fredag 29. mars 2013

Navlebeskuende analyse av Oslo 2022


Lang rapport. Det beste man kan si om Oslo kommunes Samfunnsøkonomisk analyse av vinterolympiske leker i Oslo i 2022 er at den er lang. Den er navlebeskuende og er en usystematisk sammenstilling av litteraturhenvisninger på forskjellige nivåer (her omtales Aftenposten-artikler i samme tastetrykk som tunge fagartikler). Den evner så vidt å se utover Ring 3, selv om man til stadighet hevder at et OL til Oslo i 2022 er et nasjonalt og internasjonalt anliggende som vil spre stolthet og nasjonalfølelse langt utover Norges grenser. Dette er ikke en samfunnsanalyse, men forsøk på en analyse av de økonomiske konsekvensene av et OL til Oslo. Det er synd.

Mer visjonært! Debatten om OL til Oslo i 2022 har til nå stort sett vært preget av folk som allerede har bestemt seg for om de vil ha OL eller ikke. Og til nå har det handlet mer om distriktspolitikk, om man kan måle helsegevinst av et OL og om argumentene som drepte Tromsø-planene også bør ta livet av planene om et OL til Oslo enn om OL. Jeg har ennå ikke gjort meg opp noen mening om jeg ønsker OL til Oslo i 2022 eller ikke. Jeg skal prøve å bestemme meg før folkeavstemningen i september. For at jeg skal helle i positiv retning ønsker jeg meg mer engasjement og entusiasme i fremleggelsen av det som skal/kan bli nasjonens neste store milepæl. Det vi til nå har sett er byfornyingsplaner og konsulentrapporter som viser slett kunnskap om hva OL handler om. OL handler om internasjonal politikk, om idrettspolitiske grep som samler en nasjon og om å tillate seg å ha urealistiske målsettinger på hele verdens vegne. Blir dette for byråkratisk er det ingen som vil ha det, selv ikke de som er for.

Tredelt kritikk. Jeg har tre hovedinnvendinger mot analysen (i den grad man kan kalle det en analyse). Jeg deler disse, ikke for å slå beina under OL-søknaden, men som et konstruktivt bidrag til debatten om hva et OL til Oslo kan og bør ta med i vurderingene.

Alle skal med? I analysen  står det flere ganger at dette er et arrangement for hele Norge og at man ikke må se på dette som et arrangement som kun varer i 16+10 dager. I ordskiftet mellom rivaler i idretten og i politikken er ikke dette så lett å få øye på. I krangelen om hvor i Norge man trenger flest idrettshaller blir alle tapere. Derfor burde de som planlegger OL til Oslo ikke kun låse seg fast i hvilke anlegg som er mest drivverdige i Oslo under og etter OL, men også vurdere hvordan idretts-Norge kan bidra til syv år med OL-forberedelser i hele landet. Dette kan for eksempel kombineres med toppidrettssatsingen. I forkant av OL i London ble det arrangert mange treningsleire rundt om i hele Storbritannia på nyoppussede anlegg og med potensielle britiske deltagere under OL. Det ble også arrangert treningsleire med utøvere fra andre land. Det førte til oppgradering av anlegg også utenfor London, det gjorde at idrettsstjerner viste seg frem for vanlige folk på andre steder enn der OL skulle arrangeres og det aktiviserte den lokale idretten på disse plassene. Jeg ser ingen slike tanker i analysen til byrådet i Oslo. Hvorfor ikke? På kort sikt er dette kanskje et litt dyrere alternativ, men på lang sikt vil det (sannsynligvis) gi større samfunnsøkonomisk effekt. Det vil i hvert fall skape mer entusiasme, forutsatt at dette ikke blir presentert eller oppfattet som almisser ti de som ikke får arrangere lekene.

Internasjonalt engasjement? De gangene Pierre de Coubertin nevnes i dokumentet refereres det samtidig til fred og menneskerettigheter. Men det finnes ingen refleksjoner om hva dette kan bety for Oslo. Norge liker å kalle seg fredsnasjon og har kanskje verdens fremste idrettsbistand. Ved å bruke OL som en arena for å fremme norsk idrett (kanskje mer den norske idrettsmodellen enn vinteridrett) vil det gi andre samfunnsgevinster enn 2000 ekstra hotellovernattinger i Oslo og flere varme dusjer til nybakte studenter i årene etter lekene. Britene satt i gang det de kalte International Inspiration-program som skulle engasjere til internasjonalt idrettsbistand i forkant av London-OL (faktisk mener Sebastian Coe at det var dette programmet som gjorde at de vant kampen om OL). Det er vanskelig å måle effekten av dette arbeidet, men å kalkulere inn internasjonalt engasjement som en del av analysen burde vært gjort. Samfunnsansvar blir stadig viktigere, også for de som søker OL. Jeg kjenner flere som kan gi råd om dette…

Slett om sikkerhet. Det absolutt sletteste punktet i analysen er delen om sikkerhet og beredskap. At man anslår at det kan komme ”unorske” sikkerhetstiltak i forbindelse med et OL til Oslo blir nesten komisk. Dette er posten alle OL-arrangører bommer grovest på. Det er også på dette punktet byrådet i Oslo er mest vag når det gjelder kostnadsberegninger. Torino i 2006 brukte ca 8 mrd kroner på sikkerhet, Vancouver 2010 litt mindre. Oslo vil mest sannsynlig få høyere kostnader en disse. Det er tre grunner til det.

22. juli-syndromet. Det ene er det jeg vil kalle 22. julisyndromet. Og da snakker jeg ikke bare om nye Ipader til alle polititjenestemenn i Oslo. Et OL til Oslo vil sette fart på debatten om å oppfylle alle sikkerhetsforanstaltningene som er påpekt i alle rapportene etter 22. juli. Utløser OL-søknaden oppgradering av sikkerheten til Norge må man vurdere om dette er en OL-kostnad eller ikke. Faren med at det knyttes til OL er at tiltakene blir overdimensjonert. Da kommer kostnadssprekken.

Games in the Capital. For det andre vil OL være i en hovedstad. Hovedsteder har flere sårbare steder å forsvare enn bygder i alpene eller på innlandet. Det gjør at sikkerhetsnivået blir høyere sammenlignet med andre steder som har hatt lekene før.

Økt sikkerhet. For det tredje viser utviklingen i OL at man forlanger stadig høyeregrad av sikkerhet - det olympiske stressyndrom (både som arrangør, IOC og de som deltar). Ved de siste store idrettsarrangementer i Europa har man suspendert Schengen-samarbeidet, innført flyfrie soner og hatt NATO-styrker i beredskap i tilfelle terrorangrep. Det er ingen grunn til å tro at Oslo 2022 blir skånet fra denne opprustningsspiralen. Hvordan kalkulerer de samfunnsøkonomiske kostnadene av dette? Kanskje er det OL Norge trenger for å teste beredskapen for å få samkjørt sikkerhetstjenestene i Norge? Eller vil et OL bidra til et samfunn med for mye fokus på sikkerhet?

Navletåke. Jeg syns den samfunnsøkonomiske analysen er navlebeskuende og tåkelegger enn del av de sentrale temaene som bør være med i et OL-regnskap. Ta disse på alvor, så skal jeg seriøst vurdere om jeg skal ligge i telt under OL-femmila i Kollen i 2022.

1 kommentar:

Håkon sa...

Godt skrevet.

Hele prosessen virker litt 'oi oi hadde det ikke vært morsomt med olympiske leker i byen dere, heisann'