Første mai og fotball-VM

Sur. Jeg merker jeg blir litt sur når folk sier at feiringen 1. mai har gått ut på dato. Sur på andre fordi jeg syns det er navlebeskuende. Sur på meg selv for at jeg krever at andre skal ta dagen på alvor, men ikke gjør så mye selv for at arbeidere i andre land skal få det bra. Og snart skal jeg til fotball-VM i Brasil…

Demme nei. Jeg er flaska opp med Internasjonalen, røde flagg og. 1. maifrokost, og den første setningen jeg lærte å si var Demme Nei! (Stemme Nei! (til EF)). Helt til flaska var tom og jeg kunne gå mine egne veier. Men jeg har alltid mente at maidagen er en viktig merkedag, selv om den ikke angår meg direkte. En form for akademisk tilnærming til arbeidernes dag. Eller angår den meg?

Engasjement. I flere år har jeg engasjert meg for en renere og mer demokratisk idrett både gjennom det internasjonale nettverket Play the Game og som (relativt) profilert blogger. Det har vært lett å angripe andre som driver idrettspolitikk og anklage dem for dobbeltmoral og for å drive taskenspilleri.

Dårlige arbeidsforhold. En av sakene som gjør meg sint er for eksempel de dårlige arbeidsforholdene som arbeiderne som bygger idrettsanleggene i Qatar, Brasil og Russland har. De ofrer livet for at vi skal kunne se fotballkamper i en begrenset tidsperiode. Med myndighetenes og FIFAs velsignelse. Stadig har vi fått rapporter om dødsfall og uverdige arbeidsforhold i Qatar og Brasil, og nå tikker også rapportene om dødsfall under bygging av fotballanlegg i Russland inn, også. Og hva gjør jeg? Jo, jeg tar med meg hele familien i nesten fire uker denne sommeren for å se fotball-VM.

Kvalm. Jeg ble helt kvalm av Sotsji-OL og syns ikke lekene var noe gøy i det hele tatt. Det var så mye som skygget over «lekene». Nå setter vi på repeat-knappen og forbereder oss til fotball-VM i Russland om to år. Fotball-VM i Qatar er allerede en katastrofe og jeg blir forbanna når jeg ser urettferdighetene i Brasil og får sympati med dem som protesterer mot pengesluket som fotball-VM har blitt. Da spør jeg meg om det er riktig å dra til et VM for å kose meg på andres bekostning. Dobbeltmoral? Og vil jeg bli tatt vel i mot?

Idrettsdagen. Første mai har også tradisjonelt vært en idrettsdag. Arbeidere har hatt arbeidsfri, protestert og kost seg på ettermiddagen, blant annet med fotballkamp. For mange år siden var det nesten ikke noe forskjell på dem som arrangerte kamper, spilte dem og dem som så på. Det vi ser i Brasil, Qatar og Russland (og mange andre steder) er at arbeidere uten rettigheter og uten et sosialt sikkerhetsnett bygger anlegg som andre bruker. De er rett og slett ikke velkommen til sin egen arbeidsplass når lyskasterne slås på.

Klisjeer. Talene på første mai (og syttende mai) ligner i dag veldig mye på idrettens festtaler – fellesskap og samhold hylles som viktige verdier, men forblir en akademisk tilnærming. Det er ofte langt mellom liv og lære i og utenfor idretten – det ser vi særlig godt i forbindelse med VM i Brasil, Russland og Qatar.

Idrettstog. Å gå i tog for andres rettigheter har mest av alt en symbolsk betydning. Men hva om idretten hadde sine egne paroler i første maitoget, der de kjempet for arbeideres rettigheter i andre land, med særlig vekt på arbeidsforholdene til dem som legger til rette for at vi skal kunne komme og se stor idrett? Store idrettsarrangementer er en nasjonal begivenhet og det dreier seg om langt mer enn idrett. På den måten kunne idretten vist sosialt engasjement utover luking av egne gressmatter. Kanskje ville jeg tatt på meg førstemaiskoa igjen?

Demme ja? Jeg har akkurat markert første mai med å se Aftenpostens serie Sweatshop med ungene. En fantastisk serie om tre norske ungdommer som drar til Kambodsja for å se hvordan tekstilarbeiderne der lever og arbeider. Jeg ville at ungene mine skulle vite litt mer om de billige klærne vi kjøper i Norge. Spørsmålet de sitter igjen med er: skal vi slutte å kjøpe klær? Svaret mitt er nei. Jeg tenker også: er det riktig av meg å dra til fotball-VM i Brasil? Demme ja? 

