Godt for noe? Kan Paralympics bidra til at funksjonshemmede får det bedre? Og bør Paralympics være et nasjonalt satsingsområde?
Paralympisk historie. Paralympiske leker har blitt holdt siden 1960, men det var først i Seoul 1988 at man begynte å holde Paralympics i samme by som OL. Ideen om leker for funksjonshemmede kom etter 2. verdenskrig som et tiltak for å aktivisere krigsinvalide. Paralympics har vokst i omfang siden Roma-lekene i 1960. I 1960 deltok 400 utøvere fra 23 nasjoner. I Athen 2004 deltok ca. 3800 utøvere fra 136 nasjoner, og i Beijing Paralympics deltok ca. 4000 utøvere fra 148 nasjoner. Dette er med andre ord et megaarrangement.
Arrangementssuksess. Paralympics er i dag et elitestevne på lik linje med OL, og kinesiske myndigheter har lagt mye prestisje i et vellykket Paralympics. Både på arrangør- og på deltakersiden. Arrangementsmessig har det vært en suksess, selv om mediedekningen i Norge og andre vestlige land ikke gir inntrykk av det. Hvem ropte på positive menneskerettighetssaker før OL?
Kinesiske tiltak. I forkant av Paralympics satte kinesiske myndigheter i gang flere tiltak for å bedre tilgjengeligheten for funksjonshemmede i forbindelse med OL/Paralympics. En grunn til det er at tiltakene var et krav fra IOC, en annen er at funksjonshemmede har større aksept i Kina i dag enn før. Av forbedringstiltak ble det blant annet bestemt at alle nye bygg over seks etasjer skulle ha heis. Nye t-banestasjoner skulle også utrustes med heis. Men ikke alle intensjoner har blitt fulgt opp, og gamle hus og t-banestasjoner har ikke blitt oppgradert. Fortau tilpasset rullestolbrukere og blinde har i tillegg blitt brukt som parkeringsplasser for den stadig voksende kinesiske bilparken. Det kan også virke som om det bare var byer der man ventet stort innrykk av utlendinger som fikk mest midler til å utbedre forholdene for funksjonshemmede, og at mer fjerntliggende områder ikke ble prioritert. Man kan i den sammenheng selvfølgelig spørre om hvem som nyter godt av disse forbedringene?
Ut av skapet. Men det er ikke bare tilgjengeligheten som har vært en utfordring for de vel 83 millioner kineserne som lever med en funksjonshemning eller de funksjonshemmede som var i Kina i forbindelse med OL og Paralympics. Funksjonshemmede har lav status i Kina, og mange kinesere med funksjonshemning holder seg enten frivillig inne fordi de ikke takler alle fordommene mot dem, eller blir holdt inne av sine verger eller ”hjelpere” fordi de ønsker å ”skåne” funksjonsfriske for synet av funksjonshemmede. Dette er ikke bare et problem for Kina, men er utbredt i hele Asia. På den måten kan Paralympics bidra til at flere funksjonshemmede ”kommer ut av skapet” – bokstavlig talt.
Medaljegrossister. Til tross for at funksjonshemmede historisk sett har hatt lav status i Kina, har kinesiske myndigheter statset stort på idrett for funksjonshemmede og lagt stadig mer prestisje i å gjøre det bra på utøversiden i Paralympics. Det viser en gjennomgang av medaljeoversikten fra Paralympics i 1988 og 2008. I 1988 vant kineserne 41 medaljer (16 gull, 17 sølv og 8 bronse) og havnet på 15. plass på nasjonsrankingen, mens de i Athen 2004 kom på suveren førsteplass på rankingen med 141 medaljer (63 gull, 46 sølv og 32 bronse). I sitt eget Paralymics var kineserne helt overlegne med totalt 211 medaljer (89 gull, 70 sølv og 52 bronse). Vi får håpe at denne innsatsen kan øke statusen til funksjonshemmede i Kina.
