det noen som, jeg veit da faen jeg…
– Burde hun ha fått bli?
– Det er kjedelig at sånne ting kommer opp. Dette er en konsekvens av at vi er et veldig rikt land. Mange som har det dårlig søker hit. Da må Norge lage en plan som de kan følge. Skal vi sende penger til Jemen? Der er det krig.
– DET ER NOE REGJERINGEN MÅ LEVE MED
Ardian Gashi mener at når mennesker som Shaimaa kommer til Norge er det i hvert fall viktig at de ikke blir sittende på asylmottak.
– Hvilken framtid har hun der nede? Tipper hun sitter der nede og drømmer konstant om å komme tilbake til Norge, sier Gashi.
– Burde hun ha fått den muligheten?
– Det er et spørsmål som regjeringen må leve med ved at de har fratatt henne denne muligheten og at hun har bodd så lenge i Norge uten å få saken sin ferdigbehandlet.
– Jo, lenger tid det går, jo, sterkere tilknytning får du til Norge og den plassen du bor på og i dette tilfellet her er det syv år.
DEN ENESTE FRA HJEMBYEN SOM HAR FÅTT EN FOTBALLKARRIERE
Ardian Gashi mener at jenter som Shaimaa rekker å bli ganske godt integrert og knytter sterke bånd til folk som bor der hun bor siden hun har bodd lenger i Norge enn i Jemen.
– Får håpe at de sover godt om nettene de folka som har behandlet akkurat den saken!
– Men det er ikke noen lett jobb. Hva skal man gjøre? Gi fritt pass til alle? Jeg vet ikke.
Ardian Gashi kommer fra byen Gjakova i Kosovo og har etter at han sluttet på det norske fotballandslaget spilt to offisielle landskamper for Kosovo og spilt flere oppvisningskamper for den nye fotballnasjonen. Han er den eneste fra sin fødeby som har gjort fotballkarriere.
– Du kom til Norge da du var syvåring. Har du møtt noen av kameratene du forlot som barn gjennom fotballen i etterkant?
– Jeg har møtt mange av barndomskameratene mine i Kosovo i etterkant. Ingen av dem har gjort karriere som fotballspillere. Men de er veldig stolt av at jeg har representert dem.
– Min historie er jo helt annerledes enn den de har hatt. Flere av dem var med i krigen i Kosovo. Jeg har ikke gått inn i detaljer om hva de har opplevd, men mange av dem har opplevd krig, sier han lavmælt.
OGSÅ ASYLANTER HAR EN FORPLIKTELSE
Ardian Gashi vender stadig tilbake til jenta fra Jemen.
– Når det gjelder jenta i Jemen er det vanskelig å sette seg inn hennes situasjon. Man kan jo spørre seg om de ikke kunne gjort et unntak. Gjør man det åpner man jo for å gjøre unntak andre ganger også?
– Skal man se på utlendinger som fiender av norsk kultur og tradisjoner? Det kommer an på hvor effektiv integreringen er.
– Jeg er en av dem som syns at det er et like stort ansvar for dem som kommer til Norge at de viser at de vil være en del av den norske befolkningen og tilpasse seg lover og regler. Og så må det være tilrettelagt så godt det lar seg gjøre for å lykkes, sier han bestemt.
– PÅ KYRKSÆTERØRA KAN KREKAR KOMME PÅ BEDRE TANKER
– Jeg ble spurt av en journalist i Krekar-saken om Kyrksæterøra er en bra plass for en troende muslim å være i? Et veldig rart spørsmål, sier Gashi og ler oppgitt.
– Det er vel ikke noe verre å bosette seg et sted som troende kristen, muslim eller buddhist. Det kommer jo an på hva slags type person du er.
– Er du en tosk får du ingen kompiser. Du må jo oppføre deg, vise en interesse av at du er en ordentlig fyr som har hatt det tøft og har lyst til å gjøre livet ditt bedre.
– I mine øyne er jo Kyrksæterøra beste plassen ever. Det er en fantastisk befolkning, åpen og ærlig. På Kyrksæterøra kan Krekar komme på bedre tanker. Og slutte med å komme med teite kommentarer til media som han av og til gjør. Men det er vel kanskje sånn man selger aviser. Lettvint, sier han.
HENTET FRA PARADIS AV ET MONSTER
– Engasjerer du deg i asylbarnas skjebne?
– Ja, jeg leser jo det som står og synes synd på henne. Disse stakkars barna har jo fått en bit av paradis, men så har det blitt tatt rett fra henne. De har fått lov til å være i paradis og så har et monster kommet og tatt det fra henne.
– For et barn kan det være veldig vanskelig å takle. Jeg ser jo bare på barna mine når jeg har tatt dem med meg til en ny klubb og nye skoler. Det er vanskelig, de har vennene sine der og vil ikke flytte. Men vi er fortsatt i Skandinavia, der standarden er veldig høy.
