Det tyske underet?

Ny vin. Under fotball-EM har den tyske spilleren Mesut Özil av en liten tysk nasjonalistisk gruppering blitt anklaget for ikke å være tysk nok til det tyske landslaget. De som kjemper for et etnisk rent tysk landslag kjemper en tapt kamp. De siste tjue årene har det skjedd store forandringer i tysk statsborgerskapslovgivning som gjør at det tyske landslaget i dag mer enn noen gang representerer den tyske befolkningen. Det er ikke bare i fotballen at dette er svært mest synlig, det er også på grunn av fotballen: hadde ikke det tyske landslaget vært i en bølgedal på slutten av 1990-tallet og i begynnelsen av 2000-tallet det ikke hadde vært flust av unge spillere med utenlandsk opprinnelse gikk fra tyske juniorlandslag til sine respektive andre hjemland som seniorspillere hadde kanskje ikke statsborgerskapslovgivningen blitt endret.

Kjært barn. Under fotball-EM i år har du sett et tysk lag med etternavn som Gündogan og Özil (tyrkiske aner), Khedira (tunisiske aner), Gomez (spanske aner), og Podolski og Klose (polske aner). I kvalifiseringen til dette mesterskapet og i de fire forrige mesterskapene (VM og EM) har vi sett spillere som Trochowski (polske aner), Tasci (tyrkiske aner), Cacau og Kuranyi (brasilianske aner), Marin (bosniske aner), Owomoyela og Aogo (nigerianske aner), Boateng, Odonkor og Asamoah (ghanesiske aner), og Neuville (sveitsiske aner). Spillerne er enten født utenfor Tyskland eller har foreldre som er født utenfor Tyskland. For tjue år siden hadde dette vært utenkelig. 

Tyske blodsbånd. Den tyske statsborgerskapsmodellen ble på 1800-tallet etablert som et motsvar mot den franske modellen. Den tyske modellen bygger på kulturelle kriterier som språk og opphav. I hovedsak har dette betydd at er dine foreldre tyske statsborgere blir barna dine tyske statsborgere. Det har ført til at få med immigrantbakgrunn har hatt mulighet til å representere det tyske landslaget i fotball. Dette er imidlertid i endring. Etter at Tyskland lettet på statsborgerskapskravene i 1991, 1993 og 2000 har sammensetningen av landslaget også endret seg. Derfor finner du de ”utyske” navnene på årets lag. 

Fransk åpning. Den franske modellen var basert på et annet prinsipp. Fransk statsborgerskap har med røtter i den franske revolusjonen vært territorielt definert. Det vil si at det er statsgrensene som definerer statsborgerskapet – de som er født i Frankrike eller har bodd i landet i et visst tidsrom får automatisk statsborgerskap – med visse unntak. Det har ført til at andregenerasjonsimmigranter og immigranter som tilfredsstiller statsborgerskapslovens bosettingskrav har hatt mulighet til å spille på Les Bleu. Det har ført til at det franske landslaget har vært godt representert av innvandrere og at laget til tider har speilet immigrasjonsmønsteret til Frankrike. Polsk og italiensk immigrasjon i mellomkrigstiden førte for eksempel til at det franske landslaget på 1950-tallet hadde spillere med polsk og italiensk bakgrunn. Immigrasjonen fra tidligere franske kolonier etter andre verdenskrig gjenspeiles i dagens franske landslag. På 1990 og 2000-tallet besto landslaget av spillere med tilknytning til blant annet Senegal, Algerie, Kamerun, Guadaloupe og Kongo. Nederland er et land som er i samme kategori som Frankrike. Dette har ført til ulikeartete reaksjoner i Frankrike. Franske nasjonalister har rast over at statsborgerskappolitikken har ført til at landslaget ikke representerer Frankrike. Hadda man i Frankrike hatt den tyske modellen hadde man aldri sett spillere som algeriskfødte Zinedine Zidane (Zizou). 

Fotball og integrasjon. Er multikulturelle lag som det franske på 1990 og 2000-tallet et tegn på at integreringen går riktige veien? Ikke nødvendigvis. Opptøyer i innvandringstunge forsteder i Frankrike det siste tiåret er et signal om at fotballaget ikke forklarer verden. Frankrikes seier i fotball-VM i 1998 og fotball-EM i 2000 ble av mange ansett som et tydelig tegn på at den franske modellen var vellykket. Frankrikes dårlige innsats i de store mesterskapene etterpå (i år medregnet) blir av nasjonalister tolket i motsatt retning. Et sentralt spørsmål er kanskje hvordan man endrer statsborgerskapslovgivningen. 

