Sebastian Coes skitne vei til toppen av internasjonal friidrett

Når Lord Sebastian Coe mest sannsynlig blir valgt til ny president i det internasjonale friidrettsforbundet på onsdag er det ikke det tidligere mellomdistanseesset eller Bislett-yndlingen den norske og europeiske friidrettspresidenten Svein Arne Hansen stemmer på, men på en veltalende, sjarmerende og kynisk person. Internasjonal friidrett dreier seg ikke om rundetider, men om hvem som greier å gå flest runder i et skittent spill.

Motangrep. Mange ble overrasket da Sebastian Coe gikk hardt ut mot den tyske dokumentaren om doping for et par uker siden og de påfølgende avsløringene i The Sunday Times om høye blodverdier og mistanke om omfattende juks i internasjonal friidrett de siste ti årene. Han prøvde å så tvil om kompetansenivået til eksperter som var leid inn og kalte avsløringene et angrep på friidretten. Han oppfordret alle som var glad i friidrett å stå samlet mot disse anklagene. Dette burde ikke komme som en overraskelse. Han snakket ikke til oss, men til de 214 stemmeberettigete nasjonene som skal avgjøre hans skjebne i Beijing denne uken.

Blåøyd. I debatten om reformer i internasjonal idrett, i for eksempel IOC, FIFA, IAAF og andre organisasjoner, er det en blåøyd forestilling om at den med det beste reformforslaget er den beste og mest valgbare kandidaten. Det er naivt. Hvis det er det bestående regimet som er under kritikk vil omfattende reformer bety at de som har sørget for at idretten er kjørt i grøfta må bort. Det erikke sånn du blir valgt i et skinndemokrati. Hadde Lord Coe sagt at dopingavsløringene viser at friidretten er skakkjørt ville ukraineren Sergej Bubka seilet opp som den store favoritten. Coe stiller seg på de reaksjonæres side, kun med ett formål: å bli valgt som president.

Coes mørke fortid. Og dette er ikke første gang maktpolitikeren og PR-rådgiveren Sebastian Coe kjører et skittent spill for å oppnå personlige fordeler. Den kjente tyske korrupsjonsjournalisten Jens Weinreich brettet blant annet ut deler av den lite flatterende siden ved Bislett-helten Sebastian Coes vei fram til makten, i nettutgaven til det tyske tidsskriftet Der Spiegel for en liten stund siden.

Fra løper til klatrer. Sebastian Coe ledet organisasjonskomiteen til London-OL 2012 og han bidro sterkt til at IOC ga lekene til London. Han får også mye av æren for at London-lekene ble godt gjennomført. Det ga ham et springbrett til videre karriere i internasjonal idrettspolitikk. Og han kan på onsdag nå helt til topps. Blir han valgt til president i IAAF får han ganske sikkert også plass i IOC og IOCs eksekutivkomité.

Konsulenten. Etter London-OL ble Lord Coe valgt til formann i den britiske olympiske komité (BOA) og like etter det ble han styreformann i CSM Sports & Entertainment, et datterskelskap til Chime Communication som han tidligere hadde solgt sitt eget konsulentselskap til, for godt over 100 millioner kroner (i august ble selskapet Providence Equity Partners for store summer). I dag er han også global rådgiver for Nike og konsulent for Chelsea FC.

Dobbeltagenten. Den europeiske olympiske komité besluttet i 2007 å innføre European Games og i 2011 ble det klart hvilke kriterier som gjaldt for å søke. Baku mente de var kvalifiserte. CSM Sports & Entertainment som allerede jobbet med den andre OL-søknaden til Baku for lekene i 2020 tok i mars 2012 også på seg ansvaret for å utarbeide søknaden til European Games som skulle arrangeres for første gang i 2015. Sebastian Coe ble på den måten styreformann i et selskap som jobbet med både Bakus OL-søknad og søknaden om å få European Games, i følge Jens Weinreich.

Plaster på OL-såret. Bakus OL-søknad ble begravet allerede i IOCs første utsilingsrunde i mai 2012, bare tre dager før Baku og Aserbajdsjan skulle arrangere Eurovision Song Contest. I forbindelse med sangfestivalen i Baku møttes EOC-president Patrick Hickey, Aserbajdsjans president Illham Aliev og CSM Sports & Entertainment for å finne ut hvordan Aserbajdsjan skulle få European Games som plaster på OL-såret.

I september 2013 fikk Tokyo OL i 2020. I desember samme år stemte den europeiske olympiske komité (EOC) for at Baku skulle få arrangere de første European Games. Sebastian Coe stemte som president for BOA på Baku samtidig som han var styreformann i CSM Sports & Entertainment. Sebastian Coe har avfeid interessekonflikter i denne sammenheng.

