Idrettsboikott av Israel?

Boikott av Israel? Litteraturhuset arrangerte 25. februar seminar om kulturell og akademisk boikott av Israel, blant annet på grunn av krigføringen i Gaza. Siden idretten er en del av det utvidede kulturbegrep er det på sin plass å spørre om det også er riktig og nødvendig med idrettsboikott av Israel?

Israel versus Sør-Afrika. Mange hevder at situasjonen i Israel kan sammenlignes med apartheidstaten Sør-Afrika og at idrettsboikotten av Sør-Afrika ga gode resultater. Denne sammenligningen er ikke uproblematisk både fordi idrettsboikotten var en del av en mer omfattende boikott av Sør-Afrika og fordi idrettens rolle i apartheidstaten Sør-Afrika var spesiell. Disse to tingene henger selvfølgelig sammen. Den altomfattende boikotten av Sør-Afrika (både med hensyn til politikkområder - handel, idrett, politisk) og i tilslutning (mange land boikottet) gjorde at boikott av hvite idretter, som for eksempel rugby, påvirket den hvite befolkningen negativt og ga den fargede befolkningen synlige symbolske seire. Det var god tradisjon blant fargede i Sør-Afrika som konsekvent heiet på Sør-Afrikas motstander i rugby.

Kulturell og akademisk boikott av Israel vil ikke ramme befolkningen i Israel på samme måte. Så lenge det ikke foregår en massiv boikott av Israel slik vi så overfor Sør-Afrika vil den ikke ramme det politiske lederskapet i Israel på samme måte som den rammet det hvite lederskapet i Sør-Afrika. Samtidig vil en idrettsboikott av Israel ramme ”blindt” siden det ikke finnes reine jødiske eller palestinske idretter i Israel slik man hadde hvite og fargede idretter i Sør-Afrika. En kulturell og akademisk boikott av Israel kan derfor paradoksalt nok få helt andre konsekvenser enn det som er intensjonen med boikott: frontene mellom jøder og palestinere kan bli hardere og man kveler de få arenaene som faktisk kan bidra forsoning. Da blir veien mot fredelig sameksistens brattere.

Kald krig. Boikott som virkemiddel var mer vanlig under den kalde krigen enn den er i dag. Under OL i Montreal i 1976 spilte Sør-Afrika en sentral rolle da 23 afrikanske og arabiske stater boikottet lekene i protest mot at New Zealand fikk delta i OL etter å ha spilt rugbykamp mot Sør-Afrika i forkant av OL. Og vi kjenner alle til boikottene av Moskva-OL i 1980 og Los Angeles-OL i 1984. Selv om mange aktører truet med eller oppfordret til boikott av Beijing-OL, på grunn av Kinas brudd på menneskerettighetene, var det ingen land som boikottet lekene. 204 av 205 mulige land deltok. Bare Brunei uteble fordi de ikke hadde levert inn akkrediteringspapirene i tide. Idretten spiller med andre ord en annen rolle i dag enn den gjorde for noen tiår siden, både i internasjonal politikk og idrettspolitikken.

Israel og internasjonal idrett. Konfliktene i Midtøsten har preget den internasjonale idrettsverdenen i mange år. I mellomkrigstiden fikk vi blant annet se et reint jødisk lag dominere europeisk fotball – Hakoah Vienna. Laget ble etablert som en reaksjon på økt antisemittisme og fordi jøder i Wien ønsket å fremheve det jødiske også i idretten. Syria, Libanon og Egypt boikottet OL i Melbourne i 1956 i protest mot Israels invasjon i Sinai. Indonesia ble nektet deltagelse i OL i Tokyo i 1964 fordi de ikke hadde invitert Israel til å delta i Asialekene året i forveien. Sist gang Israel var med i Asialekene var i Teheran, Iran i 1976(!). I 1973 ble Israel kastet ut av asiatiske idrettsforbund i protest mot Yom Kippur-krigen. I årene etter måtte Israel konkurrere i Oseania før de ble tatt opp i europeiske idrettsforbund. Israel ble for eksempel tatt opp i UEFA først i 1994.