– Da kan du tenke deg hva jenta i Jemen tenker der det er krig. Der kjemper de fra dag til dag for å overleve, avslutter Ardian Gashi. Intervjuet ble første gang publisert på www.sporten.com i april 2014.
FAKTA ARDIAN GASHI
Ardian Gashi Født: 20. juni 1981 i Gjakova, Kosovo.
Hai Ngoc Tran har 84 landskamper for Norge på aldersbestemte lag, én A-landslagskamp, har spilt 117 kamper for Kongsvinger og 54 kamper for Vålerenga. Men han har også en fortid som båtflyktning og skjønner godt dem som i dag risikerer livet i Middelhavet for å komme til Europa.
STERKE HISTORIER: Hai Ngoc Tran inne på utestedet Manis i Kongsvinger, som han eier selv. Her ser han på bilder av båtflyktninger i Middelhavet.FOTO: ANDREAS SELLIAAS
Jeg møter den tidligere Vålerenga- og Kongsvinger-spilleren på Manis Mat og Bar i Kongsvinger. Tran eier utestedet som ligger vakkert til på torget i Kongsvinger. Han har drevet stedet på torget i nesten fire år og trives med å jobbe i utelivsbransjen.
Hai Ngoc Tran slipper oss inn på Manis lenge før åpningstid og serverer oss en kopp kaffe før han henviser oss til en skinnsofa midt i kafeen.
Når jeg spør ham om han følger med på dramaet som utspiller seg i Middelhavet, sier han:
– Jeg følger litt med, folk på jobben snakker om det.
– Det som skjedde med meg hendte for lenge siden, derfor blir det som skjer i Europa i dag litt vanskelig å tenke på. Det er så lenge siden.
– Men da du ringte og spurte om å snakke med meg, begynte jeg å tenke tilbake på det jeg opplevde som båtflyktning og hvordan jeg kom til Norge, sier han.
GLAD FOR AT NOEN ØNSKER Å HØRE HANS HISTORIE
Da jeg tok kontakt med Hai Ngoc Tran for å snakke med ham om det å komme til Norge som båtflyktning, sa han med en gang ja. Han syns det er fint at hans historie kan bidra til å belyse situasjonen til dem som flykter over havet fra krig i Syria og andre land i Midtøsten.
Tran kommer fra kystbyen Mui Ne, sør i Vietnam. I dag er byen et yndet badeferiested og er verdenskjent for å produsere god fiskesaus. Slik var det ikke på 1970- og 80-tallet.
Da Vietnam-krigen var over i 1975 flyktet mange vietnamesere i båt fra det kommunistiske styret som da tok over styringen i Sør-Vietnam. Mange døde under flukten og FNs høykommissær for flyktninger har anslått at mellom 200-400.000 vietnamesiske båtflyktninger døde på havet på 1970 og 1980-tallet.
Mellom 15.–og 20.000 vietnamesere kom til Norge i denne perioden. Hai Ngoc Tran er en av dem.
– PLUTSELIG TOK PAPPA MED MEG PÅ SJØEN
Det tar litt tid før Hai Ngoc Tran greier å sette ord på det han opplevde som syvåring i 1982.
– Det hadde vært krig og det var stor fattigdom og mange vietnamesere tenkte kun på å komme seg ut, mange var villig til å ofre livet for å komme seg unna. Det ble en kamp på liv og død og det var mange som døde på havet.
– Jeg husker at pappa en dag bare tok meg til et ukjent sted uten at jeg visste noe på forhånd. Vi bodde på dette stedet i to måneder før vi dro på havet og jeg ble båtflyktning, sier Hai Ngoc Tran.
– Der var en veldig sterk opplevelse. Det ble en kamp på liv og død. Vi levde av bare ris og vann og vi tok store sjanser.
– Barna ble plassert nede ved motoren, mens de voksne satt oppe på dekk. Det luktet diesel. Jeg var veldig redd. Folk besvimte.
– En dag kom det plutselig en veldig stor bølge og vi visste ikke om vi kom ut av bølgen død eller levende.
– Alle som satt i båten ble kastet rundt og alt vi hadde på oss ble kastet i været, gull, smykker og andre eiendeler.
– Så begynte pappa og fortelle hvorfor vi flyktet med båt, sier han.
VELLYKKET FORRETNINGSMANN: Hai Ngoc Tran utenfor utestedet Manis i Kongsvinger. Han gleder seg til 17. mai.FOTO: ANDREAS SELLIAAS
STERKE OPPLEVELSER TIL SJØS
Til tross for den lavmælte og litt nølende måten Hai Ngoc Tran forteller sin historie på er det ingen tvil om at hans tur over havet fra Vietnam var tøff og at den satt spor.
