Modellenes tyranni

Gale spørsmål? Forslaget til Hypercube Business Innovation og Norsk Toppfotball om endringer i norsk fotball er et forslag om hvordan man skal redusere antall lag i Tippeligaen, ikke en analyse av hva som er galt med norsk fotball og hva som bør gjøres. Over 200 personer er spurt i denne prosessen. Spørsmålet er om de riktige er spurt og om de riktige spørsmålene er stilt.

Modellenes tyranni. Som gammel statsviter er jeg vant til kritikk av modellenes tyranni. Historikerne mente vi var mer opptatt av å putte virkeligheten inn i skjemaer og modeller enn av virkeligheten. Med Hypercube og Norsk toppfotballs rapport om forslag til endringer i norsk fotball bør historikerne på banen igjen. I Hypercube-rapporten League Structure Optimization virker det som om at konklusjonen er skrevet først (færre lag i norsk toppfotball) og at man kun har konsentrert seg om hvordan en redusert liga skal se ut. Det blir det diskusjon av, men kommer man fram til en god løsning?

Størst er best. For meg ser denne rapporten ut som et forsøk på å styrke de beste klubbene i Norge slik at de har mulighet til å kvalifisere seg til Europacup-spill. De små klubbene i Norge har blitt et problem for toppfotballen. Med færre lag og mer konsentrering av spillere, talenter og penger i færre klubber vil Norge klatre på den internasjonale rankingen. På sikt vil det skape og sementere en toppfotball med få store lag. Det mener jeg i så fall går på bekostning av breddefotballen og fotballidentiteten i hele Norge.

Tilpasset medieavtalen. Rapporten syr også puter under armene på dem som har kjøpt tv-rettigheten til norsk fotball og dem som ønsker å by på dette produktet i framtiden. Jeg våger påstanden om at flere kamper på samme tidspunkt gjør mer for interessen for norsk fotball enn å sende mellomstore lag ned i en ny andredivisjonsstruktur. Men det blir det selvsagt mindre tv-penger av. Dette er mer en rapport om hvordan norsk toppfotball skal tilpasse seg neste medieavtale enn et helhjertet forsøk på å forbedre norsk fotball.

Omfordeling. Når man peker på antall lag og vurderer om sluttspill er bra eller dårlig greier man ikke  svare på hvorfor det er store forskjeller mellom topp og bunn i norsk fotball, noe rapporten peker på, men som trenere i norsk fotball mener er feil. Hadde man lansert modeller om omfordeling av penger, hvilken dag som passer best for fotball og analysert det norske folks holdninger til hva som skal til for å komme på kamp – i tillegg til å få fotballspillere til å trene mer – er jeg sikker på at man hadde kommet nærmere en løsning.

Eggens historie. Når Nils Arne Eggen raser over at han ikke er spurt i denne prosessen, skal vi lytte. Ikke nødvendigvis fordi han har de rette svarene, men fordi det kanskje viser at Norsk toppfotball var ute etter svar som de selv var enig i. Og kanskje fordi den gamle Rosenborgkjempen er historiker?

Vi veit hvor du bor!

Ja til åpenhet. Hver gang skattelistene kommer er det debatt om listene bør være åpne og tilgjengelige for folk flest eller om lønnsinntekter er et privat anliggende. I sportens verden gir åpne skattelister et godt mål på den økonomiske tilstanden i idretten. Sagt på en annen måte: åpne lister bringer idretten på rett vei.

Idrett per krone. På flere måter er det fint at mediene grafser og graver i skattelistene til kjente og mindre kjente idrettsutøvere i Norge. For det første får vi vite om lønn står i forhold til prestasjon. En rask titt på lønnsutbetalingene til spillere fra Brann og Vålerenga forteller oss at de to klubbene har fått lite igjen for pengene. Odd har fått mer for pengene. Eller sagt på en annen måte: Skattelistene kan fortelle oss om hvem som får mest ut av hver krone.

Beste idrett. For det andre kan vi finne ut hvilken idretter som er overpriset. I debatten om norsk fotball og norske idrettsprestasjoner har det vært lite debatt om hvem som fortjener mest i lønn. Skattelistene viser at middelmådige fotballspillere i Brann tjener mer enn svømmere, roere, håndballspillere og orienteringsløpere som tar både VM- og OL-medaljer. Fotballen forsvarer seg ofte med at markedet rår og at det er derfor det er mer penger i fotball enn i for eksempel orientering. Samtidig viser trusler om at fotballklubber må kutte kostnader eller at de trues av konkurs at ”tæring etter næring” er et fremmedord i fotballen. Ofte er det selvbildet som rår, ikke magemålet. Eller sagt på en annen måte: Skattelistene forteller oss hvilken idrett som gjør det best.

Pølsepapir. For det tredje bidrar åpne skattelister til at den svarte økonomien som tidligere var et problem for idretten får stadig trangere kår og til at vi får vite hva idrettsutøverne faktisk tjener. Det gjør at vi faktisk får oversikt over pengene som sirkulerer i idrettssirkuset. Sagt på en annen måte: vi veit hvor du bor.

