Norske sponser engelsk cupfinale?

Bort med medieavtaler? TV2 har kjøpt restene av Tippeligakampene fra Fotballforbundet (hvis det fortsatt blir hetende Tippeligaen?). Det betyr at Canal+ sender 6 tippeligakamper per serieomgang mellom 2013-2016 og at TV2 kun sender fredags- og søndagskamper når dagens TV2-avtale går ut etter 2012-sesongen. Vil denne måten å selge (kjøpe) tv-rettigheter på forsvinne med den digitale revolusjonen?

Digital revolusjon. Et sentralt poeng i debatten om den digitale revolusjonen og digitale tv-sendinger er hva som skjer med reklameinntekter og plassering av reklame. På godt norsk blir dette kalt Digital Billboard Replacement (DBR) og teknologien finnes allerede på markedet. Det finsk-baserte firmaet Supponor har pattentert denne teknologien og kalt den DBRLive. Når (ikke om!) denne teknologien for alvor gjør sitt inntog vil den revolusjonere reklamemarkedet, dramatisk endre logikken i forhandlinger om tv-rettigheter og endre inntrykket vi får på tv-skjermen.

Ny logikk. I all enkelthet dreier denne teknologien seg om å erstatte reklameplakater plassert på hvert enkelt fotballstadion med digital reklame som legges på skjermen. Man kan fortsatt ha stadionreklame, men den vil sannsynligvis bli mer tilpasset dem som er til stede på kampen og ikke dem som sitter hjemme i sofaen og ser på tv-bildene. Dette gir mange nye muligheter både for dem som eier fotballproduktet (i Norge er det NFF) og de som ønsker å sponse tv-sendinger.

Muligheter for de store. En mulighet er at store multinasjonale selskaper – som for eksempel Coca Cola Company – kan differensiere sin reklame under store mesterskap – som for eksempel fotball-VM. De kan be om at VM-finalen mellom Norge og Brasil skal sendes med Fanta-reklame i Brasil og Coca Cola i Norge fordi det vil gi størst salgseffekt. Det kan også skje i dag, men i dag er det tv-selskapene som har kjøpt rettighetene som forhandler reklameavtaler. Med DBR-teknologien kan FIFA – når det gjelder fotball-VM og NFF – i tilfellet Tippeligaen – kun fokusere på flest mulig tv-seere og deretter ta seg av alt reklamesalget selv. Det kan enten bety at de selger tv-sendingene billig til kanaler med størst dekning eller at de etablerer egne tv-selskaper som sender over alt. Hovedinntektsgrunnlaget blir dermed digitale reklameinntekter og ikke medieavtaler.

Muligheter for de små. Denne teknologien åpner også opp for mindre selskaper som ønsker å reklamere på arrangementer som de tidligere ikke har hatt råd til eller interesse av. Tar man for eksempel utgangspunkt i kommuneinndelingen i Norge betyr det at en VM-kamp i fotball eller NM-finalen i fotball har 430 potensielle reklamemarkeder å frotse i. Hafslund i Oslo og Lyse i Stavanger kan med denne teknologien kjøpe digital-reklame til samme VM-kamp og på samme plass! Sitter du i Sogndal og ser cupfinale mellom Brann og Aalesund kan du få se Lerum-reklame, mens de som sitter i Bergen får Hansa i fleisen og aalesundere (heter det det?) får se Color Line. Det betyr at næringslivet i Sogndal sannsynligvis fatter større interesse for cupfinalen enn de ellers ville ha gjort!

Sensur? Men det kan differensieres på en annen måte også. En av innvendingene mot avtalen NFF inngikk med Canal+ - bortsett fra at det ikke var budrunde – var at Canal+ reklamerer for internasjonale spillselskaper. Det er i direkte konflikt med Norsk Tipping og merkevaren Tippeligaen. Denne problematikken kan omgås med DBR-teknologien. Teknisk sett kan man fjerne alkohol-, røyk- og spillselskapsreklame fra alle norske tv-skjermer og erstatte det med gode trauste norske merkevarer – uten at det går ut over inntektsgrunnlaget til den som eier rettighetene til arrangementet.

