Observatørstatens olympiske kamp

Stat uten stemmerett. 29. november fikk de palestinske selvstyreområdene status som ”stat uten medlemskap og stemmerett i FN” (også kalt observatørstat), en status de nå deler med Vatikanstaten. Dette er et viktig skritt på veien mot fullverdig FN-medlemsskap for en palestinsk stat. Ferden mot observatørstat har vært lang, kronglete og voldelig. Det kanskje viktigste øyeblikket var OL-massakren i München i 1972 – det virkelige gjennombruddet for internasjonal terrorisme.

Moderne internasjonal terrorisme. Det vi før 11. september 2001 kalte moderne internasjonal terrorisme startet i juli 1968, da tre palestinske terrorister kapret et israelsk El Al-fly som var på vei fra Roma til Tel Aviv. Denne kapringen var ny på tre måter.

Forhandlingskort. For det første ble kapringen gjort for å få et forhandlingskort overfor israelerne (bytte fengslete palestinere med kaprete flypassasjerer).

Tvunget til samtaler. For det andre var det israelske flyet plukket ut for å tvinge israelerne til å ha direkte samtaler med palestinerne.

Internasjonal mediestrategi. For det tredje ble kapringen brukt i en internasjonal mediestrategi for å få oppmerksomhet om det palestinske spørsmålet. Mellom 1968 og 1980 var det nesten utelukkende palestinske grupper som brukte denne formen for terrorisme. Bruken av utenlandske gisler førte til at palestinernes sak fikk internasjonal oppmerksomhet, eller som PFLPs grunnlegger og leder, George Habash, sa i 1970: ”det er mer effektivt å kapre et fly enn å drepe mange hundre israelere i kamp”. Men det var først i München i 1972 at verdensopinionen fikk øynene opp for det palestinske spørsmålet.

Terror i München. 5. september 1972 drepte åtte terrorister fra PLOs Svart September to israelske idrettsutøvere og kidnappet ni. De kidnappede utøverne skulle brukes som forhandlingskort for å få ut 236 palestinere fra israelske fengsler og fem tyske terrorister fra tyske fengsler (blant andre Andreas Baader og Ulrike Meinhof fra RAF). Det hele endte med at de ni kidnappede utøverne og fem av terroristene ble drept. Tre av terroristene overga seg til tysk politi.

Mislykket aksjon? Den umiddelbare reaksjonen på denne aksjonen var at palestinerne hadde mislykkes. Men det er – blant annet i følge den meget anerkjente terrorismeforskeren Bruce Hoffman (som har skrevet boka Inside Terrorism) – en dårlig analyse.

Gedigent PR-stunt. Selv om en hel verden fordømte det som skjedde var Svart September-aksjonen en formidabel PR-suksess. Den fikk 4.000 journalister og 900.000.000 tv-seere til å åpne øynene for palestinernes kamp for egen stat. Mange som før aldri hadde hørt om palestinernes sak ble palestinernes støttespillere og aksjonen skapte en formidabel rekruttering til palestinske terrororganisasjoner.

Innpass i FN. At PLO-leder Yassir Arafats fikk tale til FNs generalforsamling i 1974 (atten måneder etter terrorangrepet i München) og til at PLO like etter ble innvilget observatørstatus i FN er delvis et resultat av München-aksjonen. På slutten av 1970-tallet hadde PLO – som er en ikke-statlig organisasjon – formell kontakt med flere land enn Israel. Stillingen var da 86-72. Avstemningen om palestinerne skulle bli observatørstat vitner om at de fortsatt har mange støttespillere i FN.

Den politiske betydningen av OL. Palestina har deltatt i OL siden 1996 og er en av troppene som får mest applaus under innmarsjen på åpningsseremonien. Det viser at de har stor oppslutning også i den olympiske bevegelse – til tross for at de gjorde sin entré på den olympiske arena gjennom terrorisme. Det viser at OL er en viktig arena for politisk kamp – både for å få fram politiske argumenter (på voldelig vis) og for å få støtte til sin selvstendighetskamp. Palestinernes OL-historie viser også at det er mulig å tilgi selv voldelige angrep så lenge man har troen på at det vil føre til noe godt. Det viser historien til palestinerne. Spørsmålet er nå om når vi får se Palestina som en anerkjent FN-stat i OL. Rio 2016?

IOC det nye FN?

Flaggbærer. Samme kveld som det ble varslet store kamper i og rundt den syriske byen Aleppo gikk FNs generalsekretær Ban Ki-moon rundt i hvit treningsdrakt på tartandekket i Stratford og var flaggbærer for IOC. Var dette symbolet på FNs handlingslammelse i internasjonal politikk? Og bevis for at IOC er det nye FN?

Blendet av OL-ilden? Det knyttes stadig tettere båndmellom FN og IOC. Siden Lillehammer-OL har det før hvert OL blitt laget en FN-resolusjon for olympisk våpenhvile. I fjor, da Storbritannia fikk gjennom sitt resolusjonsforslag, var det første gang at alle FN-land underskrev resolusjonen. Det viser at olympiske leker samler alle FN land og at IOC har oppnådd en status uten sidestykke. Da ble vedtatt for Vancouver-OL i 2009 fikk IOC observatørstatus i FN. FN har siden 2001 hatt et eget kontor i Geneve som skal ta seg av FNs idrettspolitikk (United Nations Sport for Development and Peace) Kontoret er ledet av tyskeren Wilfried Lemke, en god venn av FNs generalsekretær (og Rune Bratseth!). Generalsekretæren har de siste tre-fire årene engasjert seg stadig mer i internasjonal idrettspolitikk. I år har han løpt en etappe av OL-fakkelstafetten og han har vært flaggbærer under åpningsseremonien. Er han blendet av OL-ilden?

Logring. IOC er en storpolitisk organisasjon – uansett hva IOC-medlemmer skulle mene om det. På et seminar om internasjonal idrettspolitikk for et par år siden innrømmet Gerhard Heiberg at IOC har politiks innflytelse. Det var på tide. Når Vladimir Putin, Tony Blair, Lula, kong Juan Carlos og Barack Obama med flere flokker seg til IOC-kongresser og IOC-konferanser for å presentere sin OL-kandidat, skjønner man at det ligger mye politisk prestisje i lekene. Og at IOC får dem til å logre. Uansett valg av OL-by står IOC igjen som vinneren.

