Klubbfotballmodellen for landslaget?

Landslag med utlendinger. Det har vært en del fokus på de polskfødte tyske landslagsspillerne Miroslav Klose og Lukas Podolski under fotball-EM. Brasilianernes inntog har også blitt lagt merke til - Mehmet Aurelio (Tyrkia), Deco og Pepe (Portugal), Roger Guerreiro (Polen) og Marcos Senna (Spania). I tillegg har vi Kevin Kuranyi (Tyskland) som er født i Rio de Janeiro, men har tysk-ungarsk far og mor fra Panama. Leter du mer finner du sikkert flere som er født i andre land en det de representerer. Også i Norge har vi diskutert naturalisering av utlendinger, som f.eks. at Stabæks Alanzinho skal ta norsk statsborgerskap og begynne å spille for det norske landslaget. Opphavet til flere av trenerne i EM er også forskjellig fra det landet de trener: Portugal – Luiz Felipe Scholari (Brasil), Russland – Guus Hiddink (Nederland), Polen – Leo Beenhakker (Nederland), Hellas – Otto Rehagel (Tyskland). Er landslagsfotballen på vei til å bli som klubbfotballen der nasjonalitet spiller mindre og mindre rolle, og der det blir lov å handle spillere mellom nasjoner? Frankrikes og Tysklands statsborgerskapslover og fotballandslag er et godt utgangspunkt for å diskutere en slik problemstilling.

Fransk åpning. Fransk statsborgerskap har med røtter i den franske revolusjonen vært territorielt definert. Det vil si at det er statsgrensene som definerer statsborgerskapet – de som er født i Frankrike eller har bodd i landet i et visst tidsrom får automatisk statsborgerskap - med visse unntak. Det har ført til at andregenerasjonsimmigranter og immigranter som tilfredsstiller statsborgerskapslovens bosettingskrav har hatt mulighet til å spille på Les Bleu. Det har ført til at det franske landslaget har vært godt representert av innvandrere og at laget til tider har speilet immigrasjonsmønsteret til Frankrike. Polsk og italiensk immigrasjon i mellomkrigstiden førte for eksempel til at det franske landslaget på 1950-tallet hadde spillere med polsk og italiensk bakgrunn. Immigrasjonen fra tidligere franske kolonier etter andre verdenskrig gjenspeiles i dagens franske landslag. På 1990 og 2000-tallet besto landslaget av spillere med tilknytning til blant annet Senegal, Algerie, Kamerun, Guadaloupe og Kongo. Nederland er et land som er i samme kategori som Frankrike. Dette har ført til ulikeartete reaksjoner i Frankrike. Den franske nasjonalisten Jean Marie Le Pen har rast over at statsborgerskappolitikken har ført til at landslaget ikke representerer Frankrike. Andre ser et håp om at algeriskfødte Zinedine Zidane (Zizou) etter å h lagt fotballen på hylla kan gjøre en ekstra innsats for å integrere mistilpassede immigrantungdommer.

Tyske blodsbånd. Den tyske statsborgerskapsmodellen ble på 1800-tallet etablert som et motsvar mot den franske modellen. Den tyske modellen bygger på kulturelle kriterier som språk og opphav. I hovedsak har dette betydd at er dine foreldre tyske statsborgere blir barna tyske statsborgere. Det har ført til at få med immigrantbakgrunn har hatt mulighet til å representere det tyske landslaget i fotball. Dette er imidlertid i endring. Etter at Tyskland lettet på statsborgerskapskravene i 1991, 1993 og 2000 har sammensetningen av landslaget også endret seg. På årets tyske lag finner vi derfor Klose og Podolski, Piotr Trochowski fra Polen (og Asamoah fra Ghana som spilte i fotball-VM i 2006) som sannsynligvis ikke ville fått statsborgerskap med reglene fra før 2000. En oversikt over det tyske U-21 landslaget viser også at større endringer er på gang. Der finnes spillere med angolansk, polsk, spansk, og gresk bakgrunn. Mye tyder på det tyske landslaget vil være mer mangfoldig i Sør-Afrika-VM om to år enn de er i dag. Spillere med tyrkisk bakgrunn glimrer imidlertid med sitt fravær. Skal det tyske landslaget i framtiden gjenspeile befolkningssammensetningen i Tyskland må tyrkerne på banen.