Konflikter. De siste årene har konflikten i Midtøsten rammet og påvirket idretten på flere måter der Israel har vært i sentrum. Her er noen få eksempler.

I oktober 2001 nektet fem Chelsea-spillere å spille UEFA-cupkamp i Tel-Aviv mot Hapoel Tel-Aviv i frykt for terror. Det er sjelden at slikt skjer og dette var ikke en aksjon i protest mot Israels politikk, men individuelle vurderinger av sikkerhetsrisikoen ved å dra til Israel i kjølvannet av terrorangrepene på USA 11. september 2001.

Det nye stadionet til Arsenal FC heter Emirates Stadium. Emirates er et arabisk flyselskap med base i De forente arabiske emirater. Det ble konflikt mellom Emirates og Arsenal da Arsenal FC tillot det israelske turistbyrået å reklamere på stadion. Denne floken løste seg etter intense forhandlinger mellom fotballklubben og det arabiske flyselskapet.

Under OL i Athen gikk det rykter om at en iransk bryter med vilje ikke greide vektgrensen fordi han da slapp å møte en israelsk deltager. Det ble hevdet at det var en personlig protest mot Israel, men protestaksjonen ble bifalt av iranske myndigheter.

De siste ukene har tennis stått i sentrum i Midtøsten-konflikten. For det første nektet De forente arabiske emirater den israelske tennisspilleren Shahar Peer visum til landet slik at han ikke fikk delta i Dubai Tennis Championships. Det internasjonale tennisforbundet (WTA) bøtla på grunn av dette de turneringsansvarlige med 300000 amerikanske dollar, og Andy Roddick trakk seg i protest mot visumnekten. For det andre besluttet fritidsnämden i Malmö – med 5 mot 4 stemmer – at Davis Cup-kampen mellom Sverige og Israel i Malmö 6.-8. mars skal spilles for tomme tribuner med begrunnelser om sikkerhetsrisiko. Siste nytt i saken er at kampen blir flyttet til Stockholm og å åpne opp for tilskuere. Uansett er dette en spesiell sak for Sverige.

Forsoning. Men det er også eksempler på forbrødring mellom jøder, arabere og palestinere på idrettsbanen. Her er to eksempler. Det mest kjente eksemplet er Football for Peace som er et britisk initiert prosjekt på Gaza etter modell fra Nord-Irland. Et annet er fotballturnering som fant sted sommeren 2007 i Tel-Aviv. Der deltok 160 10-14-åringer, fra jødiske og arabiske landsbyer nord i Israel, og de spilte i drakter donert fra 16 engelske og skotske klubber. I denne turneringen fikk blant annet Manchester United bank av Gretna FC(!). Turneringen var et signal om at det går an å bruke idrett – i dette tilfellet fotball – i forsoningsarbeid. Problemet er selvsagt å måle effekten av slike prosjekter. Snakker du med Norges Fotballforbund og det norske judofurbundet vil du også få høre historier om hvordan idrett kan brukes i forsoningsarbeid.

Håp i hengende snøre. Brighton-forskerne John Sugden og James Wallis, som har deltatt i Football for Peace-prosjektet og skrevet bok om det – Football for Peace? The Challenge of Using Sport for Co-existence in Israel – mener at man ikke må ha urealistiske forventninger om hva man kan oppnå med idrett i forsoning mellom fiender i Israel, men at man må la grasrotprosjekter få lov til å utvikle seg og håpe at de fører noe godt med seg. Dette er argumenter som må tas med i debatten omkring idrettsboikott av Israel. Idrettssamarbeid kan kanskje gi håp om en bedre fremtid. Ved å forhindre slit samarbeid kan man skape mer konflikt enn å bidra til økt forsoning.