Britene i forkant. I Storbritannia er man i full gang med å implementere (vanskelig ord!) denne teknologien. Supponor har inngått avtale med Sports Revolutions om idrettsarrangementer i Storbritannia de neste tre årene. Samtidig er Supponor i samtaler med representanter for flere europeiske ligaer. I England ble denne teknologien for alvor testet under landskampen mellom England og Ghana i mars i år. Da fikk engelske tv-tittere se engelsk reklame, mens ghanesere fikk reklame myntet på det afrikanske kontinent. Under den engelsk FA-cupfinale neste år kan man i teorien få se norsk reklame på ”stadion” på norske tv-skjermer. Det er lenge siden NRK hadde rettighetene til tippekampen og holdt lagene skjult helt fram til fredag for å forhindre norsk snikreklame under plingpartyet på lørdag.

Tekst-tv? Kanskje TV2 bør satse på tekst-tv etter 2016?

Internasjonal politikk - musikk eller idrett?

Ny Walts? Det er mange måter å forklare internasjonal politikk på. Harvard-professor Stephen M. Walt gjør et forsøk med musikk og idrett i Foreign Policy denne uken. Han spør: er internasjonal politikk likt musikk eller idrett?

Mars og Venus. I studiet av internasjonal politikk (IR) er Stephen M. Walt en kjent figur. Han er en såkalt nyrealist som blant annet er kjent for å ha popularisert begrepet ”bandwagoning” – det vil si at små stater allierer seg med store, sterke stater for å oppnå sikkerhet. Det han imidlertid har fått mest oppmerksomhet om de siste årene er boken The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy som han skrev sammen med John Mearsheimer i 2007. Der påstår han at Israel-lobbyen har stor innflytelse på amerikansk utenrikspolitikk. På 1990-tallet var en av de mest leste og debatterte bøkene om internasjonal politikk, Robert Kagans bok Of Paradise and Power: America and Europe in the New World Order. Kagan hevder i denne boken at amerikanerne er fra Mars og europeerne fra Venus eller at amerikanere er realister og at europeere er liberale (eller at amerikanere er smarte, mens europeere er dumme). Nå prøver Walt seg med nye metaforer – liberale tenker som musikere og realister som idrettsmenn. Spørsmålet er om det er vellykket…

Den sterkestes rett? Kort fortalt mener liberalister i internasjonal politikk – i følge Walt – at man tjener på å inngå samarbeid med andre stater – utnytte seg av komparative fordeler – mens realistene frykter at dette kan svekke den som i utgangspunktet er sterkest, og at den relative balansen mellom to parter forskyves på lang sikt. Det er selvfølgelig forholdet mellom USA og Kina han er bekymret for – eller USAs tap av makt til Kina. Forvirret? For vanskelig? Musikk- og idrett som metafor kan kanskje gjøre det enklere…

Idrett og musikk. For liberalistene – igjen i følge Walt – er internasjonal politikk som å spille musikk og stater fungerer som et musikkorkester. Musikerne må bli enig om hva de skal spille og øve til de blir samstemte. Realistene ser på internasjonal politikk som idrett. Det er klare vinnere og tapere, deltagerne jukser noen ganger, og de gjør alt de kan for at motstanderen ikke skal få kikke dem i kortene. Walt selv mener at verden ligner mest mulig på idrett - han er som sagt en nyrealist. Til tross for at stater kan ha fordeler av å samarbeide, så er allikevel ikke fordelene ved å samarbeide jevnt fordelt og den sterkeste har alltid en fordel. Er dette en god analyse/gode metaforer?

Snudd på hodet. Nå er ikke musikkverdenen helt fri for konkurranse. Selv om Morten Harket er den mest profilerte musikeren i A-Ha er det Pål Waaktar som tjener mest penger. Det har sikkert vært strid innad i gruppen om hvordan pengene skal fordeles og hvem som skal krediteres sangene. Og ser du på kampen mellom idrett og kultur når det gjelder fordelingen av tippenøkkelen, så er musikkbransjen også opptatt av vinnere og tapere. Olympiatoppen samarbeider med mange utenlandske trenere, og har utveksling med mange konkurrerende miljøer i håp om at det gjør Norge bedre. Hvem er liberale og realister i disse eksemplene?