Tran fortsetter:
– Jeg husker også at vi fikk motorstopp et par dager, men vi fikk heldigvis motoren i gang igjen. Vi trodde vi skulle dø.
– Vi møtte mange båter som ikke ville ta oss om bord og vi ble aldri tatt opp av en annen båt, men drev mot land i Malaysia.
– Når vi kom mot Malaysia ble vi skutt mot, også da vi svømte i land fra flere hundre meter ute i sjøen.
– Malaysiske myndigheter ville ikke ha oss der, men da vi først kom i land ble vi plassert i flyktningeleir. Der skjedde det mye fælt.
– Menn og kvinner og barn ble adskilt og det foregikk voldtekt av kvinnene.
– Jeg så ikke dette selv, men pappa fortalte meg at mye fælt skjedde i leiren, sier han med rolig stemme.
VET HVOR TØFT DET ER Å VÆRE BÅTFLYKTNING
– Kan du forestille deg hvordan båtflyktninger i dag har det?
– Ja, de har det veldig tøft.
– De har det på samme måte som meg da jeg flyktet fra Vietnam.
– Dette dreier seg om liv eller død. Du gjør alt du kan for å komme deg ut fra fattigdom og krig.
– De har ingen framtid i landet sitt.
HISTORIEN GJENTAR SEG
Sammen ser vi på bilder fra tragedien som utspiller seg i Middelhavet, blant annet ser vi på et bilde av et lite barn som blir plukket død opp av havet.
– Jeg har sett like mange fæle bilder av båtflyktninger fra Vietnam, sier han trist.
– Hadde du vært pappa og tatt med deg barna dine fra Syria i dag kunne det døde barnet vært ditt?
– Ja, det kunne det vært. Det er skremmende, sier Tran ettertenksomt.
VERDT RISIKOEN
Hai Ngoc Trans far var politi og ønsket å slippe unna fattigdom og forfølgelse, men samtidig ønsket han ikke å brenne alle broer. Faren tok bare med seg sin yngste sønn, mens moren og storesøsteren ble igjen i huset der de bodde, i tilfelle de ikke kom fram eller ble sendt tilbake til Vietnam.
– Mange som prøvde å flykte fra Vietnam ble skutt, kommunistene kom etter i båter og skøyt etter flyktninger.
– Vi hadde flaks fordi de ikke traff oss. Det var fælt. Pappa fortale meg at sjøen noen ganger var rød fordi de vietnamesiske kommunistene hadde skutt folk som flyktet i båt fra Vietnam, forteller Hai Ngoc Tran.
– Var det verdt prisen?
– Pappa tenkte at det var verdt det. Han tenkte på framtiden for barna sine. I Vietnam hadde vi ikke noen framtid.
– Hva syns du om at faren din tok deg med på en slik tur.
– Jeg syns han var en helt som tenkte på at han ville gi oss en god framtid. Jeg tenkte ikke det da vi flyktet, men jeg har tenkt det mange ganger i ettertid.
– Vi var heldig som kom til land. Vi hadde flaks.
– Skjønner du flyktningene fra Syria og andre krigsherjede land at de gjør alt de kan for å komme seg unna og til Europa?
– Ja, det skjønner jeg veldig godt. Det var det samme i Vietnam på 1970-tallet. Mange tok sjansen og døde på havet i sitt forsøk på å komme seg vekk fra krig og fattigdom.
– Jeg vet hvorfor folk flykter, de ønsker en framtid.
– I en sånn situasjon tenker man kanskje at døden er et bedre alternativ enn å bli igjen, sier han.
GJENFORENT MED SIN STOREBROR PÅ KONGSVINGER
Hai Ngoc Tran og faren kom først til Malaysia og ble deretter sendt til Kambodsja og havnet til slutt i Norge og Kongsvinger.
– Jeg hadde en eldre bror som kom til Norge i 1979 og vi fikk kontakt med ham og derfor havnet vi i Norge og Kongsvinger.
– Han var også båtflyktning.
– Storebroren min ble plukket opp av en norsk båt og havnet først på Hamar, deretter på Kongsvinger. Han var heldig, sier han.
VILLE GI NOE TILBAKE TIL FAREN SIN
Hai Ngoc Tran har rekorden i antall landskamper på aldersbestemte landslag i Norge og har spilt eliteseriefotball for både Vålerenga og Kongsvinger. Han mener selv at hans vanskelige bakgrunn er en av årsakene til at han ble så god som han ble. Han skyldte faren sin å prestere og lykkes.
Samtidig mener han at hans egne barn har det for godt til å lykkes på fotballbanen.
– Spiller barna dine fotball?