Ekte tilskuer

Ekte tilskuer! Da jeg en sur januardag for noen år siden var på sprint-NM på skøyter på Valle Hovin, sammen med fattern og ungene mine, fikk jeg spørsmål av en ved siden av meg om jeg var ekte tilskuer. Forundret spurte jeg hva han mente. Er du i slekt med noen som går på isen, spurte han? Det var jeg ikke og han nikket anerkjennende til meg. Ekte tilskuer!

Uro i Brasil. I disse dager sitter jeg og forbereder tur til Brasil sammen med kone og unger – vi skal på fotball-VM neste sommer. Ved siden av alt Brasil har å by på av natur og historie er det kampen mellom Tyskland og Portugal vi gleder oss mest til. Midt i Amazonas, i Manaus, skal vi se det europeiske toppoppgjøret. Jeg tenker tilbake på den sure januar-dagen her jeg sitter på loftet og leser nyheter om opptøyer i Brasil og i alle rapportene om de gigantiske anleggene som bygges over hele Brasil, i byer med fotballag uten tilskuere og med en befolkning som lever under minstestandarden. Manaus er en av disse byene. Rar kobling? Kanskje.

Hvite elefanter. Da jeg var på skøyteløp hadde jeg god samvittighet. Jeg trosset vær og vind og sto og så på en henslengt Peter Müllers som røykte under løpene da de håpløse gikk, fra utslitte tribuner med god trekk mellom beina. Alle var glade for at vi kom og det var gratis inngang. Til sommeren skal jeg trosse alle som mener Brasil-VM er gigantomani av verste sort. Brasil skulle brukt pengene på andre ting enn hvite elefanter i jungelen. Burde jeg ha dårlig samvittighet? Kanskje.

Dobbelmoral. Jeg drar til Brasil med familien fordi jeg elsker fotball. Jeg har lenge sagt at skal jeg først debutere i et fotball-VM så skal det være i Brasil. Hele familien debuterer til sommeren. Samtidig er jeg en samfunnsengasjert blogger som har prøvd å finne feil og mangler hos idrettspamper og store mesterskap verden over. Jeg har skrevet kritiske artikler om Beijing-OL, fotball-VM i Sør-Afrika, London-OL, Sotsji-OL og et mulig vinter-OL i Oslo. Det er dobbeltmoralen og mangelen på ærlighet om hva de store mesterskapene kan bringe og ikke bringe med seg som har opptatt meg. Spørsmålet nå er om jeg legitimerer uvettig pengebruk på stadioner som ikke har livets rett når Amazonas tømmes for fotballturister i juli neste år. Burde jeg også vært mer kritisk til tilskueren? Kanskje.

Brutte løfter. Vi blir lovt mye når store mesterskap selges inn av idrettstopper og overivrige politikere. Beijing-OL skulle bidra til bedre menneskerettigheter i Kina. Det gikk ikke. Fotball-VM i Sør-Afrika skulle bidra til økt turisme og økt status for afrikansk fotball. Det gikk ikke. London-OL skulle løfte britenes aktivitetsnivå. Det gikk ikke. Sotsji-OL skulle vise Russland fra en annen side. Nå viser det seg at det ikke er solsiden vi får se. Og VM i Brasil? Den skal bidra til økte investeringer i Brasil og et løft for alle brasilianere. Det ser ikke slik ut nå. Har slike mesterskap noe som helst verdi utover medaljene som deles ut ved konkurransens slutt? Kanskje.

Europeisk invasjon. Når jeg står sammen med tyskere og portugisere i Manaus, 18. juni neste år blir det spennende og se hvor mange brasilianere som står sammen med oss. Er de som står der ekte tilskuere? Eller er det bare rikfolk – som oss – uten kontakt med det egentlige Brasil? Hva syns de som står utenfor stadion og ikke kommer inn om meg og våre blåøyde hoder? Ekte tilskuer? Kanskje.

Ekte tilskuer? Og når du står i den nye skøytehallen i Oslo i 2022 kan du stille deg følgende spørsmål: er du en ekte tilskuer? Kanskje svaret er kanskje. Er det verdt det?

OL- show bidrar til bedre miljø?

Travel dansk statsminister. Den danske statsministeren har hatt en av sin mest travle dager i forbindelse med IOC-kongressen i København. På noen få dager har han møtt stats- og regjeringssjefer fra fire land som er sentrale i kampen for et bedre miljø. Betyr det at en vellykket IOC-kongress også kan bidra til en vellykket miljøkonferanse i København i desember?

Frivillig på kamp. Etter noen lange og strevsomme dager i Bella Center som frivillig, dro jeg på lokalderby på Brøndby stadion for å se Brøndby IF og FC Nordsjælland. Kampen endte 6-3, men dét var ikke det mest spektakulære som hendte i denne kampen.

