Det tyske underet?

Ny vin. Under fotball-EM har den tyske spilleren Mesut Özil av en liten tysk nasjonalistisk gruppering blitt anklaget for ikke å være tysk nok til det tyske landslaget. De som kjemper for et etnisk rent tysk landslag kjemper en tapt kamp. De siste tjue årene har det skjedd store forandringer i tysk statsborgerskapslovgivning som gjør at det tyske landslaget i dag mer enn noen gang representerer den tyske befolkningen. Det er ikke bare i fotballen at dette er svært mest synlig, det er også på grunn av fotballen: hadde ikke det tyske landslaget vært i en bølgedal på slutten av 1990-tallet og i begynnelsen av 2000-tallet det ikke hadde vært flust av unge spillere med utenlandsk opprinnelse gikk fra tyske juniorlandslag til sine respektive andre hjemland som seniorspillere hadde kanskje ikke statsborgerskapslovgivningen blitt endret.

Kjært barn. Under fotball-EM i år har du sett et tysk lag med etternavn som Gündogan og Özil (tyrkiske aner), Khedira (tunisiske aner), Gomez (spanske aner), og Podolski og Klose (polske aner). I kvalifiseringen til dette mesterskapet og i de fire forrige mesterskapene (VM og EM) har vi sett spillere som Trochowski (polske aner), Tasci (tyrkiske aner), Cacau og Kuranyi (brasilianske aner), Marin (bosniske aner), Owomoyela og Aogo (nigerianske aner), Boateng, Odonkor og Asamoah (ghanesiske aner), og Neuville (sveitsiske aner). Spillerne er enten født utenfor Tyskland eller har foreldre som er født utenfor Tyskland. For tjue år siden hadde dette vært utenkelig. 

Tyske blodsbånd. Den tyske statsborgerskapsmodellen ble på 1800-tallet etablert som et motsvar mot den franske modellen. Den tyske modellen bygger på kulturelle kriterier som språk og opphav. I hovedsak har dette betydd at er dine foreldre tyske statsborgere blir barna dine tyske statsborgere. Det har ført til at få med immigrantbakgrunn har hatt mulighet til å representere det tyske landslaget i fotball. Dette er imidlertid i endring. Etter at Tyskland lettet på statsborgerskapskravene i 1991, 1993 og 2000 har sammensetningen av landslaget også endret seg. Derfor finner du de ”utyske” navnene på årets lag. 

Fransk åpning. Den franske modellen var basert på et annet prinsipp. Fransk statsborgerskap har med røtter i den franske revolusjonen vært territorielt definert. Det vil si at det er statsgrensene som definerer statsborgerskapet – de som er født i Frankrike eller har bodd i landet i et visst tidsrom får automatisk statsborgerskap – med visse unntak. Det har ført til at andregenerasjonsimmigranter og immigranter som tilfredsstiller statsborgerskapslovens bosettingskrav har hatt mulighet til å spille på Les Bleu. Det har ført til at det franske landslaget har vært godt representert av innvandrere og at laget til tider har speilet immigrasjonsmønsteret til Frankrike. Polsk og italiensk immigrasjon i mellomkrigstiden førte for eksempel til at det franske landslaget på 1950-tallet hadde spillere med polsk og italiensk bakgrunn. Immigrasjonen fra tidligere franske kolonier etter andre verdenskrig gjenspeiles i dagens franske landslag. På 1990 og 2000-tallet besto landslaget av spillere med tilknytning til blant annet Senegal, Algerie, Kamerun, Guadaloupe og Kongo. Nederland er et land som er i samme kategori som Frankrike. Dette har ført til ulikeartete reaksjoner i Frankrike. Franske nasjonalister har rast over at statsborgerskappolitikken har ført til at landslaget ikke representerer Frankrike. Hadda man i Frankrike hatt den tyske modellen hadde man aldri sett spillere som algeriskfødte Zinedine Zidane (Zizou). 

Fotball og integrasjon. Er multikulturelle lag som det franske på 1990 og 2000-tallet et tegn på at integreringen går riktige veien? Ikke nødvendigvis. Opptøyer i innvandringstunge forsteder i Frankrike det siste tiåret er et signal om at fotballaget ikke forklarer verden. Frankrikes seier i fotball-VM i 1998 og fotball-EM i 2000 ble av mange ansett som et tydelig tegn på at den franske modellen var vellykket. Frankrikes dårlige innsats i de store mesterskapene etterpå (i år medregnet) blir av nasjonalister tolket i motsatt retning. Et sentralt spørsmål er kanskje hvordan man endrer statsborgerskapslovgivningen. 

Høna og egget. På slutten av 1990-tallet og på begynnelsen av 2000-tallet gikk det tyske fotballforbundet aktivt inn for å endre lovgivningen til landslagets fordel. Derfor spiller for eksempel Real Madrid-stjernen Mesut Özil i dag for Tyskland og ikke for Tyrkia. Det blir spennende å se om tysk suksess i dette mesterskapet får innvandringsvennlige tyskere til å si at fotball bidrar til god integrering og at landslaget er et bevis på det. Slik tonen var i Frankrike for 10-15 år siden. Eller om de som kjemper mot Özil og andre i hans situasjon i dag får økt oppslutning skulle Tyskland framover gjøre det dårlig? Slik vi ser tendensen til i Frankrike i dag. Det er alltid lett å skylde på utlendinger når det går dårlig og på god statlig integrering når det går bra. I denne debatten blir det ikke meningsløst å snakke om det er det beste laget som vinner!