Amerikansk forfall. Sammenlikner vi med USA – slik kineserne gjør, særlig når de gjør det bedre enn amerikanerne – har USAs posisjon som den dominerende nasjonen i Paralympics for lengst smuldret bort, selv om de i år kom på 3. plass. I årets amerikanske tropp – som har et sterkt innslag av krigsveteraner fra Irak og Afghanistan – har det vært sterk misnøye med finansieringen av den amerikanske satsingen på Paralympics. Tre utøvere har til og med gått til søksmål mot den amerikanske olympiske komité for diskriminering. De mener at de bør ha like gode stipendordninger og bonusavtaler som utøverne i OL. Storbritannia og Canada er to gode eksempler på likebehandling av utøvere i OL og Paralympics. Storbritannia kom på 2. plass på medaljestatistikken (både gull og totalt antall medaljer) i Beijing. Canada kom på en 7. plass med 19 gullmedaljer. Canada – som er det eneste vertslandet som ikke har vunnet gull i eget OL (Montreal 1976 og Calgary 1988) – er på den måten et foregangsland i paralympisk sammenheng. Det gir håp om klatring på medaljetabellen i London Paralympics 2012. Sør-Afrika derimot er et eksempel på at markedet ser nytten i å sponse idrett for funksjonshemmede. Sør-Afrika kom på 6. plass på medaljestatistikken.
OL og Paralympics. Nasjonalismen blir stadig mer framtredende i OL. At 204 av 205 mulige OL-nasjoner deltok i årets OL, er et signal om det (bare Brunei uteble fra lekene fordi de ikke hadde sendt inn akkrediteringspapirer i tide...). Dette faktum har fått stadig flere idrettsledere og politikere til å rope på statlig hjelp for å kunne hevde seg i det gode selskap. At Cato Zahl Pedersen i Norge krever mer penger i så måte er ikke overraskende. Men at amerikanerne gjør det, overrasker flere. USA var den eneste deltakernasjonen i årets OL som ikke fikk en krone i statlig støtte. Kinesernes OL-innsats var helfinansiert av det kinesiske regimet. Den samme trenden ser vi i Paralympics. Stadig flere nasjoner ønsker å hevde seg i disse lekene, og nasjoner med sterk statlig støtte gjør det best.
Statlig engasjement. Siden sponsormarkedet er dramatisk mye bedre for funksjonsfriske, vil det å hevde seg i Paralympics kreve mer målrettet innsats og økt statlig støtte. For at man skal hevde seg i Paralympics, trenger man toppidrettsmentaliteten på samme måte som i forbindelse med OL. At Kina topper medaljestatistikken (både med hensyn til antall gull og totalt antall medaljer) under årets leker – og på den måten følger opp suksessen fra Athen Paralympics – er et tydelig signal om det.
Paralympics fremmer funksjonshemmedes situasjon? Men selv om det ikke er en direkte sammenheng mellom generell behandling av funksjonshemmede og suksess i Paralympics – slik tilfellet Kina viser – kan Paralympics bidra til at den generelle situasjonen for funksjonshemmede i land der disse har lav status, forbedres. Dette er kanskje en klassisk høna-og-egget-problematikk, men som i mange andre sammenhenger trenger funksjonshemmede både gode forbilder OG økte bevilgninger for å kunne rekruttere flere og hevde seg i store mesterskap.
Medias rolle. Her tror jeg også media spiller en viktig rolle. Jeg vil hevde at Paralympics er en av de viktigste enkeltbegivenhetene i Kina det siste tiåret som setter søkelyset på funskjonshemmedes situasjon. Lekene setter et positivt søkelys på en undervurdert og nedvurdert minoritetsgruppe. Derfor er det så rart at vi ikke har sett mer av dem på tv, og at menneskerettighetsorganisasjoner ikke har brukt mer tid på Paralympics. Det er med andre ord flere aktører som må ta seg selv i nakken for å gi idrett for funksjonshemmede et bedre innhold og for å heve statusen til en nedvurdert og undervurdert gruppe idrettsutøvere.
