Vi veit hvor du bor!

Ja til åpenhet. Hver gang skattelistene kommer er det debatt om listene bør være åpne og tilgjengelige for folk flest eller om lønnsinntekter er et privat anliggende. I sportens verden gir åpne skattelister et godt mål på den økonomiske tilstanden i idretten. Sagt på en annen måte: åpne lister bringer idretten på rett vei.

Idrett per krone. På flere måter er det fint at mediene grafser og graver i skattelistene til kjente og mindre kjente idrettsutøvere i Norge. For det første får vi vite om lønn står i forhold til prestasjon. En rask titt på lønnsutbetalingene til spillere fra Brann og Vålerenga forteller oss at de to klubbene har fått lite igjen for pengene. Odd har fått mer for pengene. Eller sagt på en annen måte: Skattelistene kan fortelle oss om hvem som får mest ut av hver krone.

Beste idrett. For det andre kan vi finne ut hvilken idretter som er overpriset. I debatten om norsk fotball og norske idrettsprestasjoner har det vært lite debatt om hvem som fortjener mest i lønn. Skattelistene viser at middelmådige fotballspillere i Brann tjener mer enn svømmere, roere, håndballspillere og orienteringsløpere som tar både VM- og OL-medaljer. Fotballen forsvarer seg ofte med at markedet rår og at det er derfor det er mer penger i fotball enn i for eksempel orientering. Samtidig viser trusler om at fotballklubber må kutte kostnader eller at de trues av konkurs at ”tæring etter næring” er et fremmedord i fotballen. Ofte er det selvbildet som rår, ikke magemålet. Eller sagt på en annen måte: Skattelistene forteller oss hvilken idrett som gjør det best.

Pølsepapir. For det tredje bidrar åpne skattelister til at den svarte økonomien som tidligere var et problem for idretten får stadig trangere kår og til at vi får vite hva idrettsutøverne faktisk tjener. Det gjør at vi faktisk får oversikt over pengene som sirkulerer i idrettssirkuset. Sagt på en annen måte: vi veit hvor du bor.

Politiet på glattisen?

3. plassen. Under VM på skøyter på Hamar 7. -8. februar var det Kramer versus Bøkko som fikk mest oppmerksomhet. Ikke så rart siden de knivet om sammenlagtseieren. Den italienske OL-mesteren Enrico Fabris fikk langt mindre oppmerksomhet selv om han tok en fortjent 3. plass i sammendraget. Men den italienske skøyteløperen fanget oppmerskomheten på en annen måte. Han gikk med reklame for det italienske politiet (Polizia)! En idé for det norske politiet?

Politi i vinden. Det har vært mye oppmerksomhet rundt det norske politikorpset den siste tiden. Det er særlig spørsmålet om politiets aksjonsmetoder i forbindelse med lønnsforhandlinger, åremålsperioden til politidirektøren og spørsmålet om man skal tillate bruk av hijab under politiuniformen som har vært de største sakene. Politiets Fellesorganisasjon, med lederen Arne Johannessen i spissen, har kjempet hardt for det de hevder er politiets og politiansattes demokratiske rettigheter i lønnsforhandlingssaken og mot at politiet skal tillate bruk av hijab fordi det blant annet vil svekke politiets troverdighet og nøytralitet. Politiets Fellesforbund har kjørt mange reklamekampanjer i aviser og gått til streik for å få oppmerksomhet om sine rettigheter. Samtidig sliter politiet med dårlig omdømme fordi de har dårlig oppklaringsprosent. Kan idrettsbanen være en ny arena for arbeidsgiver og arbeidstager i politiet for å få økt oppmerksomhet om sin sak og for å skape et bedre omdømme?

Politi i form. Politifolk er stort sett i god form og det er mange idrettsutøvere som har politibakgrunn eller som har gått inn i politiet etter endt idrettskarriere. Av nordmenn kan vi i farten nevne Martin Stokken (skiløper og friidrettsutøver), Magnar Solberg (Skiskyting), Willy Rasmussen (spyd), Tore Krogstad (fotball), Linda Medalen (fotball), Otto Berg (norsk flaggbærer under OL i Berlin 1936) og politimester Anstein Gjengedal (skøyter). Enrico Fabris gikk inn i politiet i 2003. I kommunisttiden hadde alle kommunistland med respekt for seg selv et eget politilag. Dynamo Moskva er kanskje det mest kjente. I Norge har vi også litt mindre ambisiøse politiklubber. Oslopolitiets idrettslag (OPIL) er et eksempel. Politiet arrangerer også egne nasjonale og internasjonale mesterskap. Men reine politilag i internasjonale mesterskap i dag er sjelden vare og det er ennå mer sjeldent at politiet sponser ”sivile” idrettsstevner eller løpere i ”sivile” mesterskap.

Markedsføring av politiet. Vil vi se økt markedsføring av politiet og andre statlige institusjoner i nasjonale og internasjonale mesterskap? Det sitter vel kanskje langt inne. Men sponsingen av Fabris trigger noen interessante problemstillinger. Skal idretten la seg sponse av tvangsmakten eller skal den holde seg for god til å bli brukt av disse etatene? Stadig flere interesseorganisasjoner med politiske undertoner engasjerer seg i idretten. LO har for eksempel sponset det norske skøytelandslaget og UNICEF har navnet sitt på drakta til FC Barcelona. Denne formen for markering gjør det vankeligere for idretten å kalle seg politisk nøytral eller for en sfære utenom politikken. Og vil tilskuerne se politisk reklame eller reklame av statlige etater når de er på idrettsstevne? Er det ikke nok med sikkerhetskontrollen før man kommer inn på idrettsarenaen? Hva om en av løperne som blir sponset av politiet blir tatt for doping? Blir dopingen mer alvorlig da? Og til sist, hvilket ansvar har politibetjenten som konkurrerer hvis det blir bråk på tribunen?

Politi-Bøkko? Politimester Anstein Gjengedal var en habil skøyteløper. Kanskje han var den som heiet mest på Fabris under skøyte-VM på Hamar? Og Kanskje han ønsker å sponse Bøkko når han skal gå i Vancouver neste år? Da er det lov for politiet å håpe at Bøkko stjeler gullet fra Kramer!