Samarbeid med kuwaitisk sjeik. I tillegg til dette hjalp Sebastian Coes CSM Sports & Entertainment Baku til manges overraskelse å overbevise Michel Platini og UEFA til å gi Baku fire EM-kamper i 2020 – tre gruppespillkamper og en kvartfinalekamp. Konsulentselskapet til Coe har også tatt oppdrag for Turkmenistan og har i mange sammenhenger skrytt massivt avav den aserbajdsjanske presidenten Illham Alievs framsyn og hans investeringer i idrettsanlegg.

Sebastian Coe samarbeider tett med den kuwaitiske sjeiken al-Sabah for å bli president i IAAF. Al-Sabah er president for organisasjonen for olympiske komitéer og er mannen som sørget for at tyskeren Thomas Bach ble valgt til IOC-president for to år siden.

Den kuwaitiske sjeiken ble under den kontroversielle FIFA-kongressen der Sepp Blatter ble gjenvalgt for femte gang, valgt inn i FIFAs eksekutivkomité. Mye tyder på at Al-Sabah støttet Sepp Blatter i dette valget. Al-Sabah er verdens mektigste idrettspolitiker.

Mektige venner. Sebastian Coe kjemper mot den tidligere ukrainske stavhopperen Sergej Bubka om å bli president i IAAF. Bubka stilte opp mot Thomas Bach i kampen for å bli IOC-president, men tapte. Ved siden av al-Sabah har Sebastian Coe også kommunikasjonsselskapet Vero Communication på laget. Vero Communication og eieren Mike Lee var svært sentrale da nåværende sykkelpresident Brian Cookson utmanøvrerte Pat McQuaid i kampen om å bli president i UCI.

I tillegg til et elitelag i ryggen, både blant tvilsomme politikere og innflytelsesrike PR-folk, er Sebastian Coe svært varsom med å tråkke det bestående regimet i det internasjonale friidrettsforbundet på tærne. Det har vi sett et tydelig eksempel på i dopingsakene som i disse dager rulles opp av nådeløse og iherdige journalister.

Nike-ambassadøren. Sebastian Coes arbeid for Nike er også meget kontroversielt, men er underkommunisert i Norge, særlig i forbindelse med dopingavsløringene de siste ukene. Nike har vært involvert i de største dopingskandalene de siste årene. Det er nok å nevne Lance Armstrong, Justin Gatlin og Alberto Salazar, alle med Nike som samarbeidspartner og i alle tilfeller saker som Nike har gjort det meste for å ro seg unna, ikke ta et oppgjør med.

Sebastian Coe var tilsynelatende lite imponert da Justin Gatlin ble kåret til årets utøver av IAAF i fjor, men har ikke vært like fordømmende når vi i disse dager diskuterer om Gatlin og fire andre profilerte dopere bør få stille til start på 100 meteren i VM i Beijing. Sebastian Coe har sagt at han vurderer sitt engasjement med Nike når han eventuelt blir valgt som IAAF-president. At han ikke bryter tvert – uavhengig av Nikes rolle og skyld i doping – er også en form for maktpolitikk. Og det lukter.

Varsom med kritikk av det bestående. I april i år vedtok styret i IAAF å gi friidretts-VM til Eugene i Oregon i 2021 uten budrunde. Dette overrasket blant annet Gøteborg som hadde tenkt til å søke mesterskapet, men som ikke fikk anledning. Svensk friidrett var svært kritisk til denne framgangsmåten.Da Sebastian Coe fikk spørsmål om dette kunne dreie seg om korrupsjon i forbindelse med årets Bislett Games avviste han dette og sa at dette var en mulighet som IAAF-president og IOC-medlem Lamine Diack ikke kunne la gå fra seg. Lamina Diack fikk i 2011 en advarsel av IOC fordi han ble knyttet til korrupsjon. Det er stillingen til Diack Coe nå er ute etter.

Spill for galleriet. Når den norske friidrettspresidenten går til stemmeurnene i Beijing ønsker han å gi inntrykk av at han stemmer på fornyelse og med et håp om at de få nordmenn som følger med i det som skjer i IAAF tenker på OL-vinneren og Bislett-yndlingen Seb Coe.

Men i realiteten gir Bislett-general Svein Arne Hansens stemme til Bislett-yndlingen Coe ham selv en mulighet til å komme med i det gode selskap. Hansen kan bli visepresident under Sebastian Coe. Da gjelder det å spille på laget med den man tror vinner, og håpe på at ingen oppdager spillet som har foregått i kulissene.

Dette er en bearbeidet utgave av en artikkel som sto i Sporten.com i juni 2015.

Journalistikkens bloddoping

Høyskolelektor Ketil Raknes skriver i en kommentar i VG at plagiarismen er journalistikkens svar på bloddoping. Siden jeg har lang fartstid i miljøer som ønsker juks i idretten til livs, blant annet doping, kampfiksing og korrupsjon, er det fristende å komme med noen refleksjoner om plagiering i pressen, basert på antidopingarbeidet de siste årene. Kall det gjerne et skråblikk.