Paralympisk historie. Paralympiske leker har blitt holdt siden 1960, men det var først i Seoul 1988 at man begynte å holde Paralympics i samme by som OL. Ideen om leker for funksjonshemmede kom etter 2. verdenskrig som et tiltak for å aktivisere krigsinvalide. Paralympics har vokst i omfang siden Roma-lekene i 1960. I 1960 deltok 400 utøvere fra 23 nasjoner. I Athen 2004 deltok ca. 3800 utøvere fra 136 nasjoner, og i Beijing Paralympics deltok ca. 4000 utøvere fra 148 nasjoner. Dette er med andre ord et megaarrangement.
Arrangementssuksess. Paralympics er i dag et elitestevne på lik linje med OL, og kinesiske myndigheter har lagt mye prestisje i et vellykket Paralympics. Både på arrangør- og på deltakersiden. Arrangementsmessig har det vært en suksess, selv om mediedekningen i Norge og andre vestlige land ikke gir inntrykk av det. Hvem ropte på positive menneskerettighetssaker før OL?
Kinesiske tiltak. I forkant av Paralympics satte kinesiske myndigheter i gang flere tiltak for å bedre tilgjengeligheten for funksjonshemmede i forbindelse med OL/Paralympics. En grunn til det er at tiltakene var et krav fra IOC, en annen er at funksjonshemmede har større aksept i Kina i dag enn før. Av forbedringstiltak ble det blant annet bestemt at alle nye bygg over seks etasjer skulle ha heis. Nye t-banestasjoner skulle også utrustes med heis. Men ikke alle intensjoner har blitt fulgt opp, og gamle hus og t-banestasjoner har ikke blitt oppgradert. Fortau tilpasset rullestolbrukere og blinde har i tillegg blitt brukt som parkeringsplasser for den stadig voksende kinesiske bilparken. Det kan også virke som om det bare var byer der man ventet stort innrykk av utlendinger som fikk mest midler til å utbedre forholdene for funksjonshemmede, og at mer fjerntliggende områder ikke ble prioritert. Man kan i den sammenheng selvfølgelig spørre om hvem som nyter godt av disse forbedringene?
Ut av skapet. Men det er ikke bare tilgjengeligheten som har vært en utfordring for de vel 83 millioner kineserne som lever med en funksjonshemning eller de funksjonshemmede som var i Kina i forbindelse med OL og Paralympics. Funksjonshemmede har lav status i Kina, og mange kinesere med funksjonshemning holder seg enten frivillig inne fordi de ikke takler alle fordommene mot dem, eller blir holdt inne av sine verger eller ”hjelpere” fordi de ønsker å ”skåne” funksjonsfriske for synet av funksjonshemmede. Dette er ikke bare et problem for Kina, men er utbredt i hele Asia. På den måten kan Paralympics bidra til at flere funksjonshemmede ”kommer ut av skapet” – bokstavlig talt.
Medaljegrossister. Til tross for at funksjonshemmede historisk sett har hatt lav status i Kina, har kinesiske myndigheter statset stort på idrett for funksjonshemmede og lagt stadig mer prestisje i å gjøre det bra på utøversiden i Paralympics. Det viser en gjennomgang av medaljeoversikten fra Paralympics i 1988 og 2008. I 1988 vant kineserne 41 medaljer (16 gull, 17 sølv og 8 bronse) og havnet på 15. plass på nasjonsrankingen, mens de i Athen 2004 kom på suveren førsteplass på rankingen med 141 medaljer (63 gull, 46 sølv og 32 bronse). I sitt eget Paralymics var kineserne helt overlegne med totalt 211 medaljer (89 gull, 70 sølv og 52 bronse). Vi får håpe at denne innsatsen kan øke statusen til funksjonshemmede i Kina.
