Ekte tilskuer

Ekte tilskuer! Da jeg en sur januardag for noen år siden var på sprint-NM på skøyter på Valle Hovin, sammen med fattern og ungene mine, fikk jeg spørsmål av en ved siden av meg om jeg var ekte tilskuer. Forundret spurte jeg hva han mente. Er du i slekt med noen som går på isen, spurte han? Det var jeg ikke og han nikket anerkjennende til meg. Ekte tilskuer!

Uro i Brasil. I disse dager sitter jeg og forbereder tur til Brasil sammen med kone og unger – vi skal på fotball-VM neste sommer. Ved siden av alt Brasil har å by på av natur og historie er det kampen mellom Tyskland og Portugal vi gleder oss mest til. Midt i Amazonas, i Manaus, skal vi se det europeiske toppoppgjøret. Jeg tenker tilbake på den sure januar-dagen her jeg sitter på loftet og leser nyheter om opptøyer i Brasil og i alle rapportene om de gigantiske anleggene som bygges over hele Brasil, i byer med fotballag uten tilskuere og med en befolkning som lever under minstestandarden. Manaus er en av disse byene. Rar kobling? Kanskje.

Hvite elefanter. Da jeg var på skøyteløp hadde jeg god samvittighet. Jeg trosset vær og vind og sto og så på en henslengt Peter Müllers som røykte under løpene da de håpløse gikk, fra utslitte tribuner med god trekk mellom beina. Alle var glade for at vi kom og det var gratis inngang. Til sommeren skal jeg trosse alle som mener Brasil-VM er gigantomani av verste sort. Brasil skulle brukt pengene på andre ting enn hvite elefanter i jungelen. Burde jeg ha dårlig samvittighet? Kanskje.

Dobbelmoral. Jeg drar til Brasil med familien fordi jeg elsker fotball. Jeg har lenge sagt at skal jeg først debutere i et fotball-VM så skal det være i Brasil. Hele familien debuterer til sommeren. Samtidig er jeg en samfunnsengasjert blogger som har prøvd å finne feil og mangler hos idrettspamper og store mesterskap verden over. Jeg har skrevet kritiske artikler om Beijing-OL, fotball-VM i Sør-Afrika, London-OL, Sotsji-OL og et mulig vinter-OL i Oslo. Det er dobbeltmoralen og mangelen på ærlighet om hva de store mesterskapene kan bringe og ikke bringe med seg som har opptatt meg. Spørsmålet nå er om jeg legitimerer uvettig pengebruk på stadioner som ikke har livets rett når Amazonas tømmes for fotballturister i juli neste år. Burde jeg også vært mer kritisk til tilskueren? Kanskje.

Brutte løfter. Vi blir lovt mye når store mesterskap selges inn av idrettstopper og overivrige politikere. Beijing-OL skulle bidra til bedre menneskerettigheter i Kina. Det gikk ikke. Fotball-VM i Sør-Afrika skulle bidra til økt turisme og økt status for afrikansk fotball. Det gikk ikke. London-OL skulle løfte britenes aktivitetsnivå. Det gikk ikke. Sotsji-OL skulle vise Russland fra en annen side. Nå viser det seg at det ikke er solsiden vi får se. Og VM i Brasil? Den skal bidra til økte investeringer i Brasil og et løft for alle brasilianere. Det ser ikke slik ut nå. Har slike mesterskap noe som helst verdi utover medaljene som deles ut ved konkurransens slutt? Kanskje.

Europeisk invasjon. Når jeg står sammen med tyskere og portugisere i Manaus, 18. juni neste år blir det spennende og se hvor mange brasilianere som står sammen med oss. Er de som står der ekte tilskuere? Eller er det bare rikfolk – som oss – uten kontakt med det egentlige Brasil? Hva syns de som står utenfor stadion og ikke kommer inn om meg og våre blåøyde hoder? Ekte tilskuer? Kanskje.

Ekte tilskuer? Og når du står i den nye skøytehallen i Oslo i 2022 kan du stille deg følgende spørsmål: er du en ekte tilskuer? Kanskje svaret er kanskje. Er det verdt det?

Den olympiske nasjonskampen for fall?

