Gambling og kampfiksing

Opprulling. Syv personer er arrestert i England mistenkt for kampfiksing. Det er første gang politiet i Storbritannia arresterer folk som de mener systematisk har prøvd å fikse fotballkamper i England. Fiksingen skal være organisert fra Asia. Arrestasjonene er foretatt av det nyopprettede National Crime Agency (NCA) (i drift fra oktober 2013) og er resultat av et samarbeid mellom NCA, det engelske fotballforbundet (FA) og det engelske Gambling Commission (GC). Dette er en sak i utvikling. 

Tette koblinger. Det er ikke overraskende at det foregår kampfiksing i engelsk fotball. Det som overrasker meg er at man ikke har avdekket flere saker tidligere og gått til aksjon før nå, og at man blir overrasket over at slikt skjer. En av årsakene til at det ikke er gjort noe tidligere, tror jeg skyldes den tette koblingen mellom gambling og fotball i England. En annen er at det er vanskelig å finne bevis i slike saker.

Bånd til Asia. Som i andre europeiske kampfiksingssaker de siste årene har denne saken forbindelser til Asia og Singapore. Det som sjokkerer britene mest med det som rulles opp er ikke at fiksingen har internasjonale forgreininger, men at det skal ha foregått i lavere divisjoner og at dommere skal være involvert. At dommerne har vært mer involvert enn man tidligere har trodd så vi i den store Europol-etterforskningen som avslørte omfattende kampfiksing i februar i år. Det gjør saken mer alvorlig. En dommer kan skade mer enn et fotballag! Dommerne skal jeg ta for meg en annen gang.

Mer debatt. I tiden framover kommer det til å bli en intens debatt i Storbritannia om hva som kan gjøres for å hindre kampfiksing i fotball. På den måten har NCA satt i gang et viktig arbeid. Ved siden av mer omfattende etterforskning av mistenkelige fotballkamper tror jeg etter hvert at vi får en debatt i Storbritannia om fotballagenes kobling til bettingselskaper og fotballspillernes egen gamblingvirksomhet. Flere av de mest kjente sportskommentatorene i britiske aviser har allerede begynt tatt tak i denne problemstillingen. Eller rettere sagt to problemstillinger. 1) er det for tette bånd mellom bettingselskaper og fotballklubber. 2) Fører spillavhengighet til kampfiksing?

Ekstrem gamblingkultur. Claus Lundekvam har gitt nordmenn et sterkt vitnesbyrd på hvor alvorlig og inngrodd gambling er hos fotballspillere i England. Gambling hos bookmakere eller egeninitierte veddemål er en naturlig del av fotballkulturen på øyriket. Leser du boka «I Am the Secret Footballer» (2012) får du et sterkt innblikk i hvor omfattende gamblingen er og hvor mye penger som står på spill i det vanlige folk vil kalle meningsløse veddemål. Den kjente journalisten og kampfiksingseksperten Declan Hill har lenge advart mot spilleres gambling. Nå sier han – hva var det jeg sa! Han trekker en direkte linje fra gambling til kampfiksing.

Små lag, stort spillobjekt. I panelet jeg ledet om kampfiksing på Play the Game i oktober fortalte Europols Nick Garlick – en av dem som var med på å rulle opp den store kampfiksingssaken i februar i år – at på et tidspunkt var verdens hotteste spillobjekt den engelske 5. divisjonsklubben Billericay Town. Som han sa, du trenger ikke være Sherlock Holmes for å skjønne at det var noe mystisk med akkurat dette laget. Og det fins bøttevis med ukjente lag som er hete spillobjekter. Spillere på dette laget ble tatt og knyttet til gamblingselskaper i Asia. Det viser oss med all tydelighet om hvor inngrodd problemet er, at dette ikke kun dreier seg om fotball på øverste nivå og at det dreier seg om enorme summer penger på «ubetydelige» kamper.

Spillavhengighet og gambling. Engelsk fotball (og annen engelsk sport) sliter med et stort antall spillavhengige. Gamblingkulturen er omfattende, bettingsjappene er lett tilgjengelige og du har mulighet til å satse mye penger på et stort antall objekter. Vanlige spillobjekter er hvilken keeper som tar det første utsparket og hvem som får det første innkastet. Hvor lett er det ikke å manipulere dette? Og hvor lett er det ikke å sette noen tusen pund på et utfall du er sikker på skal skje? Og er det så farlig? Det problematiske med tett kobling mellom bettingselskap og fotballag/spillere er at det kan bli vanskelig skille fotballspilleren fra gambleren. Og at det er kort vei fra garderoben og til bettingsjappa.