Falsk ære. Bloddoping og annen doping er metode for å oppnå resultater og berømmelse som man ellers ikke ville oppnådd med lovlige midler. Det samme gjelder den som plagierer. Den som plagierer stjeler andres åndsverk for å oppnå anerkjennelse og beundring, ja kanskje pengebonuser, som andre egentlig burde fått.

Omerta. Doping er ved siden av kampfiksing det største ondet i idretten og på begge disse områdene har idretten vist at den ikke greier å ordne opp selv. Den trenger hjelp utenfra enten fra myndighetene eller fra uavhengige institusjoner. Både fordi den ikke har ressurser til å rydde opp selv – verken økonomiske eller organisasjonsmessige – og fordi det er vanskelig å gå inn for å avdekke og dømme dem som sitter seg selv nærmest. Frykten er omdømmetap og inntektssvikt. Det er fristende å bruke Bill Clintons slagord i homopolitikken i det amerikanske forsvaret: ”Don’t ask, don’t tell”, eller mafiaens Omerta – den selvpålagte taushetsplikten, på denne situasjonen.

En eller flere? De store spørsmålene når doping- og plagiatsaker oppstår er om dette er enkeltstående tilfeller, om dette er satt i system og/eller foregår i en etablert kultur som mange vet om, men som ingen ønsker å prate om. Dopingrapportene de siste årene viser at bloddopingen for 10-20 år siden var satt i system og at både ryttere og sykkelledere visste om og bidro til dopingen. Og at omertaen var var høyst levende.

Renere idrett. Bedre kontroller, økt bevissthet omkring doping og uavhengige granskere har ikke fjernet dopingen, men det har med stor sannsynlighet ført til at den som i dag blir avslørt i doping i liten grad kan knyttes til systematisk og organisert doping og at hver doper som blir tatt i dag bidrar til en renere idrett. Slik var det ikke før. Gjelder det samme for plagiatsaker i norsk presse? Fører avsløringen av en juksemaker til at jukset blir borte?

Ligner dopingdebatten. Det vet vi ikke fordi det ikke er foretatt en systematisk og uavhengig analyse av plagiat i norsk presse, slik tilfellet har vært i dopingspørsmålet (i hvert fall ikke som jeg har hørt om). Det er nesten komisk, men debatten vi har vært vitne til de siste ukene ligner forbausende mye på dopingdebatten for noen år siden.

Litt, men ikke alt. Når journalister (utøveren) blir avslørt reagerer redaktører (laglederen) med vantro og sjokk og sier at dette er enkelttilfeller som ikke kan aksepteres. Samtidig har du noen få som sier at dette har vi visst lenge og attpåtil noen som innrømmer at de har noen svin på skogen, men kun innrømmer ting som allerede er avdekket, men ikke noe mer. Og det er den eldre garde som innrømmer fortidens synder, mens den yngre garde syns at fortidens synder mistenkeliggjør deres arbeid. I dette sammensuriet er det noen som ljuger eller ikke sier alt de vet. Akkurat det samme som vi har vært vitne til i sykkelsporten. Hva må gjøres?

Forskjellsbehandling. I plagiatdebatten snakkes det hele tiden om tillitsbrudd mellom journalistene og leseren. Egentlig tror jeg ikke leseren bryr seg så mye om det han eller hun har lest er plagiat eller ikke så lenge leseropplevelsen er god. Tillitsbruddet – eller omdømmetapet som alle PR-byråene som i disse tider ringer norske redaksjoner for å tilby sin hjelp vil kalle det – dreier seg om forskjellsbehandlingen pressen gjør mellom syndere i eget redaksjonslokale og alle synderne de er på jakt etter utenfor avishuset. Leserne bryr seg om at lovbrudd får konsekvenser uansett hvem som begår lovbruddet. Det er detteHans-Christian Vadseth antydet i sin kommentar om skandalen som nå rulles opp i norsk presse.

Uavhengig gransking. For å få tillitsbruddet til å gro trengs en bredere gjennomgang av sitatpraksisen i norsk presse, foretatt av en uavhengig gruppe som ikke bare går kjente saker og personer etter sømmene og som åpent går ut og forteller hva man har funnet. I hvert fall hvis vi skal følge dopingeksemplet.

Sanksjoner. I dopingsaker har det vist seg at kravet om strenge straffer har fått folk til å holde kjeft, samtidig har den massive fordømmelsen av enkeltpersoner som har valgt å ta bladet fra munnen skremt disse fra å si mer (se for eksempel Steffen Kjærgaard-saken) og den har skremt andre fra å lufte ut sin kunnskap. Kostnaden blir for stor hvis man blir stående alene.