Troverdighet. FN har 193 medlemsland. På åpningsseremonien i London gikk det 205 deltagernasjoner (inkludert delegasjonen for hjemløse nasjoner). På den måten er IOC større enn FN. Men gjør FNs generalsekretær FN mindre enn han burde ved å delta som flaggbærer på åpningsseremonien? Hva mener de syriske opprørerne i Aleppo om at sjefen for FN vandrer rundt på tartandekket i Stratford samtidig som den russiske statsministeren sitter på VIP-tribunen sammen med sin kone og vinker til den russiske troppen? Og hva tenker Dimitrij Medvedev om generalsekretæren som deltar på dette? Selv tenker jeg at FNs øverste leder ikke eier fingerspissfølelse.

Staffasje. Åpningsseremonien var spektakulær og den var en delseier for London-OL og IOC. Men den var også et bevis på at fredsbudskapet som OL-flagget skal formidle bare er staffasje. Det blir ikke fred i Syria (eller andre steder) med OL-flagg og hvite treningsdresser – heller ikke med FNs generalsekretær i flaggborden.

Den olympiske våpenhvilen med ny giv?

Våpenhvilen vedtatt. I går vedtok FNs generalforsamling den olympiske våpenhvilen – slik den har blitt i FN siden 1993. Det var Sebastian Coe som la fram forslaget for generalforsamlingen og den ble som vanlig vedtatt ved konsensus – det vil si at det ikke var en avstemming. Slik det ser ut nå har alle medlemslandene skrevet seg på som sponserer. Britiske diplomater jobbet helt til siste sekund med å få Syria og Iran til å støtte resolusjonen. For en uke siden var det bare 154 land som støttet resolusjonen. 39 land har dermed kommet med den siste uken. Dette er i så fall godt diplomatisk håndtverk. Spørsmålet nå er om denne våpenhvilen har noen betydning i det hele tatt?

Våpenhvilens idé. Våpenhviletanken fikk første gang formell tilslutning fra FN gjennom en egen resolusjon i 1993. Det førte blant annet til at deltakere fra det tidligere Jugoslavia fikk stille under Lillehammer-OL i 1994. Ideen om en olympisk våpenhvile stammer fra antikkens leker og datidens olympiske våpenhvile – Ekecheiria. Antikkens olympiske leker fant sted 293 ganger fra år 776 til år 393 e. Kr. uten en eneste avlysning(!). Da man startet antikkens OL, varte våpenhvilen en måned før lekene, under lekene og en måned etter lekene. Senere ble våpenhvilen forlenget til to måneder før og etter OL. Hovedformålet var å sikre at deltakere og tilskuere trygt skulle komme seg til og fra lekene. Det var imidlertid ikke snakk om at kriger ble avsluttet; det dreide seg kun om våpenhvile i et begrenset område og i et begrenset tidsrom.

Økt oppslutning. Etter 1993 har hver OL-arrangør henstilt til det internasjonale samfunnet om å innføre våpenhvile i forbindelse med lekene, og hver gang har FN vedtatt en resolusjon som støtter prinsippet om en slik våpenhvile. Resolusjonene har ikke vært gjenstand for avstemning, men et økende antall nasjoner har støttet våpenhvilen hver gang forslaget har kommet opp. I 1993 var det 121 medlemsstater som gjorde dette. Før OL i Torino i 2006 stilte alle medlemslandene seg bak resolusjonen (da hadde FN 191 medlemsland). Det var første gang en resolusjon fikk tilslutning fra alle medlemsstatene. I 2003 – i forkant av OL i Athen støttet 190 av 191 land resolusjonen – Irak hadde ikke anledning til å støtte resolusjonen fordi landet var suspendert fra FN.

Politisert våpenhvile? Det er vanskelig å bedømme om medlemsland har stilt seg bak forslaget fordi de har ment at det har vært for viktig til å avstå, eller at forslaget har vært av så marginal karakter at det ikke har kostet noe politisk å stille seg bak forslaget. De to forrige resolusjonene (2007 og 2009) kan allikevel gi en indikasjon på at det har vært politikk også i denne resolusjonen. Da resolusjonen for Beijing-OL skulle vedtas var det (bare) 183 medlemsland som støttet våpenhvileresolusjonen. Det var en nedgang sammenlignet med forrige resolusjon. Det betyr at ni land avsto (da var det 192 medlemsland). Det hender ofte i FNs generalforsamling at medlemsland enten ikke har kapasitet til å henge seg på alle resolusjonene eller at de simpelthen glemmer å slutte seg til dem. Det skjedde neppe da: De ni landene som avsto fra å skrive under på resolusjonen, anerkjenner nemlig Taiwan som egen stat. De var med andre ord i opposisjon til Kina, og det ser ut til at dette kommer til uttrykk i denne saken. Selv om flertallet av de 24 landene som anerkjenner Taiwan skrev under på våpenhvileresolusjonen, er det ikke tilfeldig at at Kiribati, Malawi, Marshalløyene, Nauru, Paraguay, Saint Kitts & Nevis, Sao Tome & Principe, Salomonøyene og Tuvalu ikke støttet resolusjonen. Vi vet at Kina og Taiwan blant annet konkurrerer om gunsten til flere land i de vestindiske øyer ved å tilby nye cricketanlegg. At flere av landene i denne 9-landsgruppen har fått idrettsanlegg av Taiwan, kan være en av årsakene til at Kina ikke fikk full pott denne gang.

Canadisk flopp. I 2009 støttet kun 154 nasjoner våpenhvileresolusjonen. Dette var en markert nedgang siden Torino-OL og er vanskelig å forklare. Tradisjonelt har vinter-OL-resolusjonen hatt større støtte enn sommer-OL-resolusjonen. Utviklingen var interessant både for IOC og for dem som ønsker å tolke IOCs rolle i FN-systemet. Samme dag som FN vedtok den olympiske våpenhvilen for Vancouver-OL ble det også fremmet forslag om IOC skulle få observatørstatus i FN. Det fikk de, men Canada valgte å ikke skrive seg på som sponsor av resolusjonsforslaget. Det samme ser det ut som om Norge gjorde. Det er vanskelig å si om Canadas holdning i dette spørsmålet bidro til lav støtte til våpenhvileresolusjonen. Canada har ennå til gode å forklare hvorfor de avsto fra å støtte IOCs kandidatur.