Fotballøkonomi. Det er lett å bli hekta og det er lett å komme i uføre. Og her spiller de mange britiske og asiatiske bettingselskapene en viktig rolle. Mange klubber får gode penger av bettingselskaper gjennom eksklusive avtaler. Flesteparten av lagene i de øverste divisjonene har individuelle avtaler med bettingselskaper. Det har også mange fotballspillere. Dette legitimerer også at fotballspillere spiller på egen idrett. Det gjør det også lett å spille på egen kamp?

Prinsipiell debatt. Debatten om gambling og fotball er et stadig tilbakevendende tema også i Norge. I mange år har det vært diskutert om idretten i det hele tatt bør få penger fra spill. Dette er et prinsipielt spørsmål med flere innfallsvinkler. Men det er også prinsipiell forskjell på å ha individuelle avtaler (både lag og personer) med spillselskaper og at fotballen som helhet får penger fra spill. Det er den siste debatten som er mest relevant i Storbritannia akkurat nå. Skal utøvere og klubber ha mulighet til å inngå separate avtaler og skal utøvere ha lov til å spille på egen idrett og egne kamper? Dette blir viktige spørsmål framover.

Post scriptum. På samme måte som vi hver gang spør norske sykkelryttere om de visste noe om doping når en tidligere utenlandsk lagkamerat blir tatt for å ha dopet seg, mener jeg det er naturlig å spørre fotballspillere som har spilt i England om de har sett eller vært med på noe som ligner på kampfiksing? Ikke for å mistenkeliggjøre, men for å skjønne hva som skjer og har skjedd mellom kampene i engelsk fotball. Hvilket forhold hadde de til sitt lags eget spillselskap? Og er det den usunne gamblingkulturen i England vi får presentert i glanset versjon når norske frontfigurer med fortid i Premier League reklamerer for internasjonale spillselskaper i de tv-sendte Champions League-kampene? Eller er det noe annet? Med muligheten for å tippe på kreditt og med dekknavn er mye mulig – også å komme inn i kampfiksingsmodus.

 

Foto Play The Game: Europols Nick Garlick og undertegnede på Play the Game i Århus i oktober 2013.

Fotball-VM som sikkerhetspolitikk

Amnesty-rapport. Søndag kom Amnesty Internationals dystre rapport “The Dark Side of Migration: Spotlight on Qatar's Construction sector ahead of the World Cup”. Rapporten tar for seg menneskerettighetsbrudd i Qatar og knytter disse opp til fotball-VM i 2022. Den tar for seg mildt sagt kritikkverdige forhold i bygningsindustrien i Qatar, en industri som kommer til å spille en sentral rolle i forberedelsene til fotball-VM om ni år. Spørsmålet nå er hvor stor sprengkraft rapporten har og om den treffer mål.

Samlet oversikt. Det er egentlig ikke så mye nytt i denne rapporten. Det meste av det som fortelles i rapporten har i stykkevis vært beskrevet i forskjellige medier over flere år. Men det gjør sterkt inntrykk å se de alvorlige historiene systematisert og samlet i en rapport. I slutten av rapporten kommer Amnesty med gode anbefalinger om hva som bør skje i Qatar på kort og lang sikt. Og på Amnestys norske nettsider kommer de med anbefalinger til hva norske myndigheter bør gjøre med Qatar. Dette er et godt initiativ og en god begynnelse på endringer i Qatar. På den annen side er problemstillingene som tas opp bare er en liten bit av de store utfordringene som Qatar står overfor. I tillegg tar ikke rapporten tilstrekkelig hensyn til konteksten som de graverende forholdene utfolder seg i.