Identitetssvikten i norsk fotball

Krisen i norsk fotball. Norske lag gjør det dårlig i europeisk fotball (igjen) og alt som kan krype og gå av selvoppnevnte autoriteter på norsk fotball kommer med forklaringer og quick fix-løsninger på kryss og tvers. Vi hører at det er for mange lag i Tippeligaen (vi trenger sluttspill!), det kan skyldes kunstgressrevolusjonen (resten spiller på gress!), det skyldes barneidrettsbestemmelsene (starter konkurranse for seint!) og vi mangler gode fotballakademier (se på Barcelona!) er noen av forklaringene eller unnskyldningene som blir gitt. Her kommer en forklaring til, fra en uautorisert fotballekspert: fotball er kun blitt en aktivitet for de voksne!

For systematisk? Den siste tiden har det kommet flere kommentarer om at barn i stadig større grad lever i en voksenverden. Hverdagen er gjennomorganisert, barnehagen blir skole, voksnes matvaner tres ned i halsen på småunger og det blir for lite tid til frilek. Om dette er bekymringsmeldinger fra foreldre som er utslitt og ber om nåde eller om det er en god diagnose på rammene til dagens unger er jeg usikker på. Men jeg er nesten sikker på at krisen i norsk fotball skyldes mangel på en norsk og lokal fotballidentitet og mangel på barnslig aktivitet, og ikke mangel fagfolk og organisering. Kanskje det er for mange av dem og kanskje er de for systematiske. Aldri har norsk fotball vært så gjennomorganisert og aldri har den vært mer identitetsløs.

Nostalgi. Med identitet mener jeg ikke et bestemt spillemønster som gjennomsyrer alle alderstrinn eller at alle landslagsspillerne kan nasjonalsangen. Jeg mener den grenseløse lysten til å spille fotball og til å tilhøre et lag som betyr noe for deg – ikke som enkeltmenneske, men som noe du er en del av. Jeg skal ikke være nostalgisk og mene at alt var bedre før. Det var det ikke. Selv var jeg en elendig fotballspiller og langrennsløper på Langhus i Ski i Akershus. Innbytter i 11er-fotball som 9-åring eller jevnlig skylde på dårlige treski var ikke morsomt. Samtidig var det å kjempe for Langhus i kamp og på renn det viktigste. Vålerenga og Everton kom i andre rekke, selv om også de var veldig viktige. Mange av dem jeg konkurrerte sammen med ble gode. De trente mer enn meg utenom trening for å hevde seg blant sine kamerater.

Lokalidentitet. De fleste som hevder seg i norsk fotball i dag (slik jeg har oppfatter det) kommer fra små steder og er ikke et produkt av et dyrt mønsterbruk fra en stor by. Det kan skyldes at tilbudet i storbyene er større eller at byfolk er late, men det kan også skyldes at folk fra småsteder har en sterkere tilknytning til fotballaget (idrettslaget) sitt og at fotballklubben ligger nærmere disse spillerne – i bokstavlig forstand. Men det kan også skyldes at voksenverden er mer fremtredende i byen enn på landet? At tilbudet kommer fra et lag som slutter på dal og ikke på akademiet? At tilbudet kommer fra et sted der fotballaget ledes av en gubbe som har vært med en mannsalder og ikke fra en tidligere fotballproff med stadig nye ideer?

Identitetssvikt på to nivåer. Jeg tror det er en sammenheng mellom den store pengeflyten til norsk fotball, som startet med de store medieavtalene, og forfallet i norsk fotball. Penger er i seg selv ikke et problem, men holdningene og sløvheten det kan skape kan bli det. Det kan skyldes mangel på identitet på to nivåer.

Rotete terminliste. Selv om store pengesummer førte til en kjøpekultur som kanskje gikk utover talentutviklingen tror jeg også at TVs makt over terminlista til lagene i toppen har bidratt til at foreldre som ønsker å oppdra ungene sine som gode supportere gir opp – identiteten blir simpelthen borte for gammel og ung. Seine hjemmekamper og bortekamper som ikke tar hensyn til arbeidsuka til vanlige folk mister tilskuere, særlig barnefamilier. Jeg har vært trofast tilskuer på Enga-kamper i over 20 år, nå vet jeg nesten ikke hvilken serieomgang det er eller hvilken dag kampen går på. Jeg ser kampen på tv. For ungene konkurrerer denne tv-kampen med en runde med et fiktivt lag på FIFA14. Kall meg gjerne en dårlig far som ikke ofrer alt for laget, men jeg er blitt såpass voksen at jeg mener skole og jobb også bør få en sjanse. Der veit jeg i hvert fall når det starter og slutter. FIFA14 kan vi snakke om en annen gang. Poenget er: skal norsk fotball ha en framtid må ikke bare gamle nostalgikere identifisere seg med laget på øverste hylle, de må også bidra til at de yngste også blør for drakta. Det går ikke når timeplanen kun er lagt opp for voksne. Husk at små unger må ha noe å se opp til når de trener på løkka. Dem blir det færre av. Både av forbilder og løkkefotball. Det leder meg til barnenivået.