Bandwagoning i norsk idrett? Walts analyse er uansett morsom og kanskje kan han få musikken og idretten interessert i internasjonal politikk? Kanskje vi skulle engasjere Stephen M. Walt for å analysere debatten om Norge bør arrangere OL eller ikke? Kanskje analysen om musikk og idrett da blir mer enn metaforer? Bandwagoning i norsk idrett? Hvem er på Mars og hvem er på Venus i denne debatten?

Europeisk fotball på amerikansk vis?

Ordtak. Det er et gammelt ordtak som sier at hadde ikke England hatt øl og fotball hadde det vært revolusjon for lenge siden. Ville den amerikanske kapitalismen vært død uten sosialisme i amerikansk idrett?

Amerikansk revolusjon? Krigstyper ble brukt i britiske (og norske) aviser denne uken da lederen for den engelske managerforeningen Richard Bevan hevdet at utenlandske eiere ønsket å skreddersy Premier League etter amerikansk modell, dvs. et lukket system uten opp- og nedrykk. Dette for å sikre at man får mest mulig igjen for investeringene de har gjort. I dag er det ti Premier League-klubber som blir dominert av utenlandske eiere. Fem har amerikanske eiere/eierinteresser (Arsenal, Liverpool, Manchester United, Aston Villa og Sunderland). Andre klubber med utenlandske eiere er (Blackburn (India), Chelsea (Russland), Fulham (Egypt), Manchester City (Dubai) og Queens Park Rangers (Malaysia)). Ønsker 14 av 20 Premier League-klubbene endringer i ligamodellen, kan de teoretisk sett få til det. Sannsynligvis er dette storm i vannglass, men denne problemstillingen trigger allikevel en interessant diskusjon om innholdet i den amerikanske og europeiske idrettsmodellen og konsekvensene av disse modellene.

Forutsigbart. (Europeiske) argumenter mot den amerikanske modellen er at man mister grasrotperspektivet, at inntektene går til griske eiere og at det blir innført lønnstak på spillerlønninger. Et annet er at det blir mindre spenning fordi kampene kun dreier seg om de samme lagene år ut og år inn. Det siste argumentet er svært interessant i diskusjonen om sosialisme og kapitalisme i idrett. Først noen fakta fra europeisk fotball:

• Siden 1992 har 45 klubber spilt i Premier League – bare fire klubber har vunnet (Blackburn (1), Arsenal (3), Chelsea (3) og Manchester United (12)
• I Skottland har ingen andre enn Celtic og Glasgow Rangers vunnet den skotske Premier League
• I spanske La Liga har kun én annen klubb enn Real Madrid og Barcelona blitt blant de to beste de siste syv årene
• I Norge de siste 20 årene har i hvert fall ikke Vålerenga vært dominerende
• Osv, osv

Fåtallsvelde. Det vi ser er en utvikling mot et fåtallsvelde i europeisk fotball og en polariseringen der de beste klubbene tjener mest penger, får de beste medieavtalene og kjøper de dyreste og beste spillerne ved å lokke med høyest lønn. Den europeiske modellen er i realiteten sydd over en ekstremkapitalistisk lest – den straffer de svakeste hardest! Både resultatmessig og økonomisk. Spørsmålet er hvor morsomt det i lengden er å se Barcelona, Real Madrid, Manchester City/United vinne 5-0 mot taperne i dette systemet.

Amerikansk sosialisme. Til sammenligning befinner amerikansk idrett seg på en sosialistisk øy i et hav av kapitalisme. I det ”lukkede” amerikanske systemet tvinges rike klubbeiere til å fordele inntektene til andre klubber. I England sluttet man med å gi motstanderlaget noe av billettinntektene i 1983! I USA får taperlagene i en sesong førsterett på spillere året etter og klubbenes økonomi blir spart for ekstreme kostnader av blant annet lønnstak på spillerlønninger. TV-inntektene spres også utover lagene på en annen måte enn i Europa. Der har man blant annet en skatt på inntekter som fordeles til de som tjener minst. Som Guardian skrev denne uken er ikke dette fordi amerikanerne har lest for mye Marx, men fordi de mener at dette øker markedsverdien på produktet sitt! Her er noen fakta fra USA som viser resultatene av denne politikken:

• 7 forskjellige lag har vunnet Super Bowl de siste ti årene.
• 9 forskjellige klubber har vunnet World Series i baseball de siste ti årene.
• 7 forskjellige klubber har vunnet Major League Soccer de ti siste årene
• 6 forskjellige klubber har vunnet NBA de siste ti årene

New Deal. I Norge har mange kommentatorer (og trøndere/trøndersympatisører) ment at Rosenborg må tilbake til toppen for evig og alltid for at norsk fotball skal nå nye høyder. Disse lever da i en kapitalistisk øy i et hav av sosialdemokrati. Det amerikanske tidsskriftet the Atlantic mener at europeisk fotball – som gir like mye i lønn til Christiano Ronaldo som Belize har i bruttonasjonalprodukt – trenger en New Deal. Spørsmålet er om norsk og europeiske klubber trenger flere utenlandske eiere eller om USA trenger mindre sosialisme i idretten.

Den olympiske våpenhvilen med ny giv?

Våpenhvilen vedtatt. I går vedtok FNs generalforsamling den olympiske våpenhvilen – slik den har blitt i FN siden 1993. Det var Sebastian Coe som la fram forslaget for generalforsamlingen og den ble som vanlig vedtatt ved konsensus – det vil si at det ikke var en avstemming. Slik det ser ut nå har alle medlemslandene skrevet seg på som sponserer. Britiske diplomater jobbet helt til siste sekund med å få Syria og Iran til å støtte resolusjonen. For en uke siden var det bare 154 land som støttet resolusjonen. 39 land har dermed kommet med den siste uken. Dette er i så fall godt diplomatisk håndtverk. Spørsmålet nå er om denne våpenhvilen har noen betydning i det hele tatt?

Våpenhvilens idé. Våpenhviletanken fikk første gang formell tilslutning fra FN gjennom en egen resolusjon i 1993. Det førte blant annet til at deltakere fra det tidligere Jugoslavia fikk stille under Lillehammer-OL i 1994. Ideen om en olympisk våpenhvile stammer fra antikkens leker og datidens olympiske våpenhvile – Ekecheiria. Antikkens olympiske leker fant sted 293 ganger fra år 776 til år 393 e. Kr. uten en eneste avlysning(!). Da man startet antikkens OL, varte våpenhvilen en måned før lekene, under lekene og en måned etter lekene. Senere ble våpenhvilen forlenget til to måneder før og etter OL. Hovedformålet var å sikre at deltakere og tilskuere trygt skulle komme seg til og fra lekene. Det var imidlertid ikke snakk om at kriger ble avsluttet; det dreide seg kun om våpenhvile i et begrenset område og i et begrenset tidsrom.

Økt oppslutning. Etter 1993 har hver OL-arrangør henstilt til det internasjonale samfunnet om å innføre våpenhvile i forbindelse med lekene, og hver gang har FN vedtatt en resolusjon som støtter prinsippet om en slik våpenhvile. Resolusjonene har ikke vært gjenstand for avstemning, men et økende antall nasjoner har støttet våpenhvilen hver gang forslaget har kommet opp. I 1993 var det 121 medlemsstater som gjorde dette. Før OL i Torino i 2006 stilte alle medlemslandene seg bak resolusjonen (da hadde FN 191 medlemsland). Det var første gang en resolusjon fikk tilslutning fra alle medlemsstatene. I 2003 – i forkant av OL i Athen støttet 190 av 191 land resolusjonen – Irak hadde ikke anledning til å støtte resolusjonen fordi landet var suspendert fra FN.