– De spilte før, men ikke lenger. De har det for godt til å være sultne nok til å gjøre det bra på fotballbanen, tror han.
– Jeg kom hit som båtflyktning og gjorde alt jeg kunne for å bli god og oppfylle drømmen til faren min.
– Nå har ungene mobil og iPad, de har det alt for bra.
– De har ikke nok motivasjon til å bli god, sier han.
Fotballen fikk meg til å tenke på hvor jeg kom fra
Hai Ngoc Tran forteller også at det var fotballen og kameratene på fotballbanen som førte til at han begynte å prate om sin egen bakgrunn og til å tenke på hva han egentlig hadde opplevd.
– Da jeg kom til Norge tenkte jeg ikke så mye på det jeg hadde opplevd som flyktning. Jeg tror jeg var for liten til å ta det innover meg. Jeg var mest glad for å se snø og være ute på løkka.
– Men jeg begynte å tenke mer på det seinere og særlig når jeg spilte fotball, fordi alle lagkameratene mine begynte å stille spørsmål. Det gjorde de på skolen også.
– Jeg syns det var fint at folk spurte, og de som spurte syns det var spennende å høre min historie.
– Har barna dine begynt å spørre deg mer nå om hvordan du kom til Norge etter det som skjer i Middelhavet?
– Ja, de spør. De leser om det som skjer på nettet og de snakker om det på skolen.
– Barna mine syns det er fælt det som skjer i Middelhavet.
– Derfor sier jeg til barna mine: Dere har det så godt at dere må utnytte muligheten. Dere må gjøre det bra på skolen og bli flinke. Dere kan bestemme over deres egen framtid, det kan ikke barna fra Syria og andre land, sier han.
LYKKELIG FORRETNINGSMANN
Det tok 33 år fra Hai Ngoc Tran kom til Norge før han dro tilbake til hjemlandet. Da var han der i 2 måneder. Faren hans drar oftere til Vietnam. Han er i Vietnam 9 måneder i året og resten av året i Norge.
– I dag er det mye bedre i Vietnam, sier Hai Ngoc Tran.
At Hai Ngoc Tran havnet i utelivsbransjen skyldes at storebroren jobbet på pizzabakeri og at han tok over driften fra broren da han selv la fotballskoene på hylla.
Jeg tar tar farvel med en vellykket forretningsmann med fortid som landslagsspiller i fotball. Han gleder seg til mai for da blir det fullt trykk på utestedet han eier. Sammenlignet med mange andre båtflyktninger har Hai Ngoc Tran hatt flaks.
Det har han valgt å sette pris på med hardt arbeid – på og utenfor fotballbanen.
Vietnam-krigen (1949-1975) startet som en borgerkrig mellom kommunistiske og ikke-kommunistiske parter i Vietnam. I 1954 sendte USA soldater til Sør-Vietnam for å støtte det antikommunistiske styret der, og avverge at det kommunistiske Nord-Vietnam overtok landet.
USA ble med på en utmattings- og geriljakrig mot Nord-Vietnam og dets allierte (Sovjet og Kina). USA innså etterhvert at krigen var umulig å vinne, og etter at det i 1973 ble skrevet en fredsavtale og inngått våpenhvile, trakk amerikanerne ut sine siste militære enheter.
Vietnamesiske båtflyktninger sikter til de vietnameserne som flyktet i stort antall i enkle farkoster fra Vietnam etter Saigons fall som avsluttet Vietnamkrigen. Denne flyktningestrømmen varte fra slutten av 1970-årene og inn i 1980-årene. Den første bølgen av slike flyktninger som fra det tidligere Sør-Vietnam, senere også fra Nord-Vietnam, hvor de reiste ut fra byer som Haipong.
I følge FNs høykommissær for flyktninger har mellom 200 000 og 400 000 mennesker omkommet på havet.
I februar neste år
arrangeres ungdoms-OL på Lillehammer. Et trøste-OL for dem som ønsket et ekte
OL i Oslo i 2022, men samtidig leker som skal vise resten av verden at Norge
tar arven fra suksess-OL på Lillehammer i 1994 på alvor. Da bør lekene også
handle om flyktningkatastrofen som utspiller seg i være nærområder i disse
dager.
Leker som utdanning.
Nordmenn flest har lite kjennskap til og kunnskap om ungdoms-OL. Dette er et
prosjekt som har sneket seg fram under radaren til den jevne nordmann og som
folk utenfor Norge har et ikke-forhold til, til tross for at det har et voksent
budsjett til å være et mellomstort internasjonalt idrettsarrangement i Norge.
Lekene skal vise at vi tar arven fra lekene i 1994 på alvor og det skal bidra
til å fremme de olympiske idealer, slik vi jevnlig blir fortalt av dem som
arrangerer det. Det er lagt stor vekt på etterbruk av anleggene fra 1994.