Realistiske ambisjoner? Den sterke kommersialiseringen og profesjonaliseringen av norsk fotball sildrer nedover i aldersklassene. Heller ikke i alderbestemte lag er ambisjoner en mangelvare – særlig ikke foreldre og treneres ambisjoner. Trenere koster penger. Og så trenger man gode baneforhold. Riktig matching. Jeg har vært fotballtrener for aldersbestemte fotballag noen år, for en liten klubb med moderate ambisjoner. Noen vil hevde vi har realistiske ambisjoner, andre at vi ikke sikter høyt nok. De får i hvert fall et tilbud, sier jeg. Holder det?

Forskjellig prestisje. De siste årene har jeg fulgt med på utviklingen i Gothia Cup, Dana Cup og Norway Cup. Det er to påfallende trekk med disse turneringene (så langt jeg kan se). Turneringene har et stadig større innslag av satsningslag (akademier) eller regionslag der alle ønsker å vinne turneringen og der lagene har betalte trenere. Organiseringen, ambisjonene og holdningene ligner mer og mer på eliteserielagenes. Barnefotball blir voksenfotball. Resultat viktigere enn individuell utvikling.

Barnslige turneringer. For det andre er Norway Cup blitt den minst prestisjefylte turneringen av disse turneringene for norske lag som sier de satser. Satsningslagene i Norge er så overlegne i seriespillet at de må ut av landet for å få matching. Får de egentlig den matchingen og den fotballopplevelsen de trenger? Spillere fra de gyldne årgangene i norsk fotball har alle en historie fra Norway Cup – ikke nødvendigvis at de vant – men at de var der sammen med kameratene fra nabolaget og så på jenter. Det var barnefotball i verdens største fotballturnering. Det var den norske fotballidentiteten. Nå er dette for barnslig for mange. Og det holder ikke lenger med å se på jentene.

Lag og individuelle ferdigheter. Alvoret som har trengt seg ned på de laveste alderstrinnene i norsk fotball – fordi voksenfotballen har blitt så dominerende og resultatfokuset så viktig – mener jeg går utover den lokale fotballidentiteten til unger i by og land. Jeg får litt vondt av å høre barnefotballtrenere som ønsker å innføre periodisering a la Barcelona og legger vekt på at ungene skal hvile mellom treningene til fotballakademiet som ligger en god biltur unna hjemstedet. Det er ikke den organiserte treningen for 10-åringer i seg selv som gjør deg til en god fotballspiller. Et lag kan gi deg identitet, men da må du være lagspiller. Samtidig er ikke den organiserte treningen nok, de individuelle ferdighetene får du på løkka med gode kamerater.

Ny type kostholdseksperter. Jeg tror ikke det er kunstgressbanen som ødelegger for at du kan bli god til å trikse, det er ikke mangel på tidlig spissing eller 16 lag i Tippeligaen som ødelegger for norsk fotball. Det er at foreldre, fotballtrenere og de som organiserer norsk fotball ikke greier å skape en fotballidentitet og en sult til å drive med fotball hele tiden som er årsaken. Norsk fotball trenger en ny type kostholdseksperter! Hilsen en middelmådighet på alle nivåer!

Praten på tribunen

Ubekymret. I de årene jeg har jobbet med kampfiksing (ikke misforstå meg) har jeg møtt mange fotballtrenere og klubbledere på breddenivå som ikke tror at kampfiksing foregår i Norge – i hvert fall ikke der de bor. I de aller fleste tilfeller har de sikkert rett. Samtidig forteller mange av dem at de titt og ofte ser fremmede på tribunen som sitter og noterer på pcen og har åpen linje på mobiltelefonen sin. Dette skjer på kamper ned til 14- og 15-årsalderen. Noen av dem forteller også om oppringninger fra hyggelige folk som representerer internasjonale bookmakere og som ønsker å få vite skadesituasjon og lagoppstilling for laget deres. For lag for norske 15-åringer! Kampfiksing? Kanskje.

Sårbare. Når vi snakker om kampfiksing er det viktig ikke å bli paranoid. Alle tabber og tilfeldigheter som skjer på en fotballbane er ikke kampfiksing. Det aller meste er tabber og tilfeldigheter. Det er heller ikke slik at bookmakeres interesse for kamper nedover i divisjonene og i yngre aldersgrupper betyr at kamper blir fikset. Men det viser at kamper som vi i Norge ikke mener er verdt stor økonomisk kan være er et hett spillobjekt for andre. Det betyr også at de er sårbare for kampfiksing og at vi bør være på vakt.

Signaler. Personen som sitter med telefon og datamaskin på tribunen kan være en engasjert pappa, det kan være en talentspeider og det kan være en liveoddsrapportør for en utenlandsk bookmaker. Ikke noe ulovlig i det. Men det kan også være en som deltar i fiksing av kamper eller en som bidrar til oddsvindel i andre deler av verden. Kampfiksingssaken som er under opprulling i England i disse dager viser at fiksere sitter på tribunen og venter på signaler fra korrupte spillere om at fiksingen er i gang. Et gult kort tidlig i kampen kan være et slikt signal. Signalet rapporteres til bakmenn i andre deler av verden som tjener stor på fiksede kamper.