Fotball og integrasjon. Er multikulturelle lag som det franske et tegn på at integreringen går riktige veien? Ikke nødvendigvis. Opptøyene i Frankrike for et par år siden der immigrantungdom tydde til vold i frustrasjon mot myndighetenes politikk er et signal om det. Frankrikes seier i fotball-VM i 1998 og fotball-EM i 2000 ble av mange ansett som et tydelig tegn på at den franske modellen var vellykket. Frankrikes dårlige innsats i fotball-VM i 2002 og EM i 2004 ble tolket i motsatt retning. I denne sammenheng er det vanskelig å si om fotballandslaget illustrerer god integrering eller ikke. Holdningen i det tyske fotballforbundet er allikevel klar – der ønsker man flere immigrantungdommer til tysk fotball. At det ikke har vært opptøyer i Tyskland i samme skala som i Frankrike kan imidlertid være et signal om at den territorielle modellen for statsborgerskap har store svakheter og at en økende andel av immigrantungdommer på det tyske landslaget kan være et tegn på at integreringen i Tyskland går den riktige veien.

Klubbfotballmodellen. Men det er også en annen modell som lurer i bakgrunn. På samme måte som kubblag kjøper og selger spillere ser vi en tendens til at stadig flere spillere tilbyr sine tjenester til land de ikke kommer i fra eller at land henter inn spillere utenfra for å styrke landslaget. Dette kan vi kalle klubbfotballmodellen. Brer denne modellen seg vil landslaget kunne si lite om integreringen i det samfunnet vi studerer. I Tyskland ble landslagstrener Jürgen Klinsmann kritisert for at han bodde i USA og ikke i Tyskland - han brøyt med det tyske idealet ved å bosette seg i utlandet. Men ikke alle tenker slik. Det viiser blant annet at fire av årets EM-lag har utenlandsk trener. Klubbfotballen kjennetegnes også ved at den ikke tar nasjonale hensyn: engelske Arsenal har stilt lag uten engelskmenn, belgiske Beveren har stilt med spillere bare fra Elfenbenskysten, og Lyn satser på Nigerianere for å nå toppen.

Press på nasjonale fotballforbund. Er dette framtiden til landslagsfotballen også? Ser vi dette i sammenheng med at de store klubblagene i Europa truer UEFA/FIFA med å holde tilbake spillere fra landslaget fordi de frykter skader på sine høyt profilerte og betalte spillere kan presset for å gi nye spillere statsborgerskap øke. Det ligger mye penger i landslagsfotballen, både med hensyn til medieinntekter, salg av effekter og spiller-/agentlønninger. Det kan føre til økt press for å endre statsborgerskapsreglene og kan føre til at statsborgerskapsreglene i flere land blir gjort om. Skjer dette blir det ikke lett å skille klubblag fra landslag og det kan bli vanskelig å bestemme seg for hvilket land man skal heie på. Kanskje Portugal om noen år stiller med bare brasilianere, eller Tyskland kun med tyrkere? Vanvittig tanke, men likevel interessant!

OL-stoff på skjermen

Visuell informasjon. Jeg har tidligere gitt lesetips om Beijing-OL. Men man trenger ikke alltid lese for å få kunnskap om OL. Det finnes også flere dokumentarer, bildepresentasjoner og tv-fremstillinger som kan hjelpe oss til å forstå hvor sterk koblingen er mellom sport, politikk og OL. Ikke bare i Kina, men også i andre land og i tidligere OL.

Historie. Council of Foreign Relations har laget et veldig bra slideshow som viser mange av de politiske konfliktene og kontroversene i og rundt OL fra 1906 og til i dag. Linken heter Politics and the Olympics og kan fint brukes som et introduksjonskurs i sport og politikk. Council of Foreign Relations er et meget anerkjent institutt/råd som blant annet gir ut tidskriftet Foreign Affairs, tidsskriftet som blant annet trykket Samuel Huntingtons artikkel "Clash of Civilizations".

