Europeiske idrettsdager

EU og norsk idrettspolitikk. Idrettspolitikk får en stadig større plass i EUs politikk. Det har stor betydning for norsk idrettspolitikk. Det er særlig helse og fysisk aktivitet som står sentralt i EU, men også kampen mot doping og trafficking av unge idrettsutøvere er viktig. For at Norge skal holde seg oppdatert på det som skjer på det idrettspolitiske området i EU og ha håp om å kunne være med i politikkutformingen på dette området i EU er det viktig at Idrettsnorge og norske myndigheter har en målbevisst strategi overfor EUs idrettspolitikk.

Konsekvenser for norsk idrett. I dag er det medlemslandene i EU som har ansvaret for idrettspolitikk. Allikevel har EU i lengre tid arbeidet med å inkludere idrett i traktatene, og i dag ønsker Europakommisjonen å ta med en egen artikkel om idrett i Lisboa-traktaten (Kapittel XI, §149 og §150). Etablering av en Hvitebok om idrett (White Paper on Sport, WPS) er et tegn på økt fokus på idrett i EU, og implementering av deler av WPS er allerede i gang. EUs WPS definerer fire satsningsområder for EU: 1) idrettens samfunnsmessige betydning; 2) idrettens økonomiske dimensjon; 3) idrettens organisering; og 4) sosial dialog (kontakt mellom EU og ikke-statlige organisasjoner/forbund). Det er EUs Sport Unit som ligger under Europakommisjonen som har hatt ansvaret for å utarbeide WPS.

EUs satsing på overnasjonalt idrettssamarbeid vil få indirekte og direkte konsekvenser for norsk idrett og for Norges forhold til EU. Det er derfor viktig at Idrettsnorge og norske myndigheter er oppdatert på utviklingen og kjenner denne godt. EUs idrettspolitikk kan i Norge få konsekvenser for arbeidsretten til idrettutøvere, det norske spillmonopolet, antidopingarbeidet, og for norsk tilknytning til EUs utdannings- og kulturprogram. For å nevne noe.

Ikke-medlemskap. I november 2008 møttes medlemslandenes ministre for idrettspolitikk, ledere for medlemslandenes idrettsorganisasjoner og representanter for de største idrettsforbundene i Biarritz, Frankrike for å diskutere viktigheten av og målsettingen med EUs idrettspolitikk. På disse møtene var det ingen representanter fra norske myndigheter. Norges Idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF) var opprinnelig ikke invitert og fikk innledningsvis avslag på en forespørsel om å delta. Men gjennom møter og seminarvirksomhet ved idrettens EU-kontor i Brüssel, lyktes det NIF å komme i kontakt med to representanter fra Europakommisjonens Sport Unit. Disse åpnet etter omfattende korrespondanse med NIF for at to representanter kunne få delta på forumet. EU planlegger tilsvarende forum hvert år som en del av dialogen mellom EU og ikke-statlige organisasjoner (satsningsområde 4 i WPS). Det var mange på forumet som hadde vanskelig med å forstå hvorfor NIF var tilstede siden Norge ikke er medlem av EU.

Utfordringer. Etter en rundtur i Brüssel i forrige uke (Kulturkomiteen i Europaparlamentet, Europakommisjonens Sport Unit, den norske EU-delegasjonen, den finske EU-delegasjonen, Den europeiske komités (EOCs) lobbykontor og EFTA-sekretariatet) er det tydelig at Norge står overfor store utfordringer med hensyn til EUs idrettspolitikk, samtidig som Norge har mange muligheter til innflytelse. Utfordringene dreier seg i hovedsak om å få oversikt over hva som foregår av idrettspolitikk i EU og hvilke konfliktlinjer som finnes i EU på forskjellige idrettspolitiske områder. Når det gjelder idrett og helseprosjekter er for eksempel Slovenia, Tyskland, Frankrike og Finland pådrivere, mens Sverige og Finland er pådrivere for å bevare spillmonopolet. For å nevne noen eksempler. Disse landene har jobbet mye med disse problemstillingene, men dette er ikke godt kjent i Norge. Samtidig etterlyser for eksempel Finland norsk engasjement i europeisk spillpolitikk. Videre sitter det ingen med idrett som hovedansvarsområde i den norske EU-delegasjonen. For at man skal kunne følge med på det som skjer i EU kan det være en idé å sende en person dit for å oppdatere seg på situasjonen i EU og for å gi signaler tilbake til Norge om hva man bør gjøre på dette området.