Amerikansk forfall. Sammenlikner vi med USA – slik kineserne gjør, særlig når de gjør det bedre enn amerikanerne – har USAs posisjon som den dominerende nasjonen i Paralympics for lengst smuldret bort, selv om de i år kom på 3. plass. I årets amerikanske tropp – som har et sterkt innslag av krigsveteraner fra Irak og Afghanistan – har det vært sterk misnøye med finansieringen av den amerikanske satsingen på Paralympics. Tre utøvere har til og med gått til søksmål mot den amerikanske olympiske komité for diskriminering. De mener at de bør ha like gode stipendordninger og bonusavtaler som utøverne i OL. Storbritannia og Canada er to gode eksempler på likebehandling av utøvere i OL og Paralympics. Storbritannia kom på 2. plass på medaljestatistikken (både gull og totalt antall medaljer) i Beijing. Canada kom på en 7. plass med 19 gullmedaljer. Canada – som er det eneste vertslandet som ikke har vunnet gull i eget OL (Montreal 1976 og Calgary 1988) – er på den måten et foregangsland i paralympisk sammenheng. Det gir håp om klatring på medaljetabellen i London Paralympics 2012. Sør-Afrika derimot er et eksempel på at markedet ser nytten i å sponse idrett for funksjonshemmede. Sør-Afrika kom på 6. plass på medaljestatistikken.
OL og Paralympics. Nasjonalismen blir stadig mer framtredende i OL. At 204 av 205 mulige OL-nasjoner deltok i årets OL, er et signal om det (bare Brunei uteble fra lekene fordi de ikke hadde sendt inn akkrediteringspapirer i tide...). Dette faktum har fått stadig flere idrettsledere og politikere til å rope på statlig hjelp for å kunne hevde seg i det gode selskap. At Cato Zahl Pedersen i Norge krever mer penger i så måte er ikke overraskende. Men at amerikanerne gjør det, overrasker flere. USA var den eneste deltakernasjonen i årets OL som ikke fikk en krone i statlig støtte. Kinesernes OL-innsats var helfinansiert av det kinesiske regimet. Den samme trenden ser vi i Paralympics. Stadig flere nasjoner ønsker å hevde seg i disse lekene, og nasjoner med sterk statlig støtte gjør det best.
Statlig engasjement. Siden sponsormarkedet er dramatisk mye bedre for funksjonsfriske, vil det å hevde seg i Paralympics kreve mer målrettet innsats og økt statlig støtte. For at man skal hevde seg i Paralympics, trenger man toppidrettsmentaliteten på samme måte som i forbindelse med OL. At Kina topper medaljestatistikken (både med hensyn til antall gull og totalt antall medaljer) under årets leker – og på den måten følger opp suksessen fra Athen Paralympics – er et tydelig signal om det.
Paralympics fremmer funksjonshemmedes situasjon? Men selv om det ikke er en direkte sammenheng mellom generell behandling av funksjonshemmede og suksess i Paralympics – slik tilfellet Kina viser – kan Paralympics bidra til at den generelle situasjonen for funksjonshemmede i land der disse har lav status, forbedres. Dette er kanskje en klassisk høna-og-egget-problematikk, men som i mange andre sammenhenger trenger funksjonshemmede både gode forbilder OG økte bevilgninger for å kunne rekruttere flere og hevde seg i store mesterskap.
Medias rolle. Her tror jeg også media spiller en viktig rolle. Jeg vil hevde at Paralympics er en av de viktigste enkeltbegivenhetene i Kina det siste tiåret som setter søkelyset på funskjonshemmedes situasjon. Lekene setter et positivt søkelys på en undervurdert og nedvurdert minoritetsgruppe. Derfor er det så rart at vi ikke har sett mer av dem på tv, og at menneskerettighetsorganisasjoner ikke har brukt mer tid på Paralympics. Det er med andre ord flere aktører som må ta seg selv i nakken for å gi idrett for funksjonshemmede et bedre innhold og for å heve statusen til en nedvurdert og undervurdert gruppe idrettsutøvere.