Politisert våpenhvile? Det er vanskelig å bedømme om medlemsland har stilt seg bak forslaget fordi de har ment at det har vært for viktig til å avstå, eller at forslaget har vært av så marginal karakter at det ikke har kostet noe politisk å stille seg bak forslaget. De to forrige resolusjonene (2007 og 2009) kan allikevel gi en indikasjon på at det har vært politikk også i denne resolusjonen. Da resolusjonen for Beijing-OL skulle vedtas var det (bare) 183 medlemsland som støttet våpenhvileresolusjonen. Det var en nedgang sammenlignet med forrige resolusjon. Det betyr at ni land avsto (da var det 192 medlemsland). Det hender ofte i FNs generalforsamling at medlemsland enten ikke har kapasitet til å henge seg på alle resolusjonene eller at de simpelthen glemmer å slutte seg til dem. Det skjedde neppe da: De ni landene som avsto fra å skrive under på resolusjonen, anerkjenner nemlig Taiwan som egen stat. De var med andre ord i opposisjon til Kina, og det ser ut til at dette kommer til uttrykk i denne saken. Selv om flertallet av de 24 landene som anerkjenner Taiwan skrev under på våpenhvileresolusjonen, er det ikke tilfeldig at at Kiribati, Malawi, Marshalløyene, Nauru, Paraguay, Saint Kitts & Nevis, Sao Tome & Principe, Salomonøyene og Tuvalu ikke støttet resolusjonen. Vi vet at Kina og Taiwan blant annet konkurrerer om gunsten til flere land i de vestindiske øyer ved å tilby nye cricketanlegg. At flere av landene i denne 9-landsgruppen har fått idrettsanlegg av Taiwan, kan være en av årsakene til at Kina ikke fikk full pott denne gang.

Canadisk flopp. I 2009 støttet kun 154 nasjoner våpenhvileresolusjonen. Dette var en markert nedgang siden Torino-OL og er vanskelig å forklare. Tradisjonelt har vinter-OL-resolusjonen hatt større støtte enn sommer-OL-resolusjonen. Utviklingen var interessant både for IOC og for dem som ønsker å tolke IOCs rolle i FN-systemet. Samme dag som FN vedtok den olympiske våpenhvilen for Vancouver-OL ble det også fremmet forslag om IOC skulle få observatørstatus i FN. Det fikk de, men Canada valgte å ikke skrive seg på som sponsor av resolusjonsforslaget. Det samme ser det ut som om Norge gjorde. Det er vanskelig å si om Canadas holdning i dette spørsmålet bidro til lav støtte til våpenhvileresolusjonen. Canada har ennå til gode å forklare hvorfor de avsto fra å støtte IOCs kandidatur.

Protest mot London-OL? At alle medlemslandene har støttet årets OL-resolusjon er først og fremst en seier for britiske diplomater og for organisasjonskomiteen til London-OL. Om det er noe hold i resolusjonen får vi først se under OL neste år. Fortsatt har vi krigen mellom Georgia og Russland på Beijing-OLs åpningsdag friskt i minne...

Kritiske sportsjournalister

Uensartet gruppe. Tidligere har jeg kommet med stikk til norske (sports)journalister for at de ikke deltar på Play the Game. Ved siden av at jeg som medlem av program-komiteen til Play the Game ønsker norske journalister til en av verdens største konferanser med sportsjournalistikk som tema, tror jeg det er godt for norske (og journalister fra andre land – svenskene var heller ikke godt representert) å få grundig analyser fra forskere og journalister fra andre land på temaer som er dagsaktuelle. I etterlysningen behandlet jeg (norske) sportsjournalister som en ensartet gruppe. Play the Game-konferansen viste med stor tydelighet at det er stor uenighet blant journalister om metodebruk, tilnærminger og uttrykksform.

Mislykket Contador-jakt. En av de mest interessante innleggene – for en som ikke er journalist og som må gjøre smertelige valg mellom flere gode sesjoner – var ”Lessons from the Contador Case” av Hajo Seppelt (freelancejournalist for tyske ARD) og Robert Kempe (freelancejournalist for tyske ARD og WDR). For det første var det interessant å høre to journalister, som i 2010 hadde jobbet et par måneder med Contador-saken i 2010, om deres behandling av kilder og om faktasjekk. Det spesielle var at de aldri fikk saken sin på lufta før det internasjonale sykkelforbundet (UCI) selv meldte om at Contador var tatt for doping i en pressemelding. UCI hadde like før i en e-post benektet at noen var tatt for doping i Tour de France, for deretter å sende ut en pressemelding som forhindret de to journalistene fra å gjøre et scoop. De hadde tidligere brent seg på en dopingsak om tyske langrennsløpere og var denne gangen nøye med sikre kilder og god dokumentasjon før de gikk ut med saken. Kanskje var arbeidet for grundig.

