onsdag 30. april 2008

Olympisk stressyndrom


Kinas olympiske stressyndrom. Kina-forskeren Koen Wellens gjorde meg oppmerksom på begrepet Olympisk stressyndrom. I korte trekk betyr olympisk stressyndrom at kinesiske myndigheter har iverksatt tiltak i forkant av OL som de ellers ikke ville ha gjort hadde det ikke vært for OL. Forberedelsene til OL har blant annet ført til at kinesiske myndigheter har stoppet eller utsatt prosesser for forbedringer av menneskerettigheter på grunn av OL. Amnestys rapport om at menneskerettighetssituasjonen har blitt verre på grunn av OL er et olympisk stressyndrom. For Kina er det viktig at OL ikke skaper ustabilitet. Derfor har regimet vært mer på vakt enn vanlig overfor dissidenter og opposisjonelle som ønsker å dra politisk nytte av OL.

Det er viktig at vi vurderer menneskerettighetssituasjonen i Kina på kort og lang sikt. Sammenligner vi dagens Kina med situasjonen for 30 år siden har mye blitt bedre. Men for dem som sitter fengslet uten begrunnelse og rettferdig rettergang er dette en fattig trøst. For dem er det bare rettferdighet på kort sikt som gjelder. Olympisk stressyndrom må altså tolkes i et korttidsperspektiv.

Men det er ikke bare kinesiske myndigheter som har dette syndromet. De fleste aktører som engasjerer seg i OL-debatten lider av olympisk stressyndrom. Her er noen eksempler.

IOC. For IOC er det snakk om alvorlig stressyndrom. IOC har på den ene siden overvurdert sin egen evne til å påvirke kinesiske myndigheter ved å si at IOC og OL vil bidra til et bedre Kina. Samtidig har organisasjonen brukt mye lungekapasitet på å si at det ikke er en politisk organisasjon og derfor ikke har mulighet til å tilnærme seg Kina slik statlige myndigheter kan. Menneskerettighetsorganisasjoner har også overvurdert IOCs makt og anklaget organisasjonen for ikke å holde ord i kampen for bedre menneskerettigheter i Kina. Det har fått IOC til å argumentere for at det har fått gjort mer enn mange stater har fått til i Kina. IOC har blitt stresset til å innta forsvarsposisjon og angrepsposisjon i en og samme sak! Beijing-OL vil helt sikkert føre til en filleristing av IOC som organisasjon og utarbeidelse av nye kriterier for tildeling av OL.

Menneskerettighetsorganisasjoner. Lidelsen til menneskerettighetsorganisasjonene er at de (kanskje) har knyttet sitt arbeid til en arena som de kanskje ikke burde ha gjort. Sjelden har menneskerettighetsorganisasjoner vært så engasjert i et idrettsarrangement. Og aldri har så mange aktivister støttet OL i et autoritært styre. Begrunnelsen har vært at OL i Kina er en gyllen mulighet til å sette søkelys på Kinas menneskerettighetssituasjon. Det er derfor et paradoks at Amnesty, som har vært en av OLs ”høyeste beskyttere” gir ut en rapport i forkant av OL som sier at det de trodde på, og fortsatt tror på, ikke stemmer.

Grovt sett kan vi dele menneskerettighetsaktivister inn i to hovedkategorier. Den argumenterende engasjerte og den aggressivt konfronterende. Amnesty tilhører den første, mens radikale (vestlige) Tibet-aktivister og organisasjoner som Reportere uten grenser tilhører den siste kategorien. De aggressivt konfronterende aktivistene har fått mest oppmerksomhet under den olympiske fakkelstafetten, og det er dem kinesiske myndigheter har bitt seg merke i. Det er et kjent fenomen at få kan ødelegge for mange. Det er også tilfelle her. De aggressive ødelegger for dem som bruker fredelige midler. Det betyr at alle menneskerettighetsorganisasjoner kan få større problemer med å nå fram til kinesiske myndigheter i tiden som kommer. Det bør også skape en debatt om OL har vært riktig arena for menneskerettighetsspørsmål og om virkemidlene man har brukt i forkant av OL:

Vanlige kinesere. For mange kinesere dreier syndromet seg om at de beskytter og forsvarer OL (og kinesiske myndigheter) på en måte de ellers ikke ville ha gjort. De fleste kinesere er stolte av OL. Stoltheten er en kombinasjon av myndighetenes effektive promotering av de olympiske idealer og den olympiske ide, og økt kinesisk nasjonalisme. Truslene om boikott av OL og sabotasje av fakkelstafetten i Vesten har bidratt til å forsterke kinesisk nasjonalisme, ikke bare i Kina, men også hos den kinesiske befolkningen utenfor Kina. Tilsvarende utvikling ser vi i Iran der massivt vestlig press mot Irans atomvåpenprogram bidrar til å gi det iranske regimet større legitimitet i befolkningen enn det ellers ville ha fått. Stikk i strid med det som var hensikten.