Samfunnsansvar. På en måte er Brøndby IF Danmarks FC Barcelona. Det er fordi deres hovedsponsor fra 2008 til 2013 er UNICEF. Det er takket være KasiGroup som både gir UNICEF 10 millioner danske kroner for å at Brøndby skal få ha UNICEF på skjorta si og samtidig bidrar til at laget får et tresifret millionbeløp i sponsorinntekter i denne femårsperioden. Det spesielle med denne kampen var at UNICEF-logoen var byttet ut med HOPENHAGEN.ORG, en reklame for klimatoppmøtet i desember og med ønske om at alle verdens land og folk skal skrive under på en forpliktelse for et bedre klima.

Klima viktig også for IOC. På IOC-kongressen har klima vært et sentralt tema. FNs generalsekretær snakket om klimaspørsmål i sin åpning av kongressen og han sa at han på samme måte som toppidrettsutøveren ville gi alt for at verden skulle samle seg om en forpliktende og bærekraftig klimaavtale. Alle søkerbyene la også stor vekt på at de ønsket å arrangere miljøvennlige leker. Miljø er vår tids buzzword, det er IOC-kongressen et godt eksempel på.

Maskepi? Mange danske kommentatorer – og meg selv – har pekt på det massive nærværet av toppolitikere under kongressen og betydningen det har for IOCs anseelse i internasjonal politikk. Etter å ha gått danske aviser i sømmene og snakket med delegater og ”kvalifiserte frivillige” tyder mye på at IOC-kongressen er brukt som skalkeskjul eller egnet anledning til å sondere terrenget i forkant av klimatoppmøtet i København i desember.

Søkerland klimapropper. USA, Brasil og Japan er svært sentrale i klimaforhandlingene (Spania er jeg mer usikker på). USA er verstingen både i forhold til bindende internasjonale klimaavtaler og fordi det er landet som forurenser mest. Skulle Obama komme til klimatoppmøtet i desember ville det være en sensasjon. En enda større sensasjon ville være at han skriver under på en bindende avtale. Spørsmålet er hva han lovte statsminister Lars Røkke Rasmussen. Kan IOC-kongressen bidra til at dette skjer? Brasil er sentral fordi det er en sterkt voksende økonomi samtidig som landet råder over verdens største regnskog – en regnskog som norske myndigheter har betalt penger for at skal reddes og gro til igjen. Japan er en av de store forurenserne, men også hjemlandet til Kyoto-avtalen som hele København-møtet i desember har som utgangspunkt.

IOC-innflytelse på miljø. IOC-delegatene soler seg i glansen av stats- og regjeringssjefene som kom til København for å tale søkerbyenes sak. Skulle klimatoppmøtet i København ende med avtale og suksess kan statslederne og regjeringssjefene som promoterte taperkandidatene også innkassere en seier – ikke for en OL-by, men for klimaet på hele kloden. Da får IOC ennå mer å fryde seg over, samtidig som de kan forvente en nedtur i antall politiske kjendiser som deltar på neste OL-avstemming.

Olympisk kransekakepynt?

Stor ståhei for ingenting? Det er stor ståhei i København i forkant av fredagens beslutning om hvem som skal få OL i 2016. Barack Obama har nå meldt sin ankomst for å tale Chicagos sak. Det betyr at Spania kommer med kongen, USA og Brasil med presidentene og Japan med statsministeren. Tre av dem ender opp med ingenting. IOC kan på den andre side smykke seg med at statsledere og regjeringsledere kappes om deres gunst.

Politisk sjarm. Den eneste nordmannen i IOC – Gerhard Heiberg har vært kritisk til at statsledere kommer til København for å påvirke IOC. På det området er han på linje med OLs grunnlegger Pierre Coubertin, som ikke ønsket innblanding i olympiske beslutninger fra statsledere og regjeringssjefer. De fire politiske lederne som kommer til København vet at gjør de en god jobb vil deres kandidat stå sterkt. De har fått med seg Gro Harlem Brundtlands innsats for Lillehammer-OL i 1994 og svenskekongens ditto dårlige innsats for Østersund, at Tony Blair var tungen på vektskålen da London fikk OL i 2012 og Vladimir Putins unike engelske appell – den eneste gangen han har gitt en tale på engelsk(!) –til IOC i Guatemala i 2006 til Sotsjis fordel.