Samtidig er ungdoms-OL påpasselig med å fremheve at lekene ikke bare er en
konkurranse, men også inneholder et utdanningsprogram for dem som deltar og der
de olympiske idealer står i fokus.
Leker mot krig. Jeg
tør nevne at en av grunnpilarene til etableringen av den olympiske bevegelse i
1894 var å stoppe og forhindre krig. I det prosjektet var ungdom håpet. På den
måten er ungdoms-OL et symbol på at dagens OL har havnet langt bort fra
datidens idealer og ungdoms-OL er dermed et forsøk på å gå tilbake til røttene.
Da må det også fylles med innhold som gjør at vi kan ta dette på alvor. Derfor
bør flyktningkatastrofen som nå utspiller seg i vårt nabolag og som sakte siger
innover oss i form av flyktninger bli en viktig del av det som skal skje på
Lillehammer og omegn i februar.
Idrett som
virkemiddel. Ved siden av hoppbakker og ishaller er den olympiske
våpenhvilen (som fra 1993 har blitt vedtatt i FN i forkant av hvert OL) og
Olympic Aid (senere Right to Play) en viktig del av arven fra Lillehammer-OL.
Den olympiske våpenhvilen er en papirtiger som har liten reell verdi (de som
signerer har titt og ofte gått til krig mot hverandre under OL), mens Olympic
Aid har hatt større betydning. Olympic Aid var et prosjekt som skulle sette
søkelys på urettferdighet i verden og også bidra til å samle inn penger til
kriserammede områder i verden. I 2000 ble dette prosjektet omdømt til Right to
Play og styres i dag av skøytelegenden Johan Olav Koss. Right to Play er i dag
kanskje verdens mest anerkjente bistandsorganisasjon som bruker idrett som
virkemiddel.
Remember Sarajevo.
Tankegangen om idrettens rolle i krig og krise var også en viktig del av
åpningsseremonien på Lillehammer. Alle fikk utdelt en lommelykt som ble brukt
for å markere at det var 10 år siden OL i Sarajevo og for å protestere mot
krigen som utspant seg på Balkan. Remember
Sarajevo var navnet på aksjonen som også ble nevnt av den ellers så
utskjelte IOC-presidenten Juan Antonio Samaranch (Ettersom jeg husker var han
ikke særlig begeistret for Olympic Aid, men det er en annen sak). Dette var en
politisk handling som fikk mye omtale og som var unik og veldig spesiell i
olympisk sammenheng. Dette er noe ungdoms-OL bør følge opp. Det vil også gjøre
disse lekene spesielle.
Idrettens flyktninghjelp.
Denne uken inngikk Norges idrettsforbund (NIF) en intensjonsavtale medIntegrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) om å styrke integreringen av
nylig bosatte flyktninger og innvandrere i Norge. Norges fotballforbund har
også en stund hatt et prosjekt kalt Inkludering i praksis som blant annet skal
bidra til å hjelpe flyktninger på mottak. Ønsker man å ta vare på arven fra
Lillehammer-OL og ta sine egne lovnader på alvor bør disse prosjektene
samkjøres med utdanningsprogrammet i februar og kanskje innlemmes i åpningsseremonien på
en eller annen måte.
Invitere asylbarn til
Lillehammer? Fakkelstafett med søkelys på humanitær krise? Utpeke egne
idrettsambassadører som ikke bare bryr seg om god glid og rein snø, men som
bryr seg om dem som ikke har mulighet til å trene, men som svømmer for livet i
Middelhavet?
Utover egen navle.
Idrettsutøvere får ofte kritikk for å være navlebeskuende og omgi seg med
klisjeer som ikke alltid holder mål. Ved å engasjere seg i den humanitære
katastrofen som vi er vitne til i disse dager og bruke ungdoms-OL som et
virkemiddel for å få mer oppmerksomhet om det som skjer i disse dager vil gi
mini-OL på Lillehammer større oppmerksomhet og samtidig bidra til å gi det en arv
som ikke dreier seg om studentboliger for nordmenn og en lengre levetid for
skianlegg i Norge.
Vi har hørt historien
før: Suksessfull fotballspiller i England blir fanget av det gode liv og roter
bort karrieren, helsa og familien i et evig jag etter alkohol, narkotika,
gambling og damer. Men det har foregått i utlandet med utledninger vi er kjent
med gjennom tippekampen. Ikke norske fotballspillere. Til nå.
Fra himmel til
helvete. Historien om Claus Lundekvam fra han som liten gutt herjet på løkka
i Bekkjarvik via kometkarriere i Brann til heltetilværelse og kapteinsbånd i
Southampton og etablert spiller på det norske landslaget til fantasier om å
starte som kokainsmugler, selvmordsforsøk og familiesammenbrudd er bare vond,
vond og vond.