Muligheter. På den andre siden har Norge muligheter for å påvirke idrettspolitikken i EU. Dette er et nytt felt for EU og siden idrett ikke er en del av den offisielle politikken til EU er det ikke satt av store ressurser til å drive idrettspolitikk før Lisboa-traktaten trer i kraft – hvis den i det hele tatt gjør det…. Samtidig hoper arbeidsmengden for dem som jobber i EUs Sport Unit. Sport Unit har kommet i en veldig spesiell situasjon siden Europaparlamentet doblet budsjettforslaget til Sport Unit fra 3 til 6 millioner Euro. Der i gården vet man rett og slett ikke hva man skal bruke pengene på! Det betyr at de er svært interessert i å få gode innspill på hvordan de skal jobbe med forskjellige idrettsrelaterte spørsmål og hvor de skal sette inn ressursene de nå rår over. Videre vil det med en gang idrett blir et offisielt satsningsområde for EU bli frigjort større ressurser til målrettede tiltak og forskningsprosjekter. Helse- og bistand vil da være satsingsområder. Jo tidligere Norge er på banen i EU på dette området jo større sjanse er det for at Norge kan nyte godt av disse midlene.

Økt fokus på idrett og helse. Det siste året har Kultur- og kirkedepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Kunnskapsdepartementet i Norge tatt til orde for mer satsning på fysisk aktivitet, blant annet for å bedre norsk helse og for å gi en mer meningsfylt skolehverdag. I statsbudsjettet for 2009 er det satt av 10.5 millioner kroner til helse og idrett og regjeringen har varslet mer penger til tiltak for fysisk aktivitet. NIF har i sitt Idrettspolitiske dokument (2007-2011) uttrykt målsettinger om å synliggjøre sin rolle som samfunnsaktør og å gi sitt bidrag til en positiv samfunnsutvikling. NIF vil bidra til å forbedre norsk folkehelse gjennom blant annet et allsidig og godt aktivitetstilbud i idrettslagene. NIF vil derfor være en naturlig partner og bidragsyter i initiativet fra norske myndigheter. En oppfølging av målsettingene i St. melding nr. 16 (2002-2003) Resept for et sunnere Norge, kap. 4.1 ”Folk i bevegelse” er et godt utgangspunkt for et slikt samarbeid.

Medlemsstater i front. Siden 2006 har Europakommisjonen lagt stadig større vekt på fysisk aktivitet for å bedre EU-borgernes helse, blant annet ved å fokusere på fedmeproblematikken. Helseaspektet har en sentral plass i EUs WSP og mange av helsetiltakene som lanseres er basert på medlemsstaters nasjonale planer for helse og fysisk aktivitet. Frankrike, Tyskland, Slovenia, Storbritannia, Luxembourg og Finland har utarbeidet helseplaner med fokus på fysisk aktivitet. Flere medlemsland og Europakommisjonen har kommet lenger enn Norge i arbeidet med å koble idrett og helse.

Finland i tet. Av de nordiske landene er det særlig Finland som har vært en pådriver for at EU skal etablere en egen idrettspolitikk, men det er også ventet at Sverige vil spille en sentral rolle i EU på dette feltet i årene framover, både fordi Sverige vil ha formannskapet i EU når Lisboa-traktaten eventuelt skal undertegnes i slutten av 2009 og fordi Sverige vil være vertskap for det neste toppmøte mellom EUs sportsministre i siste halvdel av 2009. Det vil være naturlig at norske myndigheter og NIF holder kontakten med de nordiske landene i EU med hensyn til idrettspolitikk.