Kampanjejournalistikk. Men vel så interessant var det å høre diskusjonen etterpå. Den australske juristen Martin Hardie – nå forsker ved Deakin University School of Law i Australia, og tidligere journalist i cyclingnews.com – gikk hardt ut mot de to tyskerne fordi de ikke hadde vært tøffe nok mot UCI og presidenten Pat McQuaid. Han mente at de var for opptatt av personen Contador og ikke av systemet som McQuaid representerer. Hans argument var at man måtte gjøre alt man kunne for å gjøre idretten man var glad i så ren som mulig, og løsningen lå i UCI. Seppelt og Kempe var uenig i dette. De brydde seg verken om Contadors rykte eller om sykkelsportens ve og vel. De ønsket bare å lage en god sak og å gjøre den journalistisk mest mulig forsvarlig. Med Hoksrud-saken friskt i minne spurte jeg de to journalistene om de noen gang vurderte skjult mikrofon eller kamera i denne saken. Det gjorde de aldri – det ville ikke være etisk riktig, saken var ikke viktig nok og de hadde som policy og alltid spille med åpne kort.

Kritikk av FIFA. I sesjonen jeg ledet – ”FIFA under fire” – ble det satt et svært kritisk lys på FIFA. De seks panelistene var kritiske til FIFAs rolle i Afrika, tildelingen av fotball-VM til Qatar i 2022 og diskuterte om FIFAs utviklingsstøtte til små nasjoner var en måte å kjøpe stemmer på. Pluss mye mer. I salen satt den nye kommunikasjonsdirektøren for FIFA Walter de Gregorio rolig og hørte på foredragene og diskusjonen. De Gregorio var tidligere spaltist i den sveitsiske tabloidavisen Blick og har vært korrespondent for aviser som Weltwoche, Sonntagszeitung og Zeit. Som journalist var han flere ganger svært kritisk til Blatter og FIFA. Han sluttet som journalist for et par år siden og startet kommunikasjonsbyrået WDG. Da Sepp Blatter søkte gjenvalg som FIFA-president ansatte han de Gregorio og den britiske journalisten Brian Alexander som valgkampgeneraler. Det gikk så bra at de Gregorio fikk jobben som Blatters kommunikasjonsdirektør for knapt to uker siden. Blatters begrunnelse for å velge de Gregorio for FIFA var at han ønsker flere som vet hvordan journalister tenker og jobber og som kan stille ham kritiske spørsmål når beslutninger skal tas, fortalte han meg da vi sto i kaffekø.

de Gregorio tar mikrofonen. Han fikk mange nye inntrykk i vår sesjon, men holdt seg rolig. I pausen fortalte han meg at han var på en slags dannelsesreise og at han både ønsket å lære av det som ble diskutert, men også å vise at FIFA var for en åpen dialog med journalister og andre som var kritiske til FIFA. Men han brøt tausheten under neste sesjon da han personlig ble angrepet av Andrew Jennings (journalist som blant annet har laget de kritiske BBC-dokumentarene om FIFA) og Jens Weinreich (tysk frilansjournalist med korrupsjon som spesialfelt) – to journalister som begge er erklært persona non grata i FIFA og som har vært to av de sterkeste kritikerne av FIFA. Fra scenen kalte de Blatter for en banditt og for korrupt, og anklaget ham for å være lederen i en mafiaorganisasjon. De Gregorio ble også personlig angrepet, og hans integritet som person og journalist ble sterkt sådd tvil om. Denne tiraden fikk de Gregorio til å reise seg og ta ordet. Med familie fra Napoli mente han at mafiabeskyldningene var totalt bomskudd – han hadde mange venner og bekjente som var drept av mafiaen. Som humoristisk metafor ga ytringsfriheten rom for å kalle FIFA for en mafiaorganisasjon, men som en direkte sammenligning var sammenligningen en hån mot de som faktisk var drept av mafiaen. FIFA har ingenting med mafia å gjøre, mente han. Han hevdet også at Andrew Jennings var nektet adgang i FIFA, ikke på grunn av hans kritiske spørsmål, men for hans måte å være på, vulgær og usaklig.