Sportspensjon. Qatar har de siste årene satset sterkt på å bli et verdenssentrum for sport – både som arrangør av sportskonferanser og sportsarrangementer. I stedet for å satse på et pensjonsfond som vi i Norge har gjort til en merkevare har Qatar investert i sport. Qatar skal leve av sporten når oljen tar slutt. Men dette er bare halve sannheten. I følge journalisten og forskeren – og en av verdens fremste eksperter på sport og politikk i Midtøsten – James M. Dorsey dreier dette seg like mye om sikkerhetspolitikk som om sportspolitikk. Sport er Qatars myke maktmiddel.

Ny maksime. Da jeg snakket med Dorsey på Play the Game-konferansen i Århus i oktober var han av den oppfatning at mange av dem som fordømmer Qatar ikke helt skjønner det sikkerhetspolitiske rasjonalet til Qatar i bruken av sport som virkemiddel. For Qatar er det viktigere å overleve som stat enn å ta hensyn til alle mulige slags krav om menneskerettigheter, antydet han. Sport skal bidra til å bygge Qatars identitet og styrke deres image utad. Imaget er i disse dager satt på prøve, men det er ikke sikkert at deres sikkerhetsinteresser er like skadelidende? Det er forskjell på moralsk fordømmelse og eksistensielt sammenbrudd. På mange måter har Qatar endret maksimen fra «demokratier aldri går til krig mot hverandre» til «vertskap for store idrettsarrangementer blir aldri invadert». Qatars fotball-VM dreier seg med andre ord ikke bare om arbeidsrettigheter til dem som skal bygge idrettsanleggene i Qatar, men om en dypt forankret sikkerhetspolitikk.

Regional sikkerhetspolitikk. I sin blogg – kanskje den beste bloggen om idrettspolitikk i Midtøsten – skriver Dorsey om hvorfor Qatar tenker på denne måten. Utgangspunktet er de realpolitiske erfaringene nabolandene har gjort. For det første viste den irakiske invasjonen av Irak i 1990 at det ikke hjalp med et påkostet forsvarsverk for å forsvare en liten stat. For det andre førte Kuwaits diplomatiske kontakter og bruk av myke maktmidler til at de fikk hjelp utenfra. For det tredje fikk de erfare at samarbeid med Saudi Arabia ikke var noen sikkerhetsgaranti. De siste årene har de også lært at de ikke kan stole på USA i sikkerhetspolitikken. Denne historiske balasten har overbevist Qatar om at de trenger andre forsvarsmekanismer enn missiler og menn i uniform. Menn i fotballdrakt har vist seg å være løsningen.

Gylden mulighet. Amnesty-rapporten og kritikk av Qatar i forbindelse med fotball-VM viser et stort paradoks, et paradoks vi også så i forbindelse med OL i Beijing og vi ser i forbindelse med OL i Sotsji: Hadde det ikke vært for disse idrettsarrangementene hadde ikke verdensopinionen brydd seg om menneskerettighetsbrudd i disse landene med store sportsarrangementer. Protester mot slike sportsarrangementer får derfor en slagside når de samme begivenhetene blir er en gylden mulighet til å påpeke feil. Burde de fått arrangementet eller ikke? I dette tilfellet er det et spørsmål som FIFA må svare på? Hva tenker de om sikkerhetspolitikk?

Sjakk fotballmatte

Enere og tapere. Verdenseneren Magnus Carlsen imponerer i Chennai, India. Det middelmådige norske fotballandslaget imponerer ingen. Carlsen spiller for verdensmestertittelen, Høgmos menn spiller for å rette opp tapt ære (om det i det hele tatt er mulig?). Vi snakker om to forskjellige verdener. I NRKs sjakksendinger brukes mye fotballterminologi for å forklare det som skjer på sjakkbrettet i India («bonden går høyt på banen»). På Twitter klager fotballfansen over at sjakken fortrenger fotballpraten. Hva med å rangere fotballag på sjakkmåten?

FIFA-rangering. Det finne flere måter å rangere fotballag på. Norge forholder seg til FIFA-rangeringen. Den avgjør seeding når VM- og EM-grupper trekkes. Denne måneden ligger Norge på 47. plass og har gått ned 8 plasser siden sist. Den beste plasseringen Norge har hatt på denne listen er 2. plass (etter Brasil) og bare for to år siden var Norge helt oppe på en 11. plass. FIFA beregner rangeringen ut i fra viktigheten av kamper (privatkamper mindre verdt enn kvalifiseringskamper mot høyt rangerte land fra samme kontinent, for eksempel). Norge får med andre ord færre ratingpoeng for å vinne over Danmark og Skottland i privatkamper, enn om det hadde vunnet kvalifiseringskamper til EM eller VM.