Rapportering. Rapporteringen fra ukjente tribuneslitere kan i mange sammenhenger (i de fleste tilfeller) fungere som innsideinformasjon som blir brukt til på manipulere odds. Her er et vanlig eksempel: Personen på tribunen rapporterer til en sentral i for eksempel Asia om at det har kommet en skåring etter fem minutter i kampen mellom kretslag fra Oslo og Buskerud. Sentralen legger ut odds på skåring etter fem minutter og venter noen minutter med å publisere hendelsen. Dette er ikke liveodds, men svindel. Da jeg snakket med New York Times-journalisten Rob Hughes for noen år siden, sa han at hver gang en kinesisk student blir drept i Storbritannia er det stor sannsynlighet for at vedkommende er «liveodds»-rapportør til en asiatisk triade og at vedkommende har ønsket seg ut av svindelen. Så enkelt er det ikke.

Oppringninger. Telefonoppringninger til juniortrenere er blitt stadig vanligere i Norge og mange trenere føler at de blir utsatt for utidig mas og at det går på integriteten løs. Vi har fått flere nyhetsoppslag de siste årene der frustrerte trenere lurer på hva de skal gjøre med slike henvendelser. Først av alt viser slik pågang at kamper langt ned i systemet i Norge er attraktive spillobjekter. Det er et umettelig behov for objekter hele døgnet, over hele verden. Det hender det blir satt hundretusener av kroner på norske u15 og u17-kamper.

Best odds. I diskusjonen om hvem som har best odds i Norge – Norsk Tipping eller internasjonale bookmakere – sier ofte dem som tipper mye at Norsk Tipping har best odds på lavere nivåer i norsk fotball. Dette fordi de ikke har kapasitet til å sjekke lagoppstillinga på disse nivåene. Utenlandske bookmakere har med andre ord bedre peiling på lavere divisjoner og yngre aldersgrupper enn det statlige selskapet, også på kamper som Norsk Tipping ikke tilbyr spill på.

Under radaren. Har dette noe kampfiksing å gjøre? Ikke nødvendigvis. I utgangspunktet dekker de «meningsløse» kampene et behov for en kontinuerlig etterspørsel etter spillobjekter. Men kamper det er knyttet store økonomiske interesser til, og særlig i kamper som ellers ikke har så stor offentlig interesse er det også en fare for at noen også ønsker å manipulere. Og det er lettere å manipulere unge og naive spillere, enn ringrever som har sterk klubbtilhørighet. Ungdom blir lett blendet av lettjente penger og skjønner ikke alltid hvorfor det er farlig å lage straffe i en kamp som allerede er tapt.

Praten på tribunen. En av de fremste ekspertene på kampfiksing i Norden – finnen Peter Lundström i det finske fotballforbundet – sier at det beste middelet mot kampfiksing er sunn fornuft. Jeg vil legge til at praten på tribunen er like viktig. Ser du noe mistenkelig på tribunen eller får en ubehagelig telefon. Slå av en prat og still spørsmål tilbake. Da oppdager du raskt om noen har uhederlige motiver.

Sjakk fotballmatte

Enere og tapere. Verdenseneren Magnus Carlsen imponerer i Chennai, India. Det middelmådige norske fotballandslaget imponerer ingen. Carlsen spiller for verdensmestertittelen, Høgmos menn spiller for å rette opp tapt ære (om det i det hele tatt er mulig?). Vi snakker om to forskjellige verdener. I NRKs sjakksendinger brukes mye fotballterminologi for å forklare det som skjer på sjakkbrettet i India («bonden går høyt på banen»). På Twitter klager fotballfansen over at sjakken fortrenger fotballpraten. Hva med å rangere fotballag på sjakkmåten?

FIFA-rangering. Det finne flere måter å rangere fotballag på. Norge forholder seg til FIFA-rangeringen. Den avgjør seeding når VM- og EM-grupper trekkes. Denne måneden ligger Norge på 47. plass og har gått ned 8 plasser siden sist. Den beste plasseringen Norge har hatt på denne listen er 2. plass (etter Brasil) og bare for to år siden var Norge helt oppe på en 11. plass. FIFA beregner rangeringen ut i fra viktigheten av kamper (privatkamper mindre verdt enn kvalifiseringskamper mot høyt rangerte land fra samme kontinent, for eksempel). Norge får med andre ord færre ratingpoeng for å vinne over Danmark og Skottland i privatkamper, enn om det hadde vunnet kvalifiseringskamper til EM eller VM.

Soccer Power Index. Den amerikanske statistikeren Nate Silver har utviklet en alternativ måte å rangere fotballag på: Soccer Power Index (SPI). På denne indeksen har Norge falt dramatisk det siste året, fra 28. plass for et år siden til en 72. plass i dag. Nate Silver er en av USAs fremste valganalytikere og er kjent for sine presise prediksjoner av valgutfall (se for eksempel hans siste bok The Signal and the Noise. The Art and Science of Prediction, der han forklarer sin metode). Det spesielle med Silvers analyser er at analyseverktøyet han bruker er utviklet med utgangspunkt i baseballstatistikk, dvs. med utgangspunkt i homeruns, catchers og pitchers.