Sannhetskommisjon? For å ta kål på dopingspøkelset har det i flere sammenhenger blitt foreslått en sannhetskommisjon for å få alle fakta på bordet (jeg har gjort det) uten at noen risikerer å bli straffet. Kanskje det er behov for en slik kommisjon i media-Norge? På den måten kan man kanskje avdekke om plagiering er et kulturfenomen eller kun sporadiske tilfeller.

Hvis man får en slik oversikt er man ett skritt nærmere å avskaffe journalistikkens bloddoping. 

Bjørndalens IOC-medlemskap en fiasko

Ole Einar Bjørndalen ble valgt inn i IOC som utøverrepresentant under OL i Sotsji. Etter det har ingen sett ham. Hans tid som IOC-representant kan ikke karakteriseres som noe annet enn en fiasko.

Sterk kandidat. Med Norges idrettsforbund i ryggen ble det norske skiskytteresset og Vladimir Putins yndlingsutøver valgt inn med stor margin av OL-deltagerne i Sotsji i forbindelse med OL i 2014. Dette er den sterkeste utøverkandidaten Norge har forslått på mange år og det ble lagt mye tyngde bak fra norske interesser for å få valgt ham inn. Målet var klart: OL i Oslo i 2022. Med Bjørndalen i det fine selskap hadde Norge to personer som kunne representere norske interesser i IOC og bidra til at Oslo skulle få OL. Fra før hadde vi Gerhard Heiberg.

Svak strategi. I internasjonal idrettspolitikk har Norge et litt frynsete rykte. I mange år hadde ikke norsk idrett en egen internasjonal strategi for innflytelse i sentrale organer og det var ofte tilfeldig om Norge hadde representanter i internasjonale forbund og komiteer eller ikke. Ved å kjøre hardt på for å få Bjørndalen inn i IOC viste man med all tydelighet at internasjonalt engasjement dreide seg om oss selv og ikke om å bidra til utvikling av den olympiske bevegelse.

Tre ganger fravær. Dette har vist seg med all tydelighet etter at Oslo 2022 ble skrinlagt i fjor høst. Etter det har IOC hatt tre svært viktige møter der Ole Einar Bjørndalen har uteblitt.

Ikke med på Agenda 2020. Han deltok ikke på den viktige IOC-kongressen der IOC vedtok 40 reformpunkter under navnet Agenda 2020. Jeg snakket med mange delegater i Monte Carlo på denne kongressen i desember i fjor og samtidig som flere unnskyldte Bjørndalens fravær, mente de også at det var dumt at han ikke var der. Dette var tross alt den viktigste IOC-kongressen på mange tiår.

Ikke OL-evaluering. Ole Einar Bjørndalen var heller ikke tilstede i juni da Almaty og Beijing presenterte sine OL-planer for IOC (et møte som var muliggjort nettopp på grunn av Agenda 2020). Og han glimret med sittfravær i Kuala Lumpur da Beijing ble valgt som OL-vert i 2022, lekene Oslo kunne fått hvis Høyre ikke hadde lagt kroken på døra i fjor høst. Egne VM-forberedelser var viktigere enn å bestemme hvem som skal huse lekene til Bjørndalens arvtakere, virker det som.

Tenker bare på seg selv? Som representant for norsk idrett og idrettspolitikk har derfor Bjørndalen gjort en dårlig jobb i den olympiske familie. Inntrykket andre representanter sitter igjen med må være at han kun ble valgt inn for å kjempe for Oslo 2022 og ikke noe annet. Det kan slå uheldig ut ved neste korsvei. Også i IOC forventer man at man gjør en jobb uten egeninteresse.

Avleggs utøverkomité. Men det viser også at IOC utøverkomité er avleggs. Ole Einar Bjørndalen er valgt inn som vinteridrettsutøver og burde være en av dem som var mest frampå når vinter-OL diskuteres. Det har han ikke vært ved disse anledninger, selv om han har vært med på noen møter med ujevne mellomrom. Også andre vinterutøvere droppet evalueringer og avstemming om OL i 2022. Det burde bekymre IOC.

Kjente navn uten politikk. Utøverne som nå blir valgt inn i IOCs utøverkomité er som regel kjente navn eller utøvere med sterke lobbyinteresser i ryggen og ikke utøvere med et ønske om å drive idrettspolitikk eller skyve IOC i en ny retning.

Det er Ole Einar Bjørndalen et eksempel på. Og det burde være et tankekors for dem som sørget for at Bjørndalen ble valgt inn i IOC.

Stemmejuks da Beijing fikk vinter-OL i 2022?

Beijing fikk vinter-OL i 2022 med knapp margin. Almaty ble slått med bare 4 stemmer. Men var det egentlig Almaty som vant? Kluss med den elektroniske stemmegivningen setter fart i spekulasjonene.