Ny Budd? I 1984 ble jeg bedt om å ta stilling til om at Zola Budd skulle få delta i Sentrumsløpet eller ikke. Hun var egentlig fra Sør-Afrika men hadde tatt britisk pass for å omgå idrettsboikotten av Sør-Afrika. Jeg veit ikke hva jeg mente på det tidspunktet, jeg hadde nok med å kjempe meg under 40 minutter på mila. Hva om jeg hadde blitt stilt overfor den samme problemstillingen i dag, men med en israelsk utøver? Da hadde jeg sagt – la henne løpe!

Vørterkrøll?

Styrkedrikk. Den snørike vinteren sørger for at de fleste turhyttene i marka og på fjellet fylles med skiløpere. Mange av dem som tar seg en pust i bakken på disse hyttene tar seg også en flaske Ringnes Vørterøl, enten fordi de syns det er godt eller fordi det hører med til skituren. Dette vørterølet er en spesiell drikk, ikke bare på grunn av den karakteristiske smaken, men også fordi etiketten smykker seg med de fem OL-ringene. Spørsmålet er hvor lenge Ringnes får lov til å trykke vørterøletiketten med dette varemerket.

Vørterøl og OL. OL-ringene har vært på Vørterøletiketten siden 1938. På Ringnes’ hjemmesider står det at Frydenlund – som tidligere produserte Ringnes Vørterøl – fikk etiketten mønsterbeskyttet i 1939 og at Frydelund tillot den norske olympiske komité å bruke ringene under OL i 1952(!). I 1972 solgte Frydelund rettighetene til OL-ringene til den norske OL-komiteen for 1 – en – krone, men fikk beholde retten til å bruke ringene på vørterølflaska. Ringene finner vi på flaska den dag i dag. Spørsmålet er om dette kan fortsette.

IOC med all makt. Det er IOC som eier rettighetene til OL-ringene og det er de som bestemmer hvem som kan bruke dem. På IOCs hjemmesider står det at det kreves skriftlig tillatelse fra IOC for å kunne bruke ringene. Grovt sett er det kun nasjonale olympiske komiteer, OL-sponsorer, offisielle søkerbyer til OL og OL-arrangører som kan bruke de olympiske symbolene. IOC er svært strenge på dette området. OL for funksjonshemmede – Paralympics – får for eksempel ikke bruke OL-ringene selv om disse lekene nå er en del av OL-arrangementet.

Økt innflytelse. Beijing-OL viste med all tydelighet at IOC ikke kun er en idrettsorganisasjon, men også en organisasjon med politisk makt og stor markedsmakt. Etter Beijing-OL har dette bildet blitt tydeligere: IOC vil engasjere seg mer i utviklingshjelp, de har lagt en ny strategi for å tjene mer penger på å selge tv-rettigheter, og de har etablert et eget kontor i Brussel for å få mer innflytelse i EU.

Uskyldig markedsføring? De fleste vil mene at OL-ringene på vørterølflaska er uskyldig og kanskje at nettopp denne flaska bør få beholde ringene. Du skal ikke se bort fra at IOC er av en helt annen oppfatning, uansett hvilke avtaler som ble inngått i 1972. Kommer Ringnes i en situasjon der de må kjempe mot IOC for å beholde retten til å vise OL-ringene vil Vørterøl få mye oppmerksomhet. Da spørs det om all reklame er god reklame for Ringnes. Slagordet til Vørterøl er at drikken "gir kraft i kroppen”! Skulle Ringnes komme i konflikt med IOC kan det hende det også trengs en god dose Møller’s tran…

Politiet på glattisen?

3. plassen. Under VM på skøyter på Hamar 7. -8. februar var det Kramer versus Bøkko som fikk mest oppmerksomhet. Ikke så rart siden de knivet om sammenlagtseieren. Den italienske OL-mesteren Enrico Fabris fikk langt mindre oppmerksomhet selv om han tok en fortjent 3. plass i sammendraget. Men den italienske skøyteløperen fanget oppmerskomheten på en annen måte. Han gikk med reklame for det italienske politiet (Polizia)! En idé for det norske politiet?

