Anyone for tennis?

Tennistap. Start-spiller – og sønn av Svein ”Matta” Mathisen – Jesper Mathisen avslører i disse dager at han har hatt problemer med spillegalskap. Han forteller blant annet at han tapte 154.000 kroner på én US Open-kamp i tennis i 2007. At det er mulig å tippe så mye på én kamp er i seg selv uforståelig. Det skal jeg la ligge her. At det går an å tape penger i tennis og under US Open er mindre overraskende. Tennis er en av idrettene som det er lettest å manipulere – både kamputfall og kampoppsett. I august i år avslørte ESPN at US Open hadde manipulert trekningene til US Open de ti siste årene! Spørsmålet er om dette bare har skjedd i US Open.

Utfordringen. Ikke i følge den estiske EU-juristen Katarina Pijetlovic – som presenterte seeding-data for de tre største Grand Slam-turneringene på Play the Game-konferansen i Køln i begynnelsen av oktober. Hun fant flere merkelige utfall i trekningene til Australian Open, US Open og Wimbledon de fire siste årene. Hennes utgangspunkt var at hun syns Roger Federer og Rafael Nadal møttes overraskende seint i disse i disse turneringene. Hun kom ikke med noen bastante konklusjoner, men oppfordret andre til å ta opp hansken.

12 av 12. Seedingsystemet og trekningen i disse turneringene er komplisert. Her er noen data som er viktig i denne sammenheng. Pijetlovic har tatt utgangspunkt i de fire beste spillerne på verdensrankingen i perioden 2008-2011: Federer, Nadal, Djokovic og Murray. Basert på kamper mellom 2005 – 2007 fant hun ut at Murray hadde bedre tak på Federer enn Djokovic, mens Djokovic hadde bedre tak på Nadal enn Murray. Det hun finner påfallende er at i trekningene i 12 av 12 Grand Slam-turneringer mellom 2008 og 2011 så havner Federer og Djokovic i samme seedinggruppe og Nadal og Murray i den andre gruppa – selv om de bytter plass på rankingen. Det har gjort muligheten for at Nadal og Federer skulle møtes i finalen større. Sannsynligheten for at dette skal skje 12 av 12 ganger i de tre turneringene hun har vurdert er 1/131.072. Utfallene som ESPN vurderte hadde en sannsynlighet på 1/250.000. Kombinerer man disse sannsynlighetene får man et sannsynlig utfall på utrolige 1/32.000.000.000, i følge Pijetlovic.

Siffer! Det er fristende å be programlederen i Siffer Jo Røislien om å se på saken. Han finner sikkert raskt ut om det er sannsynlig at tennisverdenen er manipulert – og med sine pedagogiske evner kan han forklare hva som sannsynligvis har skjedd. Jeg tviler på at svaret trøster Jesper Mathisen, men det kan i hvert fall bidra til at vi får vite om hans tap er et resultat av manipulering og om mange andre som tipper på tennis bør føle seg lurt. Og kanskje viktigst – er tennisen bevisst manipulert, er det ikke bare FIFA som må rydde opp i sin ukultur. PS. Både Federer og Nadal er sponset av NIKE.

Idrett, svineinfluensa og terrorfrykt

Idrett og sikkerhet. Sikkerhetstrusler preger idretten på forskjellige måter. Den siste uken har vi fått to gode eksempler på det.

Australia trekker seg fra Davis Cup. I forrige uke trakk det australske landslaget i tennis seg fra Davis Cup-kamper mot India i India. Begrunnelsen var frykt for egen sikkerhet fordi kampene foregår samtidig med og samme sted som uroligheter i indisk valgkamp. Allerede er det kapret busser og flere mennesker er drept i India på grunn av valget. Dette ønsker ikke det australske tennisforbundet å være med på. De har foreslått å flytte kampene til et annet sted i India, men det har ikke det internasjonale tennisforbundet godtatt. Det australske tennismiljøet møter lite sympati. Inderne mener at reisenekten er ubegrunnet og det internasjonale tennisforbundet truer Australia med ett års utestenging fra internasjonal tennis. De har allerede gitt seieren til India. Dette er hard skyts mot en tidligere tennisstormakt.

Idretten lammes i Mexico. Samtidig trekker mange individuelle idrettsutøvere og lag seg fra turneringer i Mexico på grunn av frykten for svineinfluensa. CONCACAF har avlyst resten av det amerikanske ungdomsmesterskapet i fotball, den lokale varianten av Champions League-finalene i Cancun mellom Cruz Asul og Atlante er flyttet framover i tid, mange spillere har trukket seg fra San Luis Potosi Open i golf og fotballkamper spilles for lukkede dører og med strenge krav til hygiene. Dette møter ingen protester.