Kina-dokumentar. New York Times har lagt ut deler av en fireepisoders dokumentarserie på nettet. Den heter China Rises. En av episodene tar for seg OL. Her får du blant annet stifte bekjentskap med turneren Xiao Sha. Innslag fra de tre andre epsiodene får du også på denne siden. Ser du dem kan du sette OL i sammenheng med andre ting som skjer i Kina. Slår gratisinnslagene an går det an å kjøpe hele serien.

Leni Riefenstahl. Mange motstandere av Beijing-OL sammenligner årets leker med Nazi-OL i 1936. Motstanderne henviser ofte til propagandaeffekten av OL. I den sammenheng kan det være nyttig å ta en titt på scener fra Leni Riefenstahls film Olympia. Filmen er sammensatt både fordi den prøver å koble den ariske rase sammen med det olympiske idol og fordi den har med sekvenser av Jesse Owens og hans vei mot OL-gull. Filmen er et mesterstykke, men også en politisk tankevekker!

Turn. WorldBizWatch har laget flere smådokumentarer om Beijing-OL. De fokuserer særlig på turn. En av smådokumentarene de har laget er China's Olympic Champs. Den tar for seg tidligere kinesiske OL-medaljevinnere og deres nye liv som turntrenere i USA. Her får vi et lite innblikk i hvor forskjellig idretten organiseres i USA og Kina.

Nyhetsreportasjer. The Wall Street Journal har laget mange nyhets- og informasjonsinnslag om OL-forbedelsene. Her kan man holde seg oppdatert om hvordan Beijing forbereder seg på OL.

Youtube. Søker du på beijing olympics på youtube.com får du mange tusen treff. Blant disse finner du mange av kampanjene for boikott av lekene, men også snutter med klipp fra dokumentarer. Discovery Channel har laget flere dokumentarer om Kina i forkant av OL. Legger du inn søkerordene - beijing olympics the hi-tech games - og - china beijing olympics rivals - får du opp to dokumentarfilmer (delt opp i fem episoder). Den ene handler om Beijing-OL og teknologi og den andre handler om hvordan utøvere og vanlige folk ser på OL, og hvordan OL-forberedelsene har gått.

Tips? 24. juni er det premiere på den offisielle dokumentarfilmen om Kinas OL-forberedelser. Filmen heter "Dream Weavers - Beijing 2008". Boomtown Beijing er også en dokumentar som tar for seg Kinas OL-forberedelser. Vet du når disse blir lagt ut på nettet, gi meg beskjed! Jeg tar også i mot andre tips.

OL og bensinprisen

Høy bensinpris. Det er kraftig press på den rødgrønne regjeringen for å endre avgiftspolitikken for drivstoff. Rekordhøye bensin- og dieselpriser setter sinnene i kok hos nordmenn. Årsaken til økte bensinpriser er sammensatt og det norske avgiftsnivået er bare en liten del av bildet. Over hele verden øker aggresjonen over høye bensinpriser, også i land som har langt lavere drivstoffavgifter enn Norge, blant annet i USA.

Mange årsaker. Økt oljepris skyldes en kombinasjon av flere faktorer: Økonomisk vekst i nye markeder fører til økt etterspørsel etter drivstoff, underinvesteringer i oljeindustrien fører til at man ikke produserer nok olje til de nye markedene, og stadig flere fond spekulerer i oljepriser.

Økt etterspørsel. Kina etterspør stadig mer olje. I dag er landet verdens nest største forbruker av energi etter USA. Men inntil nylig var Kina nettoeksportør av for eksempel diesel. Det er det ikke lenger. Og det er to grunner til det: Beijing-OL og jordskjelvkatastrofen i Sichuan. Den viktigste årsaken er OL, mens jordskjelvkatastrofen har forsterket OL-effekten. Denne utviklingen gjør at resten av verden merker etterspørselsøkningen.