Forskjeller. Hvorfor viser FIFA-rangeringen noe annet enn SPI? Det er flere grunner til det. En grunn er at starttidspunktet for utregningen av de forskjellige rangeringene (koeffisientene) er forskjellig. Det gir forskjellig utgangspunkt for beregninger. Men den viktigste grunnen er at Silver har lagt inn det han kaller politiske (subjektive) variabler, variabler FIFA-rankingen ikke tar med. De to viktigste forskjellene er at SPI tar med klubbresultatene til spillerne som er med på landslaget og at den har med en egen ”konkurransekoeffisient”, dvs. at man vekter landslagene etter hvilke spillere de stiller med i landskamper. Det betyr for eksempel at skulle Norge vinne mot Danmark og Skottland med sine beste spillere får de bedre betalt bedre hvis motstanderen stiller med sitt beste mannskap, enn hvis de stiller med b-laget. Tilsvarende vil Norge klatre høyere på rankingen hvis de vinner med b-laget sitt. Det er potensialet til Norge som teller, ikke nødvendigvis resultatet.

Historiske data. Sjakkrangeringen ELO er bygget opp på en annen måte og den tar mål av seg til ikke bare å måle hvem som er best i dag, men også hvem som er tidenes beste sjakkspiller. I World Football ELO Ratings blir kampene delt opp i fem kategorier (fra VM-finale til treningskamper). Dette er ikke så spesielt. Det spesielle er at – ved siden av at den tar utgangspunkt i sjakk – er at den har lagt inn alle kjente landskamper siden 1872! Det gjør at du kan foreta historiske sammenligninger. I sjakk kan man for eksempel sammenligne den historiske utviklingen til Magnus Carlsen og Garry Kasparov. Hvem var best som 18-åring og hvem har historisk hatt det høyeste ratingtallet? I fotball kan vi gjøre det samme. På den måten kan man - i følge ELO-systemet - objektivt vurdere tidenes beste fotballag.

Elo - le- loa. Bruker vi World Football ELO Ratings får Norge en helt annen plassering enn hos FIFA og SPI og en helt annen utviklingskurve. På den siste rangeringen befinner Norge seg på en 53. plass, ned 25 plasser fra i fjor. Men kanskje mer interessant er totalskåren til Norge: I dag har Norge 1614 poeng og hare en bestenotering på 1913 poeng. Brasil leder ELO-rankingen i dag med 2102 poeng (to poeng foran Spania) og har også tidenes høyeste ELO-sum på 2153. Det betyr at ELO-rangeringen hevder at Brasil er tidenes beste landslag.

Sjakk matt? Norske patrioter vil sikkert velge den metoden som plasserer Norge høyest til en hver tid. Det som er fint med ELO-ratingen er imidlertid at den kan gi dem som stadig vekk kategoriserer det norske landslaget som historisk dårlig et svar på om de har rett i sin påstand. Det vi kan trøste oss med skulle Norge nå et historisk bunnivå er at vi ikke kan sette laget sjakk matt.

Profesjonalisering av barneidretten

Høye ambisjoner. Som mange andre foreldre slites jeg noen ganger mellom mine egne idrettsambisjoner for mine barn og barnas ønske om at idrettsplassen først og fremst skal være en plass for lek og moro, lengst mulig. Begge tar idrett på alvor, men jeg har en tendens til å tenke på hvor langt mine barn kan nå, mens barna mine gjør alt de kan for å gjøre det best mulig der og da. I den sammenheng er jeg en amatør, barna mine er profesjonelle.

Bort med amatørene. Voksnes amatørskap gjør at barnas trening i stadig større grad profesjonaliseres. Hvem husker ikke trenerpappaen som hadde seks unger hulter til bulter i bilen, på vei til fotballkamp, med vinduene lukket slik at sigaretten ikke skulle slukke? Den tid er forbi. Trenerne og klubbene blir stadig mer profesjonelle. Og tanken er god – god og riktig trening gir god og riktig læring. Samtidig var trenerforeldrene på den tiden genuint opptatt og glad for å trene laget til sine barn og deres venner. I dag holder det ikke med å stumpe røyken og ha gode intensjoner med treningene.

Problemforeldre. Flest mulig, lengst mulig er et ideal vi hører i idretten til stadighet. Dette er på mange måter slagordet for den norske idrettsmodellen. Tanken er at treningene og treningsmiljøet skal ha så god kvalitet at man trives på idrettsbanen, uansett evner og prestasjoner. Dette tror jeg er i ferd med å bli en myte. De siste par årene har man seriøst diskutert om trenerforeldre er et problem for idretten (jeg føler meg truffet!). Den mest høylytte debatten har man hatt i fotballen, men den samme debatten finner du i stadig flere idretter og stadig lenger ned i systemet (se barnetrinnet).