Utvidet sikkerhetsbegrep. I de to tilfellene blir sikkerhet og sikkerhetstrusler definert forskjellig. Det utvidede sikkerhetsbegrep trumfer det tradisjonelle sikkerhetsbegrep, for å bruke statsvitenskaplig terminologi. Dette kan virke pussig fordi vi vet at dagens toppidrettsutøvere kanskje er dem som kan mest om hygiene og derfor kan beskytte seg godt mot sykdom, men kan lite om for eksempel velgeradferd i India.

Hva er verst? Spørsmålet er om det er verre å be om flytting av kampsted og dato på grunn av redsel for terror enn på grunn av redsel for å bli syk. Teoretisk er det lettere å beskytte seg mot å bli syk av influensa enn å bli offer for terrorisme. Samtidig skulle man tro at man lettere overlever/og eller blir mindre skadet av influensa enn av terrorhandlinger eller andre væpnede angrep. Svaret på dette finner vi når det internasjonale tennisforbundet må ta stilling til tenniskamper i Mexico på grunn av frykt for svineinfluensa.

Idrettsboikott av Israel?

Boikott av Israel? Litteraturhuset arrangerte 25. februar seminar om kulturell og akademisk boikott av Israel, blant annet på grunn av krigføringen i Gaza. Siden idretten er en del av det utvidede kulturbegrep er det på sin plass å spørre om det også er riktig og nødvendig med idrettsboikott av Israel?

Israel versus Sør-Afrika. Mange hevder at situasjonen i Israel kan sammenlignes med apartheidstaten Sør-Afrika og at idrettsboikotten av Sør-Afrika ga gode resultater. Denne sammenligningen er ikke uproblematisk både fordi idrettsboikotten var en del av en mer omfattende boikott av Sør-Afrika og fordi idrettens rolle i apartheidstaten Sør-Afrika var spesiell. Disse to tingene henger selvfølgelig sammen. Den altomfattende boikotten av Sør-Afrika (både med hensyn til politikkområder - handel, idrett, politisk) og i tilslutning (mange land boikottet) gjorde at boikott av hvite idretter, som for eksempel rugby, påvirket den hvite befolkningen negativt og ga den fargede befolkningen synlige symbolske seire. Det var god tradisjon blant fargede i Sør-Afrika som konsekvent heiet på Sør-Afrikas motstander i rugby.

Kulturell og akademisk boikott av Israel vil ikke ramme befolkningen i Israel på samme måte. Så lenge det ikke foregår en massiv boikott av Israel slik vi så overfor Sør-Afrika vil den ikke ramme det politiske lederskapet i Israel på samme måte som den rammet det hvite lederskapet i Sør-Afrika. Samtidig vil en idrettsboikott av Israel ramme ”blindt” siden det ikke finnes reine jødiske eller palestinske idretter i Israel slik man hadde hvite og fargede idretter i Sør-Afrika. En kulturell og akademisk boikott av Israel kan derfor paradoksalt nok få helt andre konsekvenser enn det som er intensjonen med boikott: frontene mellom jøder og palestinere kan bli hardere og man kveler de få arenaene som faktisk kan bidra forsoning. Da blir veien mot fredelig sameksistens brattere.

Kald krig. Boikott som virkemiddel var mer vanlig under den kalde krigen enn den er i dag. Under OL i Montreal i 1976 spilte Sør-Afrika en sentral rolle da 23 afrikanske og arabiske stater boikottet lekene i protest mot at New Zealand fikk delta i OL etter å ha spilt rugbykamp mot Sør-Afrika i forkant av OL. Og vi kjenner alle til boikottene av Moskva-OL i 1980 og Los Angeles-OL i 1984. Selv om mange aktører truet med eller oppfordret til boikott av Beijing-OL, på grunn av Kinas brudd på menneskerettighetene, var det ingen land som boikottet lekene. 204 av 205 mulige land deltok. Bare Brunei uteble fordi de ikke hadde levert inn akkrediteringspapirene i tide. Idretten spiller med andre ord en annen rolle i dag enn den gjorde for noen tiår siden, både i internasjonal politikk og idrettspolitikken.

Israel og internasjonal idrett. Konfliktene i Midtøsten har preget den internasjonale idrettsverdenen i mange år. I mellomkrigstiden fikk vi blant annet se et reint jødisk lag dominere europeisk fotball – Hakoah Vienna. Laget ble etablert som en reaksjon på økt antisemittisme og fordi jøder i Wien ønsket å fremheve det jødiske også i idretten. Syria, Libanon og Egypt boikottet OL i Melbourne i 1956 i protest mot Israels invasjon i Sinai. Indonesia ble nektet deltagelse i OL i Tokyo i 1964 fordi de ikke hadde invitert Israel til å delta i Asialekene året i forveien. Sist gang Israel var med i Asialekene var i Teheran, Iran i 1976(!). I 1973 ble Israel kastet ut av asiatiske idrettsforbund i protest mot Yom Kippur-krigen. I årene etter måtte Israel konkurrere i Oseania før de ble tatt opp i europeiske idrettsforbund. Israel ble for eksempel tatt opp i UEFA først i 1994.