Jordskjelvet skapte behov for akutt hjelp til det kriserammede området. Importen økte som følge av behovet for akutt energibehov, fordi man måtte erstatte energikilder som har brutt sammen og for å ha reserver i tilfelle nye energikilder skulle falle ut – blant annet kjernekraftverk som ligger i det jordskjelvutsatte området.

OL driver prisen opp. Men det er OL som har skapt den største etterspørselsøkningen i Kina det siste halvåret. Det er tre faktorer som gjør at OL driver prisene i været.

For det første ønsker kinesiske myndigheter å sikre seg mot energibrist under OL. Dette er ikke et unikt tiltak for Kina. En av de største utfordringene for London-OL 2012 er energikapasiteten. Mange frykter at London vil bli mørklagt når OL starter. Det er derfor naturlig å tro at OL også vil påvirke oljeprisene når vi skriver 2011 og 2012.

For det andre har kinesiske myndigheter erstattet luftforurensende kullkraftverk med oljebasert energi for at forurensingen ikke skal ta knekken på turister og utøvere som skal pese rundt i Beijing i august og september. Dette var også problemstillinger vi hadde i forbindelse med OL i Los Angeles i 1984. Mange spaltemeter ble brukt på smogen i Los Angeles og om den forurensede luften ville påvirke Grete Waitz og Ingrid Kristiansen når de skulle løpe maraton. IOC har vært svært bekymret for luftkvaliteten i Beijing. De har derfor bidratt til at kineserne treffer disse tiltakene.

For det tredje har kinesiske myndigheter gitt rabatter til kinesiske oljeraffinerier og holdt drivstoffavgiftene på et lavt nivå for ikke å skape misnøye i den kinesiske befolkningen. Det har ført til økt import av olje og til økt forbruk i Kina. Årsaken er blant annet at de ikke ønsker demonstrasjoner om høye bensinpriser i forkant av OL. Med andre ord brukes drivstoffavgifter til å holde den kinesiske befolkningen samlet før OL. Opprøret i Burma i 2007 startet etter at bensinprisene ble satt opp. En slik utvikling søker kinesiske myndigheter å unngå med sin avgiftspolitikk.

Bilister og olympisk stressyndrom. Årsaken til økt etterspørsel etter drivstoff i Kina er en del av det olympiske stressyndrom. Med andre ord hadde vi kanskje ikke fått bensinprisene vi har i dag hadde det ikke vært for OL. Ennå har vi til gode å høre krav om boikott av OL på grunn av høye bensinpriser. Det olympiske stressyndrom har ikke nådd norske avgiftsaktivister. Men det er fortsatt litt tid igjen til OL starter...

Fotball-EM - like sikkert som sveitsiske banker?

Lite snakk om sikkerhet. Det har vært snakket lite om sikkerheten i fotball-EM i Sveits og Østerrike. Dette er ikke bare tilfelle i Norge, som ikke har kvalifisert seg til mesterskapet, men også i land som har kvalifisert seg. Er det noen grunn til å ta sikkerhetsspørsmål i dette mesterskapet på alvor?

Lav risiko. Det kan være flere grunner til at det har vært liten oppmerksomhet rundt sikkerheten ved dette mesterskapet. En grunn kan være at de fleste anser de to vertsnasjonene som lavrisikoland og at vi derfor anser at de ikke står overfor store trusler. En annen grunn er at OL i Beijing opptar det meste av vår tankekapasitet, også når det gjelder sikkerhet, og at vi derfor bevisst eller ubevisst skyver spørsmål om sikkerhet under fotballmesterskapet til siden. En tredje mulighet er faktisk at vi kan svært lite om Sveits og Østerrike og at vi derfor ikke har forutsetninger for å snakke om hvilke trusler de to landene eventuelt kan stå overfor.

To trusler. Det er to former for trusler som arrangørene av mesterskapet vil måtte forholde seg til. Det ene er voldelig bråk av fotballpøbler som kommer. Det andre er terrortrusselen. I dette mesterskapet anses den første trusselen som størst. Når det gjelder voldelig bråk, har de to vertsnasjonene forberedt seg godt.