Protest mot London-OL? At alle medlemslandene har støttet årets OL-resolusjon er først og fremst en seier for britiske diplomater og for organisasjonskomiteen til London-OL. Om det er noe hold i resolusjonen får vi først se under OL neste år. Fortsatt har vi krigen mellom Georgia og Russland på Beijing-OLs åpningsdag friskt i minne...

FN serverer IOC på et sølvfat

FN velger seg oktober. Oktober har vært en spektakulær måned for IOC. I begynnelsen av oktober kom statsledere og regjeringssjefer fra flere verdenshjørner til København for å gjøre seg lekre for IOC, i håp om å dra OL i 2016 i land. FNs generalsekretær velsignet dette arrangementet med sin åpenlyse støtte og omfavnelse av IOC og Jacques Rogge. 19. oktober vedtok FNs generalforsamling den olympiske våpenhvilen for 9. gang i forkant av Vancouver-OL neste år og IOC fikk samme dag observatørstatus i FN. Disse begivenhetene skaper utfordringer for alle de involverte aktørene og viser at det ikke lenger er mulig å snakke om at idrett og politikk er to forskjellige ting.

IOC en maktfaktor. At FNs generalsekretær (og Barack Obama!) stiller opp på en IOC-kongress er oppsiktsvekkende i seg selv. Men det viser også at FN i stadig økende grad ønsker å bruke idrett som et virkemiddel for å oppnå sine mål. Det viser at IOC har blitt en maktfaktor i internasjonal politikk. Det viser også at ikke-statlige organisasjoner som tidligere ble sett på med et skjevt øye nå kan diskutere politikk på samme arena som statlige aktører med større alvor og tyngde. Like it or not!

Våpenhvile med økt oppslutning. Den olympiske våpenhvilen har blitt vedtatt som resolusjon i FNs generalforsamling siden Lillehammer-OL i 1994. Intensjonen er at OL skal bidra til fred i verden og at man skal inngå våpenhvile under OL – slik tilfellet var i antikkens OL. I forkant av hvert OL siden 1994 har verstnasjonene oppfordret FN til å vedta denne våpenhvilen. Avtemmingsresultatene siden den første gang ble vedtatt i 1993 er interessante. For det første har det vært en tendens til at støtten til våpenhvilen har vært større for vinter-OL sammenlignet med sommer-OL. Det kan tyde på at vinter-OL har vært mindre politisk kontroversielt enn sommer-OL. For det andre har støtten til våpenhvilen vært jevnt oppadgående fram til Beijing-OL. I forkant av OL i Torino fikk våpenhvilen støtte av alle FN-nasjoner (191 av 191). Før Lillehammer-OL fikk den støtte av 121 nasjoner.

Våpenhvileprotester? I forkant av Beijing-OL skjedde det noe spesielt. Da var det 9 nasjoner som ikke støttet våpenhvilen og alle disse støttet selvstendighet for Taiwan. Dette antyder politisk protest mot Kinas Taiwan-politikk. Støtten (sponsoratet) til neste års våpenhvile er merkelig sammenlignet med tidligere våpenhviler. Denne gangen har kun 154 nasjoner skrevet under på resolusjonen. Dette er en markert nedgang siden Torino-OL og er vanskelig å forklare. Man kan tyde dette på to måter: at våpenhvilen har blitt uinteressant (unødvendig tidsbruk i FN) eller at mange nå begynner å ta den på alvor (de støtter ikke noe som man tror ikke blir overholdt). Til nå har den olympiske våpenhvilen kun hatt symbolsk verdi. Det så vi senest under forrige års OL, da Russland og Georgia gikk til krig på OLs åpningsdag. Allikevel er denne utviklingen interessant både for IOC og for dem som ønsker å tolke IOCs rolle i FN-systemet.

IOC blir FN-obeservatør? IOCs observatørstatus er også interessant på flere måter. For det første gir den IOC taletid fra talerstolen i FNs generalforsamling. Det betyr at IOC kan fremme sine visjoner og ideer direkte til FN-representantene i New York. Samtidig vil det gjøre IOC mer synlig på den politiske scene. Mange vil sikkert IOCs plass i FN for uriktig anerkjennelse av en organisasjon som de mener er korrupt, domineres av menn og ikke tar hensyn til blant annet menneskerettigheter i de land som arrangerer OL. På den andre siden vil en slik status for IOC gjøre organisasjonens arbeid mer åpen og sårbar for kritikk og kanskje bidra til at OL-organisasjonen foretar endringer på temaer som fremmes fra andre aktører på FNs talerstol. Hva om Norge fremmer forslag om endringer i IOC og ber IOC svare for seg i FN? Det som synes sikkert er at IOC med observatørrolle i FN ikke lenger kan si at organisasjonen opererer utenfor den politiske sfæren. Nå har den for alvor blitt en politisk aktør på den internasjonale arena.

Velger Norge IOC? I forbindelse med resolusjonen om observatørstatus valgte Canada å ikke skrive seg på som sponsor av resolusjonsforslaget. Det er vanskelig å si om Canadas holdning i dette spørsmålet bidro til lav støtte til våpenhvileresolusjonen. Det canadiske utenriksdepartementet har ennå ikke kommet med en begrunnelse for denne unnlatelsen. Norge var heller ikke på listen over støttespillere. Betyr dette at Norge (og Canada) ikke ønsker at IOC skal være FN-observatør? Morsomt å vite, selv om IOC sikkert ikke bryr seg om hva svaret vil være…

Skateboard for fred i Afghanistan

Skate for fred. Norske, kanadiske og tyske myndigheter har gått inn med 120.000 amerikanske dollar for å få afghanere til å skate. Et varig fredstiltak eller naiv pengebruk?

