Kjært barn. Under fotball-EM i år har du sett et tysk lag med etternavn
som Gündogan og Özil (tyrkiske aner), Khedira (tunisiske aner), Gomez (spanske
aner), og Podolski og Klose (polske aner). I kvalifiseringen til dette
mesterskapet og i de fire forrige mesterskapene (VM og EM) har vi sett spillere
som Trochowski (polske aner), Tasci (tyrkiske aner), Cacau og
Kuranyi (brasilianske aner), Marin (bosniske aner), Owomoyela og Aogo (nigerianske
aner), Boateng, Odonkor og Asamoah (ghanesiske aner), og Neuville (sveitsiske aner). Spillerne
er enten født utenfor Tyskland eller har foreldre som er født utenfor Tyskland.
For tjue år siden hadde dette vært utenkelig.
Tyske blodsbånd. Den tyske statsborgerskapsmodellen ble på 1800-tallet
etablert som et motsvar mot den franske modellen. Den tyske modellen bygger på
kulturelle kriterier som språk og opphav. I hovedsak har dette betydd at er
dine foreldre tyske statsborgere blir barna dine tyske statsborgere. Det har
ført til at få med immigrantbakgrunn har hatt mulighet til å representere det
tyske landslaget i fotball. Dette er imidlertid i endring. Etter at Tyskland
lettet på statsborgerskapskravene i 1991, 1993 og 2000 har sammensetningen av
landslaget også endret seg. Derfor finner du de ”utyske” navnene på årets lag.
Fransk åpning. Den franske
modellen var basert på et annet prinsipp. Fransk statsborgerskap har med røtter
i den franske revolusjonen vært territorielt definert. Det vil si at det er
statsgrensene som definerer statsborgerskapet – de som er født i Frankrike
eller har bodd i landet i et visst tidsrom får automatisk statsborgerskap – med
visse unntak. Det har ført til at andregenerasjonsimmigranter og immigranter
som tilfredsstiller statsborgerskapslovens bosettingskrav har hatt mulighet til
å spille på Les Bleu. Det har ført til at det franske landslaget har vært godt
representert av innvandrere og at laget til tider har speilet
immigrasjonsmønsteret til Frankrike. Polsk og italiensk immigrasjon i
mellomkrigstiden førte for eksempel til at det franske landslaget på
1950-tallet hadde spillere med polsk og italiensk bakgrunn. Immigrasjonen fra
tidligere franske kolonier etter andre verdenskrig gjenspeiles i dagens franske
landslag. På 1990 og 2000-tallet besto landslaget av spillere med tilknytning
til blant annet Senegal, Algerie, Kamerun, Guadaloupe og Kongo. Nederland er et
land som er i samme kategori som Frankrike. Dette har ført til ulikeartete
reaksjoner i Frankrike. Franske nasjonalister har rast over at
statsborgerskappolitikken har ført til at landslaget ikke representerer
Frankrike. Hadda man i Frankrike hatt den tyske modellen hadde man aldri sett
spillere som algeriskfødte Zinedine Zidane (Zizou).
Fotball og
integrasjon. Er multikulturelle lag som det franske på 1990 og 2000-tallet et tegn
på at integreringen går riktige veien? Ikke nødvendigvis. Opptøyer i innvandringstunge
forsteder i Frankrike det siste tiåret er et signal om at fotballaget ikke
forklarer verden. Frankrikes seier i fotball-VM i 1998 og fotball-EM i 2000 ble
av mange ansett som et tydelig tegn på at den franske modellen var vellykket.
Frankrikes dårlige innsats i de store mesterskapene etterpå (i år medregnet)
blir av nasjonalister tolket i motsatt retning. Et sentralt spørsmål er kanskje
hvordan man endrer statsborgerskapslovgivningen.
Høna og egget. På slutten av 1990-tallet og på begynnelsen av
2000-tallet gikk det tyske fotballforbundet aktivt inn for å endre lovgivningen
til landslagets fordel. Derfor spiller for eksempel Real Madrid-stjernen Mesut
Özil i dag for Tyskland og ikke for Tyrkia. Det blir spennende å se om tysk suksess
i dette mesterskapet får innvandringsvennlige tyskere til å si at fotball
bidrar til god integrering og at landslaget er et bevis på det. Slik tonen var i
Frankrike for 10-15 år siden. Eller om de som kjemper mot Özil og andre i hans
situasjon i dag får økt oppslutning skulle Tyskland framover gjøre det dårlig? Slik
vi ser tendensen til i Frankrike i dag. Det er alltid lett å skylde på
utlendinger når det går dårlig og på god statlig integrering når det går bra. I denne debatten blir det ikke meningsløst å snakke om det er det beste laget som vinner!
1 kommentar:
Sist jeg var i Berlin omtalte den tysk-tyrkiske drosjesjåføren Özil som en "verräter" , og hadde null interesse for annet en kampen mellom Galatassaray og Fenerbache. Dette til tross for kvalikifasjonskamp for Hertha, og tysk cupfinale et par dager senere.
Legg inn en kommentar