Konflikter. De siste årene har konflikten i Midtøsten rammet og påvirket idretten på flere måter der Israel har vært i sentrum. Her er noen få eksempler.

I oktober 2001 nektet fem Chelsea-spillere å spille UEFA-cupkamp i Tel-Aviv mot Hapoel Tel-Aviv i frykt for terror. Det er sjelden at slikt skjer og dette var ikke en aksjon i protest mot Israels politikk, men individuelle vurderinger av sikkerhetsrisikoen ved å dra til Israel i kjølvannet av terrorangrepene på USA 11. september 2001.

Det nye stadionet til Arsenal FC heter Emirates Stadium. Emirates er et arabisk flyselskap med base i De forente arabiske emirater. Det ble konflikt mellom Emirates og Arsenal da Arsenal FC tillot det israelske turistbyrået å reklamere på stadion. Denne floken løste seg etter intense forhandlinger mellom fotballklubben og det arabiske flyselskapet.

Under OL i Athen gikk det rykter om at en iransk bryter med vilje ikke greide vektgrensen fordi han da slapp å møte en israelsk deltager. Det ble hevdet at det var en personlig protest mot Israel, men protestaksjonen ble bifalt av iranske myndigheter.

De siste ukene har tennis stått i sentrum i Midtøsten-konflikten. For det første nektet De forente arabiske emirater den israelske tennisspilleren Shahar Peer visum til landet slik at han ikke fikk delta i Dubai Tennis Championships. Det internasjonale tennisforbundet (WTA) bøtla på grunn av dette de turneringsansvarlige med 300000 amerikanske dollar, og Andy Roddick trakk seg i protest mot visumnekten. For det andre besluttet fritidsnämden i Malmö – med 5 mot 4 stemmer – at Davis Cup-kampen mellom Sverige og Israel i Malmö 6.-8. mars skal spilles for tomme tribuner med begrunnelser om sikkerhetsrisiko. Siste nytt i saken er at kampen blir flyttet til Stockholm og å åpne opp for tilskuere. Uansett er dette en spesiell sak for Sverige.

Forsoning. Men det er også eksempler på forbrødring mellom jøder, arabere og palestinere på idrettsbanen. Her er to eksempler. Det mest kjente eksemplet er Football for Peace som er et britisk initiert prosjekt på Gaza etter modell fra Nord-Irland. Et annet er fotballturnering som fant sted sommeren 2007 i Tel-Aviv. Der deltok 160 10-14-åringer, fra jødiske og arabiske landsbyer nord i Israel, og de spilte i drakter donert fra 16 engelske og skotske klubber. I denne turneringen fikk blant annet Manchester United bank av Gretna FC(!). Turneringen var et signal om at det går an å bruke idrett – i dette tilfellet fotball – i forsoningsarbeid. Problemet er selvsagt å måle effekten av slike prosjekter. Snakker du med Norges Fotballforbund og det norske judofurbundet vil du også få høre historier om hvordan idrett kan brukes i forsoningsarbeid.

Håp i hengende snøre. Brighton-forskerne John Sugden og James Wallis, som har deltatt i Football for Peace-prosjektet og skrevet bok om det – Football for Peace? The Challenge of Using Sport for Co-existence in Israel – mener at man ikke må ha urealistiske forventninger om hva man kan oppnå med idrett i forsoning mellom fiender i Israel, men at man må la grasrotprosjekter få lov til å utvikle seg og håpe at de fører noe godt med seg. Dette er argumenter som må tas med i debatten omkring idrettsboikott av Israel. Idrettssamarbeid kan kanskje gi håp om en bedre fremtid. Ved å forhindre slit samarbeid kan man skape mer konflikt enn å bidra til økt forsoning.

Ny Budd? I 1984 ble jeg bedt om å ta stilling til om at Zola Budd skulle få delta i Sentrumsløpet eller ikke. Hun var egentlig fra Sør-Afrika men hadde tatt britisk pass for å omgå idrettsboikotten av Sør-Afrika. Jeg veit ikke hva jeg mente på det tidspunktet, jeg hadde nok med å kjempe meg under 40 minutter på mila. Hva om jeg hadde blitt stilt overfor den samme problemstillingen i dag, men med en israelsk utøver? Da hadde jeg sagt – la henne løpe!