Skateistan. Australieren Oliver Percovich kom til Afghanistan for litt over to år siden sammen med kjæresten sin. Nå er det slutt med kjæresten, men han har startet et nytt engasjement: Skatistan, et prosjekt som skal få afghanere til å utfolde seg på skateboard. Da Percovich kom til Afghanistan hadde han ikke jobb og han brukte dagene til å stå på skateboard i Kabul - mellom pansrede biler og sjekkposter. Dette vakte oppsikt og flere ble interessert i doningen på fire hjul. Nå har han startet en skate-skole med én ansatt. På skolen skal man også lære engelsk og data.

Dristige prosjekter. Det er ikke første gang dristige idretts- og forsoningsprosjekter starter opp i Afghanistan. Norge har bidratt til å stable på beina den afghanske OL-troppen og det norske judoforbundet har startet Judo for Fred i Afghanistan - et prosjekt som er utvidet til flere land.

Veien videre. Det er mye diskusjon om veien videre for Afghanistan. I Norge diskuterer vi om vi skal engasjere oss eller ikke eller om vi kun skal holde oss i deler av landet. Barack Obama er i ferd med å lage en ny plan for amerikansk engasjement i Afghanistan samtidig som man kritiserer FNs spesialutsending Kai Eide for ikke å gjøre jobben sin godt nok. Kan skateboard bidra til klarhet i debatten?

Optimisme. Ikke mye, men det kan få oss til å diskutere hva afghanerne trenger og hvilke virkemidler og innfallsvinkler som blir brukt på bakken i Afghanistan. Selv om Skateistan er et prosjekt finansiert av land som deltar aktivt i fredsarbeidet i Afghanistan - og på den måten er part i konflikten i det krigsherjede landet - er prosjektet startet som et privat initiativ uten andre hensikter enn å lære bort skateboardets fortreffelighet. Det ligger ingen politisk prestisje i prosjektet, kun et ønske om at afghanere får noe annet enn krig å tenke på og at hverdagslivet - kanskje paradoksalt nok - blir meningsfylt. Siden skateboard er en kreativ idrettsform kan afghanerne utvikle sin egen skateboardkultur.

Farer. Men prosjektet er ikke bare forbundet med glede og framtidsoptimisme. Skateboradaktiviteten skal optimalt sett foregå i det fri og den skal kunne utøves av alle -gutter og jenter. Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er alvorlig og det setter naturlige begrensninger for aktiviteten. Samtidig er det kontroversielt i Kabul at jenter hengir seg til noe så verdslig og vestlig som skateboard.

Kult. Tidligere jobbet jeg ved Tinghuset i Oslo, et eldorado for skatere, og et mareritt for dem som har kontor ved siden av horden av ungdommer som gjør triks på gelendrene ved CJ. Hambros Plass. Jeg har fått et litt annet syn på skateboard etter at jeg fikk vite om Skateistan. Hva vil norske skatere si hvis jeg forteller dem at skateboard blir brukt for å skape et bedre liv for ungdom i Afghanistan? Driter vel jeg i eller seffern? For dem av disse som har lyst til å bidra til dette prosjektet kan sjekke denne linken: http://skateistan-cph09.dk/dansk/om-skateistan/

OL-våpenhvilen brutt!

Kaukasus og OL. Flere har spurt meg om hva krigen mellom Russland og Georgia over Sør-Ossetia har å si for Beijing-OL og Kina. Tilsynelatende kan spørsmålet virke tåpelig. For det første kan det innvendes at OL blir uviktig når tusenvis av sivile liv går tapt på grunn av en unødvendig maktdemonstrasjon i Kaukasus. For det andre har ikke konflikten over Sør-Ossetia noen direkte forbindelse til Kina og OL.

OL-våpenhvilen. Men så enkelt er det ikke. I fjor fikk Kina vedtatt en olympisk våpenhvile i FNs generalforsamling, slik alle vertsnasjoner har gjort siden OL på Lillehammer i 1994. I korte trekk går våpenhvilen ut på at man under OL skal la all krigføring ligge og kun fokusere på olympisk forbrødring. Russland og Georgia skrev også under på denne resolusjonen. På den måten har Russland og Georgia brutt den olympiske våpenhvilen på lekenes første dag! Dette er verken bra for Kina og IOC som ønsker at OL skal bidra til en mer harmomonisk verden. Men mest av alt er det trist for dem som er offer for krigen.

Preger Beijing-OL. Et vedvarende tema i debatten om OL er om det er riktig å arrangere olympiske leker når det foregår brudd på menneskerettigheter – både i og utenfor vertsnasjonen. Bare tre ganger er OL avlyst på grunn av krig (1916, 1940 og 1944). Beijing-OL kommer helt sikkert til å gå sin gang til tross for stridighetene i Georgia. Men konflikten i Kaukasus kommer på flere måter til å prege lekene. Kinesiske myndigheter har henstilt de krigførende partene til å innføre våpenhvile i tråd med OL-våpenhvilen og FNs generalsekretær har bedt Russland og Georgia til å følge den olympiske ånd.

Krigen har – utover henstillingen om å håndheve OL-våpenhvilen – også preget lekene på andre måter. Under åpningsseremonien ble Vladimir Putin pepet ut da den russiske OL-troppen kom inn på stadion og det var svært stille på tribunen da Georgia defilerte foran Kinas mannsterke politbyrå. Slik så og hørte det i hvertfall ut fra sofaen i Oslo. Det er usikkert om dette vare en reaksjon på den voldelige konflikten som utspant seg i Russlands nabolag eller om det var en reaksjon på alle de russiske dopingavsløringene i forkant av OL.

Sportslig forbrødring? Videre har vi kanskje sett forsøk på sportslig forbrødring mellom Russland og Georgia. Etter at det brøt ut krig med Russland vurderte Georgia å trekke seg fra OL. Det gjorde de ikke, og på søndag endte russeren Natalia Paderina og georgieren Nino Salukvadze sammen på seierspallen i luftpistolskyting. Dette tok fokuset bort fra den kinesiske vinneren og mange bilder ble tatt av de to jentene da de omfavnet hverandre etter medaljeoverrekkelsen. En talskvinne for IOC har i denne sammenheng uttalt at Georgias tilstedeværelse i OL er et godt eksempel på hvor sterk den olympiske ånd er. Men det spørs hvor ”åndelig” dette var når vi vet at georgiske utøvere som ønsket å dra hjem ble truet med flere års utestengelser fra sine idretter hvis de ikke ble igjen i Beijing. Vi ser her et eksempel på en konflikt mellom alvorlig lek og blodig krig.