Nasjonskampen. De fleste nordmenn er svært opptatt av hvordan Norge gjør det i nasjonskampen. Jo flere gull, jo bedre. Og har vi færre gull enn naboen teller vi totalt antall medaljer istedenfor. Dagens olympiske konkurranse er en konkurranse mellom nasjoner. Det er ikke en konkurranse mellom stater fordi det er flere olympiske nasjoner enn antall stater. Det er heller ikke en konkurranse mellom private lag eller mellom individuelle utøvere siden det er nasjonale olympiske komiteer som tar ut utøverne. Spørsmålet er om dette systemet står for fall.

Generasjonskløften. Når mine barn ser OL på tv håper de at Norge vinner, men de bryr seg ikke så mye om hvem som går for Norge. Foreldrene heier også på Norge, men vi er mer kritisk til hvem som går på laget. Vi er – sammen med mange andre rundt om i verden – opptatt av hvem som representerer landet vårt.

Nytt land. For dem som er interessert i representasjon har årets OL vært svært interessant fordi mange utøvere har byttet statsborgerskap for å få lov til å være med i OL og mange land har gitt statsborgerskap til utøvere fra andre land for å styrke sin egen OL-innsats. Her er noen eksempler:

* Den slovakiske overraskelsen på damenes skiskyttersprint, Anastazia Kuzmina, byttet fra russisk til slovakisk statsborgerskap for å tilpasse utøverkarrieren til familielivet sitt. Hun har barn sammen med den israelske skiløperen Daniel Kuzmin. Kuzminas gull er Slovakias første i vinter-OL.

* Kortbaneskøyteløperen Tatiana Borodulina nyter godt av at Australia har endret statsborgerskapsreglene for spesielle talenter. Regelen ble omgjort 17. september i 2009 og fristen for statsborgerskap for Borodulina gikk ut 22. september. Som russer var hun en merittert kortbaneløper med blant annet VM-gull. I sin iver etter å få gå for Australia vervet hun seg til de australske reservestyrkene! Endringene i statsborgerskapslovene i Australia er gjort etter sterkt press fra den australske OL-komiteen. Borodulina passer i denne kategorien. Så langt har hun ikke gjort det så bra. 21. plass på 500-meteren, men er i semifinale på 1000-meteren.

* Mexicos Prins Hubertus Rudolph von Fürstenberg-von Hohenlohe-Langenburg er kanskje den mest spesielle utøveren når det kommer til representasjon. Prinsen er født i Mexico og har dobbelt østerriksk statsborgerskap. Da han ikke kom på det østerrikske alpinlandslaget på 1980-tallet etablerte han det mexicanske skiforbundet, ble forbundets president og kunne dermed delta for Mexico i OL. Han deltok for første gang i OL i Sarajevo i 1984!

* Kunstløperen Yuko Kawaguchi (nå Kavaguti) skiftet fra japansk til russisk statsborgerskap for å få gå i OL. Hun så på statsborgerskapsskiftet som den eneste muligheten til å få gå i OL. Japansk kunstløp har for dårlig nivå. Kavaguti og makkeren kan nå skryte av en fjerdeplass i OL.

Dobbel Aksel. Av alle de vinterolympiske grenene er kunstløp i en særstilling når det gjelder liberal nasjonalitetspolitikk. I kunstløp kom man til et punkt der man mente at kunstløp ville dø ut hvis man ikke fikk anledning til å importere/eksportere utøvere – enkelte nasjoner ble for dominerende. Resultatet av en slik tenkning så vi blant annet i EM i kunstløp i Estland i januar i år: av 16 par i friprogrammet hadde 6 par et annet statsborgerskap enn da de ble født. 9 av 26 par i originalprogrammet hadde også skiftet statsborgerskap. Amerikanere gikk for Hellas, franskmenn for Italia, ukrainere for Bulgaria og Tyskland, amerikanere for Estland og canadiere for Frankrike.