Kampen mot fotballpøbler. Under mesterskapet har alle politimenn i Østerrike og Sveits fått ferieforbud, og de står i beredskap så lenge mesterskapet varer. I tillegg stiller spesialtrente soldater seg til rådighet. Østerrike disponerer politistyrker på 27 000, mens Sveits har 15 000. I tillegg stiller Østerrike med 2000 spesialtrente soldater, mens den sveitsiske hæren har mobilisert 10 000 soldater fra 2. til 28. juni for å bidra til sikkerheten. Ytterligere 5000 står til disposisjon. Dette er den største mobiliseringen av militært personell i Sveits i fredstid.

I begge land er de fleste soldater ubevæpnet og skal bistå politiet med kontroll av kjøretøy og trafikk, og å skjerpe grensekontrollene. Lokale fengsler er blitt tømt for fanger for å gi plass til fotballbråkmakere, og arenaene har blitt alkoholfrie soner for å begrense fyll.

Kostnadsrammen for sikkerhetsarbeidet er usikkert. Sveits regner med å bruke ca. 63 millioner amerikanske dollar på sikkerhet, mens Østerrike ikke har laget noe eget budsjett. Det er rimelig å anta at den totale kostnadsrammen totalt overstiger 150 millioner amerikanske dollar.

Internasjonalt samerbeid. Men sikkerheten ivaretas ikke bare av lokale myndigheter. Tyskland bidrar med 1700 politimenn, 850 i hvert land, og Sveits får hjelp av 750 politimenn fra Frankrike, 31 fra Kroatia, 25 fra Polen, 15 fra Hellas og 11 fra Russland og Spania. At tyskerne bidrar med mange politimenn er kanskje ikke så rart. De har gode erfaringer fra sitt eget fotball-VM i 2006, og av de 24 kampene i de innledende rundene er det to kamper som har blitt karakterisert som høyrisikokamper: Tyskland – Polen og Tyskland – Kroatia. Begge kampene går i Klagenfurt. Tysk politi har i den sammenheng fått fullmakt til å arrestere bråkmakere, mens annet utenlandsk politi kun skal bistå og underordne seg lokalt politi. Opptil 7000 politimenn og sikkerhetspersonell kan settes inn i forbindelse med én kamp!

Metoder for å unngå bråk. En metode er en såkalt 3D-strategi. De tre d-ene står for dialog, deeskalering og drastiske tiltak. Dialogen skal foregå mellom politi og mulige bråkmakere, mens drastiske tiltak betyr innsats av politi og militært personell hvis politiet ikke har fått bukt med bråk som allerede er i gang. I tillegg har de lagt mye ressurser i preventive tiltak utenfor kampbyene og bruker et ”firefilterssystem” som skal identifisere og fjerne urokråker. Denne tilnærmingen krever også internasjonalt samarbeid. Filtersystemet fungerer ved at man først forsøker å hindre at potensielle bråkmakere får tak i kampbilletter. Deretter innfører man reiseforbud for kjente slåsskjemper eller moduskandidater. For det tredje styrker man grensekontrollen. Og for det fjerde benytter man seg av politimenn og ”spottere” fra deltakerlandene for å gjenkjenne og plukke ut bråkmakere i og rundt kamparenaene.

Over hekken. Mange øvelser er gjennomført for å forberede mannskapene på bråk, men ikke alle tiltak har vært like populære. Da østerrikske myndigheter kuttet ned alle trærne rund Ernst Happel Stadion i Wien for at fotballpøbler ikke skulle ha noe å klatre i, fikk de miljøaktivister på nakken.

Schengen-krøll. At Sveits ikke er med i Schengen-reglene har også skapt problemer. Selv om landet har en avtale med EU om fri flyt av varer, har Schengen-reglene skapt utfordringer for EM-organiseringen. For å lette visumarbeidet har man innført en regel om at de som trenger visum til Schengen-området og Sveits, bare trenger ett visum for å reise mellom Østerrike og Sveits under mesterskapet. Denne avtalen måtte alle Schengen-landene skrive under på sammen med Sveits. I tillegg til dette er de interne Schengen-reglene suspendert. Det betyr at passkontrollen er gjeninnført mellom Schengen-land som grenser til arrangørlandene under mesterskapet. Dette er tiltak som også ble satt i verk under OL i Athen og Torino og under fotball-EM i Portugal i 2004 og fotball-VM i Tyskland i 2006. EM i fotball er med andre ord ikke bare et idrettsarrangement, men krever også krevende politiske beslutninger for å bli realisert. Det viser også at EU er villig til å lempe på eget regelverk når man anser saken for viktig nok.