Maktpolitikk trumfer OL. OL-våpenhvilen er ikke mye verdt når maktpolitikken rår. Det har vi sett før. USA sa f.eks. etter terrorangrepene 11. september 2001 at de ikke kunne håndheve våpenhvilen under vinterlekene i Salt Lake City i 2002. Til det var kampen mot terrorisme for viktig. Og det er lite som tyder på at den russiske presidenten Medvedev og statsministeren Putin vil gå ut og si at de venter med resten av kampene for å ta hensyn til OL.

Russland, sport og krig. Idrettshistorien er spekket med politikk og politiske markeringer som følge av krig og okkupasjon. Og Russland/Sovjetunionen har flere ganger vært i sentrum. I Melbourne i 1956 ble vannpolokampen mellom Ungarn og Sovjetunionen bokstavlig talt et blodbad da ungarske utøvere sloss mot sovjetiske vannpolospillere i protest mot Sovjetunionens invasjon av Ungarn det samme året. Og 62 nasjoner boikottet lekene i Moskva i 1980 etter at Sovjetunionen hadde invadert Afghanistan i 1979. For å nevne to eksempler. Det blir spennende å se om Russland fremmer forslag om OL-våpenhvile i forkant av sitt eget OL i Sotsji i 2014 og om en slik våpenhvile vil bli overholdt.

Kamp på volleyballbanen. Det er vanskelig å si om problemene i Kaukasus kommer til å prege resten av OL. Den første testen på det kommer på onsdag når Russland og Georgia møtes i sandvolleyball...

Ny jobb for Hareide? (oppdatert 28. mai 2008)

Fotballskoler på Haiti? Hva om Norge inngår samarbeid med Brasil om fotballskoler på Haiti? Og hva om Åge Hareide leder prosjektet? Og hva om Alanzinho blir norsk?

Norge til Haiti? Det er usikkert om Norge kommer til å sende norske soldater eller politimenn til Haiti. Det er vanskelig å vite hva som var grunnen til at norske myndigheter i det hele tatt ønsket å dra dit. En grunn kan være at Norge er i desperat jakt etter å komme seg inn i FN-operasjoner igjen. Norge har de siste årene nedprioritert oppdrag i blå hjelmer til fordel for NATO-ledete operasjoner. Det er selvfølgelig betenkelig ettersom Norge ønsker å stå fram som FNs høye beskytter. En annen grunn kan være at Norge ønsker et tettere samarbeid med Brasil. Dagens FN-operasjon på Haiti, MINUSTAH, blir ledet av en brasiliansk general og siden 2004 har Brasil hatt lederansvaret for operasjonen. Engasjement på Haiti kan bidra til økt og tettere samarbeid mellom Brasil og Norge. Også på fotballbanen.

FN-operasjoner på Haiti. Dagens FN-operasjon på Haiti er den femte i rekken siden 1993 (UNMIH 1993-1996, UNSMIH 1996-1997, UNTMIH 1997, MIPONUH 1997-2000, MINUSTAH 2004-2008). Nepal (1261), Brasil (1217), Uruguay (1149) og Jordan (1069) står for de største styrkebidragene (både militær og politi) på Haiti i dag. Skulle Norge stille med tropper på Haiti er det første gang at Norge deltar i FN-operasjoner på den karibiske øya. Det kan stilles spørsmål om hvor store militære styrker som trengs på Haiti. Det er ingen krig på Haiti, men stor sosial uro, høy kriminalitet og mye vold. Det kan derfor argumenteres for at Norge istedenfor soldater bør sende politimenn. I det hele tatt er det behov for alternative innfallsvinkler for å skape ro og orden på Haiti. Militære virkemidler kan kanskje skape umiddelbar ro, men det holder ikke i lengden. Kanskje er fotball løsningen?

Fotball og fredsbygging på Haiti. Fotball har vært brukt som virkemiddel for å skape ro og optimisme på Haiti tidligere. I 2004 sendte den brasilianske presidenten Luiz Inacio Lula da Silva (Lula) det brasilianske landslaget til Haiti etter ønske fra Haitis midlertidige statsminister Gerard Latortue. Latortue tok over etter at president Jean-Bertrand Aristide trakk seg og forlot landet i februar 2004. I et desperat forsøk på å skape ro og orden, og for å skaffe seg selv popularitet forslo han en fotballkamp mellom Haiti og Brasil. Til tross for at Brasil knuste Haiti 6-0 (Ronaldinho skåret 3 mål) ble det brasilianske laget tatt i mot som guder og mange politikere på Haiti mente at det brasilianske fotballaget var bedre fredsskapere og fredsbevarere enn all verdens utenlandske soldater og politimenn. Men det var ikke mye som lignet på fred da kampen gikk av stabelen. FN-styrker i stridsuniformer omringet banen som var beskyttet av piggtråd og store gjerder. Haitisk politi patruljerte arenaen med vaktbikkjer og helikoptre overvåket banen fra luftrommet. Dette for en fotballkamp i fredens tjeneste!

Santos i Kongo. Det er ikke første gang brasilianske fotballspillere er brukt i fredsøyemed. I 1969 dro det brasilianske laget Santos med Pele i spissen til Kongo for å spille mot lag i Kinshasa (Belgisk Kongo) og Brazzaville (franskkontrollert Kongo). Da Brasil ankom flyplassen i Kinshasa for så å dra videre til Brazzaville for å spille mot det kongolesiske landslaget ble det inngått våpenhvile mellom de krigførende partene i Kongo. Regjeringen i Kinshasa eskorterte Santos trygt til kampen mot Kongo (som ble spilt 19. januar 1969) og tilbake til Kinshasa. Da Santos kom til Kinshasa nektet den kongolesiske presidenten å slippe dem ut av lander før de hadde spilt mot et lokalt lag. 21. januar 1969 spilte Santos mot et sammenrasket kongolesisk ungdomslag og vant 2-0. Den kongolesiske presidenten var misfornøyd med resultatet og forlangte revansj før han ga slipp på Santos. 23. januar spilte derfor Santos mot Kinshasa Leopards. Santos vant kampen 3-2. Krigen i Kongo startet igjen rett etter at Santos hadde forlatt landet.

