Framtidige OL-sendinger: åpent, men ikke gratis

Etter at det ble kjent at Discovery og Eurosport hadde kjøpt medierettighetene til OL i 2018, 2020, 2022 og 2024 har jeg blitt ringt opp av mange journalister som spør om forskjellige aspekter ved denne avtalen. Her er noen presiseringer.

Ikke gratis. Flere har spurt meg om det betyr at OL-sendingene ikke blir gratis lenger. Det er en gammeldags problemstilling. Selv ikke sendingene fra NRK er gratis, du betaler tv-lisens og hvis NRK får dyre tv-rettigheter så går det enten utover annet sendetilbud eller i verste fall økt tv-lisens. Også for NRK har det en pris å sende dyre programmer.

At Discovery og Eurosport får rettighetene til OL betyr at de får gode forhandlingskort hos kabelselskapene som de forhandler med. Da TV2 fikk Premier League-rettighetene forrige gang fikk de bedre forhandlingskort overfor kabelselskapene som måtte betale en høyere pris for TV2 og for å få sende Premier League. Når kabelselskapene må betale mer for å holde Discovery og Eurosport havner regningen til syvende og sist hos forbrukerne. Det er eller har aldri vært gratis å se på OL.

IOC krever god tilgang til viktige øvelser. Det er forskjell på at noe er gratis og at det er god tilgang. Når IOC selger rettigheter til OL krever de at 200 timer fra sommer OL og 100 timer fra vinter-OL skal gå på åpne kanaler med stor rekkevidde og at sendingene skal inneholde de viktigste nasjonale øvelsene.

Dette har Discovery og Eurosport forpliktet seg til og den første jobben de må gjøre nå er å sørge for at kanaldistributørene (via kabelselskaper, fiber, digitalt bakkenett og satelitt) dekker behovet til norske OL-entusiaster både når det gjelder innhold og rekkevidde. Jeg regner med at forhandlingene med distributørene starter med en gang.

Norsk myndigheter krever full tilgang til alt. Norske myndigheter har i tillegg laget en liste – Listed Events – som sier hvilke idrettsbegivenheter som skal gå på åpne allmennkringkastingskanaler. På den lista er vinter-OL og sommer-OL. Lista ble laget av denne forrige regjeringen og har fått støtte av regjeringen som sitter nå, og den er testet i EFTAs kontrollorgan ESA. FIFA gikk til sak mot Norge fordi Norge listet alle fotballkampene i fotball-VM opp som viktige for nasjonen, men tapte. Derfor vil de fleste nordmenn få med seg vinter-OL på åpne tv-kanaler.

Alkoholreklame? Det mest mediepolitisk interessante er om de nye OL-rettighetshaverne vil følge norsk lov når det gjelder tv-reklame. I dag er det lov å sende 12 minutter reklame per sendte time. Discovery har til nå omgått norske reklameregler – blant annet ved å sende internasjonale bettingreklamer – fordi de sender fra utlandet. Spørsmålet er om de kommer til å sprenge 12-minuttersregelen og/eller sende reklame som ellers ikke er lov i Norge. Alkohol, for eksempel?

Norske sponser engelsk cupfinale?

Bort med medieavtaler? TV2 har kjøpt restene av Tippeligakampene fra Fotballforbundet (hvis det fortsatt blir hetende Tippeligaen?). Det betyr at Canal+ sender 6 tippeligakamper per serieomgang mellom 2013-2016 og at TV2 kun sender fredags- og søndagskamper når dagens TV2-avtale går ut etter 2012-sesongen. Vil denne måten å selge (kjøpe) tv-rettigheter på forsvinne med den digitale revolusjonen?

Digital revolusjon. Et sentralt poeng i debatten om den digitale revolusjonen og digitale tv-sendinger er hva som skjer med reklameinntekter og plassering av reklame. På godt norsk blir dette kalt Digital Billboard Replacement (DBR) og teknologien finnes allerede på markedet. Det finsk-baserte firmaet Supponor har pattentert denne teknologien og kalt den DBRLive. Når (ikke om!) denne teknologien for alvor gjør sitt inntog vil den revolusjonere reklamemarkedet, dramatisk endre logikken i forhandlinger om tv-rettigheter og endre inntrykket vi får på tv-skjermen.

Ny logikk. I all enkelthet dreier denne teknologien seg om å erstatte reklameplakater plassert på hvert enkelt fotballstadion med digital reklame som legges på skjermen. Man kan fortsatt ha stadionreklame, men den vil sannsynligvis bli mer tilpasset dem som er til stede på kampen og ikke dem som sitter hjemme i sofaen og ser på tv-bildene. Dette gir mange nye muligheter både for dem som eier fotballproduktet (i Norge er det NFF) og de som ønsker å sponse tv-sendinger.