Kampen mot seg selv.
Historier om kokain på nattbordet ved ektesenga, en paranoid mann som sovner i
et tre med kjøkkenkniven i hånda og en mann som kjøper stoff på postordre og
som beordrer familien til å kjøre ham til postkontoret for å hente stoffet
fordi du selv har mistet lappen i fyllekjøring, kunne vært tatt ut av biografien
til sjakkgeniet og galningen Bobby Fischer eller biografien til heavy
metalbandet Mötley Crüe. Det er det ikke.
Det er historien til en nordmann som
vokste opp ved havet i Norge, i en kjernefamilie med sunne verdier og som hadde
alle forutsetninger for å leve livets glade dager etter endt fotballkarriere –
en av de mest suksessfulle fotballspillerne i norsk historie. Men slik gikk
det ikke for Claus Lundekvam. Da han la fotballskoene på hylla startet en ny
kamp. Kampen mot seg selv.
Nye spørsmål.En kamp til, ført i pennen av Thomas
Karlsen, er velskrevet, men til å bli uvel av. Den er lettlest, men ikke lett å
fordøye. For selv om Claus Lundekvam åpner seg opp og gir oss et innblikk i et
helvete vi ikke trodde gamle norske fotballhelter og landslagskjemper kunne
havne i, og som vi egentlig har få forutsetninger for å forstå og mene noe om,
sitter jeg igjen med flere spørsmål etter å ha lest boken. Hovedspørsmålet blir
selvsagt Hvordan kunne dette skje? Men også: hva er galt med engelsk fotball? Og
når damehistorier om gamle lagkamerater og små anekdoter om andres dårlige
moral popper opp bør vi også stille oss spørsmålet om en som har levd på en
løgn i 20 år også forteller sannheten når han også prøver å fortelle andres historie?
Som en kriminalroman.
En kamp til er bygd opp som en kriminalroman der vi vet fasiten, men der vi
hopper fram og tilbake mellom nåtid og fortid (slik vi kjenner fra tv-serien Colombo
og Dostojevskijs Forbrytelse og Straff,
uten sammenligning forøvrig). Det gir boka en nerve som jeg tror også fanger lesere
som ellers ikke er så veldig interessert i fotball. Det er et godt grep. Hadde
boka vært bygd opp kronologisk hadde mange falt av lasset før vi kommer fram
til delene av boka som tross alt er det viktigste: Fallet.
For menigheten. Samtidig
må det sies at mange av fotballhistoriene synes skrevet for menigheten og de som
er godt innvidd i engelsk fotball. Boka hadde flere steder tjent på litt flere
forklaringer og mer kontekst. Kanskje ikke i de delene som omhandler barndom
og om det norske landslaget og tiden i Brann, men for dem som ikke følger engelsk
fotball, særlig Southampton og det norske landslaget 24-7, tar noen ganger fotballsjargongen
og fotballkodene overhånd. I enkelte passasjer blir fortellingene nesten
stikkordspreget.
Fotballmenigheten leser denne boka uansett. Og de støtter Claus
uansett. Jeg mener at denne historien bør røre og engasjere også dem utenfor fotballfamilien
og at boka bør bidra til en større debatt om holdninger til rusmidler i
idretten, legers ansvar når de skriver ut legemidler til idrettsfolk, rusomsorg
og familiens plass i toppidretten, for å nevne noe.
Bok som terapi. Boka
faller inn i en sjanger som er vel etablert i England, men som vi har mindre
erfaring med her i Norge. Tidligere
har vi fått bøker som Being Gazza:
Tackling my Demons (2007) (om Paul Gascoigne), Stan: Tackling My Demons (2005) (om Stan Collymore), Kenny Sansom: To Cap It All (2008), Tony Adams: Addicted (1999) og Hero
and Villain: A Year in the Life of Paul Merson (2000).
Felles for disse bøkene er at de har hatt et
terapeutisk formål eller i hvert fall er et resultat av terapi. De kjente
fotballspillerne forteller sin historie, legger tilsynelatende alle kortene på
bordet, angrer og ønsker å gå videre. Dette kan både være god terapi og et godt
stykke PR-arbeid.
Anger. En
kamp til faller inn under denne sjangeren. I boka får vi bøttevis med innrømmelser
og anger, men jeg savner allikevel noen refleksjoner rundt forskjellige
situasjoner som til sammen har brakt Claus Lundekvam i den situasjonen han er i
dag. En ting er å få diagnosen sexavhengig, narkoman og alkoholiker, noe annet
er å fortelle hva som trigger denne avhengigheten (bortsett fra at man kanskje
er genetisk disponert). Er det noe galt med fotballmiljøet i England eller er
det den norske naiviteten som gjør at en oppegående mann havner i en så håpløs
situasjon som det han har havnet i? Dreier det seg om et tabubelagt område som gjør at det foregår i det skjulte og
er apparatet rundt toppidrettsutøvere godt nok til å fange opp dem som er i
faresonen?