Idrettens nytteverdi. Idrettens nytteverdi får stadig mer plass i EU og Norge. Det er viktig at vi i Norge både følger med på hva som skjer i EU på området idrettspolitikk og at både norske myndigheter og norsk idrett seg av de mulighetene som finnes på dette området i EU. Dette er viktig uansett om Norge er medlem av EU eller ikke.

Obamas nye fotball

Den kjernefyiske ballen. Det er mange ting Barack Obama må sette seg inn i og tenke over som ny president. Selv om Obama er svært interessert i basketball er det en spesiell type fotball som han får ansvar for i årene som kommer – ”den kjernefysiske fotballen”.

Drop-kick. De fleste vet at den amerikanske presidenten alltid har med seg en svart koffert som inneholder manualen til USAs kjernevåpenarsenal og som gir presidenten retningslinjer for hvordan han kan sette i gang et kjernefysisk angrep. Men færre vet at koffertens kjælenavn er ”den kjernefysiske fotballen” (”nuclear football”). Den kjernefysiske fotballen ble utviklet av Kennedy-administrasjonen i kjølvannet av Cuba-krisen i 1962. Kjælenavnet fikk den fordi en tidligere versjon av USAs kjernefysiske plan (Single Integrated Operational Plan, SIOP), som ble utviklet under president Eisenhower, hadde kodenavnet ”dropkick”. ”Dropkick” er et begrep fra amerikansk fotball og betyr at man skyter ballen etter at den har sprettet i bakken en gang.

Slam dunk. I amerikansk utenrikspolitikk er nok basketballmetaforen brukt opp etter at tidligere CIA-sjef George Tenet sa til navnebror Bush at opplysningene om Saddam Husseins kjernefysiske våpen var en ”slam dunk”. Men så viste det seg at Saddam ikke hadde kjernefysiske våpen. Derfor bør Obama være forsiktig med å ty til basketballspråket når han skal snakke om amerikansk krigføring.

Gult kort. Vi får håpe at Obama må bruke kreftene på andre ting enn å bruke manualen i den svarte kofferten. Og om han skulle se seg nødt til å kikke ned i den får vi håpe at manualen åpner for mange gule kort før noen spretter ballen i bakken for ham...

Lykke til som ny president, Obama!

Money, money eller Mamma Mia!?

Ambivalens. Som engasjert pappa i fotballgruppa til Bøler IF – i Oslo – og som spesialrådgiver i Norges Idrettsforbund og med i gruppa som skal sørge for at hele Idrettsnorge skal nyte godt av Norsk Tippings nye grasrotsandel er jeg i disse dager i en lei klemme.

Grasrotandelen. Norsk Tippings nye grasrotsandel er en ny måte å finansiere lokale idrettslag og kulturelle organisasjoner på. Grasrotsandelen betyr at Norsk Tipping betaler ca. 5% av tippernes innsats til et lag eller organisasjon som tipperen selv velger. Grasrotsandelen er en ekstrapott som Norsk Tipping legger på tipperens innsats og den går ikke utover spillerens innsats eller eventuell gevinst. Men det er en begrensing – lokallaget må være registrert i det nye Frivillighetsregisteret i Brønnøysund for at spilleren skal kunne gi sin grasrotandel til sin utvalgte forening eller klubb.

1. marstog? Ordningen starter 1. mars, men den har tilbakevirkende kraft fra 1. januar. Det betyr at spilleren allerede i dag i prinsippet kan velge klubb eller forening han/hun vil støtte. Men skal klubben i ditt hjerte få sin grasrotandel fra det du har spilt i hele år bør spilleren allerede 1. mars krysse av for sin utvalgte klubb eller forening!