Muligheter for de store. En mulighet er at store multinasjonale selskaper – som for eksempel Coca Cola Company – kan differensiere sin reklame under store mesterskap – som for eksempel fotball-VM. De kan be om at VM-finalen mellom Norge og Brasil skal sendes med Fanta-reklame i Brasil og Coca Cola i Norge fordi det vil gi størst salgseffekt. Det kan også skje i dag, men i dag er det tv-selskapene som har kjøpt rettighetene som forhandler reklameavtaler. Med DBR-teknologien kan FIFA – når det gjelder fotball-VM og NFF – i tilfellet Tippeligaen – kun fokusere på flest mulig tv-seere og deretter ta seg av alt reklamesalget selv. Det kan enten bety at de selger tv-sendingene billig til kanaler med størst dekning eller at de etablerer egne tv-selskaper som sender over alt. Hovedinntektsgrunnlaget blir dermed digitale reklameinntekter og ikke medieavtaler.

Muligheter for de små. Denne teknologien åpner også opp for mindre selskaper som ønsker å reklamere på arrangementer som de tidligere ikke har hatt råd til eller interesse av. Tar man for eksempel utgangspunkt i kommuneinndelingen i Norge betyr det at en VM-kamp i fotball eller NM-finalen i fotball har 430 potensielle reklamemarkeder å frotse i. Hafslund i Oslo og Lyse i Stavanger kan med denne teknologien kjøpe digital-reklame til samme VM-kamp og på samme plass! Sitter du i Sogndal og ser cupfinale mellom Brann og Aalesund kan du få se Lerum-reklame, mens de som sitter i Bergen får Hansa i fleisen og aalesundere (heter det det?) får se Color Line. Det betyr at næringslivet i Sogndal sannsynligvis fatter større interesse for cupfinalen enn de ellers ville ha gjort!

Sensur? Men det kan differensieres på en annen måte også. En av innvendingene mot avtalen NFF inngikk med Canal+ - bortsett fra at det ikke var budrunde – var at Canal+ reklamerer for internasjonale spillselskaper. Det er i direkte konflikt med Norsk Tipping og merkevaren Tippeligaen. Denne problematikken kan omgås med DBR-teknologien. Teknisk sett kan man fjerne alkohol-, røyk- og spillselskapsreklame fra alle norske tv-skjermer og erstatte det med gode trauste norske merkevarer – uten at det går ut over inntektsgrunnlaget til den som eier rettighetene til arrangementet.

Britene i forkant. I Storbritannia er man i full gang med å implementere (vanskelig ord!) denne teknologien. Supponor har inngått avtale med Sports Revolutions om idrettsarrangementer i Storbritannia de neste tre årene. Samtidig er Supponor i samtaler med representanter for flere europeiske ligaer. I England ble denne teknologien for alvor testet under landskampen mellom England og Ghana i mars i år. Da fikk engelske tv-tittere se engelsk reklame, mens ghanesere fikk reklame myntet på det afrikanske kontinent. Under den engelsk FA-cupfinale neste år kan man i teorien få se norsk reklame på ”stadion” på norske tv-skjermer. Det er lenge siden NRK hadde rettighetene til tippekampen og holdt lagene skjult helt fram til fredag for å forhindre norsk snikreklame under plingpartyet på lørdag.

Tekst-tv? Kanskje TV2 bør satse på tekst-tv etter 2016?

Idrett på spill i EU

Europeisk motbakkeløp. Da EU innlemmet sport i Lisboa-traktaten 1. desember 2009 var mange optimistiske på idrettens vegne – mange trodde at mer penger ville tilflyte idretten. Det har ikke skjedd. Utviklingen har gått mot regulering av idretten på bekostning av idrettens selvstendighet. Dette kan gå utover idrettsaktivitet og idrettspolitikk, ikke bare i EU, men også i Norge. Det er ikke bare finanskrisen som har skylden for dette. Verken idretten, EU-parlamentarikerne, EU-byråkratene med idrett som spesialfelt eller kommisjonen har greid å formulere en tydelig idrettspolitikk.

Olympisk hjelp? Det var ventet mye av det belgiske formannskapet (som ga fra seg stafettpinnen ved nyttår), blant annet fordi IOC-president Jacques Rogge er belgier. IOC har vært en pådriver for å sikre idrettens selvstendighet og for å sikre opphavsretten til idrettsarrangementer og tv-avtaler. Men lite har skjedd. Når det ungarske formannskapet nå har tatt over er man atter optimistisk fordi den ungarske presidenten Pál Schmitt også er IOC-medlem. Men ting blir sjelden som man tror.