Fotball ikke sesam sesam. Kampene i 1969 og i 2004 viser at fotball ikke er noe sesam sesam og at fotballdiplomati krever en annen innfallsvinkel enn bare å satse på kjente fotballstjerner. Først og fremst krever vellykket sportsdiplomati at det er politiske løsninger på bordet før sporten tas i bruk som virkemiddel. For det andre er det viktigere og riktigere å satse på langsiktige prosjekter for at sport skal ha effekt.

Nytt bistandseventyr? I arbeidet med å få til et tettere samarbeid med Brasil har blant annet Erik Solheim vært på besøk i Brasil og besøkt fotballegenden Jorginhos skole for gatebarn i Guadalupe i Rio de Janeiro. Prosjektet Bola Pra Frente får støtte med rundt 900000 norske bistandskroner. Blir dette en suksess kan prosjektet tjene som modell for norsk tilnærming til Haiti og økt samarbeid mellom Brasil og Norge. Da kan Norge både samarbeide med Brasil og gi bistand til Haiti på et område vi har kompetanse.

Hareide blir stadig mer upopulær i Norge fordi han ikke leverer sluttspill til det norske folk. Kanskje han heller kan brukes til å skape fred i utlandet? I fredsarbeid er seier på banen ikke det viktigste. Da holder det i førets omgang med at man skaper samhold og god stemning innad i spillergruppa. På det området har Hareide gjort det godt: vi har ikke hørt et pip fra landslagsspillerne om Hareides framtid. Kanskje kan en slik løsning bli starten på to nye eventyr for Norge: et nytt fotballeventyr og et nytt bistandseventyr? Og da kan vi få god bruk for en norsk Alanzinho!

Uighurene og OL - olympiske paradokser (oppdatert 17. juni)

Fakkelstafetten hos uighurene. Fakkelstafetten gjennom Xinjiang ble strengt kontrollert av kinesiske myndigheter. Også etter OL kan provinsen erfare ytterligere innstramminger. Rop om boikott og kampen mot terrorisme er to stikkord.

Boikott og kampen mot terrorisme. Tidligere i år kunne kinesiske medier rapportere om at de hadde avverget en terrorhandling på et fly som var på vei fra Urumqi (hovedstaden i Xinjiang-provinsen) til Beijing. Kinesiske medier og myndigheter antyder at det er separatister fra Xinjiang som er tatt. Samtidig fortalte kinesiske medier om en busskapring tidligere den samme uken og at det i januar ble avdekket terrorplaner i Urumqi myntet på Beijing-OL. Alle hendelsene knyttes til uighurenes selvstendighetskamp.

I Xinjiang-provinsen bor det ca. 8.3 millioner uighurer og mange av disse ønsker selvstendighet fra Kina og å etablere Øst-Turkistan. Kinesiske myndigheter gjør alt for at dette ikke skal skje: de har lenge drevet en befolkningspolitikk for å minske uighurenes andel av befolkningen i provinsen (han-kinesernes andel av provinsen har økt fra ca. 5% like etter 2. verdenskrig til ca 40% i dag) og de slår hardt ned på politikere og organisasjoner som kjemper for selvstendighet.

Som et ledd i kampen for selvstendighet og kampen mot kinesisk undertrykking har blant annet uighuren Rebiya Kadeer, Raftoprisvinner 2004, oppfordret Norge og andre land til å boikotte Beijing-OL (hun har senere endret standpunkt - nå mener hun at man kun skal boikotte åpningsseremonien). Samtidig har kinesiske myndigheter trappet opp kampen mot uighurer som kjemper for selvstendighet. Kampen mellom uighurer og kinesiske myndigheter viser oss to sammenvevde paradokser i forbindelse med årets OL.

Første paradoks. Det er forståelig at Rebiya Kadeer og andre uighurer ønsker å utnytte OL til sin fordel. Oppfordring om boikott er en måte å gjøre det på. Paradokset er at uten Beijing-OL ville svært få ha hørt om eller brydd seg om uighurene. Selv om Rebiya Kadeer fikk Raftoprisen i 2004, og Raftoprisen er en anerkjent fredspris ville Kadeer i Norge og resten av verden mest sannsynlig vært en døgnflue. OL har hjulpet henne i å holde sin sak på dagsorden.

Andre paradoks. Økt oppmerksomhet rundt uighurenes stilling i Kina (og andre etniske gruppers situasjon) har ført til økt frykt hos kinesiske myndigheter for økt aktivitet fra de som ønsker selvstendighet for uighurene og frykt for at Beijing-OL skal utnyttes politisk av separatistgrupper. Frykten blir særlig tydelig når ministeren for offentlig sikkerhet Zhou Yongkang sier at de største sikkerhetstruslene mot OL er terrorisme, separatisme, og ekstremisme. For kineserne er det en tydelig link mellom terrorisme og separatisme. Og her har Kina fått indirekte og direkte internasjonal støtte. Det har de fått på to måter. For det første har de fått stilltiende aksept for, i terrorismens navn, å kjempe ned det kinesiske myndigheter kaller separatister. I tillegg får de bred støtte for å sørge for at OL blir så sikkert som mulig. For det andre har de fått USA og FN til å sette Øst-Turkistans islamske bevegelse på sine terroristlister ved å knytte dem til Osama bin Laden og Al-Qaida uten at det finnes sikre beviser for en slik kobling. Paradokset her er at Kina ved å få OL har fått mer (uønsket) oppmerksomhet rundt uighurenes situasjon samtidig som de har fått større internasjonal aksept for å nedkjempe separatistbevegelser.