Den hellige treenighet. Dette er et direkte resultat av foreldrenes økte ambisjoner for sine barn (og ønske om å oppnå noe man ikke gjorde selv?) og det økte antallet utdannede trenere vi har i Norge. Men de som starter debatten er ofte de som ønsker at Norge skal prestere i internasjonale seniormesterskap. Og for å oppnå dette må man starte tidlig, heter det. Denne (nyreligiøse) treenigheten, kan bidra til å skape et skarpt klasseskille i idretten, føre til at frivilligheten forsvinner og til at lokale idrettsklubber mister sin lokale forankring.

Økt klasseskille? Flere profesjonelle og utdannede trenere vil naturlig nok føre til at idrettsaktivitetene blir dyrere. Lønn koster. Det er mange måter å dekke disse kostnadene på. Men i de fleste tilfeller betyr det økt medlemsavgift og treningsavgift. Og med økt fokus på kvalitet øker også kravet om finere fasiliteter og nytt utstyr. Det koster også penger. Dette kan i verste fall føre til klasseskiller i idretten: de som har foreldre med tid og ressurser kan bli med på treninger med god kvalitet. De med få ressurser blir ikke med eller får et dårligere tilbud.

Frivilligheten forsvinner? Tradisjonelt har kostnadene i norske klubber blitt holdt nede av frivillig arbeid. Og ved siden av vaffelsteikere og oppmenn som i smug har brukt kopimaskina på jobben, har trenerpappaen eller mammaen sørget for at laget har hengt sammen eller langrennsgruppa har gått i følge. Med profesjonelle trenere og parkering av foreldre som ikke har den ”nødvendige kompetansen til å skape mestring på alle nivåer”, parkerer du også frivilligheten. Å miste trenerforelderen er isolert sett ikke noe katastrofe. Men ved å kaste ut foreldrene som gjør sitt beste på dårlige grusbaner på seine høstkvelder eller i lysløyper på sparebluss skaper du en ny foreldregruppe som vil ha valuta for pengene, og som stiller mestringskrav til treneren og klubben. Og hvorfor skal du steike vafler når avgiften er så høy? Kravene til barna øker også. Flere ganger har jeg hørt foreldre si at de forlanger noe igjen for alt de bruker på barnas idrettsaktiviteter. Er dette den nye norske idrettsmodellen?

Bort med klubblojalitet? Forsvinner klubbengasjementet forsvinner også klubblojaliteten. Det gjør det lettere å skifte klubb hvis man ikke er fornøyd – hvis det finnes et alternativ. Finnes det ikke noe alternativ kan det hende man slutter. Koblingen ambisjoner og krav om kvalitet har ført til sterk vekst i private klubber eller akademier som driver etter helt andre premisser enn tradisjonell klubbdrift. Fotball- og håndballakademier driver med profitt og danner egne serier eller reiser utenlands fra tidlig alder for å få god matching. Dette tankegodset finner du i andre idretter også. Er ikke den lokale klubben viktig lenger?

Helårsidretter. Med visse unntak (i vinteridretter som arrangerer sommeraktiviteter og sommeridretter som arrangerer vinteraktiviteter for å holde heltidsansatte trenere i aktivitet) fører denne profesjonaliseringen til at barna spesialiserer seg i tidlig alder fordi profesjonelle trenere ofte stiller høyere krav til dem som deltar, blant annet oppmøte og vel gjennomtenkte progresjonsplaner. Kan hende skaper man noen enere med en slik organisering, men det kan også hende du får flere til å kjede seg og flere som mister bevegelsesmønster eller opplevelser som kommer godt med i den idretten de til slutt ønsker å satse på. Hvor tidlig skal barn spesialisere seg?

For eller mot? Jeg sitter fortsatt og føler på hvilke ambisjoner jeg skal ha for barna mine. Lek eller alvor? Eller begge deler? Med eller uten meg? Som mange foreldre bekymrer jeg meg ofte for mye. Burde jeg ta lettere på barnas idrettsaktiviteter? Burde barna ta det mer seriøst? Overdriver jeg?

Fotnotespørsmål: Det er mange som fremhever økt aktivitet og frivillighet som en av de positive effektene av et OL i Oslo i 2022. Innbefatter det også foreldretrenerne?

Fotball i norsk bistands- og utenrikspolitikk

Politisk virkemiddel. I stadig økende grad ønsker norske myndigheter å bruke fotball som middel i utenrikspolitikken. Fotball brukes både som middel i diplomatiet og som omdømmebygging. UD var sterkt delaktig i ansettelsen av Drillo som landslagstrener i Irak, Forsvarsdepartementet (FD) og NORAD har brukt Norway Cup som arena for å profilere sin Afghanistan-innsats (FD) og sitt bistandsengasjement i Sør (NORAD) og UD/Næringsdepartementet skal de nærmeste årene bruke fotballandslaget til å fremme norske næringsinteresser i utlandet. Er det fornuftig at fotballen lar seg bruke på denne måten? Selv om intensjonene er gode både fra myndighetssiden og fra fotballfamilien er det en asymmetri i disse samarbeidene. Skulle samarbeidet bli mislykket kan norske myndigheter finne nye midler for å nå utenrikspolitiske mål, men fotballen kan få langvarige skader. Det ultimate spørsmålet for fotball-Norge bør være: hvorfor spiller vi fotball?