No hand shake. De to fortsatte diskusjonen på gangen etter den verbale slåssingen og det endte med at Jennings snudde ryggen til da de Gregorio ville ta ham i hånda i et håp om forsoning. I samtale med meg i gangen etterpå var han oppgitt over Jennings’ oppførsel og han mente at journalister som ham kunne være en trussel mot mer åpenhet i FIFA. Hvordan skal man åpne seg opp for journalister som kun ønsker bråk og ikke ønsket dialog, lurte han på? Han mente også at noen journalister på Play the Game oppførte seg som om journalister var hellige og alltid satt på den riktige siden av moralsirkelen. Jeg sier News of The World og så vet du hva jeg mener, sa han til meg. Kanskje, sa jeg, og tok ham i hånda.

Hensikten med journalistikken. Ved siden av at de to hendelsene skjedde på samme konferanse henger de også sammen på en annen måte. I begge situasjoner har vi journalister som har valgt forskjellig tilnærming til idretten. Det første tilfellet har vi journalistikk som kun har ett enkelt mål for øyet versus kampanjejournalistikk med hensikt å endre et helt system. I det andre tilfellet har vi hardnakkete kritikere som hamrer løs på FIFA versus en journalist som blir en del av FIFA, en organisasjon han tidligere har kritisert. Spørsmålet er hvilken tilnærming som fører til positiv endring i henholdsvis UCI og FIFA. Og hvilke journalisttype som har størst integritet?

Murphys lov

Ny Bosman. Pubeieren Karen Murphy kunne 4. oktober puste lettet ut – seks års kamp mot Premier League er kronet med seier! Hun kan nå kjøpe dekoderkort hvor som helst i Europa og vise Premier League på direkten til sine pubgjester. Inntil videre... Dette er tv-rettighetenes Bosman-dom og kan kalles fotballens Murphy-lov! Hva er konsekvensene?

Dekoderkort. Karen Murphy driver puben Red, White and Blue i Southsea og for 8 år siden kjøpte hun et dekoderkort fra den greske kringkasteren Nova til 800 pund i året. Vanlig pris er 1000 pund i måneden. I 2006 fikk hun 8000 pund i bot for røverkjøpet. Saken har gått i det britiske rettssystemet i flere år og det endte med at britisk høyesterett sendte saken videre til Europadomstolen. Nå har Europadomstolen sagt sitt: Murphy er vinneren!

Spesiell dom. Selve dommen er spesiell. På den ene siden sier den at dekoderkort som sender Premier League er en vare som kan selges hvor som helst og brukes hvor som helst i Europa (dommen gjelder kun det europeiske markedet). Samtidig definerer den hvilken del av sendingene som ikke kan sendes fritt. Kommentarer, vignetter og redaksjonelt stoff har Premier League – i Storbritannia BSKyB – eiendomsretten til og de kan ikke sendes fritt. Dommen kommer ikke bare til å påvirke Premier League-sendinger, men også Champions League, spansk, italiensk ligafotball m. fl.

Uante konsekvenser. Tidligere har jeg skrevet om konsekvensene av dette. Her er noen nye momenter. Mange spår at Premier League på kort sikt vil tape ca 70 millioner pund i året på denne dommen, inntil Premier League kommer med mottrekk, noe de sikkert kommer til å gjøre. Dagens avtale mellom Premier League og BSkyB går ut i 2013 og det går allerede rykter om hva en ny medieavtale skal inneholde. I dagens avtale kan alle europeiske land utenfor Storbritannia sende alle kampene direkte på lørdag kl 1500 (britisk tid). Ett mottrekk kan være å begrense antall direktesendinger til 138 kamper som ikke går kl 1500 (britisk tid) (slik det er i Storbritannia i dag), dvs si at feks TV2 ikke får sende direkte kl 1600 (norsk tid) på lørdag fordi pubgåere i England ikke skal kunne kjöpe TV2-abonnement og se kampene med norske kommentarer. Nordmenn får da bare direktesendinger når kamper går på andre tidspunkter.