Brudd på charteret. Går vi tilbake til fremtiden? I kapittel 6, paragraf 1 står det blant annet ”The Olympic Games are competitions between athletes in individual or team events and not between countries”. Ortodoks lesing av charteret sier at vi i dag ikke følger charteret. I de første lekene var man mer på linje med charteret. Mellom 1896 og 1906 var det ikke nasjoner som konkurrerte slik vi kjenner det i dag. Da var det enten klubblag eller enkeltutøvere som kom til OL. Dagens maratontabeller og historiske oversikt over medaljevinnere i OL innholder derfor mange feil, særlig fra tidligere OL. Klubblag hadde ofte utøvere fra flere nasjoner, men medaljene blir i dag regnet om til de landene klubbene kom fra. Mange medaljevinnere brakte heder og ære til land de bodde i og ikke landet de hadde statsborgerskap i osv.

Nye modeller. Hvor skal dette ende? Det kan komme et press på IOC for å endre uttakskriteriene til OL. Hvis målet til IOC, enkeltnasjoner og utøvere er å få med seg de beste utøverne til OL vil dagens nasjonale ordning stå for fall. Det er mulig å se for seg flere forskjellige modeller i framtiden.

1. Opprettholde et strengt statsborgerskapsregime der nasjonale olympiske komiteer velger ut utøvere etter et kvotesystem likt dagens system, uten at utøvere som ikke kommer med til OL for én nasjon kan gå for andre nasjoner. Et strengt statsborgerregime betyr at man ikke kan skifte statsborgerskap eller ha dobbelt statsborgerskap for å øke mulighetene for OL-deltagelse. I Norge ville kombinertløperen Jan Schmid kanskje fått problemer med å delta for Norge med et slikt system. Han har tidligere gått for Sveits. Broren hans går fortsatt for Sveits.

2. Fri flyt av utøvere innenfor dagens system. Det vil si at utøvere som ikke kvalifiserer for deltagelse for én nasjon kan finne seg andre nasjoner å konkurrere for. Det vil gi de nest beste utøverne i en nasjon mulighet til å delta i OL og gi andre nasjoner mulighet til å tilegne seg ellers urealistiske medaljer. Denne modellen vil også styrke konkurransen og kanskje hindre at én nasjon dominerer én idrett. Med en slik modell kunne kanskje mer en 14 lag deltatt på herrestafetten i langrenn? På trenersiden er dette systemet allerede etablert. Fredrik Aukland trener Sveits i langrenn, Inge Bråten trener Canada, Mikael Løfgren trener norske skiskyttere. Hvor har det blitt av Tore Gullen? Hvorfor ikke det samme systemet på utøversiden?

3. All makt til de internasjonale særforbundene? I dag oppnår utøvere rankingpoeng i internasjonale konkurranser. Slik det ser ut i dag er det de alpine skiforbundene som har de mest liberale reglene siden det er alpinøvelsene som har flest deltagere fra fjern og nær. Forbundene setter et minimumskrav for deltagelse og så lenge nasjonale forbund ikke motsetter seg deltagelse er det i realiteten særforbundene som bestemmer hvem som kan være med. Fjerner man nasjonale olympiske komiteer og gir de internasjonale særforbundene all makt vil flere kunne delta og flere nasjoner kunne delta med flere utøvere. Skiskytteren Frode Andresen kunne kanskje tjent på en slik ordning. Han har klaget på at han ikke fikk dra til OL og skyldte på at Olympiatoppen konsentrerte seg om trynefaktoren og ikke hans meritter internasjonalt. Problemet med en slik ordning er at om man fortsetter med dagens medaljeregning så vil de beste nasjonene kunne tapetsere resultatlistene siden det ikke er noen nasjonale begrensninger.

4. Klubbmodellen? Hva om vi desentraliserer lekene og lar lag og klubber få lov til å kvalifisere seg gjennom internasjonale mesterskap? Da frigjør man seg helt fra nasjonstenkningen. Dette vil kreve at IOC tar ansvar for alle kvalifiseringer. I et slikt system kan Barcelona eller Rosenborg kvalifisere seg til OL. Da vil Katalonia og Trøndelag bli representert i OL. Skulle Rosenborg vinne ville vi hørt Rosenborgsangen og ikke Ja, vi elsker under medaljeseremonien.