Terrortrusselen. Eksperter som har uttalt seg om sikkerheten under mesterskapet, har sagt at det ikke foreligger noen konkret terrortrussel, selv om enkelte nettsteder for jihadister har truet med anslag. Store mesterskap vil alltid være attraktivt for terrorister – mange mennesker samles på ett sted, muligheten for å drepe mange og skape frykt og panikk er til stede. Men truslene som er framsatt på forskjellige nettsteder må anses som ryggmargsreflekser fra radikale miljøer.

Når det gjelder terrortrusselen mot mesterskapet må den deles inn i to kategorier: trusselen mot arrangørnasjonene og mot deltakerlandene. Selv om trusselnivået er lavt, har det for Sveits’ sin del vært framhevet to ting i forbindelse med EM. Det ene er høyreradikale protester mot bygging av moskeer og minareter, og det andre er sveitsisk-amerikansk samarbeid for å fryse sveitsiske bankkontoer som man tror brukes til finansiering av terrorisme. I Østerrike har man trukket fram landets restriktive innvandringspolitikk, generelt avmålte holdninger overfor utlendinger og sitt nærvær i Irak (med 5 offiserer).

Terrorister er flinke til å finne argumenter for å gå til angrep. Det betyr at disse sakene og andre kan brukes av terrorister til å legitimere angrep. Når det gjelder deltakernasjonene kan vi for eksempel nevne at Italia, Polen og Tyskland (motvillig) deltar i Irak, Tyrkia er i konflikt med kurdere, Russland driver krig i Tsjetsjenia, og at baskerne igjen har startet en offensiv mot den spanske regjeringen.

Skyt dem ned! For å hindre terrorisme har arrangørene, i tillegg til vanlige politioperasjoner, gjort alle deltakerbyene til flyfrie soner på kampdager, og jagerfly og helikoptre patruljerer luftrommet over byene. I tillegg har man truffet spesielle tiltak for å forhindre kjemiske, biologiske og kjernefysiske angrep. Østerrike har også åpnet for å skyte ned kaprede fly om en slik handling skulle true sikkerheten under arrangementet. Så langt var ikke tyskerne villige til å gå i 2006.

Hva skal man prioritere? Det er ventet nesten fire millioner tilreisende til EM. Bare en firedel av disse har billett. Det betyr at politioppgavene kan bli store, men de trenger ikke bli det. Fotball-VM i Tyskland viser det. Noe av nøkkelen til lite bråk den gangen var politiets lave profil og at arrangørene tilrettela for tilreisende uten billett. Det var flere som så kampene på storskjermer i parker og på åpne plasser enn som så dem inne på arenaene.

Sveits og Østerrike har lært mye av Tyskland i så måte. Men denne tilnærmingen byr på utfordringer med hensyn til terrorisme fordi den fører til store menneskemasser på mange andre områder enn i og rundt arenaene. Det krever at man må ha mer sikkerhetspersonell enn tilfellet er under vanlige landskamper. Det er dyrt. Det betyr også at potensielle terrorister har flere muligheter til å ramme arrangørene. Jo flere steder, desto flere muligheter.