Terrorplot en kinesisk gladsak? Kinesiske myndigheter la om mediestrategien etter at Steven Spielberg trakk seg som kunstnerisk leder for OL. Da Steven Spielberg trakk seg ble Xi Jinping satt til å lede de olympiske forberedelsene. Han blir regnet for en av de heteste kandidatene til å ta over for president Hu Jintao og dette blir testen på om han er klar for oppgaven. Etter hans ansettelse har antall pressekonferanser økt betraktelig og journalister fikk bedre tilgang til de olympiske arenaene. Det er neppe tilfeldig at avdekkingen av årets terrorplaner og aksjoner kom samtidig med møte i den kinesiske Folkekongressen. Avverging av terror kan ta bort fokuset fra andre politiske saker som kinesiske myndigheter ikke ønsker skal knyttes til OL, og de kan vise at kinesiske myndigheter gjør alt for at OL skal gå trygt for seg.

Hva om...? Paradoksene får oss til å stille følgende (kontrafaktiske) spørsmål: Hva om Beijing ikke hadde fått OL? Hadde uighurene fått det bedre? Hadde Kina fått en enklere oppgave med å renske ut separatister? Hadde jeg skrevet om uighurene i denne bloggen? Eller gjør ikke OL noen forskjell?

IOC kun en idrettsorganisasjon?

Det er mye fokus på IOC for tiden. Her hjemme får Gerhard Heiberg stadig kritikk fordi han og IOC ikke presser hardere på overfor kinesiske myndigheter for å få dem til å forbedre menneskerettighetene. Heiberg har etter beste evne forsvart seg med å si at IOC allerede har fått til en del, men at man ikke kan stille for å høye krav til IOC fordi den først og fremst er en idrettsorganisasjon, sist i Aftenposten 30. januar.

Det er begrenset hva IOC kan få til av endringer i menneskerettighetene i Kina, selv om kinesiske myndigheter lovet IOC at OL i Kina ville føre til forbedringer. Mange aktører har de siste årene forsøkt å bedre forholdene i Kina uten at det har ført til store forandringer. Allikevel blir det for drøyt å parere angrepene fra menneskerettighetsorganisasjoner, politikere og andre kritikere med at IOC kun er en idrettsorganisasjon. Fire eksempler viser at IOC spiller en langt større rolle enn kun som en tilrettelegger av store idrettsbegivenheter.

Søknadskriterier for å arrangere OL. Når Tromsø 2018 finner på å sende inn sin OL-søknad er det mange kriterier som må tilfredstilles for at Tromsø skal godkjennes som kandidat og etter hvert bli valgt som OL-by. Det stilles blant annet miljøkrav, krav til sikkerhet, etterbruk av anlegg og til generell infrastruktur (veier, kommunikasjonsmidler, innlosjering mm.). For å kunne tilfredsstille kravene som settes er arrangørene av OL avhengig av lokal og nasjonal støtte. Selv om det teknisk sett ikke er IOC som arrangerer OL, og kun tar en del av æren og et eventuelt økonomisk overskudd, viser dette at OL må innlemmes i et utvidet kulturbegrep. OL ligner mer en regional satsningsplan enn et idrettsarrangement.

IOC og FN. FN og IOC samarbeider på stadig flere områder. Sist uke (22. januar) hadde f.eks. IOC-president Jacques Rogge og FNs generalsekretær Ban Ki-moon møte om hvordan de kan samarbeide tettere for å løse globale problemer. Tidligere har generalsekretærene Kofi Annan og Boutros Boutro-Ghali omfavnet IOC, og IOC har arbeidet for at FNs tusenårsmål skal oppfylles i f.eks. Sudan, Liberia og Den demokratiske republikken Kongo. På initiativ fra nasjonale olympiske komiteer og IOC har FN også vedtatt våpenhvileresolusjoner i forkant av hvert OL siden OL på Lillehammer i 1994. Når det olympiske charter er tuftet på ideen om at OL kan bidra til fred og fordragelighet mellom folk og nasjoner blir det ukledelig beskjedent å kalle IOC for kun en idrettsorganisasjon.

IOC og EU. I Europa har IOC lenge følt seg truet av EU og EUs arbeid med det såkalte ”White Paper on Sport”. Dokumentet tar tak i sportens rolle for å bedre helsen til europeerne, hvordan idretten skal innrette seg etter EUs regelverk, og foreslår tiltak for å bekjempe doping. Selv om dokumentet starter med et sitat av IOCs grunnlegger Pierre de Coubertin har IOC kjempet med nebb og klør for å unngå at de skal bli underlagt EUs lover og regler og miste det de kaller IOCs autonomi. IOC frykter blant annet at de skal miste inntektsgrunnlag og at de ikke lenger skal få bestemme utøvelsen av idretten eller sanksjoner av det som anses som lovbrudd innen idretten (som f.eks. doping). IOCs steile holdning har gjort at EU har tatt svært få hensyn til IOC i utformingen av ”White Paper”. Dette kan virke barnslig av EU og lite taktisk av IOC, men det sier også noe om at EU ikke anser IOC for kun å være en idrettsorganisasjon, men også som en aktør som bør underlegges EUs regelverk. I denne saken har IOC måttet innse at EU er mektigere enn seg selv og startet det som på diplomatspråket kalles konstruktive samtaler med EU. Sist møte foregikk 29. januar i år.

Nord- og Sør-Korea. En av sakene som IOC har engasjert seg i i mange år er å få Nord- og Sør Korea til å stille med samlet lag i OL. Her har IOC drevet forhandlinger på høyt nivå både for at konflikten mellom de to koreane ikke skal føre til boikottaksjoner i OL, men også fordi de nettopp vil vise at IOC er noe mer enn medaljer og seremonier. Det blir derfor for lettvint å avfeie politiske problemstillinger knyttet til OL ved å kalle IOC kun for en idrettsorganisasjon.

Våpenhvile med sprengkraft?

OL-våpenhvilen (the Olympic Truce) ble vedtatt i en resolusjon i FNs generalforsamling 31. oktober 2007. Mye tyder på at årets våpenhvileresolusjon vil få større betydning enn tidligere vedtak.

Våpenhviletanken fikk første gang formell tilslutning fra FN gjennom en egen resolusjon i 1993. Det førte blant annet til at deltakere fra det tidligere Jugoslavia fikk stille under Lillehammer-OL. Ideen om en olympisk våpenhvile stammer fra antikkens leker og datidens olympiske våpenhvile – Ekecheiria. Antikkens olympiske leker fant sted 293 ganger fra år 776 til år 393 e. Kr. uten en eneste avlysning(!). Da man startet antikkens OL, varte våpenhvilen en måned før lekene, under lekene og en måned etter lekene. Senere ble våpenhvilen forlenget til to måneder før og etter OL. Hovedformålet var å sikre at deltakere og tilskuere trygt skulle komme seg til og fra lekene. Det var imidlertid ikke snakk om at kriger ble avsluttet; det dreide seg kun om våpenhvile i et begrenset område og i et begrenset tidsrom.