Vestlig media. I sin iver etter å kritisere det kinesiske kommunistregime har flere medier brutt med egne prinsipper om redelighet og objektivitet. Det har skjedd på tre måter. For det første har noen nyhetskanaler kryssklippet reportasjer slik at bilder fra f.eks. Nepal blir framstilt som hendelser i Tibet. Det finnes ikke mange eksempler, men det har skjedd. Uansett, er det ikke bra. For det andre har de fleste medier nesten utelukkende fokusert på de aggressive angrepene på den olympiske fakkelstafetten og Kina og svært lite på det fakkelstafetten skal symbolisere. Det har naturlig nok satt sinnene i kok hos kinesiske myndigheter. Videre har det tatt oppmerksomheten bort fra andre politiske saker som kunne vært fokusert på. Fakkelstafetten har f.eks. vært innom Kasakhstan, Pakistan og Nord-Korea. Hvorfor har ikke menneskerettighetsbruddene i disse tre landene fått mer oppmerksomhet? For det tredje har mange journalister aktivt tatt del i Kina-kritikken og i aksjonene mot blant annet fakkelstafetten. Aksjonene til Reportere uten grenser er et eksempel. Det har satt spørsmålstegn ved journalisters objektivitet og kan ha ført til en tøffere hverdag for journalister i Kina, både kinesiske og utenlandske.

Selv om kinesiske nyhetsmedier er mer ytterliggående enn vestlig media, rettferdiggjør ikke det dårlig, ukorrekt og aksjonspreget nyhetsformidling fra Vesten. Snarere tvert i mot. Skal man kritisere Kinas brudd på blant annet ytringsfriheten er det viktig at kritikken ikke baseres på feil og aggressiv adferd. Selv om det er begått relativt få overtramp er det stor sannsynlighet for at overtrampene kommer til å bli brukt av kinesiske myndigheter neste gang de blir kritisert for sine overtramp.

Kjendiser. Kjendisene er de som har vært mest aktive for å få til en boikott av Beijing-OL (Mia Farrow, Steven Spielberg, Paul McCartney, Uma Thurman m.fl.). Aktiviteten er en del av et stadig voksende kjendisdiplomati. Kjendisdiplomati er ikke noe nytt. Danny, Kaye, Audrey Hepburn, Liv Ullmann og Peter Ustinov brukte alle sin kjendisstatus til å fremme veldedige og humanitære saker. Det har også Lady Diana, Bob Geldof og Bono gjort. Men kjendisdiplomatiet har endret seg fra å dreie seg om representasjon av humanitære organisasjoner, til å fremme kritikk av veldedig og humanitær politikk, til å fremme egne hjertesaker. For mange kjendiser har OL i Kina vært en gyllen mulighet til å promotere sine hjertesaker. Richard Gere og hans engasjement for Tibet har kanskje vært det mest vellykkete, sett fra Tibetaktivisters ståsted.

Mange av de mest profilerte kjendisene er ikke særlig interessert i sport, men bruker OL kun til å fremme sine egne synspunkter. Det kan bli et problem. For det første kan man beskylde kjendisene for kun å mele egen kake uten å bry seg om hva effekten av engasjementet vil bli. For det andre kan det slå tilbake på dem selv. Hva om store miljøorganisasjoner begynner å demonstrere utenfor U2-konserter i protest mot U2s enorme strømforbruk og miljøfiendtlig reisevirksomhet?

Vestlige politikere. Politikeres engasjement ligner på mange måter kjendisenes engasjement. De hiver seg på OL-bølgen. Men på et område kan politikernes engasjement, eller snarere unnfallenhet, få alvorlige konsekvenser. Det er i kampen mot terrorisme. Alle som deltar i OL vil at leken skal være sikre. Det har åpnet for salg av ny militær- og overvåkningsteknologi til Kina. Dette har skjedd med åpne øyne uten at man har tenkt over hva denne teknologien kan brukes til etter OL. Hvis man var bekymret for overvåkning i Kina før OL kan det være grunn til større bekymring etter OL.

Sponsorer. Under avslutningsseremonien av fakkelstafetten i London i mars takket den kinesiske representanten IOC-president Jacques Rogge og Coca Cola for et vellykket arrangement. Etter det har Coca Cola forsøkt å gjøre seg usynlig under fakkelstafetten. Flere av IOCs hovedsponsorer har ligget lavt i terrenget på grunn av bråket under fakkelstafetten. De frykter for sitt rykte og har måttet vurdere sin tilknytning til OL og IOC. Vi aner også her et visst stressnivå hos sponsorene for hva OL kan bety for dem i framtiden.

Kan syndromet kureres? For utøverne vil olympisk stressyndrom aldri forsvinne. Noen vil dope seg for å bli best, andre yter over evne og vinner gull. Og så lenge det er OL vil olympisk stressyndrom eksistere. Men det går an å dempe symptomene. En måte å gjøre det på er å ha realistiske forventninger til OL. En annen er å endre tildelingskriteriene for OL. Dum Dum Boys sang en gang at det er en kur for alt. Det er en sannhet med modifikasjoner.

2 kommentarer:

Ditaur sa...

See Please Here

Anonym sa...

Synd at norge ødelegger for en enhetlig europeisk holding overfor åpningssermonien....Storbritania, Tyskland, Polen og flere andre har sagt nei.

Hvis man har felles holdning, så kan ikke Kina avslutte alle handelsavtalene, husk at Kina er under økonomisk press (inflasjon) og stadig større internt politisk uro.

Dette sa nettopp Financial Times, enten må "vesten" stå samlet om en åpningsboikott, ellers må man ikke gjøre det. En mellomting eller at man først truer med det for så å delta likevel, sender et svakhets signal til Beijing.