Politikk i idrett. Dette er eklatante eksempeler på idrett i politikk, det vil si at politikere bruker idrettsarenaen som politisk arena. Gerhard Heibergs bekymring (selv om han gleder seg til å møte Obama!) – er at idrett i politikk skal gå utover politikk i idrett, det vil si at alle de idrettspolitiske sakene kommer i skyggen av all politisk kjendiseri. Dette vitner om at OL og IOC stadig får en mer sentral rolle i internasjonal politikk, om ikke som aktør så i hvert fall som arena, på bekostning av det saken egentlig dreier seg om – idrettsutøverne og idrettsgrenene.

Olympisk kronprins. Parallelt med engasjementet til politikere og kjendiser fra Brasil, USA, Japan og Spania foregår det en debatt i Danmark om kronpins Frederiks kandidatur til IOC. Med stor sannsynlighet blir kronprinsen valgt inn i IOC 9. oktober. Dette har skapt diskusjon om kronprinsens politiske rolle. Når han nå får et verv i en organisasjon som blir mer og mer politisk og som – mer eller mindre frivillig – tar standpunkt til menneskerettighets- og klimaspørsmål undrer man seg på om kronprinsen også må ta stilling til disse spørsmålene? Til nå har han vært taus. I danske medier har kronprinsen fått gjennomgå og enkelte journalister har kalt ham for olympisk kransekakepynt. Ikke bare fordi han selv ønsker å sole seg i glansen av verdens mektigste idrettsorganisasjon, men også fordi det danske idrettsforbundet ønsker ham som kandidat.

Olympisk adelskap. Det som ikke er diskutert like mye er de kongelige og adeliges rolle i IOC. I dag er det 10 kongelige/adelige (fra Liechtenstein, Monaco, Storbritannia, Kuwait, Luxembourg, Nederland, Saudi-Arabia, Qatar, Malaysia og Forente arabiske emirater) av 106 IOC-representanter. Med kronprins Fredrik blir det 11 og tar vi med to honorære medlemmer som også er kongelige (Hellas og Spania) er vi oppe i 13 – nesten 10 prosent. Få av disse er statsoverhoder. Onde tunger har sagt at skal man bli kongelig, må man først ha tjenestegjort i IOC. Nærmere sannheten enn vi aner?

Coubertin vrir seg i graven? Det er vanskelig å vite hva Pierre de Coubertin ville sagt om denne utviklingen, men det er en kjent sak at han var motstander av at statsoverhoder smykket seg med OL. Han var blant annet motstander av å holde OL i Athen i 1906, ikke bare fordi det kun var to år etter forrige OL eller fordi han mente at OL aldri skulle finne sted i samme by to ganger (Athen hadde første OL i 1896), men fordi han ikke likte at den greske kongefamilien ville ha OL for å fremheve seg selv.

Nye prosedyrer? At mange stats- og regjeringssjefer kommer til en IOC-kongress øker utgiftene til de som arrangerer kongressen, blant annet på grunn av økt sikkerhet. Men det tar også oppmerksomheten bort fra det som er viktigst – søkerbyenes kvalifikasjoner, den olympiske idé, nye olympiske grener og nye kriterier for valg av byer. Etter korrupsjonsskandalene i forbindelse med OL i Atlanta og Salt Lake City innførte IOC strenge regler og prosedyrer for valg av OL-byer. Det kan hende at de igjen må foreta endringer etter årets olympiske fesjå. Det vil være i Coubertins ånd og det vil sørge for at ikke hele IOC i framtiden blir oppfattet som kransekakepynt for politikere med sporadisk interesse for OL.

USA mot stormaktsstatus i fotball?

Finalelag. USAs herrelag er i sin andre finale i en internasjonal fotballturnering på en måned. 28. juni tapte de finalen mot Brasil i Confederations Cup i Sør-Afrika. Søndag spiller de finale mot Mexico i Gold Cup. Er USA på vei til å bli en stormakt også på fotballbanen? Hvordan vil i så fall det bli mottatt?

Damene best. De amerikanske damene leder FIFA-rankingen foran Brasil. Det amerikanske herrelaget ligger på 12. plass. Etter sommerens innsats vil USAs herrer garantert rykke oppover på lista. Selv om det er et stykke opp til USAs bestenotering i 2006 (4. plass) og en stund til vi kan kalle USA en stormakt i fotball er USA i ferd med å nærme seg toppen. Dette i en tid da USAs politiske stormaktsstatus har falmet.

Forskjellig rangering. Stormaktsrangeringen har til nå vært svært forskjellige i politikk og fotball – i hvert fall på herresiden. På damesiden har det vært flere likhetstrekk. Der har USA, Tyskland og Kina lenge vært med i toppen, sammen med jyplinger som Norge og Sverige. På herresiden har Brasil i mange år hatt supermaktstatus på fotballbanen og USA i politikken. I fotball var Brasil en stund skjøvet av tronen av Spania – men er nå tilbake i toppen - og i politikken jakter Kina USAs plass som toppnasjon.