Selv om
fortellergrepet som er valgt gir historien en spennende framdrift hadde kanskje
en bok i intervjuform fått fram andre aspekter ved historien. Kanskje får vi disse
intervjuene ved en senere anledning?
Fra sidelinjen. Det er selvfølgelig lett for meg å stå på sidelinjen å ønske dette og
jeg har egentlig ingen rett til å kreve et slikt engasjement og jeg aner heller
ikke om det hjelper Claus Lundekvam i hans ferd mot et bedre liv, men for oss
utenforstående kan slike refleksjoner gi oss økt forståelse for hva som har
skjedd og det kan gi et viktig bidrag til at andre ikke skal havne i samme
smørja. Morten Heierdal i Antidoping Norge har gjort dette på en forbilledlig måte når det gjelder
doping og det samme har fotballspilleren Ørjan Hopen gjort når det gjelder spillavhengighet.
Jeg håper at Claus Lundekvam gjør det samme på rusområdet.
Kjærlighetserklæring.
I bunn og grunn er boka en (forsinket) kjærlighetserklæring til familie og
venner som har sett ham da alt var som mørkest. Kone og barn har hatt det helt
forferdlig. Det samme har foreldre og søsken. Han har fått hjelp av gamle
lagkamerater og av rusavhengige på de institusjonene han har vært på. Denne
boka er også til dem. De har også hatt kamper å kjempe med Claus Lundekvam.
PS: En bagatell,
men likevel et irritasjonsmoment gjennom hele boken er at jeg som
Everton-supporter stadig vekk blir minnet på hvor mange ganger Claus Lundekvam
har vært med å slå det blå laget fra Liverpool.
Bare begrepet ”aktivitetssone” i en debatt
om bruken av Oslo-marka viser at politikerne som har foreslått det er på
bærtur.
Én sone. Marka er én stor aktivitetssone som ikke
trenger nye (store) inngrep for å gjøres mer tilgjengelig. Bruk heller penger
på informasjonskampanjer om hvordan du skal komme deg ut i marka og hvordan du
skal bruke den, enn på billige pr-triks for å lage en lov som ingen veit
konsekvensene av.
Skeptisk. Begrunnelsen for å etablere
aktivitetssoner er den store fortetningen som man forventer vil skje fram til
2030. Den skal, i følge forslagsholderne, sikre markagrensa og tilrettelegge
for aktivitet til flere hundretusen nye Oslo-borgere. For meg virker det som
nytale, nesten på linje med argumentene vi fikk høre i OL-debatten om at OL
skal føre til enorm økning i folks aktivitetsnivå og til bedret folkehelse. Og
selv om intensjonene er gode, stoler jeg ikke på om resultatet blir som
fortalt.
Feil ende. Aktivitetssoner i marka er å begynne i
feil ende. Sterkere fortetning i og rundt bykjernen i Oslo bør være et argument
for nettopp å hegne om naturmangfoldet og bevare idretts- og friluftsaktiviteten
som i dag foregår i marka. Flere og flere trenger villmarka, jo mer folk som
blir bosatt i Oslo. I denne saken tror jeg vi må følge slagordet til
noodlekongen Mr. Lee: ”kan ikke fjellet komme til deg, må du gå til fjellet.”
Det går en grense. Men det er forskjell på å sette opp gjerde
på Prekestolen og et gelender på Besseggen for å gjøre den mer tilgjengelig for folk flest og å merke stien med røde Ter og legge jernbanesviller og rydde
stein for å gjøre naturperlene mer tilgjengelig. Det går en grense for alt.
Også i marka.
De svakeste foran seg. Det er lett å skyve de svakeste foran seg
i en debatt om mer og bedre bruk av marka, ved blant annet å hevde at en åpning
for aktivitetssoner også vil gjøre marka mer tilgjengelig for dem som er dårlig
til beins eller har andre bevegelseshemninger. Flere hjelpere til dem som har
problemer med å komme seg til marka og et totalt sett bedre offentlige tilbud for
å gi dem som faktisk ønsker å komme seg ut er et bedre alternativ enn å finne
på nye byråkratiske ord for friluftsliv. Ved å bedre det offentlige tilbudet slår
man to fluer i en smekk og ikke et hensyn i hjel med det andre.