Til hvilken pris? Det er en tankevekker at sikkerhetsoppbudet er så stort i to land som i utgangspunktet har lite å frykte. Dette mesterskapet og tidligere mesterskap viser at man hele tiden forbereder seg på det verst tenkelige. Det blir kostbart og kan også føre til at færre ønsker å besøke slike arrangementer. Øker sikkerhetsoppbudet i framtidige mesterskap, kan det faktisk føre til følt uttrygghet for dem som drar dit. Hvorfor så mye sikkerhet? Vet arrangørene mer enn de tør å fortelle oss? Da kan terroristene dra på ferie og se på at arrangørene selv bidra

Mens vi venter på fotball-EM

Østerrike og Sveits. Mange nordmenn har glemt eller fortrengt at fotball-EM starter 7. juni. Finalen går 29. juni. EM vil gå sin gang selv om Norge ikke er med. For andre gang i EMs historie deles EM mellom to stater – Østerrike og Sveits. Hvert land har fire verstbyer (Østerrike – Wien, Klagenfurt, Salzburg og Innsbruck; Sveits – Basel, Bern, Genevé og Zürich). Forrige gang to land arrangerte fotball-EM sammen var Belgia og Nederland i 2000. Stadig flere stater/regioner søker sammen for å arrangere fotball-EM og andre store mesterskap.

Norge og Sverige søker sammen. Norge og Sverige ønsker seg fotball-EM i 2016. Det er ikke første gang nordiske land samler seg om å arrangere Europas største fotballturnering. Norge, Sverige, Danmark og Finland søkte om å arrangere fotball-EM i 2008. De tapte for Østerrike og Sveits. Etter det ”nordiske nederlaget” i 2002 startet Norge, Sverige og Danmark arbeidet med en ny søknad. Danmark har falt av og onde tunger skal ha det til at det var fordi Danmark støttet franskmannen Michel Platinis kamp mot Sveriges Lennart Johanssen om å bli UEFAs president i 2007. Derfor står kun broderfolkene Norge og Sverige sammen om neste søknad. Norge og Sverige vil ikke leke med Danmark lenger.

Økt samarbeid. Det er en økende tendens at land går sammen om å arrangere store mesterskap. Som sagt arrangerte Belgia og Nederland fotball-EM i 2000. Denne erfaringen ønsker de to landene, sammen med Luxembourg - som ikke skal arrangere kamper eller blir automatisk kvalifisert, men som skal arrangere en FIFA-kongress hvis de tre landene får mesterskapet - å bruke for å få fotball-VM. Da Portugal fikk fotball-EM i 2004 kjempet de blant annet mot Østerrike/Ungarn, og i søknadsprosessen for å få fotball-EM i 2008 ønsket Tyrkia/ Hellas (de kom ikke til siste avstemmingsrunde), Østerrike/Sveits, Irland/Skottland, og Norden å arrangere EM. I kampen om å få fotball-EM i 2012 gikk Polen og Ukraina av med seieren på beksotning av blant annet Ungarn/Kroatia.

Når kampen om hvem som skal være vertskap i 2016 skal avgjøres kan Norge/Sverige møte konkurranse fra blant annet Skottland/Wales. Romania/Bulgaria og Den tsjekkiske republikk/Slovakia har også signalisert at de vil søke om fot ball-EM i 2020.

Globalt fenomen. Det er ikke bare i Europa at vi ser økt samarbeid i tilknytning til fotballmesterskap. Japan og Korea var vertskap for fotball-VM i 2002 og Libya og Tunisia ønsket sammen å arrangere fotball-VM i 2010 (de trakk sitt kandidatur da de fikk vite at flernasjonskandidater ikke ble akseptert). Finalespillet i Asiamesterskap (Asian Cup) 2007 gikk i Indonesia, Malaysia, Thailand og Vietnam. I 1993 og 2003 gikk finalespillet i det amerikanske mesterskapet (CONCACAF Gold Cup) i USA/Mexico, og i 2000 gikk Afrikamesterskapet (African Nations Cup) i Ghana/Nigeria.

Årsaker til samarbeid. I tillegg til at vertsnasjoner blir automatisk kvalifisert, er det flere grunner til at land søker sammen for å få store mesterskap i fotball: For det første er det økonomiske grunner til det. Små land som ikke alene greier å bære kostnader som er forbundet med slike mesterskap kan slå sine pjalter sammen og dermed ha mulighet til å få mesterskapet. Tenker man på etterbruk av arenaer er det også en fordel for små land å dele mesterskap seg i mellom slik at et lite land ikke bygger for mange og store arenaer som ikke kan brukes i etterkant av mesterskapet. På den annen side vil et mesterskap på hjemmebane gi incentiver til å oppgradere eksisterende anlegg.