Forskjellig status. Til nå har retorikken og tilnærmingen til stormakter i fotball vært svært forskjellig fra det vi finner i politikken. I fotballen har man en tendens til å gi sine overmenn skryt fordi de er bedre og når noen taper for Brasil aksepterer man stort sett tapet – ikke bare fordi Brasil er bedre, men også fordi man rett og slett liker Brasil. Slik er det ikke i politikken. Ingen liker å være mindre og underlegne USA. I kategorien dem som misliker BÅDE Brasil i fotball og USA i politikken finner vi Dag Solstad og noen få andre.

Ny orden? Skulle USA klatre helt til topps på FIFA-rankingen vil lagene som ligger lenger ned på tabellen akseptere amerikanernes nye posisjon i fotballfamilien på samme måte som vi har omfavnet Brasil? Det kan slå begge veier. Som sagt har fotballen en annen sjargong enn politikken. ”Fotballfamilien” er mer sammensveiset et ”verdenssamfunnet”. Det gjør at man i større grad enn i politikken aksepterer tap for overmakten. Samtidig omgås fotballspillere hverandre på en annen måte enn politikere. Mange amerikanske spillere tjenestegjør utenfor USA. Det bidrar til større aksept for amerikansk fotball. I Gold Cup er det for eksempel flere amerikanske spillere som har sitt virke i Norge. På den andre siden vil dem som misliker USA kanskje bli enda mer innbitte motstandere av USA. Samtidig vil det være lettere å vippe USA av fotballtronen enn bort som politisk stormakt. Alle mot en får med andre ord et nytt innhold.

Olympisk tungvektskamp: Obama versus Lula!

Obama versus Lula. Denne uken presenterer de fire kandidatene til sommer-OL i 2016 – Rio, Chicago, Tokyo og Madrid – sitt OL-prosjekt for IOC i Lausanne. Mye er usikkert før IOC bestemmer vertsby i København 2. oktober i år, men nå er det ting som tyder på at det kan bli en tungvektskamp mellom USAs president Barack Obama og Brasils president Luiz Inacio Lula da Silva (”Lula”) – rik mot fattig, Nord-Amerika mot Sør-Amerika, kapitalist mot sosialist.

To forskjellige verdener. De to presidentene har forskjellige innfallsvinkler til OL i sitt hjemland. Obama ser på OL i Chicago som en mulighet til å skape stolthet i sin hjemby og som et godt virkemiddel for å skape positiv PR for USA – etter 8 år med et dramatisk fall på den internasjonale omdømmeskalaen (hvis det er noe som heter det?). Lula betrakter OL i Rio som en god mulighet til å skape utvikling og økonomiske vekst i Brasil. Han ser på OL som en investering i utvikling av hele det brasilianske samfunnet. Internasjonalt mener han også at det har stor symbolverdi å gi OL til et kontinent som ikke har hatt lekene før.

Chicago-protester. Chicago har fått en egen nei-kampanje som kjemper mot OL i Chicago. De mener at Chicago ikke har råd til å arrangere OL og at byen ikke har kapasitet til å ta i mot alle turistene som kommer til byen under lekene. Det kan hende at denne kampanjen blir overdøvet av Obamas nye olympiske kontor i Det hvite hus – White House Office of Olympic, Paralympic and Youth Sport og Chicagos søkerkomité. Chicagos største utfordring er finansiering av lekene. I USA er det ikke tradisjon for at nasjonale myndigheter bidrar økonomisk til arrangementet. Lekene blir nesten utelukkende finansiert av private aktører - der er det i disse dager tørke.

Samlet Brasil. I Brasil er situasjonen en annen. Lula hevder at hele nasjonen støtter opp om arrangementet og at nasjonale myndigheter vil gå tungt inn med investeringer for å få til et godt OL. Det betyr at det fattigste landet av de to er mer investeringsvillig enn det rikeste. Selv om ikke Brasil har god erfaring med OL gjorde Brasil suksess med sin VM-søknad for 2014. Denne erfaringen kan komme godt med også når man skal kapre OL-byen.

Teknisk Knock Out? Mange tror at Obama skal komme til København for å trekke Chicago-lekene i havn. Få har nevnt Lula. Flere observatører tviler på at Obama kommer til kongens by fordi et eventuelt nederlag vil gi signal om at USA ennå ikke er friskmeldt på den internasjonale scene – for å bruke Obamas logikk. Lula har mindre å frykte. Han kan dra til København uten å være redd for sitt omdømme. Han kan med andre ord både vinne på teknisk knock out og bli den moralske vinneren!