Soccer Power Index. Den amerikanske statistikeren Nate Silver har utviklet en alternativ måte å rangere fotballag på: Soccer Power Index (SPI). På denne indeksen har Norge falt dramatisk det siste året, fra 28. plass for et år siden til en 72. plass i dag. Nate Silver er en av USAs fremste valganalytikere og er kjent for sine presise prediksjoner av valgutfall (se for eksempel hans siste bok The Signal and the Noise. The Art and Science of Prediction, der han forklarer sin metode). Det spesielle med Silvers analyser er at analyseverktøyet han bruker er utviklet med utgangspunkt i baseballstatistikk, dvs. med utgangspunkt i homeruns, catchers og pitchers.

Forskjeller. Hvorfor viser FIFA-rangeringen noe annet enn SPI? Det er flere grunner til det. En grunn er at starttidspunktet for utregningen av de forskjellige rangeringene (koeffisientene) er forskjellig. Det gir forskjellig utgangspunkt for beregninger. Men den viktigste grunnen er at Silver har lagt inn det han kaller politiske (subjektive) variabler, variabler FIFA-rankingen ikke tar med. De to viktigste forskjellene er at SPI tar med klubbresultatene til spillerne som er med på landslaget og at den har med en egen ”konkurransekoeffisient”, dvs. at man vekter landslagene etter hvilke spillere de stiller med i landskamper. Det betyr for eksempel at skulle Norge vinne mot Danmark og Skottland med sine beste spillere får de bedre betalt bedre hvis motstanderen stiller med sitt beste mannskap, enn hvis de stiller med b-laget. Tilsvarende vil Norge klatre høyere på rankingen hvis de vinner med b-laget sitt. Det er potensialet til Norge som teller, ikke nødvendigvis resultatet.

Historiske data. Sjakkrangeringen ELO er bygget opp på en annen måte og den tar mål av seg til ikke bare å måle hvem som er best i dag, men også hvem som er tidenes beste sjakkspiller. I World Football ELO Ratings blir kampene delt opp i fem kategorier (fra VM-finale til treningskamper). Dette er ikke så spesielt. Det spesielle er at – ved siden av at den tar utgangspunkt i sjakk – er at den har lagt inn alle kjente landskamper siden 1872! Det gjør at du kan foreta historiske sammenligninger. I sjakk kan man for eksempel sammenligne den historiske utviklingen til Magnus Carlsen og Garry Kasparov. Hvem var best som 18-åring og hvem har historisk hatt det høyeste ratingtallet? I fotball kan vi gjøre det samme. På den måten kan man - i følge ELO-systemet - objektivt vurdere tidenes beste fotballag.

Elo - le- loa. Bruker vi World Football ELO Ratings får Norge en helt annen plassering enn hos FIFA og SPI og en helt annen utviklingskurve. På den siste rangeringen befinner Norge seg på en 53. plass, ned 25 plasser fra i fjor. Men kanskje mer interessant er totalskåren til Norge: I dag har Norge 1614 poeng og hare en bestenotering på 1913 poeng. Brasil leder ELO-rankingen i dag med 2102 poeng (to poeng foran Spania) og har også tidenes høyeste ELO-sum på 2153. Det betyr at ELO-rangeringen hevder at Brasil er tidenes beste landslag.

Sjakk matt? Norske patrioter vil sikkert velge den metoden som plasserer Norge høyest til en hver tid. Det som er fint med ELO-ratingen er imidlertid at den kan gi dem som stadig vekk kategoriserer det norske landslaget som historisk dårlig et svar på om de har rett i sin påstand. Det vi kan trøste oss med skulle Norge nå et historisk bunnivå er at vi ikke kan sette laget sjakk matt.

Oslo 2022: - Ikke hør på de internasjonale PR-byråene!

Overraskelse i München

Mange ble overrasket over at det ble nei til OL i München i en folkeavstemning forrige helg. Med statsgaranti mener mange at Oslo vil være favoritt til å få lekene i 2022. Hva skjedde med München? Hvordan påvirker det IOC at en OL-stormakt trekker seg på denne måten? Hvordan skal Oslo få lekene i 2022? Dette er spørsmål jeg har snakket med den kjente og kontroversielle tyske journalisten Jens Weinreich om.