Bedre for supportere? På kort sikt – før 2013 - kan dommen få uventede konsekvenser for engelske fotballklubber og fotballsupportere som ønsker å se engelske lag. Mer direktefotball på engelske puber kan føre til at fotballsupportere foretrekker å gå på puben for å se kamper i stedenfor på tribunen. Det er simpelthen billigere – forutsatt at du ikke bruker for mye penger på øl. Det kan tvinge engelske klubber til å sette ned billettprisene for å holde på tilskuerne. Det har skjedd i Tyskland. Det gir mindre inntekter til klubbene, men gir fotballsupporterne flere valgmuligheter.

Murphys lov. En klassisk Myrphy-lov sier at sjansen for å ta en god beslutning er mindre enn å ta en dårlig beslutning. 70-30 pleier jeg å si. Det gjenstår å se om Murphy denne gangen befinner seg på den riktige siden?

Fraværet av norske sportsjournalister (hvor har det blitt av alle gutta II)

Fravaer. I år fant Play the Game (PtG) sted i Köln. PtG er verdens største konferanse for sportsjournalister, sportsforskere og stakeholdere innenfor sport. (Selv sitter jeg i programkomiteen til konferansen.) I 2009 gikk konferansen i Coventry. Da etterlyste jeg norske journalister. Litt fordi dette er en glimrende arena for faglig input og litt fordi mange norske journalister ønsket seg konferansen til Norge i etterkant av konferansen på Island i 2007. Her kommer en ny etterlysning: hvor var de norske journalistene? I år var det mer skralt enn sist! Selv NRK glimret med sitt fravær...

Access all areas. I fire dager kunne man gå rundt på idrettshøgskolen i Köln sammen med sportsjournalister, sportsforskere og stakeholdere fra hele verden. Her har man lett tilgang til personer som Declan Hill - mannen bak boka The Fix og en av dem som har bidratt til å rulle opp kampfiksingskandalene i Hellas og Tyrkia og som tidligere måtte ha beskyttelse for sin gravende journalistikk; Andrew Jennings - som satt søkelys på IOC under Lillehammer-OL og som senere har blitt et horn i siden til FIFA blant annet med flere dokumentarer på BBC; Stefan Szymanski - professoren som sammen med journalisten Simon Kuper er noen av verdens fremste i bruk av statistisk (sports)analyse (blant annet vist i boka Why England Lose/Soccernomics); og Jens Weinreich - en av verdens beste undersøkende sportsjournalister både på doping og korrupsjon. For å nevne noen. Trioen Hill, Jennings og Weinreich er forøvrig erklært persona non grata i FIFA for sitt gravearbeid. Interessant bare det!

Hva skjer i Norge? Til hver PtG-konferanse foretas en global medieanalyse av sportsjournalistikk. Hovedfunnene i år er lik forrige år: sportsjournalistikk er for det meste skrevet av menn om menn, det er mest om fotball og det er lite bruk av kilder. Men i år er det en viktig forskjell fra sist undersøkelse: Norge er ikke med i undersøkelsen. Ingen norske forskere eller institusjoner har tatt seg bryet verdt med å samle inn data til denne undersökelsen. Det er sikkert ikke meritterende nok. Om Norge føyer seg inn i dette mønsteret er vanskelig å si. Men fraværet av norske journalister kan i hvert fall bidra til å underbygge påstanden om at man de ikke er interessert i gode kilder...

Fra fiende til venn? PtG var tidligere fryktet av IOC fordi IOC var for kritisk til verdens mektigste komité. Dette har endret seg. Tidligere var det bare Richard Pound som turte å komme hit, nå kommer flere med tilknytning til IOC hit for å diskutere IOCs utfordringer. FIFA ser også (endelig) ut til å fatte interesse for konferansen. (Selv ledet jeg et panel om FIFA (FIFA under fire). Kanskje kan det bidra til å forbedre FIFA?

Solbakken-faktoren. Da jeg planla turen til Köln haapet jeg på at Köln skulle spille hjemmekamp slik at jeg skulle få se Ståle Solbakkens disipler (konferansen er et lite steinkast fra RheinEnergie Stadion). Desseverre ble ikke det noe av på grunn av landskamper. Hadde Solbakken hatt hjemmekamp hadde garantert flere norske journalister vært i Köln. Men hadde de tatt seg bryet med å komme til PtG?