Konkurranse. For Norges Idrettsforbund er det viktig at alle medlemmene blir gjort kjent med ordningen og at alle juridiske enheter – som det heter på fagspråket – registrerer seg så raskt som mulig. I en viss grad konkurrerer Idrettsnorge med andre deler av Frivillighetsnorge, som musikkorps, jazzklubber og kor. Så langt er det få som er registrert i Frivillighetsregisteret. Det kan skyldes to ting – at lokallag ikke har registrert seg og/eller at Brønnøysundregisteret ikke har behandlet registreringen. I Oslo-områder er det i dag (9. januar 2009) kun 12 idrettsklubber som er registrert mot 3 kulturforeninger. I Oslo er altså idretten i tet – for å bruke en idrettsmetafor.

Bølerpatriot. For meg som Bølerpatriot er det viktig at vi får mer penger enn våre konkurrenter i vårt nærområde. Det vil gi Bøler et økonomisk forsprang og større selvtillitt. I dag er det kun Oppsal av Bølers konkurrenter som ligger i Brønnøysunds frivillighetsregister. Når det gjelder Bølers lokale maktposisjon får jeg håpe at idrettsklubbene på Lambertseter, Rustad, Abildsø, Manglerud og Tveita ikke skjønner hvordan de skal registrere seg i Frivillighetsregisteret. Da unner jeg heller Bøler og Nøklevann musikkorps noen grasrotskroner!

En ny generasjon idrettsutøvere

Bredde versus elite. I Norge er mange bekymret for balansen mellom elite og bredde. Diskusjonen går mellom dem som mener elite skaper bredde og dem som mener det motsatte. Et sentralt spørsmål i denne debatten er om tidlig spesialisering gjør at du kun dyrker fram ”idrettsbroilere” og at man på den måten skyver de mindre talentfulle ut av idretten. Med andre ord at vi fostrer fram noen få idrettskjendiser og at grasrotstilnærmingen til idrett forsvinner. Dette er også problemstillinger vi finner igjen i andre land. New York Times har de siste dagene skrevet om dette, og her finner vi to helt forskjellige retninger i amerikansk idrett.

Gentesting av barn. I Boulder, Colorado tilbyr et firma gentesting av barn for å finne ut hvilken idrettsgren de har anlegg for å bli god i. For mange foreldre er kartlegging av et slikt gen av interesse fordi det kan åpne veien for sportsstipender og utdanning på amerikanske universiteter. Men kan man finne et slikt gen? Kritikerne av slik testing sier at dette enten er uetisk eller at slik testing er svindel, eller begge deler. De etiske aspektene ved slik testing må diskuteres – også i Norge. Denne diskusjonen må også knyttes til den siste generasjonen doping – gendoping, og den bør omfatte flere enn de som deltar i idrett. Genforskning i idretten gir assosiasjoner til mellomkrigstidens raseforskning. Spørsmålet er om raseforskningen er på vei tilbake i ny drakt og at idretten (igjen) blir den fremste testarenaen.

Fra gener til nye grener. Men det er håp for de sportsgenløse – også i USA. Idrett som ikke er organisert av amerikanske universiteter, men av studenter og andre frivillige, er i sterk utvikling i USA. Den profesjonelle universitetsidretten blir organisert av National Collegiate Athletic Association (NCAA) og National Association of Intercollegiate Athletics (NAIA). Idrettene organisert under disse paraplyene møter konkurranse på to fronter fra grasrotsidretten. På den ene siden blir det etablert ligaer i de samme idrettene som NCAA og NAIA organiserer. På den annen side etableres det konkurranser i alternative idretter. Av idretter som er i sterk vekst på grasrotplanet er volleyball, fotball og tennis – av de etablerte idrettene - og brasiliansk kampsport, abborfiske og ballroom-dansing – av de mindre etablerte idrettene. Det som kjennetegner den nye grasrotsbevegelsen er at den får liten eller ingen støtte fra universitetene eller fra det offentlige, at dugnader og frivillig innsats sørger for at konkurranser holdes og lag opprettholdes, og at det er kontingentbasert.