Ny bok om maktkampen i IOC

Jens Weinreich kommer om et par uker ut med boken Macht – Moneten – Marionetten der han analyserer og drøfter maktkampen i og rundt IOC. Weinreich er en av få journalister som har studert IOC på nært hold over lang og den siste tiden har han hatt et spesielt blikk på Münchens OL-søknad og valget av den tyske IOC-presidenten Thomas Bach.

-Hvorfor stemte de tyskerne nei i folkeavstemningen?

-Dette dreier seg i hvert fall ikke om at vanlige folk har blitt fiendtlig innstilt til sport slik mange idrettsledere har sagt de siste dagene. Bildet er mer sammensatt enn som så. Det er flere grunner til at det ble nei-flertall.

-For det første forsømte tyske sportsledere og lokalpolitikere i Bayern OL-saken og tenkte kun på seg selv og sine egne valgkamper denne høsten. Den avtroppende tyske OL-presidenten og påtroppende IOC-presidenten (og medlem i partiet FDP) Thomas Bach konsentrerte seg kun om å bli valgt som IOC-president. Münchens borgermester Christian Ude (SPD) tenkte kun på å komme inn som parlamentsmedlem i Bayern (et valg han tapte så det sang!). De brukte fint lite energi på å kjempe for den historiske muligheten det hadde vært å få et vinter-OL til München i 2022.

-Hvordan mobiliserte tysk idrett seg?

-Bachs ambisjoner som IOC-president lammet tysk idrett i valgkampperioden. Selv presidenten i det tyske skiforbundet, styremedlem i det internasjonale skiforbundet og en lokal størrelse, Alfons Hörmann, gjorde svært lite for München 2022 i perioden Bach kjempet om å bli IOC-president. Det er rett og slett en skam! Hörmann tok over vervet som president i den tyske olympiske komité etter Bach.

-Idrettspolitikere og sportsledere i Tyskland har tradisjon for å gjøre opp om tyske søkerbyer seg i mellom uten noen form for demokratiske prosesser eller åpenhet. Derfor har vi hatt kandidater som Berchtesgaden i 1992, Berlin i 2000 og Leipzig i 2012 som rett og slett var skandaløse kandidater som misbrukte offentlioge midler, hadde dårlig økonomistyring og som havnet opp i endeløse rettsaker. Denne lukkede kulturen har ført til de aldri har greid å utvikle bærekraftige planer eller overbevisende argumenter for hvorfor disse kandidatbyene bør få OL. De har ennå ikke skjønt eller akseptert at motstanderne av OL til München var bedre organisert eller hadde bedre argumenter.

-Men det skal sies at borgermester Christian Udes innsats var enda verre! Han dro på ferie til den greske Mykonos i to uker midt i den mest hektiske perioden, gjorde seg utilgjengelig på telefon og kom tilbake bare noen dager før folkeavstemningen. Det finnes utallige eksempler på hvor dårlig han prioriterte OL-kampen.

Godt organisert nei-bevegelse

-Det leder meg over til et annen årsak. Motstanderne av München-OL, som for eksempel Axel Doering fra Garmisch-Partenkirchen, viste ekte og entusiastisk engasjement for sin sak, der miljøargumentene var et av de mest sentrale. Grasrotmotstanden var i tillegg veldig godt organisert og de hadde hyppig kontakt med OL-motstandere i Østerrike og Sveits, særlig med motstanderne i det sveitsiske kantonet Graubünden (Davos) som vant kampen mot OL i en folkeavstemning i mars i år. Disse menneskene gjorde en fantastisk jobb for sin sak.

-Men det var også andre ting. Det dårlige omdømmet til IOC (og andre internasjonale særforbund som FIFA) fikk tyskere til tvile på den olympiske bevegelse. Men jeg tror ikke dette er den viktigste årsaken.