Generasjonsskifte? Ungene mine bryr seg ikke om noen av disse modellene (ennå). De gleder seg allerede til neste OL. De har også en annen egenskap enn meg – de holder som regel med dem som vinner. Jeg hater når svenskene vinner over Norge. Ungene mine er ekstreme medgangssupportere. Dette kan tolkes på to måter: de eier ikke ryggrad eller de unner andre seieren. Vokser det opp flere nordmenn med denne holdningen er jeg sikker på at den olympiske konkurranseformen endrer seg og da står dagens olympiske nasjonskamp for fall!

Om å telle OL-gull flere ganger

Spenning i Canada. For vertsnasjonen Canada er et av de største spenningsmomentene om de endelig greier å ta gull i eget OL. Canada tok verken OL-gull i sommer-OL Montreal i 1976 eller i vinter-OL i Calgary i 1988. Dette er sjelden vare. Bare Frankrike (vinter-OL i Chamonix i 1924), Sveits (vinter-OL i St. Moritz i 1928) og Jugoslavia (vinter-OL i Sarajevo i 1984) kan vise til null gull i eget OL. Tre ganger lykke for Canada virker svært sannsynlig i Vancouver. Blant annet på grunn av skøytefavoritten Kristina Groves, som er favoritt på de lengste distansene. Vinner hun gull spørs det om Canada får ha henne i fred?

Spenning i Norge. For Norge er det knyttet spenning til om det greier å gjøre en bedre innsats enn forrige gang Norge var i Canada. I Calgary i 1988 tok heller ikke Norge gull. Det er også knyttet spenning til om Norge tar flere gull enn i Torino i 2006. Da tok Norge ”bare” to gull. For de fleste nordmenn var det en stor skuffelse. Det er i krysningen mellom Canada og Norges forventninger om gull og i spørsmålet om nasjonal ære at Kristina Groves er sentral. Hun har nemlig norsk mor fra Steinkjer og er en erklært Norgesvenn. Om hun tar over Norgesvenn-hegemoniet etter Linda Evans (Dynastiet), Horst Tappert (Derrick) og Bonnie Tyler (It's a heartache) avhenger av om hvordan hun takler en seier i Vancouver-OL og hvem hun takker i seiersrusen.

Spenning i Steinkjer. Skulle lekene bli Groves’ og Norge gjøre en slett innsats garanterer jeg at norske medier vil telle med hennes gull i den norske beholdningen. Se for deg VG, Dagbladet eller Aftenposten med følgende overskrift ””Norsk” gull på 3000m skøyter” eller ”Groves takker Norge for seieren!”. Steinkjer-Avisa kommer sikkert også til å slå stort opp, kanskje mest om hvor mye moren til Kristina har betydd for gullet. I Nord-Trøndelag kommer det også helt sikkert til å bli kamp mellom Steinkjer-Avisa og Levanger-Avisa om hvilken by som har betydd mest for Kristina siden tanta hennes bor på Levanger…

Spenning i familien. Men det er også en annen innfallsvinkel til et eller flere Groves-gull. Min far har endelig fått tilbake skøyteinteressen igjen etter Sovjetunionens fall, takket være Kristina Groves. Han håper virkelig på canadisk kvinnegull på skøyter. Han vil tolke dette som et Steinkjer-gull og bryr seg fint lite om nasjonskampen mellom Canada og Norge. Kanskje er det han som skriver hyllesten i Steinkjer-Avisa – han har allerede skrevet flere frilansartikler om Kristina og hennes Stenkjer-røtter der. Selv om Selliaas Sr. ikke skal til OL kommer han til å gjøre seg bemerket i OL-byen. Han har allerede sendt Kristinas mor et stort banner som skal henges opp i skøytehallen i Vancover. På banneret får Groves en hilsen fra Steinkjer på veien mot gull. Jeg har ikke spurt min mor om hun er like glad for denne støtten – selv om hun også er fra Steinkjer. Hva mormoren min som bor på Steinkjer, men er fra Larvik, mener om dette, aner jeg ikke?

Spenning i bloggen. Omdømmet til Groves i Norge avhenger av hvordan Norge blir behandlet i seiersrusen. Hun sender allerede flittig ut nyhetsbrev til sin tilhengerskare, og hun har planer om å skrive blogg fra OL. Kristina setter alle som vil opp på mailinglista si. Fra bloggen kan man vurdere om hun er god nok for Norge eller ikke. På deler av familiens vegne sier jeg derfor: GO Canada, GO, GO GO!