Vekst uten veksthormoner. Det er flere grunner til denne veksten. Én viktig grunn er at flere amerikanere går på universitet enn tidligere og at universitetene derfor ikke greier å tilfredsstille behovet til den økte studentmassen – verken innenfor de tradisjonelle idrettene eller i idretter som man ikke finner innenfor universitetssystemet. En annen grunn er at mange studenter ønsker å styre etter egne regler og prinsipper og ikke etter regler som er rigide (må man for eksempel være med på hver trening for å spille på laget?) eller som har for stort innslag av kommersialisering (kan vi velge et annet draktmerke?). Finanskrisen kan også ha spilt inn på dette området. Finanskrise har ført til mindre penger til universitetsidrettene og til nedlegging og nedprioritering av flere idretter. Dette har skapt et ”marked” for alternative måter å organisere idretten på.

Genmangel. Den kanskje viktigste årsaken til denne oppblomstringen er at ikke alle har et utpreget sportsgen, men kun er glad i å drive idrett på et nivå man behersker og som lar seg kombinere med annen aktivitet - for eksempel studier. Fortsetter grasrotsbevegelsen å vokse kan støttespillerne til gentesting av barn få sterk motstand i USA. I tillegg kan nordmenn som ønsker å slå et slag for breddeidretten henvise til grasrotbevegelsens økende styrke i USA. Ikke verst bare det.

Æres den som æres bør…

Arven fra Beijing-OL. I forkant av OL i Beijing var det to temaer som gikk igjen. Det ene var om man kan skille politikk og sport og det andre om hvilke kriterier som må gjelde for å tildele OL. Beijing-OL viste tydelig at OL og politikk hører sammen uansett hvor mye IOC prøvde å sette en skillelinje. Det andre var om leker skal gis til et autoritært land for å bidra til demokratisering i landet eller om man først skal gi lekene når demokratiske minstestandarder er på plass.

Tre temaer. Den siste generalforsamlingen i den europeiske olympiske komité (EOC) viser at disse problemstillingene fortsatt er aktuelle. Tre begivenheter viser det.

Flytte Sotsji-OL? For det første foreslo den georgiske delegasjonen at OL i 2014 i Sotsji måtte flyttes blant annet med argumentet om at georgiske myndigheter ikke kan garantere for sikkerheten til befolkningen i Abkhasia, en russiskkontrollert del av Georgia ikke langt unna den russiske OL-byen. Det er blant annet her russiske ”fredstyrkene” er plassert. Dette forslaget ble blankt avvist. Men det viser allikevel at OL er en arena for internasjonale konflikter. Det som skiller denne situasjonen fra tidligere OL er at konflikten utspiller seg i forbindelse med et vinter-OL. Det har ikke skjedd før. I hvert fall ikke på dette nivået.

Obama på banen. For det andre viste den amerikanske søkerkomiteen fram en hilsen fra Barack Obama der han snakker varmt om de olympiske idealer og uttrykker sin støtte til Chicagos OL-kandidatur i 2016. Det er usikkert hvordan en slik høyprofilert støtte så tidlig i prosessen vil slå ut, men det viser i all tydelighet at den amerikanske søkerkomiteen legger mye vekt på prestisjen til personen som snart vil bli verdens mektigste mann.

Helten Lukasjenko. For det andre delte EOC-presidenten Patrick Hickey ut en utmerkelse til Hviterusslands president Aleksander Lukasjenko for ”fremragende innsats for den olympiske bevegelse”. Det kan i den forbindelse opplyses om at den hviterussiske presidenten er president i den hviterussiske olympiske komité. Det er ingen tvil om at EOC på dette området har laget et solid skille mellom sport og politikk. Hadde man tatt Lukasjenkos politiske meritter i betraktning hadde dobbeltpresidenten neppe vært kvalifisert for utmerkelsen.