-Lokalpolitiske saker spilte også en viktig rolle. I Inzell, for eksempel – en av Tysklands mest kjente skøytebyer – var befolkningen skeptisk til at byen skulle ha en av OL-landsbyene og at OL ville føre til skøytehallen ble stengt i en lang periode i 2021/2022. Det finnes mange slike eksempler om lokal motstand som i sum bidro til at folket stemte nei. Jeg kommer inn på mange av disse eksemplene i boken som jeg holder på med.

IOC ønsker endring

-Hvordan skal IOC tolke Münchens nei?

Noen av IOC-medlemmene vil sikkert stille spørsmål om hvorfor man er så negative til OL i demokratiske stater, som for eksempel Tyskland og Sveits (som stemte nei til OL i Graübunden i mars 2013). På den annen side er det flere søkere til OL i 2022 enn det var i 2018. Det betyr at det fortsatt er stor interesse. Men er det de rette kandidatene? Jeg tror IOC vil sette pris på Oslo fordi det vil bety en nedskalering av lekene til et mer håndterlig og akseptabelt nivå, tilbake til røttene, for å si det sånn. Det liker de.

-Er demokrati en trussel mot de olympiske leker?

-På en måte, ja. Men legg ikke for mye vekt på folkeavstemningene. Det er mange grunner til at München gravla sitt prosjekt forrige helg, slik jeg var inne på tidligere.

Ikke hør på PR-byråene!

-Hva bør framtidige søkerbyer tenke på for å få OL?

-Dette dreier seg ikke om søkerbyene. De kan ikke endre spillereglene. Jeg har aldri sett en søkerby som har prøvd å tenke helt nytt, smart, billig og troverdig. De tror alltid at de må følge de dumme reglene som IOC har laget, ellers tror de at de taper. Og selv om det alltid finnes nøkterne og nytenkende personer i søkerkomiteene i starten av søknadsperioden så vil disse bli raskt satt på plass av internasjonale rådgivere og PR-selskaper som har spesialisert seg på OL-søknader og som har monopolisert OL-kampanjene. De vil fortelle kandidater som Oslo at de ikke må komme med noe revolusjonerende nytt og at de bør opptre politisk korrekt.

-Mitt råd er å vende det døve øret til de såkalte PR-guruene, taleskriverne og kampanjelederne. De ønsker kun å tjene mest mulig penger på søkerne og sikre sine posisjoner som søknadsmonopolister. Mitt råd et klart: ikke tenk på å ansette dem en gang! Gå deres egne veier! Presenter en troverdig og annerledes søknad, med full åpenhet og med sine egne særtrekk.

Vinter-OL med egen logikk

-Hvilken mulighet tror du Oslo har til å få lekene i 2022?

-Med gravleggingen av München tror jeg Oslo er en klar favoritt. Med pengeslukene Sotsji og Pyeongchang som skrekkeksempler tror jeg Oslo kan bidra til å få lekene tilbake til tilbake til røttene. Det teller. Det er en gryende vilje i IOC til sikre gode og fornuftige leker, leker uten økonomiske skandaler, forsinkelser og korrupsjon. Greier Oslo dette? Vi så tegn til slik vilje hos IOC da Tokyo ble valgt som OL-by i 2020 i Buenos Aires tidligere i år. Jeg tror også dette vil vedvare i Kuala Lumpur i 2015 når lekene i 2022 skal deles ut. 

-Men, dere skal være obs på en ting. Søknad om vinter-OL er annerledes enn sommer-OL. Mange bryr seg ikke om vinter-sport i IOC. Det er bare for en liten del av klodens befolkning. Det gjør at ikke alle ser på Oslo som en like naturlig vinter-OL-by som for eksempel europeere gjør. Det er et usikkerhetsmoment.

Vær ærlig!

-Hva vil du si til den norske søkerkomiteen?

-Jeg dekket Lillehammer-lekene og har gode minner fra mine gåturer fra OL-stadion over Jemnefjorden (husker ikke at det var bro der?) til campingplassen jeg bodde på nær Hunderfossen ake- og bobbane, og jeg har et personlig ønske til den norske søkerkomiteen: ikke bare fortell oss eventyrhistorien om Lillehammer-OL. Vær så snill å fortell oss om hvor vanskelig det har vært å drive mange av OL-anleggene i etterkant. Vær ærlig, selv når de overbetalte rådgiverne fra utlandet sier at dere ikke skal gjøre det.

Foto: Play the Game / Thomas Søndergaard