Knapp seier i andre runde. Stemmetallet var 44-40 i Beijings favør, men resultatet ble først klart etter at alle IOC-delegatene ble bedt om å stemme på nytt etter problemer med det elektroniske stemmesystemet. Nå spekuleres det i om årsaken er at Almaty vant den elektroniske avstemningen og at det var et resultat Thomas Bach og IOC ikke kunne leve med. Det melder flere internasjonale medier, blant annet Gamesbids.com.

Nytt utstyr fra Samsung. Til IOC-sesjonen i Kuala Lumpur tok IOC for første gang i bruk et helt nytt elektronisk avstemningsutstyr, helt nye tableter fra Samsung (en av IOCs TOP-sponsorer) ble delt ut til hvert enkelt IOC-medlem til bruk i de forskjellige avstemningene. Utstyret fungerte helt fint da de stemte over ungdoms-OL i 2020, der Lausanne slo Brasov med 71 mot 10 stemmer. Problemet begynte da de skulle stemme over OL i 2022.

Kluss i stemmegivningen. Da avstemningen begynte kunne alle se (de som var i salen og de som fulgte med på live streaming) at flere av delegatene hadde problemer med sine tableter og både viste tabletene til hverandre og byttet inn til nye. Etter en del fram og tilbake ble avstemningen offisielt avsluttet, men like etterpå annonserte IOCs generaldirektør Christophe De Kepper at de ”ikke var komfortable med integriteten til stemmegiviningen” og at de derfor ville avholde en ny avstemning på gamlemåten, med andre ord med penn og papir. Hvorfor?

NO answer. Resultatene fra den første elektroniske valgrunden er ikke frigitt og det er ikke gitt noen god forklaring på hva IOC mener med integritetsproblemer. Den tyske journalisten Jens Weinreich har blant annet bedt om forklaring, men har (som vanlig) blitt avvist av IOC.

Uavgjort i første runde? Ryktene begynte raskt å svirre om et uavgjort resultat i den første valgrunden, men at Thomas Bach ikke kunne godta dette og derfor ba om ny avstemning. Dette avviser IOC-medlemmet Nicole Hoevertsz fra Aruba, som hadde det overordnede ansvaret for avstemningen.

Minst tre visste resultatet. Sammen med Patrick Chamunda fra Zambia og Frankie Fredricks fra Namibia hadde Hoevertz ansvaret for å overvåke avstemningen. Det betyr at tre IOC-representanter overvåket sine kolleger under den elektroniske avstemmingen og ingen tredjepart, så vidt jeg har fått med meg. Det betyr at disse tre visste om resultatet i den første avstemningen og kan ha endret sin stemmegivning i den andre runden basert på det de visste fra den første runden. Det vet vi ennå ikke noe om.

Trøstestemmer borte? I tillegg kan flere ha fått vite hva de andre stemte i den første runden og fått dem som stemte for Almaty i den første runde til å stemme på Beijing i den andre fordi de trodde at det eneste de ga Almaty i første runde var trøstestemmer og ikke lekene i 2022.

11 tableter byttet ut. På spørsmål om hva som var resultatet i den første avstemningen henviser IOC-talsmann Mark Adams hele tiden til at Det Norske Veritas har godkjent stemmeresultatene i den andre valgomgangen. Ikke noe om hva resultatet ble i den første avstemmingen. Men han sier at 11 tableter ble byttet inn av IOC-representanter som hadde problemer med dem de først fikk utdelt og at det var det som gjorde at de valgte å ta avstemningen på nytt. På penn og papir.

En sikker og to usikre. Det vi vet er at minst tre IOC-medlemmer vet resultatet av den første valgomgangen. Det vi ikke vet er hva IOC mener med integritet, hva stemmetallet var etter første valgomgang og om Det Norske Veritas har bidratt til at ny stemmegivning ble igangsatt.

Hvis IOC virkelig mener noe med sitt prat om åpenhet og gjennomsiktighet kan de fortelle hvorfor det ble foretatt en ny stemmegivning og hva resultatet var i den elektroniske avstemningen. Hvis ikke har de nok et troverdighetsproblem.

Valget av Beijing slår sprekker i Agenda 2020

Valget av Beijing som vertskap for vinter-OL i 2022 kom ikke som en overraskelse, men at de vant med knapp margin var kanskje overraskende for mange. Samtidig viser valget av Beijing at det er langt mellom ord og handling i IOC. Det er heller ikke overraskende.

Mest prat. Idrettsledere i Norge og andre land har hele tiden båret IOCs Agenda 2020-fane høyt og sett på den som redningsplanke etter de sterkt kritiserte lekene i Beijing 2008 og Sotsji 2014. IOC-president Thomas Bachs reformprogram skulle vise verden at den kritiserte og omdiskuterte komiteen evnet å reformere og fornye seg. Men det holder ikke med enstemmighet på førti punkter hos ca. hundre IOC-medlemmer. Reformer vises ikke i konferansesaler eller på papir, men må vises i praksis og vi har ennå til gode å se at Agenda 2020 virkelig viser fornyelse, særlig når det kommer til pengebruk og menneskerettigheter.