Klubbfotballmodellen for landslaget?

Landslag med utlendinger. Det har vært en del fokus på de polskfødte tyske landslagsspillerne Miroslav Klose og Lukas Podolski under fotball-EM. Brasilianernes inntog har også blitt lagt merke til - Mehmet Aurelio (Tyrkia), Deco og Pepe (Portugal), Roger Guerreiro (Polen) og Marcos Senna (Spania). I tillegg har vi Kevin Kuranyi (Tyskland) som er født i Rio de Janeiro, men har tysk-ungarsk far og mor fra Panama. Leter du mer finner du sikkert flere som er født i andre land en det de representerer. Også i Norge har vi diskutert naturalisering av utlendinger, som f.eks. at Stabæks Alanzinho skal ta norsk statsborgerskap og begynne å spille for det norske landslaget. Opphavet til flere av trenerne i EM er også forskjellig fra det landet de trener: Portugal – Luiz Felipe Scholari (Brasil), Russland – Guus Hiddink (Nederland), Polen – Leo Beenhakker (Nederland), Hellas – Otto Rehagel (Tyskland). Er landslagsfotballen på vei til å bli som klubbfotballen der nasjonalitet spiller mindre og mindre rolle, og der det blir lov å handle spillere mellom nasjoner? Frankrikes og Tysklands statsborgerskapslover og fotballandslag er et godt utgangspunkt for å diskutere en slik problemstilling.

Fransk åpning. Fransk statsborgerskap har med røtter i den franske revolusjonen vært territorielt definert. Det vil si at det er statsgrensene som definerer statsborgerskapet – de som er født i Frankrike eller har bodd i landet i et visst tidsrom får automatisk statsborgerskap - med visse unntak. Det har ført til at andregenerasjonsimmigranter og immigranter som tilfredsstiller statsborgerskapslovens bosettingskrav har hatt mulighet til å spille på Les Bleu. Det har ført til at det franske landslaget har vært godt representert av innvandrere og at laget til tider har speilet immigrasjonsmønsteret til Frankrike. Polsk og italiensk immigrasjon i mellomkrigstiden førte for eksempel til at det franske landslaget på 1950-tallet hadde spillere med polsk og italiensk bakgrunn. Immigrasjonen fra tidligere franske kolonier etter andre verdenskrig gjenspeiles i dagens franske landslag. På 1990 og 2000-tallet besto landslaget av spillere med tilknytning til blant annet Senegal, Algerie, Kamerun, Guadaloupe og Kongo. Nederland er et land som er i samme kategori som Frankrike. Dette har ført til ulikeartete reaksjoner i Frankrike. Den franske nasjonalisten Jean Marie Le Pen har rast over at statsborgerskappolitikken har ført til at landslaget ikke representerer Frankrike. Andre ser et håp om at algeriskfødte Zinedine Zidane (Zizou) etter å h lagt fotballen på hylla kan gjøre en ekstra innsats for å integrere mistilpassede immigrantungdommer.

Tyske blodsbånd. Den tyske statsborgerskapsmodellen ble på 1800-tallet etablert som et motsvar mot den franske modellen. Den tyske modellen bygger på kulturelle kriterier som språk og opphav. I hovedsak har dette betydd at er dine foreldre tyske statsborgere blir barna tyske statsborgere. Det har ført til at få med immigrantbakgrunn har hatt mulighet til å representere det tyske landslaget i fotball. Dette er imidlertid i endring. Etter at Tyskland lettet på statsborgerskapskravene i 1991, 1993 og 2000 har sammensetningen av landslaget også endret seg. På årets tyske lag finner vi derfor Klose og Podolski, Piotr Trochowski fra Polen (og Asamoah fra Ghana som spilte i fotball-VM i 2006) som sannsynligvis ikke ville fått statsborgerskap med reglene fra før 2000. En oversikt over det tyske U-21 landslaget viser også at større endringer er på gang. Der finnes spillere med angolansk, polsk, spansk, og gresk bakgrunn. Mye tyder på det tyske landslaget vil være mer mangfoldig i Sør-Afrika-VM om to år enn de er i dag. Spillere med tyrkisk bakgrunn glimrer imidlertid med sitt fravær. Skal det tyske landslaget i framtiden gjenspeile befolkningssammensetningen i Tyskland må tyrkerne på banen.