Etter 1993 har hver OL-arrangør henstilt til det internasjonale samfunnet om å innføre våpenhvile i forbindelse med lekene, og hver gang har FN vedtatt en resolusjon som støtter prinsippet om en slik våpenhvile. Resolusjonene har ikke vært gjenstand for avstemning, men et økende antall nasjoner har støttet våpenhvilen hver gang forslaget har kommet opp. I 1993 var det 121 medlemsstater som gjorde dette. Før OL i Torino i 2006 stilte alle medlemslandene seg bak resolusjonen (da hadde FN 191 medlemsland). Det var første gang en resolusjon fikk tilslutning fra alle medlemsstatene. Det er vanskelig å bedømme om medlemsland har stilt seg bak forslaget fordi de har ment at det har vært for viktig til å avstå, eller at forslaget har vært av så marginal karakter at det ikke har kostet noe politisk å stille seg bak forslaget.

Årets resolusjon ser ut til å kunne få større politiske konsekvenser enn tidligere våpenhviler. Det er tre grunner til at jeg kommer med en slik påstand:

For det første er tilslutningen til neste års våpenhvile lavere sammenliknet med de to foregående lekene. I år var det 183 medlemsland som støttet våpenhvileresolusjonen. Det betyr at ni land avsto (i dag er det 192 medlemsland). Det hender ofte i FNs generalforsamling at medlemsland enten ikke har kapasitet til å henge seg på alle resolusjonene eller at de simpelthen glemmer å slutte seg til dem. Det har neppe skjedd denne gangen: De ni landene som avsto fra å skrive under på resolusjonen, anerkjenner nemlig Taiwan som egen stat. De er med andre ord i opposisjon til Kina, og det ser ut til at dette kommer til uttrykk i denne saken. Selv om flertallet av de 24 landene som anerkjenner Taiwan har skrevet under på våpenhvileresolusjonen, virker det lite tilfeldig at Kiribati, Malawi, Marshalløyene, Nauru, Paraguay, Saint Kitts & Nevis, Sao Tome & Principe, Salomonøyene og Tuvalu ikke har skrevet under. Vi vet at Kina og Taiwan blant annet konkurrerer om gunsten til flere land i de vestindiske øyer ved å tilby nye cricketanlegg. At flere av landene i denne 9-landsgruppen har fått idrettsanlegg av Taiwan, kan være en av årsakene til at Kina ikke fikk full pott denne gang.

For det andre ble Kinas forslag om OL-våpenhvile raskt fulgt opp med sterke advarsler til dem som ønsker å utnytte lekene til egne politiske formål. Disse advarslene skyldes kinesernes frykt for at våpenhvileresolusjonen skal tolkes som et signal om at Kina åpner opp for kritikk og kritisk dialog. Dette kan indirekte kobles til Taiwan-spørsmålet. Enkelte dommedagsprofeter har spådd at taiwanske myndigheter vil stille Kina og våpenhviletanken på prøve ved å erklære uavhengighet under OL. Om Kina – slik Beijing har advart om – skulle gå til militært angrep på Taiwan i kjølvannet av en slik erklæring, ville landet bryte sin egeninitierte våpenhvile og stille seg i et negativt lys. Da er ikke OL mye verdt. I tillegg har kinesiske myndigheter understreket at dette er en våpenhvile for eksisterende konflikter mellom folk og stater – slik det var i antikken – og må ikke tolkes som en oppfordring til å utfordre Kinas politikk på andre felter. Dette er en klar advarsel til organisasjoner som for eksempel Falun Gong og dem som kjemper for et fritt Tibet som ønsker å markere seg i Beijing til neste år. De siste årene har kinesiske myndigheter tillatt massedemonstrasjoner to ganger: anti-amerikanske demonstrasjoner i 1999 og anti-japanske i 2005. Hvorfor skulle Kina endre denne restriktive praksisen nå?

Men det er ikke bare kinesiske myndigheter som legger begrensninger på eventuelle protester under OL. Etter 1968 – da Tommie Smith og John Carlos ble sparket ut av den amerikanske OL-troppen og sendt hjem fordi de brukte medaljeseremonien til å markere kampen for svartes rettigheter – har det ikke vært lov å ytre seg politisk på OL-arenaene. Den britiske olympiske komité har, i tråd med dette, truet med å kaste utøvere ut av troppen hvis de ytrer seg politisk under lekene i Beijing. Dette aspektet har ikke kommet fram i den norske debatten.

For det tredje ble våpenhvilen foreslått i det samme møtet som Generalforsamlingen diskuterte forsoningsarbeidet mellom Nord- og Sør-Korea. Utgangspunktet var samtalene som fant sted 2. og 4. oktober i år, der 6-landsgruppen (Nord- og Sør-Korea, Japan, Kina, USA og Russland) ble enige om en 8-punktsplan for å fremme fred og sikkerhet mellom de to koreanske statene. Kina har denne gang lagt mye prestisje i at Nord- og Sør-Korea skal komme fram til enighet og undertegne en fredsavtale. Fører dette diplomatiet til at de to konkurrerer på samme lag under lekene i Beijing, vil det være en utenrikspolitisk seier for Kina. Man kan nesten mistenke Kina for å ha finger med når dagsordenen settes for møtene i FNs generalforsamling.

OL-våpenhvilen har tidligere hatt liten praktisk betydning. Få kriger har blitt avsluttet som følge av våpenhvilen. Denne gangen kan den få praktisk betydning på områder som Kina kanskje ikke har forutsett. Den kan bidra til at for eksempel Taiwan- og Tibet-spørsmålet forblir høyt oppe på agendaen. Og den kan også bidra til å ramme inn Korea-spørsmålet på en positiv måte. Alt i alt vil vi kunne få oppleve en våpenhvile med sprengkraft!