Startet prosessen på nytt. Hadde IOC tatt Agenda 2020 på alvor hadde de utsatt avgjørelsen om hvor OL i 2022 skulle arrangeres og startet hele prosessen på nytt. Jeg tviler på at Oslo hadde kastet seg på igjen, men andre hadde sikkert gjort det og på den måten gitt IOC en livlinje eller i hvert fall et skinn av troverdighet. Mange har kalt dette valget for et valg mellom pest eller kolera. Det finnes medisiner mot slikt, men den var ikke IOC villig til å ta.

Almaty best for Agenda 2020. Paradoksalt nok hadde valget av Almaty gitt Agenda 2020 en flik av anstendighet. Der er nesten alle anleggene allerede ferdig, de har tradisjoner for vintersport og det var kort vei mellom arenaene. Alt dette senker prisen på arrangementet og gjør det enklere med etterbruk, to av de viktigste punktene i Agenda 2020.

Langt fra hverandre. Selv om en del av hallene fra Beijing-OL i 2008 skal brukes i 2022 må Kina bygge alt av skiarenaer fra bunn (bortsett fra et alpinanlegg) og de tre sonene som skal huse lekene ligger langt fra hverandre sammenlignet med Almaty. Høyhastighetstoget kineserne har lovet å bygge mellom disse sonene til OL i 2022 har sikkert en pris som trumfer hele budsjettet til Almaty. Skiinteressen i dette området er det også så som så med.

Snømangel. I tillegg er området Beijing skal arrangere skiøvelsene preget av snømangel. Arrangørene lover kunstsnø fra vannreserver som har stadig lavere vannstand. Snø blir sikkert ikke noe problem under lekene, men når du ser den slette etterbruken av anlegg etter OL i Beijing i 2008 kan man begynne å lure på hvor mye kunstsnø de er villig til å produsere i nylagte skiløyper med en gang lekene er ferdig.

Utenomsportslige viktigst. Til tross for disse bruddene på lovnadene i eget reformprogram er det det utenomsportslige som vil skape mest problemer for IOC. I opptakten til de forrige olympiske lekenee i Kina ble vi vitne til tidenes menneskerettighetskampanje. Det sjokkerte og overrasket både kinesiske myndigheter og IOC. Som resultat strammet kinesiske myndigheter til grepet på menneskerettighetene og menneskerettighetssituasjonen ble beviselig verre PÅ GRUNN AV OL. De kraftige protestene under fakkelstafetten – der blant annet Tibet fikk stor oppmerksomhet – førte til at IOC sluttet med fakkelstafetter utenfor vertsnasjonen.

IOC aksepterer kinesiske menneskerettighetsbrudd. Vinter-OL har ikke like stor interesse som sommer-OL og trykket på Kina kommer sikkert ikke til å være like stort som forrige gang Kina arrangerte OL. Allikevel tror jeg det utenomsportslige kommer til å få mest fokus fram mot lekene i 2022. Det er nesten fascinerende å se IOC lage problemer for seg selv. Ved å velge Beijing aksepterer IOC alle menneskerettighetsbruddene til Kina og vender det døve øret til. Det får de svi for på lengre sikt. Allerede nå har de fleste globale menneskerettighetsorganisasjonene ladet kanonene.

Mange skjær i sjøen. De siste månedene har vi hørt historier om astronomiske overskridelser ved byggingen av hovedarenaen til Tokyo-OL i 2020 og det har vært mye bråk før og etter at Boston trakk seg som amerikansk kandidat til OL i 2024. At Beijing vant med knappe fire stemmer over Almaty (44-40) betyr ennå mer bråk.

Helgardering. I aviser i hele verden i dag kan du lese en forhåndskronikk skrevet av (PR-rådgiverne til) IOC-president Thomas Bach der han forsvarer valget av både Almaty og Beijing og sier at dette er siste gang vi har søkere som påbegynte søknadsprosessen før Agenda 2020 ble vedtatt.

Tror det ikke før jeg får se det. Fra nå av skal OL-kandidater inviteres og følges opp på en annen måte enn tidligere er lovnaden. Det skal gi billigere leker, sørge for mer åpenhet og bedre etterbruk. For å få til det må IOC slutte å snakke om agenda og heller vise det i handling.

Valget av Beijing denne gang gjør meg skeptisk til at store positive endringer kommer til å skje.

Feigingen Michel Platini

Det er noe feigt og usympatisk over Michel Platinis kandidatur til å ta over for Sepp Blatter, nå som Blatter har trukket seg. Han går for en sikker seier og trenger ikke komme med kontroversielle forslag for å vise at han ønsker endring. Platini går for det sikre. Det gjør oss andre usikre på om han faktisk er mannen som kan endre FIFA.