Hviterussland versus Irak. Det er vanskelig å vite om moderorganisasjonen går god for denne utmerkelsen. Uansett kommer utmerkelsen i et merkelig lys når vi sammenligner med hvordan den irakiske troppen ble behandlet i forkant av Beijing-OL. Irakerne ble først nektet adgang til lekene fordi politiske myndigheter hadde påvirket valgene i irakiske idrettsforbund. Det er vanskelig å tro at ikke Lukasjenko – som er landets eneveldige president – har hatt en finger med i spillet valget i den hviterussiske olympiske komité.

Hvem vinner? Dem som mener at idretten kan bidra til demokratisk forandring vil si at utmerkelsen til Lukasjenko er av den modige sorten. Andre vil mene at det er reint idioti. I hviterussiske medier ble denne utmerkelsen tatt som en bekreftelse på Lukasjenkos fotreffelighet. Good or bad?

Baseball og stortingsvalget 2009

Støres visjon. Jonas Gahr Støre lanserer i disse dager boka ”Å gjøre en forskjell”. Der skriver han blant annet at han har tro på politikken. Denne troen har ført Støre fra å være Gros veskebærer via jobben som utenriksminister til et (sterkt?) ønske om å komme inn på Stortinget i 2009. I Oslo Ap har det vært mye diskusjon om Støres plassering på stemmeseddelen. Diskusjonen dreier seg om Støre skal ha sikker plass på valglista eller ikke. Denne usikkerheten kunne vært feid til side hadde vi byttet ut metoden til norske meningsmålingsinstitutter med metoder for å regne ut baseballstatistikk!

Silvers metode. Bloggeren Nate Silver, mannen bak nettsiden FiveThirtyEight.com, har vist at hans metode utviklet for å regne ut baseballstatistikk er mer presis enn tradisjonelle metoder for å regne ut og fremskrive velgerdata. Silver var lei av feiltolkning av nasjonale målinger og han var misfornøyd med at anerkjente nettsider ikke skilte mellom seriøse og spuriøse utvalg. På samme måte som en baseballstatistiker baserer sine resultater på historiske data, hjemmefordel, spillernes alder, fysiske egenskaper og bakgrunn, og hvilke spillere som er best i regn eller solskinn la Silver inn data fra alle kjente og ukjente meningsmålingsinstitutter, i tillegg til demografiske og historiske valgdata fra 1952 til i dag i en database.

Presisjon. Basert på en egen vekting av meningsmålingstallene kom han allerede i april i år fram til at Obama ville vinne valget mot McCain. Han fant også ut at det ikke var unaturlig at Clinton ledet over Obama før befolkningen hadde hørt om Obama (sic!), at meningsmålinger tatt i sommermånedene er lite verdt og at meningene i Nord-Carolina svinger i takt med meningsendringer i Virginia. Fremskrevne data publisert før amerikanske valgdagsmålinger og de endelige resultatene traff svært godt: feilmarginen på det totale stemmeresultatet var på mindre enn én prosent, han utpekte riktig vinner i 49 av 50 stater, og fordelingen av alle senatsplassene var riktig ”tippet”.

Bytte baseball med fotball. Baseball er en liten idrett i Norge. Det kan derfor være riktig å bruke en annen idrett som utgangspunkt for valgmålinger i Norge. Det er nærliggende å ty til fotball. Både fordi fotball er populært – og derfor trolig er den mest pedagogiske innfallsvinklingen til valganalysene – og fordi dette er en idrett med et godt utviklet statistikkverktøy. Men det er liten tradisjon for å bruke historiske data i norsk idrettsstatistikk. Ved å bake inn Vålerengas dårlige statistikk mot Lyn, hjemmefordelen til RBK, og antall cupfinaler med regn kan kanskje norske idrettsstatistikere begynne å gå norske meningsmålingsinstitutter i næringa?

En jobb for Drillo? Drillo fikk råd av Støre før han tok jobben i Irak. Kanskje det er på tide at Drillo gir noe tilbake?

The decision is… Chicago?

Obamania. Barack Obamas overlegne seier i det amerikanske presidentvalget har gitt håp om en bedre verden for mennesker både i og utenfor USA. For mange amerikanere er det to idrettpolitiske saker man har forventinger til - at Chicago skal få arrangere sommer-OL i 2016 og at baseball igjen blir en OL-gren. Kommer Obama til å innfri?