Grønn spillpolitikk. Frykten for regulering gjelder også på spillpolitikken. Bekymringen kommer både fra land som ønsker å beholde spillmonopolet, de som ønsker nasjonal regulering av spill og de som nyter godt av pengene disse spillene gir. På dette området kan ting skje raskt. Det belgiske formannskapet har lagt grunnlaget for et Green Paper (rapport eller forslag til politikk uten forpliktelser) som man forventer skal komme ut i begynnelsen av 2011. Forslaget vil omfatte fire temaer: Internettipping og sosialpolitikk (spillegalskap), illegale aspekter ved internettipping (hvitvasking av penger og kampfiksing), tilbakeføring av penger til offentlige formål (finansiering av idrett) og håndhevelse av spillreglementet (tilsyn med med spill).

Internettet. Forslaget vil i hovedsak dreie seg om internettspill. Enn så lenge er spillmonopoler (a la Norge) trygge så lenge man begrunner dette med sosiale hensyn. Men, det er et stort men. I en rettsavgjørelse i EU-domstolen i september 2010 uttrykkes det tydelig at et spillmonopol ikke kan forsvares hvis man driver aggressiv markedsføring for spill. For mye reklame og høye gevinster kan med andre ord true det norske spillmonopolet.

Fransk åpning. Mye av debatten om internettspill dreier seg om ”den franske modellen”. I mai 2010 innførte Frankrike en ny spillovgivning. Den nye ordningen har tilsynelatende vært en suksess. På seks måneder har Frankrike omsatt for ca. 500 millioner Euro (260 millioner på idrett). 35 selskaper har fått lisens på spill i Frankrike. Det mange fremhever som den største suksessen i Frankrike er den nye grasrotordningen. I 2010 går 1,3% av omsetningen til grasrotformål. I 2012 skal den være 1,8%. Grasrotordningen er annerledes enn den norske som fordeler tilsvarende 5% av tippernes innsats til idrettslag eller foreninger som tipperen selv bestemmer. I Frankrike går pengene til idretter som det blir tippet på.

Grasrotkrøll. Den franske ordningen har skapt problemer på to områder: valg av spillobjekter og grasrotmottagere. Rugby har for eksempel hatt problemer med å bli et spillobjekt fordi franske lotterimyndigheter ikke skjønte kampsystemet til rugby. Dermed fikk de ikke grasrotinntekter. Samtidig har UEFA forsøkt å få grasrotpenger for alle Champions League-kamper fordi de mener de har opphavsretten til turneringen. Dette har de ikke fått medhold i, men de kan få penger for Champions League-kamper som spilles i Frankrike. Hvis flere europeiske land innfører den franske ordningen skal du ikke se bort i fra at UEFA til slutt blir Europas største grasrotmottager!

TV-rettighetenes Bosman-dom. Det som kan påvirke norske forhold mest på kort sikt er utfallet av en dom om tv-rettigheter i Europadomstolen. I disse dager foregår en rettssak mellom Premier League og den kvinnelige pubeieren Karen Murphy fra Portsmouth. Murphy har importert greske dekoderkort for å spare penger på Premier League-sendinger. Dette sparer hun over 50.000 kroner på. Mange pubeiere har fulgt Murphys eksempel og det har fått Premier League til å reagere. Det er to prinsipper som her står mot hverandre: fri flyt av varer og tjenester mellom EU-land og innholdsprodusenters rett til differensiert salg av egne produkter. Premier League mener pubeierne bryter loven om opphavsrett, mens Murphys advokater mener at BSkyB (som har tv-rettighetene) og Premier League (støttet av La Liga, Serie A og Bundesliga) hindrer konkurranse og opptrer som en monopolist.

Murphys lov. Skulle pub-eieren vinne er det mye som kan skje: 1) Europa kan bli ett marked og vi får én markedspris for hele Europa. Det vil føre til inntektstap for fotballen og for klubbene; 2) tv-selskapene fortsetter å selge eksklusive rettigheter til forskjellige land, og aksepterer at det grå markedet vokser. Resultatet kan være at Asia blir viktigere enn Europa; 3) de internasjonale og nasjonal forbundene og de sterkeste seriene etablerer sine egne tv-selskaper og splitter markedet opp i flere plattformer - mobiltelefon, internett, tv oa. I EU karakteriseres et utfall som lar pubeiere fortsette som de vil som TV-rettighetenes Bosman-dom.

Konsekvenser for Norge? Utviklingen på alle de tre områdene vil få betydning for Norge. Skulle reguleringsiveren ta overhånd i EU kan dette gå ut over idrettens eget regelverk og få konsekvenser for idrettsarrangementer. Det kan påvirke idretten som sponsorobjekt. Skulle utviklingen i Norge og andre land gå mot en fransk løsning vil spørsmålet om opphavsretten til hver enkelt idrett bli et hett tema. Enkelte har spøkt om at spillselskapene etter hvert må kjøpe rettighetene til spillobjektene. Og skulle pubeiere begynne å diktere framtidens medieavtaler i idretten vil utviklingen av nasjonal idrett stå på spill.

Dette er en redigert versjon av min artikkel i januarutgaven av Norsk Tippings magasin Spill.