Politi i vinden. Det har vært mye oppmerksomhet rundt det norske politikorpset den siste tiden. Det er særlig spørsmålet om politiets aksjonsmetoder i forbindelse med lønnsforhandlinger, åremålsperioden til politidirektøren og spørsmålet om man skal tillate bruk av hijab under politiuniformen som har vært de største sakene. Politiets Fellesorganisasjon, med lederen Arne Johannessen i spissen, har kjempet hardt for det de hevder er politiets og politiansattes demokratiske rettigheter i lønnsforhandlingssaken og mot at politiet skal tillate bruk av hijab fordi det blant annet vil svekke politiets troverdighet og nøytralitet. Politiets Fellesforbund har kjørt mange reklamekampanjer i aviser og gått til streik for å få oppmerksomhet om sine rettigheter. Samtidig sliter politiet med dårlig omdømme fordi de har dårlig oppklaringsprosent. Kan idrettsbanen være en ny arena for arbeidsgiver og arbeidstager i politiet for å få økt oppmerksomhet om sin sak og for å skape et bedre omdømme?

Politi i form. Politifolk er stort sett i god form og det er mange idrettsutøvere som har politibakgrunn eller som har gått inn i politiet etter endt idrettskarriere. Av nordmenn kan vi i farten nevne Martin Stokken (skiløper og friidrettsutøver), Magnar Solberg (Skiskyting), Willy Rasmussen (spyd), Tore Krogstad (fotball), Linda Medalen (fotball), Otto Berg (norsk flaggbærer under OL i Berlin 1936) og politimester Anstein Gjengedal (skøyter). Enrico Fabris gikk inn i politiet i 2003. I kommunisttiden hadde alle kommunistland med respekt for seg selv et eget politilag. Dynamo Moskva er kanskje det mest kjente. I Norge har vi også litt mindre ambisiøse politiklubber. Oslopolitiets idrettslag (OPIL) er et eksempel. Politiet arrangerer også egne nasjonale og internasjonale mesterskap. Men reine politilag i internasjonale mesterskap i dag er sjelden vare og det er ennå mer sjeldent at politiet sponser ”sivile” idrettsstevner eller løpere i ”sivile” mesterskap.

Markedsføring av politiet. Vil vi se økt markedsføring av politiet og andre statlige institusjoner i nasjonale og internasjonale mesterskap? Det sitter vel kanskje langt inne. Men sponsingen av Fabris trigger noen interessante problemstillinger. Skal idretten la seg sponse av tvangsmakten eller skal den holde seg for god til å bli brukt av disse etatene? Stadig flere interesseorganisasjoner med politiske undertoner engasjerer seg i idretten. LO har for eksempel sponset det norske skøytelandslaget og UNICEF har navnet sitt på drakta til FC Barcelona. Denne formen for markering gjør det vankeligere for idretten å kalle seg politisk nøytral eller for en sfære utenom politikken. Og vil tilskuerne se politisk reklame eller reklame av statlige etater når de er på idrettsstevne? Er det ikke nok med sikkerhetskontrollen før man kommer inn på idrettsarenaen? Hva om en av løperne som blir sponset av politiet blir tatt for doping? Blir dopingen mer alvorlig da? Og til sist, hvilket ansvar har politibetjenten som konkurrerer hvis det blir bråk på tribunen?

Politi-Bøkko? Politimester Anstein Gjengedal var en habil skøyteløper. Kanskje han var den som heiet mest på Fabris under skøyte-VM på Hamar? Og Kanskje han ønsker å sponse Bøkko når han skal gå i Vancouver neste år? Da er det lov for politiet å håpe at Bøkko stjeler gullet fra Kramer!