Økt grad av fellessøknader vitner også om at fotball spiller en forsonende rolle mellom tidligere politiske fiender eller rivaler (Japan/ Korea, Tyrkia/Hellas, Ungarn/Kroatia, Den tsjekkiske republikk/Slovakia, og USA/Mexico). Samarbeid kan både være et signal om lavt politisk konfliktnivå og at fotball fungerer som et symbol og videreføring av påbegynt forsoning.

Likner europeiske integrasjonsprosesser. denne utviklingen likner europeiske integrasjonsprosesser. Det gjør den på to måter. På den ene siden vitner det om at nasjonalstatens grenser viskes ut (Skottland/Wales og Skottland/Irland) og at samarbeid foretrekkes framfor nasjonal selvråderett på dette området (Belgia/Nederland, Den tsjekkiske republikk/Slovakia). På den andre siden ønsker mange av EUs medlemsland samarbeid med naboer som ikke er medlem av EU (Norge/Sverige, Tyrkia/Hellas, Ungarn/Kroatia, Polen/Ukraina, Østerrike/Ungarn). Begge disse utviklingstrekkene ligner utviklingen i EU – allianser skapes mellom regioner som ikke er medlemsstater eller mellom regioner og medlemsland, og naboskapspolitikk (videre)utvikles mellom medlemsstater og ikke medlemsstater. I tillegg ligner mange av alliansene på EUs forskjellige utenrikspolitiske dimensjoner: den nordlige dimensjon (Sverige/Norge), den østlige dimensjon (Østerrike/Ungarn, Ungarn/Kroatia og Polen Ukraina), og middelhavsdimensjonen (Hellas/Tyrkia). I EU konkurrerer disse utenrikspolitiske retningene om ressurser til sine formål.

Slikt samarbeid fungerer, særlig i Øst-Europa, som en måte å vise at man igjen er en del av Europa etter mange år på utsiden. Samtidig kompenserer de for manglende ressurser ved å stå sammen. Mesterskapene blir med andre ord en viktig del av nasjonsbyggingen og utenrikspolitikken til nye demokratier. Det samme ser vi for eksempel i forbindelse med Melodi Grand Prix.

Fotball og EU. Men det er ikke bare sånn at utviklingen på fotballbanen ligner utviklingen i EU. På flere områder henger den også sammen. Her er tre eksempler.

1) Europeisk integrasjon har ført til økt regionalisering i Europa. Det vil f.eks. si at skotter og katalanere i større grad enn tidligere kan fremme sine interesser enn det de kunne tidligere. I den sammenheng blir også fotball viktig. Det fikk vi se et tydelig eksempel på da skotten og statsministeren Gordon Brown sa at han ønsket et britisk landslag i fotball til OL i London i 2012. Det fikk lederen for den skotske supporterforeningen til å reagere. Han sa at han heller ville støtte Brasil enn et britisk landslag med 11 skotter.

2) UEFA har opprettet en EU-ambassade for å få innpass i EUs indre korridorer. Norges Per Ravn Omdal har hatt en sentral rolle her. Dette er et resultat av at UEFA ønsker medbestemmelse i saker som angår dem, også fotball-EM.

3) I Forbindelse med EUs arbeid med sitt ”White Paper on Sport” har UEFA vært sterkt involvert. Dokumentet er unikt fordi det er første gang EU skriver ned sin egen sportspolitikk. Dokumentet tar blant annet for seg handel med unge fotballspillere og useriøs agentvirksomhet.

Vinnerformel? Vertsnasjoner gjør det historisk sett godt i store fotballmesterskap. For Norge, med lite å vise til i internasjonal fotball, kan et fotball-EM på hjemmebane være en gyllen mulighet til å opprettholde denne statistikken. Hva med Norge og Sverige i finalen?

(Dette er en omarbeidet versjon av min VG-kronikk "Fotball og europeisk integrasjon", 22. desember 2007. Mange av argumentene finner du også i "Fotball og politikk", Hvor hender det?, 28. januar 2008)