Fotball og integrasjon. Er multikulturelle lag som det franske et tegn på at integreringen går riktige veien? Ikke nødvendigvis. Opptøyene i Frankrike for et par år siden der immigrantungdom tydde til vold i frustrasjon mot myndighetenes politikk er et signal om det. Frankrikes seier i fotball-VM i 1998 og fotball-EM i 2000 ble av mange ansett som et tydelig tegn på at den franske modellen var vellykket. Frankrikes dårlige innsats i fotball-VM i 2002 og EM i 2004 ble tolket i motsatt retning. I denne sammenheng er det vanskelig å si om fotballandslaget illustrerer god integrering eller ikke. Holdningen i det tyske fotballforbundet er allikevel klar – der ønsker man flere immigrantungdommer til tysk fotball. At det ikke har vært opptøyer i Tyskland i samme skala som i Frankrike kan imidlertid være et signal om at den territorielle modellen for statsborgerskap har store svakheter og at en økende andel av immigrantungdommer på det tyske landslaget kan være et tegn på at integreringen i Tyskland går den riktige veien.

Klubbfotballmodellen. Men det er også en annen modell som lurer i bakgrunn. På samme måte som kubblag kjøper og selger spillere ser vi en tendens til at stadig flere spillere tilbyr sine tjenester til land de ikke kommer i fra eller at land henter inn spillere utenfra for å styrke landslaget. Dette kan vi kalle klubbfotballmodellen. Brer denne modellen seg vil landslaget kunne si lite om integreringen i det samfunnet vi studerer. I Tyskland ble landslagstrener Jürgen Klinsmann kritisert for at han bodde i USA og ikke i Tyskland - han brøyt med det tyske idealet ved å bosette seg i utlandet. Men ikke alle tenker slik. Det viiser blant annet at fire av årets EM-lag har utenlandsk trener. Klubbfotballen kjennetegnes også ved at den ikke tar nasjonale hensyn: engelske Arsenal har stilt lag uten engelskmenn, belgiske Beveren har stilt med spillere bare fra Elfenbenskysten, og Lyn satser på Nigerianere for å nå toppen.

Press på nasjonale fotballforbund. Er dette framtiden til landslagsfotballen også? Ser vi dette i sammenheng med at de store klubblagene i Europa truer UEFA/FIFA med å holde tilbake spillere fra landslaget fordi de frykter skader på sine høyt profilerte og betalte spillere kan presset for å gi nye spillere statsborgerskap øke. Det ligger mye penger i landslagsfotballen, både med hensyn til medieinntekter, salg av effekter og spiller-/agentlønninger. Det kan føre til økt press for å endre statsborgerskapsreglene og kan føre til at statsborgerskapsreglene i flere land blir gjort om. Skjer dette blir det ikke lett å skille klubblag fra landslag og det kan bli vanskelig å bestemme seg for hvilket land man skal heie på. Kanskje Portugal om noen år stiller med bare brasilianere, eller Tyskland kun med tyrkere? Vanvittig tanke, men likevel interessant!

Ny jobb for Hareide? (oppdatert 28. mai 2008)

Fotballskoler på Haiti? Hva om Norge inngår samarbeid med Brasil om fotballskoler på Haiti? Og hva om Åge Hareide leder prosjektet? Og hva om Alanzinho blir norsk?

Norge til Haiti? Det er usikkert om Norge kommer til å sende norske soldater eller politimenn til Haiti. Det er vanskelig å vite hva som var grunnen til at norske myndigheter i det hele tatt ønsket å dra dit. En grunn kan være at Norge er i desperat jakt etter å komme seg inn i FN-operasjoner igjen. Norge har de siste årene nedprioritert oppdrag i blå hjelmer til fordel for NATO-ledete operasjoner. Det er selvfølgelig betenkelig ettersom Norge ønsker å stå fram som FNs høye beskytter. En annen grunn kan være at Norge ønsker et tettere samarbeid med Brasil. Dagens FN-operasjon på Haiti, MINUSTAH, blir ledet av en brasiliansk general og siden 2004 har Brasil hatt lederansvaret for operasjonen. Engasjement på Haiti kan bidra til økt og tettere samarbeid mellom Brasil og Norge. Også på fotballbanen.

FN-operasjoner på Haiti. Dagens FN-operasjon på Haiti er den femte i rekken siden 1993 (UNMIH 1993-1996, UNSMIH 1996-1997, UNTMIH 1997, MIPONUH 1997-2000, MINUSTAH 2004-2008). Nepal (1261), Brasil (1217), Uruguay (1149) og Jordan (1069) står for de største styrkebidragene (både militær og politi) på Haiti i dag. Skulle Norge stille med tropper på Haiti er det første gang at Norge deltar i FN-operasjoner på den karibiske øya. Det kan stilles spørsmål om hvor store militære styrker som trengs på Haiti. Det er ingen krig på Haiti, men stor sosial uro, høy kriminalitet og mye vold. Det kan derfor argumenteres for at Norge istedenfor soldater bør sende politimenn. I det hele tatt er det behov for alternative innfallsvinkler for å skape ro og orden på Haiti. Militære virkemidler kan kanskje skape umiddelbar ro, men det holder ikke i lengden. Kanskje er fotball løsningen?