Skating i skauen. Det er også noe skjønt naivt over dem som
i debattens hete fremmer skateparker og BMX-baner innenfor markagrensa som et
godt argument for aktivitetssoner. På den ene siden overvurderer de ungdommens
trang til å ta med seg skateboardet ut i marka og på den andre siden
undervurderer de ungdommens ønske om å bruke gelendere og store flater foran
tinghuset og Oslo rådhus til å filme nye triks. Hva med å tillate railing på
C.J. Hambros plass? Det hadde blitt skaternes drøyeste aktivitetssone. Men, det
skaper vel for mye støy for byrådet?
In my neighbourhood. Dette dreier seg ikke om å ikke tillate
folk å komme til vårt nabolag (jeg bor på Bøler ved Østmarka). Tvert i mot. Da
Aftenposten i sommer tipset Oslo-borgerne om fine joggeturer i og rundt Oslo
var ikke én eneste rute lagt til Østmarka. Dumt fordi vi har Oslos beste terreng
for løpe-, gå- og rullestolturer og noe vi som bor her ønsker å vise frem. Vi
veit også at god bruk av skogen er den beste måten å verne den på. Flere får
øynene opp for hvor bra det er i marka og god og fornuftig bruk sørger for at
marka ikke gror igjen.
Aktivitetssoner i byrommet. Når byen fortettes er det ikke behovet for
aktivitetssoner i marka som melder seg først, men behovet for lommer i og
mellom boligområder. Hva med å regulere inn skateparker, BMX-baner, klatrevegger
og fotballøkker i hvert nye boligprosjekt som planlegges og med et minimumsareale
for denne aktiviteten?
Forslaget om aktivitetssoner i marka er et
godt eksempel på at vi trenger politikerfrie soner i marka.
Fremtiden
til friidrettsanlegget i Crystal Palace kommer til å avgjøre Sebastian Coes
ettermæle som leder av lekene i London i 2012.
Great
Expectations. Da Lord Sebastian Coe var formann
for London-OL 2012 begeistret han britene med store lovnader om arven etter OL.
Lekene skulle få folk i form og idrettsanleggene i Storbritannia skulle pusses
opp og videreutvikles. Dette var en del av den olympiske nytalen for å forsvare
investeringene på over ni milliarder britiske pund.
Etter at Coe ble valgt til president i det
internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) har han nå blitt utfordret på meget pikant
vis.
Striden
som kan stille Sebastian Coe i den britiske skammekroken er spørsmålet om deler
av Crystal Palace National Sports Centre skal rives eller ikke, et anlegg som
blant annet huser britisk friidretts svar på Wembley.
Ærverdig
anlegg. Friidrettsanlegget i Crystal Palace er ett
av de mest ærverdige friidrettsanleggene i Storbritannia og var før OL i London,
ikke bare landemerket for store friidrettsprestasjoner i Storbritannia, men
også svært viktig i planene for å bringe friidretten videre etter at den
olympiske flammen slukket i 2012. Dette er også arenaen som huset den engelske
FA-cupfinalen mellom 1895 og 1914.
Planlagt
maktsenter. Friidrettsanlegget skulle styrkes, i
følge planenen for å bevare arven etter OL, og være et maktsenter for
friidretten sør i London, Surrey, Kent og Sussex. Den skulle simpelthen bidra
til en bedre verden på alle matter skal vi tro førolympisk retorikk.
Foreslår riving. Like etter at lekene i London var over ble Sebastian Coe formann
for konsulentselskapet CSM Sport and Entertainment. Dette firmaet laget en konsulentrapport for Coes gode venn, London-ordfører Boris Johnson, om framtiden
for anlegget. I rapporten lanseres det fire løsninger og ALLE innebærer riving
av et eller flere av anleggene i dette komplekset.
Det betyr at Coe som formann
for OL lovet britene en god forvaltning av dette anlegget etter at lekene var over og like
etter tjente penger på en rapport som sier at anlegget må rives.
Blir
utfordret av sine egne. Nå har friidrettsmiljøet i
Storbritannia og flere kjente friidrettsstjerner utfordret presidenten i det
internasjonale friidrettsforbundet til å se på saken. Men det er ikke bare
friidrettsanlegget som er truet, men myndighetene i London truer også med å
rive svømmebasseng og et innendørs treningsanlegg. Det har fått andre idretter
til å reagere, også, melder nettstedet Insidecroydon.com.
Coes
mange ansikter. Tidligere har jeg skrevet flere
saker om Sebastians Coes dobbeltmoral som rådgiver for CSM Sport and
Entertainment og svært kontroversielle rolle som internasjonal rådgiver for
Nike. Dette er saken virkelig kommer til å bestemme arven etter Sebastian Coe.
Hvem får vi se i denne saken? Tidligere formann i London-OL, forretningsmannen
Coe eller presidenten i det internasjonale friidrettsforbundet?
Blir
fallet like stort som for Storbritannias tidligere statsminister Tony Blair?