Politiet på glattisen?

3. plassen. Under VM på skøyter på Hamar 7. -8. februar var det Kramer versus Bøkko som fikk mest oppmerksomhet. Ikke så rart siden de knivet om sammenlagtseieren. Den italienske OL-mesteren Enrico Fabris fikk langt mindre oppmerksomhet selv om han tok en fortjent 3. plass i sammendraget. Men den italienske skøyteløperen fanget oppmerskomheten på en annen måte. Han gikk med reklame for det italienske politiet (Polizia)! En idé for det norske politiet?

Politi i vinden. Det har vært mye oppmerksomhet rundt det norske politikorpset den siste tiden. Det er særlig spørsmålet om politiets aksjonsmetoder i forbindelse med lønnsforhandlinger, åremålsperioden til politidirektøren og spørsmålet om man skal tillate bruk av hijab under politiuniformen som har vært de største sakene. Politiets Fellesorganisasjon, med lederen Arne Johannessen i spissen, har kjempet hardt for det de hevder er politiets og politiansattes demokratiske rettigheter i lønnsforhandlingssaken og mot at politiet skal tillate bruk av hijab fordi det blant annet vil svekke politiets troverdighet og nøytralitet. Politiets Fellesforbund har kjørt mange reklamekampanjer i aviser og gått til streik for å få oppmerksomhet om sine rettigheter. Samtidig sliter politiet med dårlig omdømme fordi de har dårlig oppklaringsprosent. Kan idrettsbanen være en ny arena for arbeidsgiver og arbeidstager i politiet for å få økt oppmerksomhet om sin sak og for å skape et bedre omdømme?

Politi i form. Politifolk er stort sett i god form og det er mange idrettsutøvere som har politibakgrunn eller som har gått inn i politiet etter endt idrettskarriere. Av nordmenn kan vi i farten nevne Martin Stokken (skiløper og friidrettsutøver), Magnar Solberg (Skiskyting), Willy Rasmussen (spyd), Tore Krogstad (fotball), Linda Medalen (fotball), Otto Berg (norsk flaggbærer under OL i Berlin 1936) og politimester Anstein Gjengedal (skøyter). Enrico Fabris gikk inn i politiet i 2003. I kommunisttiden hadde alle kommunistland med respekt for seg selv et eget politilag. Dynamo Moskva er kanskje det mest kjente. I Norge har vi også litt mindre ambisiøse politiklubber. Oslopolitiets idrettslag (OPIL) er et eksempel. Politiet arrangerer også egne nasjonale og internasjonale mesterskap. Men reine politilag i internasjonale mesterskap i dag er sjelden vare og det er ennå mer sjeldent at politiet sponser ”sivile” idrettsstevner eller løpere i ”sivile” mesterskap.

Markedsføring av politiet. Vil vi se økt markedsføring av politiet og andre statlige institusjoner i nasjonale og internasjonale mesterskap? Det sitter vel kanskje langt inne. Men sponsingen av Fabris trigger noen interessante problemstillinger. Skal idretten la seg sponse av tvangsmakten eller skal den holde seg for god til å bli brukt av disse etatene? Stadig flere interesseorganisasjoner med politiske undertoner engasjerer seg i idretten. LO har for eksempel sponset det norske skøytelandslaget og UNICEF har navnet sitt på drakta til FC Barcelona. Denne formen for markering gjør det vankeligere for idretten å kalle seg politisk nøytral eller for en sfære utenom politikken. Og vil tilskuerne se politisk reklame eller reklame av statlige etater når de er på idrettsstevne? Er det ikke nok med sikkerhetskontrollen før man kommer inn på idrettsarenaen? Hva om en av løperne som blir sponset av politiet blir tatt for doping? Blir dopingen mer alvorlig da? Og til sist, hvilket ansvar har politibetjenten som konkurrerer hvis det blir bråk på tribunen?

Politi-Bøkko? Politimester Anstein Gjengedal var en habil skøyteløper. Kanskje han var den som heiet mest på Fabris under skøyte-VM på Hamar? Og Kanskje han ønsker å sponse Bøkko når han skal gå i Vancouver neste år? Da er det lov for politiet å håpe at Bøkko stjeler gullet fra Kramer!