Fotball og fredsbygging på Haiti. Fotball har vært brukt som virkemiddel for å skape ro og optimisme på Haiti tidligere. I 2004 sendte den brasilianske presidenten Luiz Inacio Lula da Silva (Lula) det brasilianske landslaget til Haiti etter ønske fra Haitis midlertidige statsminister Gerard Latortue. Latortue tok over etter at president Jean-Bertrand Aristide trakk seg og forlot landet i februar 2004. I et desperat forsøk på å skape ro og orden, og for å skaffe seg selv popularitet forslo han en fotballkamp mellom Haiti og Brasil. Til tross for at Brasil knuste Haiti 6-0 (Ronaldinho skåret 3 mål) ble det brasilianske laget tatt i mot som guder og mange politikere på Haiti mente at det brasilianske fotballaget var bedre fredsskapere og fredsbevarere enn all verdens utenlandske soldater og politimenn. Men det var ikke mye som lignet på fred da kampen gikk av stabelen. FN-styrker i stridsuniformer omringet banen som var beskyttet av piggtråd og store gjerder. Haitisk politi patruljerte arenaen med vaktbikkjer og helikoptre overvåket banen fra luftrommet. Dette for en fotballkamp i fredens tjeneste!

Santos i Kongo. Det er ikke første gang brasilianske fotballspillere er brukt i fredsøyemed. I 1969 dro det brasilianske laget Santos med Pele i spissen til Kongo for å spille mot lag i Kinshasa (Belgisk Kongo) og Brazzaville (franskkontrollert Kongo). Da Brasil ankom flyplassen i Kinshasa for så å dra videre til Brazzaville for å spille mot det kongolesiske landslaget ble det inngått våpenhvile mellom de krigførende partene i Kongo. Regjeringen i Kinshasa eskorterte Santos trygt til kampen mot Kongo (som ble spilt 19. januar 1969) og tilbake til Kinshasa. Da Santos kom til Kinshasa nektet den kongolesiske presidenten å slippe dem ut av lander før de hadde spilt mot et lokalt lag. 21. januar 1969 spilte Santos mot et sammenrasket kongolesisk ungdomslag og vant 2-0. Den kongolesiske presidenten var misfornøyd med resultatet og forlangte revansj før han ga slipp på Santos. 23. januar spilte derfor Santos mot Kinshasa Leopards. Santos vant kampen 3-2. Krigen i Kongo startet igjen rett etter at Santos hadde forlatt landet.

Fotball ikke sesam sesam. Kampene i 1969 og i 2004 viser at fotball ikke er noe sesam sesam og at fotballdiplomati krever en annen innfallsvinkel enn bare å satse på kjente fotballstjerner. Først og fremst krever vellykket sportsdiplomati at det er politiske løsninger på bordet før sporten tas i bruk som virkemiddel. For det andre er det viktigere og riktigere å satse på langsiktige prosjekter for at sport skal ha effekt.

Nytt bistandseventyr? I arbeidet med å få til et tettere samarbeid med Brasil har blant annet Erik Solheim vært på besøk i Brasil og besøkt fotballegenden Jorginhos skole for gatebarn i Guadalupe i Rio de Janeiro. Prosjektet Bola Pra Frente får støtte med rundt 900000 norske bistandskroner. Blir dette en suksess kan prosjektet tjene som modell for norsk tilnærming til Haiti og økt samarbeid mellom Brasil og Norge. Da kan Norge både samarbeide med Brasil og gi bistand til Haiti på et område vi har kompetanse.

Hareide blir stadig mer upopulær i Norge fordi han ikke leverer sluttspill til det norske folk. Kanskje han heller kan brukes til å skape fred i utlandet? I fredsarbeid er seier på banen ikke det viktigste. Da holder det i førets omgang med at man skaper samhold og god stemning innad i spillergruppa. På det området har Hareide gjort det godt: vi har ikke hørt et pip fra landslagsspillerne om Hareides framtid. Kanskje kan en slik løsning bli starten på to nye eventyr for Norge: et nytt fotballeventyr og et nytt bistandseventyr? Og da kan vi få god bruk for en norsk Alanzinho!