Platini en del av problemet. Michel Platini er en del av FIFA-etablissementet og har ikke gjort noe verdens ting for å endre det som i dag er en skakkjørt organisasjon. Han har sittet i FIFA-styret i 13 år og har gått i lære hos Sepp Blatter. På den måten er han delansvarlig for det som har skjedd. Er løsningen at han klatrer til topps?


For at FIFA skal komme ut av gjørma den har havnet i, med mistanker om omfattende korrupsjon i forbindelse med valg av vertskap for fotball-VM i 2018 og 2022 og bøttevis med andre korrupsjonsanklager, må også Michel Platini og UEFA gå en runde med seg selv.

Liten troverdighet. Hvis UEFA-president Michel Platini virkelig hadde ønsket Sepp Blatters hode på et fat og store endringer i FIFA burde mye vært gjort annerledes. I kampen mot korrupsjon og det mafialignende styret i FIFA står ikke Michel Platini til troende. Han har heller bidratt til at Sepp Blatter nå kan gå på sin femte runde som president enn til det motsatte. Det er flere grunner til det.

UEFA-presidenten feiget ut. Da Sepp Blatter ble gjenvalgt som FIFA-president i 2011 lovte han alle, inkludert UEFA-president Michel Platini, at det var hans siste periode. Han skal til og med ha lovt sin støtte til Michel Platini i presidentvalget i FIFA i år. Og de fleste trodde at Michel Platini var den naturlige arvtageren til Sepp Blatter, inkludert Michel Platini selv. Det i seg selv gir grunn til mistanke.

Da det ble klart at Sepp Blatter nok en gang ikke holdt ord, men ønsket å gjenvelges en femte gang, feiget Michel Platini ut. Og han feiget ut seint, alt for seint. Ikke før i august 2014 annonserte han at han ikke ville stille som Sepp Blatters motkandidat. Han ville konsentrere seg om å gjenvelges som UEFA-president for fem nye år. Der hadde han ingen motkandidater.

Platinis beslutning om ikke å stille i FIFA-presidentvalget – knapt et halvt år før fristen for å melde seg på i kampen mot Blatter gikk ut – førte til et syltynt felt av presidentkandidater og til en kaotisk og splittende valgkamp.

Svake motkandidater. De europeiske kandidatene Jerome Champagne, David Ginola, Luis Figo, Michael Van Praag og etter hvert prins Ali Bin al-Hussein fra Jordan hadde i realiteten aldri en sjanse til å slå ut Sepp Blatter. At de forskjellige kandidatene kastet inn håndkledet i kjapp rekkefølge hjalp heller ikke, de kastet det inn for seint.

Da prins Ali Bin al-Hussein sto igjen som eneste kandidat hadde han for kort tid til å samle en stor nok tilhengerskare. Skulle han ha hatt sjanse til å slå ut Sepp Blatter måtte korrupsjonssaken kommet tidligere. Og Michel Platini skulle støttet prinsen langt tidligere. Det holder ikke med lobbyarbeid i lunsjpausene etter at FIFA-kongressen har startet.

For seint på banen. Og da Michel Platini med flertallet av forbund i UEFA i ryggen ga sin støtte til prinsen var det for seint, og når støtten i tillegg ble krydret med trusler om boikott av fotball-VM og utmeldelse FIFA var løpet i realiteten kjørt. Man skulle nesten tro Michel Platini og resten av UEFA ønsket Sepp Blatter i en ny presidentperiode?

UEFA er i utgangspunktet upopulære blant mange forbund på andre kontinenter og trusler om boikott bekreftet for mange hvorfor det er tryggere å stemme på Sepp Blatter enn på en kandidat som har støtte i Europa.

Elsker elsker ikke? Det som ble sagt i forargelse i forkant av FIFA-kongressen henger heller ikke på greip hvis vi ser på hva som tidligere har kommet fra Platinis munn. Da Michel Platini ble gjenvalgt som UEFA-president 25. mars i år ropte han ut i sin seierstale at ”Vi elsker FIFA!”

I tillegg sa han at ”vi vet at vi (les UEFA, red.anm) er i en privilegert posisjon og at vi vil jobbe til det beste for de 209 forbundene og for FIFA. Uansett hva som blir resultatet blir 29. mai, så vil vi fortsette å jobbe sammen.”

Michel Platini har kort hukommelse. Drøyt en måned etter ønsket han utsettelse av presidentavstemning, truet med å trekke UEFA ut av FIFA og å boikotte fotball-VM.

Platini korrupt? I kjølvannet av korrupsjonsetterforskningen av FIFA vil det også komme flere granskninger om hvordan Russland og Qatar fikk VM i henholdsvis 2018 og 2022. Der kommer Michel Platini dårlig ut. Han stemte for at Russland og Qatar skulle få VM blant annet for å tilfredsstille daværende Frankrikes president Nicolas Sarkozys ønske om en jagerflyavtale med Qatar. Det ligner politisk korrupsjon.