Høna og egget. På slutten av 1990-tallet og på begynnelsen av 2000-tallet gikk det tyske fotballforbundet aktivt inn for å endre lovgivningen til landslagets fordel. Derfor spiller for eksempel Real Madrid-stjernen Mesut Özil i dag for Tyskland og ikke for Tyrkia. Det blir spennende å se om tysk suksess i dette mesterskapet får innvandringsvennlige tyskere til å si at fotball bidrar til god integrering og at landslaget er et bevis på det. Slik tonen var i Frankrike for 10-15 år siden. Eller om de som kjemper mot Özil og andre i hans situasjon i dag får økt oppslutning skulle Tyskland framover gjøre det dårlig? Slik vi ser tendensen til i Frankrike i dag. Det er alltid lett å skylde på utlendinger når det går dårlig og på god statlig integrering når det går bra. I denne debatten blir det ikke meningsløst å snakke om det er det beste laget som vinner!

Ukrainsk fotball - fra innovativ fotball til politisk tullball?

Norge-Ukraina. Når Norge entrer et sommerslapt Ullevål Stadion 2. juni er oppgaven å slå neste EMs ene vertsnasjon – hvis ukrainske politikere og fotballautoriteter oppfyller kravene til UEFA-president Michel Platini. Platini har truet med å frata kampene i Ukraina i 2012 hvis de ikke skjerper seg. Få land i Europa har så tette koblinger mellom fotball og politikk som Ukraina.

Platinis mare. Michel Platini og UEFA har lenge vært bekymret for utviklingen i Ukraina, og i april i år dro sjefen sjøl til både Polen og Ukraina for å sjekke framdriften hos de to vertsnasjonene. Det har vært mye bråk om EM-økonomien i Polen, men det blir bare barnemat sammenlignet med forholdene i Ukraina. Det er så alvorlig at Michel Platini krevde et eget møte med den nyvalgte ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj i for å få ting på skinner. Møtet dem imellom er et tydelig tegn på at mye politisk prestisje står på spill for begge parter.

Oligarkene ruler. Ukrainsk fotball er styrt av noen får oligarker. Fotballpresidenten Grigori Surkis har vært ved sin lest i tre perioder og for noen år siden ble han nektet visum til USA på grunn av korrupsjonsmistanke. Han er med andre ord en kontroversiell politisk figur i Ukraina. Hans bror Igor er Dymano Kievs formann – tidenes beste ukrainske klubb. Den andre store klubben i Ukraina – Shaktar Donetsk – som vant UEFA-cupen i 2009 – blir styrt av Ukrainas rikeste mann Rinat Akhmetov, en av arkitektene bak comebacket til president Viktor Janukovitsj. Slik støtte forplikter…

Total football. Det er en myte at det var Nederland som var hovedarkitekten bak det vi på 1970-tallet kalte "Total Football". "Total football" var kjent for høyt press (høy offside-linje), press på ballfører og raske bevegelser. Dynamo Kiev og Sovjetunionen med den ukrainske legenden Valerij Lobanovskij foran taktikktavla var fullt på høyde med Ajax og Nederland på denne tiden, og var like viktig for utviklingen av denne spillestilen. Da var spillestil politikk i den ukrainske republikken og i hele samveldet. Nå er det mer enn spillestil som står på spill.

Svir på pungen. Presset fra UEFA, kravet fra de ukrainske oligarkene og ønsket om å bevare den nasjonale æren har da også fått ukrainske styresmakter til å bla opp penger for å få anlegg og infrastruktur på plass. Ukraina har fått en egen statsråd som kun skal ta seg av Euro-2012. Regjeringen har bevilget 3,3 milliarder amerikanske dollar i 2010 til forbedring av veier, flyplasser og til ferdigstilling av fotballarenaene. Dette svir godt på pungen til en regjering som hadde en nedgang i BNP på nesten 7% i siste kvartal i 2009 og som har pålagt seg selv å skjære ned budsjettunderskuddet til under 6% av BNP.

Skottland redningsmann? EURO-2012 er den første virkelige politiske testen til den nyvalgte ukrainske presidenten. Om lovnader og budsjettsprekk ikke holder for Michel Platini og hans medarbeidere i Nyon kan de bli fratatt sin del av mesterskapet. Skjer dét må noen andre ta over Ukrainas kamper. Skottland har signalisert sin interesse – akkurat som England ikke har nok av problemer med å få fotball-VM i 2018.

Sannsynligheter. Skulle Ukraina miste mesterskapet på grunn av dårlig organisering må det ukrainske laget belage seg på kvalifiseringsspill til høsten, akkurat som Norge. Og skulle begge land kvalifisere seg til EM-sluttspillet må begge spille en eventuell finale på bortebane – finalen skal i utgangspunktet gå i Kiev, Ukraina. Hva er mest sannsynlig: at Norge kommer til EM-finalen eller at finalen går i Kiev?