Fotballregler og bistandsregler. Mye har endret seg siden norsk UD hjalp Drillo med å bli landslagstrener i Irak. Prosessen fram til den lite heldige ansettelsen av Drillo i 2008 viste at UD hadde liten kunnskap fotballens uavhengighet og konkurranseregler. I forkant av ansettelsen ytret UD ønske om at NFF skulle støtte det irakiske landslaget. Dette gikk ikke daværende president Sondre Kåfjord og generalsekretær Karen Espelund. Det var to grunner til det. For det første strider det mot FIFAs regelverk at to landslag hjelper hverandre. For det andre ligger det nedfelt i norsk bistandspolitikk og idrettens bistandsarbeid at man skal hjelpe barn og bredde og ikke voksne elitespillere. I denne sammenheng ville ikke NFF gå på akkord med seg selv eller den gjeldende norske bistandspolitikken. UD ønsket å bruke fotballandslaget som et utenrikspolitiske virkemiddel for å komme på banen i Irak.

Midtøstenprosjektet. NFFs voksenopplæring av UD førte til at NFF startet et Midtøstenprosjekt med fokus på barn, bredde og kvinner. Prosjektet ble etablert i 2008 i partnerskap med de nasjonale fotballforbundene i Irak, Jordan og Syria og omfattet fotballskoler, instruktørkurs for trenere og dommere, fotballturneringer og bygging av fotballbaner for barn. Året etter ble det etablert en fotballfestival for jenter i Jordan med deltakere fra Irak, Jordan, Syria, Palestina, Iran, Libanon og Norge. Selv om prosjektet er fullfinansiert av Utenriksdepartementet foregår dette prosjektet på NFFs premisser. Men det trengte ikke å ha vært slik.

Feil fokus? Norway Cup har lenge vært en arena for norske myndigheter til å vise fram oppsiden av norsk bistandspolitikk. Mange lag fra det sørlige Afrika eller krigsherjede områder har kommet til Ekebergsletta på norske myndigheters bekostning, spredd glede, vist god fotball og gitt norske bidragsytere et godt selvbilde. Hos de aller fleste (og i de fleste tilfeller) er det bare positive historier å vise til, men det er allikevel flere problematiske sider ved veldedighetsarbeidet som foregår på Ekebergsletta. Lagene som kommer på denne kvoten er sjelden klubblag slik vi kjenner det fra Norge og den norske klubbmodellen. Det er enten sammensatte lag eller regionslag, noen ganger med konstruerte navn. Og disse lagene dominerer ofte i de yngste årsklassene. På den ene siden gir dette en konkurransefordel (fotballens svar på snillisme?) og den bryter med den norske klubbmodellen som NFF og NIF prøver å promotere i sitt bistandsarbeid, blant annet i de områdene disse regionslagene/sammensatte lagene kommer fra. Denne fremstillingen må ikke oppfattes som sutring på norske lags vegne, det er bra med konkurranse, men det er en påpekning på at vi bryter med innarbeidede prinsipper i norsk fotball i (selv)godhetens tjeneste. Hva om vi hadde sett genuine klubblag i stedet for oppkonstruerte lag og selvbilder?

To eksempler. Jeg har lyst til å vise to eksempler fra Norway Cup der norske myndigheter går på akkord med idrettens og fotballens eget verdigrunnlag. Det ene dreier seg om Forsvarsdepartementets bruk av Norway Cup for å fremheve sitt Afghanistan-engasjement og Bistandsministeren Heikki Homås´ overprøving av Norads vedtak om ikke å støtte den kenyanske publikumsfavoritten MYSA for å delta i Norway Cup, slik norske myndigheter har gjort i mange år.

Norway Cup og Afghanistan. Samtidig som norske militære styrker var i trefninger og var engasjert i Faryab-provinsen i Afghanistan i 2009 og 2010 kjempet et guttelag fra samme provins i Norway Cup. Faryab United var  invitert av forsvarsministeren. I 2009 spilte de i Brann-drakter og begge årene fikk de personlig hilse på forsvarsministerne Strøm-Erichsen og Faremo før de spilte sine første kamper. Av en av vaktene til Faryab United fikk jeg høre at Branndraktene var gitt av en Brannfrelst nordmann som tjenestegjorde i Meymaneh og at dette var ekstra morsomt siden den norske forsvarsministeren (Strøm-Erichsen) var fra Bergen og holder med Brann. De hadde også behov for drakter siden deres egne drakter ikke kunne kalles drakter, men filler, fikk jeg høre av samme mann. Hvorfor ikke lage nye Faryab United-drakter? Det ville i hvert fall gitt tiltaket et skinn av veldedighet og kanskje gjort de afghanske gutta mer stolt av seg og sitt lag? Begrunnelsen fra Forsvarsdepartementet for å invitere dette regionslaget var å bygge gjensidig tillitt mellom Norge og Afghanistan og nordmenn og afghanere. Dette minner mer om nasjonal omdømmepolitikk enn om et tiltak for tillitsbygging over landegrensene. Det er ingen grunn til å tvile på at laget fra Høybråten og Stovner som hadde et spesielt ansvar for gutta fra Afghanistan i 2009, spillerne fra Afghanistan og lagene som slo og ble slått av Faryab United får nye perspektiver på livet i møtet med hverandre. Mellom disse kan det oppstå gjensidig tillitt og respekt, men jeg er redd for at tilliten som eventuelt bygges mellom de to nasjonene i dette tilfelle drukner i blodet til den uskyldige afghaneren som ble drept av norske styrker samme uke som Faryab United kom til Norge for å delta i Norway Cup i 2009.