I tillegg har Michel Platini nektet å gi tilbake dyre gaver han fikk under VM i Brasil og han er mistenkt for å ha mottatt et Picasso-maleri i forbindelse med tildelingen av VM til Qatar. Den tidligere svigersønnen fikk skrive UEFA Champions League-hymnen og sønnen hans jobber for emiren i Qatar. Har UEFA diskutert dette?

Det paradoksale er at det er disse forholdene som kan sørge for at Platini blr valgt som Blatter etterfølger under valget i februar neste år.

Michel Platinis ryggløshet i opptakten til presidentvalget i FIFA og hans mildt sagt kontroversielle rolle i valget av Russland og Qatar som VM-land i 2018 og 2022 gjør at også medlemslandene i UEFA bør vurdere sin leder.

Det kan hjelpe FIFA på riktig vei.

Northugs straff

(Sør-Beitstad, Sportens uutholdelige letthet). Alle sportsredaksjoner av et visst format visste at Petter Northug sonet straffen han fikk for fyllekjøringen i mai i fjor i mai og juni i år, men ingen skrev om det. Var det presseetisk korrekt eller feighet for ikke å tråkke den mektige Northug-klanen på tærne? Jeg er usikker, men heller mot det siste.

Løp med lenker. Alle som var på Guldbergaunet på Steinkjer 14. mai der Petter Northug løp en sterk 3000 meter og de som så bilder fra den sterke 10.000 meteren han løp i Trondheim 17. mai så at Petter Northug løp med fotlenke under de lange oransje strømpene. Bilder av dette ble lagt ut på Team Biathlon, Kondis.no og viderepublisert av flere norske nyhetsmedier, blant annet Aftenposten, men ingen kommenterte det, ikke ett eneste nyhetsmedium.

Om du på det tidspunktet ikke visste at han gikk med fotlenker har du ikke nese for fotlenker på kjendisbein. Og hva med dem som visste? Gjorde de jobben sin?

Avvist. Redaksjoner tok kontakt med Northug-leiren for kommentar, men ble avvist. Dette var en privatsak og de ønsket heller ikke at det skulle skrives om. Dette kravet ble fulgt. Av frykt for havne i unåde hos den mektige Northug-leiren?

Avledningsmanøver. Adresseavisen gjorde en fiffig manøver for å få Northug i tale: de kåret skiløperen til Trøndelags mektigste idrettsperson og fikk dermed presset fram et intervju der han innrømmet at han akkurat var ferdig med soningen og at han hadde trent godt under soningen. Akkurat som Adresseavisen ikke visste det fra før? Og VG? NRK? TV2? Dagbladet? Trønder-Avisa? Og alle andre?

Av nasjonal interesse. Da Petter Northug ble dømt til 50 dager fengsel og fradømt førerkortet på livstid i november i fjor var det skiglade Norge mer bekymret for om han fikk gå VM i Falun eller ikke enn for hva han var straffet for. Da en tårevåt mosvikekspress etter sprintgullet i Falun-VM snakket om hvor tøft det hadde vært for familien det siste året var de fleste glad for at vi har et forståelsesfullt fengselsvesen i Norge og for at Northug satt svenskene på plass. Fengselsfugler har gode kår i Norge hvis de tar gull fra svenskene.

Personlig har jeg liten interesse av å lese om hva Petter Northug bruker fritiden sin på, men jeg kan ikke begripe hvorfor dette ikke har nyhetsverdi for mer en null sportsredaksjoner i dette landet?

Makt over sportsredaksjonene? Jeg tror Adresseavisen treffer spikeren godt på hodet når de kårer Petter Northug til den mektigste i trøndersk idrett. De kunne godt ha lagt til norsk idrett. Det tror jeg denne saken er et kremeksempel på. Det kan nesten virke som miljøet rundt Petter Northug til tider styrer norsk sportspresse. Hvis dette er tilfelle viser det på mange måter sportsjournalistikken svake vesen. Den er helt avhengig av et godt forhold til sine stjerner for å få tilgang til dem eller manageren deres.

Hvorfor? Det hadde vært morsomt å høre begrunnelser fra norske sportsredaksjoner om hvorfor ingen skrev om fotlenkene til Petter Northug: visste dere at Northug sonet eller ikke i mai og juni? Hvis dere visste, hvorfor skrev dere ikke? Ikke allmenn interesse? Hensynet til privatlivets fred? Tok hensyn til de pårørende? Lovet egen intervjuavtale seinere i sommer?

Eller frykt for Northugs straff?
E1AA648B-306E-4292-BB7F463A3BA8D2DC-19092D50-06A5-48A7-80B3D5F037497C23