Oslo-terror og sikkerhet under London-OL

Viktige spørsmål. Etter 22. juli er det to problemstillinger som har fått spesiell oppmerksomhet – trusselbildet vi står overfor og hvordan få til best mulig samarbeid mellom politi og forsvar i kampen mot terrorisme. Dette er ikke nye problemstillinger, men de har fått ny aktualitet. Terroren i Norge – ved siden av opptøyene i London denne sommeren – har også ført til økt terrorfrykt i London-OL.

Gamle problemstillinger om igjen. Da jeg jobbet på NUPI som terrorismeforsker (med terrortrusler mot internasjonale idrettsarrangementer som spesialfelt (sic!)) diskuterte vi trusselbilder og sammensettingen politi-forsvar (nesten) daglig. Diskusjonen om trusselbildet var preget av 11. september 2001 og dreide seg stort sett om Al-Qaida og Al-Qaida-inspirerte grupperinger. Etter 11. september 2001, angrepet på Afghanistan 2001 og Irak 2003 fikk selvmordsbombere og kidnappinger størst oppmerksomhet – i tillegg til radikalisert ungdom (se muslimer). Frustrasjonen til mange forskere var at det var fint lite man kunne gjøre med selvmordsbomberne og kidnapperne. I hvert fall militært. Det var den militære underlegenheten som gjorde selvmordsbombing og kidnapping overlegent!

Politi og forsvar. Når det gjaldt integreringen av politi- og forsvarsressurser dreide debatten seg om vi sto overfor kriminalitet av verste skuffe eller krigshandlinger/trulser mot oss som nasjon. Her var folkerettsjurister og statsvitere ofte uenig. Det var også politifolk og militære eksperter. Det er definisjonen av trusselen som avgjør hvilke virkemidler du bruker. At både justisminister og forsvarsminister redegjør for terroraksjonene i Oslo og skytingen på Utøya vitner om at norske myndigheter allerede er i ferd med å sidestille politiet og forsvaret i kampen mot terrorisme. Betyr det at vi er i ferd med å endre definisjonen av terrorisme? At det er justisministeren som får mest kritikk og flest kritiske spørsmål i etterdønningene etter 22. juli viser at det var forventet at politiet skulle forhindre terror, og å rydde opp i etterkant. Hvis forsvarsministeren får mest juling ved en tilsvarende situasjon i framtiden (bank i bordet for at det ikke skjer!) betyr det sannsynligvis at definisjonsmakten er flyttet fra dem som hevder at dette er kriminalitet og derfor et anliggende for politiet, til de som hevder at dette er et territorielt (eksistensielt?) angrep på nasjonen og at forsvaret derfor bør ha mer å si. Dette kan kalles en amerikanisering av kampen mot terrorisme. Eller realisme? Faren er ofte at man blander sammen debatten om hvilke kommandolinjer man skal ha og hvilket utstyr man skal bruke.

Norge uforbredt. Som sagt er ikke denne diskusjonen ny og den er ikke unik for Norge. Det viser blant annet debatten i Storbritannia de siste månedene om sikkerheten under OL i London neste år. I september-utgaven av tidsskriftet SportsPro sier den britiske OL-ministeren Hugh Robertson at den største trusselen mot OL er ensomme ulver (”lone wolf”) som ABB. Allikevel mener han at London er godt forberedt mot angrep a la 22. juli. Han mener også at Norge ikke var forberedt det som skjedde 22. juli og at Norge ikke hadde virkemidlene som skulle til for å forhindre at det som skjedde skjedde. På en måte har han rett, på den annen side lager han en farlig stor fallhøyde for seg selv.

Forsvaret tar over OL? Samtidig virker det som om OL-organisasjonen har fått mer å tenke på etter terroren i Norge og opptøyene i London sommeren 2011. Denne måneden ba lederne for London-OL om 6.000 ekstra soldater fra forsvaret for å gjøre OL sikrere. Dette kommer i tillegg til 10.000 vakter som sikkerhetsbyrået G4S stiller med, og i tillegg til 4-5.000 personell som hæren allerede stiller med, og som blant annet skal passe på seilearenaen i Weymouth og luftterritoriet over alle arenaene. Dette koster penger. I OL-søknaden hadde London budsjettert med 213 millioner pund i sikkerhet. Regjeringen har allerede brukt 600 millioner pund. I tillegg vil de bruke ca 282 millioner pund på vakthold ved arenaene. Med ytterligere bidrag fra forsvaret vil denne summen øke dramatisk.

Pæeng. Men det er ikke bare pengesekken som blir utfordret. Også definisjonen av sikkerhet. Økt styrkebidrag fra forsvaret vil utfordre utformingen av kommandolinjer og ansvarsforhold. Det pårvirker londonernes bevegelsesfrihet og oppfatning av trygghet, og den kan få OL-turister til å stille seg spørsmålet om hva slags idrettsarrangement de er med på: militært mesterskap eller folkefest?

100% sikkert? Økt innslag av militære kan bidra til å sikre OL mot visse trusler. Spørsmålet er om det vil hindre ensomme ulver fra å ramme lekene og/eller om det fører til at forsvaret får stadig mer makt over sikkerhetstenkningen i OL. Hendelsene i Norge denne sommeren har påvirket sikkerhetstenkningen i London-OL. Kan debatten i Storbritannia bidra til vår diskusjon om trusselbilde og tiltak mot terrorisme?