Norway Cup og bistand. I forkant av Norway Cup i 2012 blåste det friskt i diskusjonen om utenlandsk deltagelse. Diskusjonen viste at det var sterk uenighet mellom Utenriksdepartementet og NORAD, mellom Utenriksdepartementet og fagavdelinger i NFF/NIF og mellom NFF/NIF og Norway Cup. Etter å ha støttet utenlandsk deltakelse på Ekebergsletta i mange år, avslo NORAD i vår støtten til turneringen. I tillegg avsluttet Strømmestiftelsen sitt samarbeid med den kenyanske organisasjonen Mathare Youth Sports Association (MYSA) på bakgrunn av rapporter om seksuelle overgrep, korrupsjon og aldersjuks. Mønsterorganisasjonen MYSA har siden 1990 vært selve bærebjelken i NCs bistandsprofil. UD – med Utviklingsminister Heikki Holmås – omgjorde imidlertid NORAD vedtak. I forbindelse med omgjøringen av vedtaket  sa utviklingsministeren at ”Norway Cup må blant annet jobbe mer for å hindre seksuelle overgrep og negativt press mot deltakerne, både før, under og etter fotballfesten på Ekebergsletta”. Idrett- og utviklingsforsker ved NIH, Anders Hasselgård, har satt et stort spørsmålstegn ved Utviklingsministerens holdning i dette spørsmålet. I en kronikk i Dagsavisen 27. juli 2012 skriver han (sammen med Solveig Straume, NIH) at forskning på de afrikanske lagene som deltar i Norway Cup viser at de har et tydelig elite­fokus og at spillere har et sterkt ønske om å bli oppdaget og å spille i Europa. Slike urealistiske forventninger kan gjøre disse ungdommene ekstra sårbare. Gjennom et sterkt elitefokus blir slike sammensatte lag høyt prioritert på hjemmebane og det går på bekostning av bredde­aktiviteten i organisasjonene NORAD gir reisestøtte til. Spørsmålet blir da: Er det å hente lag til Norway Cup god bistandspolitikk? Hvorfor ikke bruke pengene til å øke breddeaktivitet i samarbeidsland i Sør? Idretten selv støtter i dag opp om mange lokale organisasjoner som jobber med forebygging av seksuelle overgrep og med promotering av jente- og breddeaktivitet i fotballen i Sør. Økt støtte til dette arbeidet vil være bedre bistandspolitikk, men ikke være like synlig på hjemmebane, hevder forskerne og de som har jobbet med dette i mange år. I denne saken er fotballens grunnverdier og lange erfaring satt til side av kortsiktig gevinst for norske myndigheter.

Fotball og norsk utenrikspolitikk. I august 2012 inngikk Norges Fotballforbund (NFF) en avtale med Utenriksdepartementet, Næringsdepartementet og Innovasjon Norge. Målet er å fremme norske interesser gjennom landslaget. Norske myndigheter har med andre ord mer tro på Norge som et utenriks- og næringspolitisk virkemiddel enn Ullevål-publikumet og rikskanalene har på underholdningsverdien til det norske herrelandslaget i fotball. En av Fotballforbundet begrunnelser for å inngå dette samarbeidet har vært at det skaper en sterkere bevissthet blant spillerne på at de ikke bare representerer seg selv, men at de faktisk representerer Norge. Noe av den samme begrunnelsen hører vi titt og ofte fra Toppidrettssjef Jarle Aambø når han ber norske myndigheter om mer penger til toppidrett: landslagutøverne representerer Norge og store prestasjoner gjør den norske befolkningen tilfreds.

Fremmer ikke fotballen. En av konklusjonene vi kan trekke fra de eksemplene jeg her har nevnt er at norske myndigheter ikke engasjerer seg i fotball for å fremme fotballen, men for å fremme egne ambisjoner i utlandet. Går det galt kan norske myndigheter satse på andre virkemidler, mens fotballens troverdighet og legitimitet blir skadelidende. En annen konklusjon er at fotballen i større grad lar seg bruke i utenrikspolitikken. Der man tidligere skilte klart mellom politikk i fotball (beslutninger om organisering og verdier i fotballen) og fotball i politikken (politikeres bruk av fotball som virkemiddel i politikken) er skillet i dag mer uklart. Det blir spennende å se om den nye koblingen mellom norske myndigheter og NFF gir oss en ny debatt om fotball-EM i Norge. Og kanskje får vi se en treningskamp mot Kina? Drillo i Beijing kan være god næringspolitikk, men er det bra for fotballen?

Tidligerer versjoner av denne er trykt i Dagbladet 23. oktober 2012 og Josimar 9/2012