Chicago-OL 2016. Chicago er Barack Obamas hjemby og byen sto i sentrum da Obama takket for støtten valgnatten. Chicago konkurrerer med Tokyo, Madrid og Rio de Janeiro om å få OL i 2016 og nå håper OL-komiteen til Chicago at Obama-effekten skal gi USA et nytt sommer-OL. Lederen for Chicagos søknadskomité, Patrick Ryan håper at Obama skal delta på OL-kongressen i København i oktober 2009 for å tale Chicagos sak. Da vil saken være klar, håper Ryan. Hadde McCain vunnet valget ville Chicago stilt svakere, mener han. Både fordi McCain ikke har et nært forhold til Chicago, men også fordi han var en av de hardeste kritikerne av IOC i forbindelse med korrupsjonsskandalen i Salt Lake City-OL i 1996. Slikt sitter lenge i hos IOC…

Chicago vil få mye oppmerksomhet i tiden framover takket være Obama, og allerede har det planlagte OL-området i Chicago vært i søkelyset. Obama og hans familie er nærmeste nabo til den planlagte olympiastadion i Washington Park og Grant Park, parken han holdt valgnattalen i, skal etter planen huse bueskytterarenaen i 2016.

Politikereffekten. Politikeres engasjement har vist seg å ha stor betydning for valg av OL-arrangør. Gro Harlem Brundtlands bidro til at Lillehammer fikk OL ved å spise frokost med Juan Antonio Samaranch og det hjalp godt at svenskekongen forsov seg til frokosten. Tony Blair la mye politisk prestisje i å få OL til London i 2012 og Vladimir Putin overbeviste IOC om at Sotsji var den beste kandidaten til å arrangere vinter-OL i 2014. Obama har uttrykt støtte til Chicagos kandidatur. Men det spørs om OL i hjembyen blir prioritert foran finanskrise og krigføring i Irak og Afghanistan?

Baseball på OL-programmet. Mange amerikanere – og cubanere og taiwanere ikke minst – er forbannet på at baseball – og softball – er tatt av OL-programmet. Baseball var prøvegren i 1984 og 1988 og kom på det offisielle OL-programmet i 1992. Men Beijing-OL var siste gang baseball var på programmet. Det er flere grunner til at baseball er fjernet. En grunn er at de beste amerikanske spillerne ikke er med fordi den amerikanske baseballsesongen ikke er over når OL arrangeres. Dette har ført til at Cuba har vært dominerende i denne grenen i OL. For det andre har det vært mye doping i amerikansk baseball og det amerikanske baseballforbundet har ikke tatt dette på alvor. Nå håper baseballentusiaster at Obama skal få baseball tilbake i det gode selskap.

McCains rolle. Når det gjelder doping har John McCain vært en av de tøffeste i klassen og en av de amerikanske politikerne som har gått inn for strengest straffer og tøffest tiltak mot dopingondet. Han har ikke mulighet til å rette opp ryktet til amerikansk baseball eller å promotere idretten overfor IOC som amerikansk president. Kanskje han kan få en rolle i Chicagos søkerkomité? Da får han også mulighet til å forsone seg med Barack Obama.

Obamaeffekten. Nå håper flere på at Obama skal slå to fluer i en smekk og kjempe for at Chicago får OL og at baseball blir gjeninnført i 2016. Jeg tror neppe OL er øverst på Obamas politiske agenda og at dem som tror at han vil dra til København for å få OL til Chicago forregner seg. Men som vi har sett i denne valgkampen har Obama – selv uten å ha tatt en eneste politisk beslutning – skapt en enorm entusiasme. Hvis dette smitter over på OL-komiteen i Chicago kan det hende de greier jobben selv uten aktivt engasjement fra Obama. Lykkes Chicago med å få OL tror jeg Obama får mye av æren uansett hvor mye han har kjempet for saken.