Utøverne er håpet for IOC

God stemning

Stemningen blant IOC-medlemmene i den store salen her i Grimaldi Forum i Monaco er god. Alle IOC-medlemmene jeg har snakket med mener at det som skjer med Agenda 2020 fører IOC og den olympiske bevegelse i riktig retning.

Orden i rekkene

Skepsisen er større i pressesenteret. Tyske journalister som fotfølger Thomas Bach mener at dette er et bestillingsverk og en skinnmanøver fra IOC-presidentens side. PR-folk rister lattermildt på hodet over forslaget om at PR-byråer skal registreres og godkjennes av IOC før de kan inngå avtaler med søkerbyer. På den andre siden gnir de samme byråene seg i hendene fordi reformene mest sannsynlig vil føre til flere søkerbyer og større konkurranse om hvilke idretter som skal på programmet. Det er i aller høyeste grad PR-mat! Særforbundspresidenter for de minst populære idrettene skjelver over endringen som gir vertsbyen friere tøyler til å innføre idretter som passer dem best på bekostning av mindre populære idretter. TV-folk er også skeptiske til forslaget om den nye olympiske tv-kanalen. Med andre ord er alt som det skal være.

Engasjerte utøvere

En av de gledelige erfaringene fra første dag av denne sesjonen er utøverrepresentantenes engasjement i debatten. Skulle IOC i framtiden forynges og fylles med tidligere samfunnsengasjerte utøvere er det også håp om reform av den interne kulturen i IOC, ikke bare av organisasjonsstrukturen.

Høydeesset

Høydehopperen og OL-vinneren Stefan Holm er et eksempel på en utøver som representerer denne nye positive utviklingen. Han har ikke sittet i noen av reform-komiteene og har heller ikke ytret seg sterkt i debattene her i Monaco, men han er til stede og er engasjert i det som skjer.

-Det er nå det starter!

Han er veldig positiv til Agenda 2020, og mener Thomas Bach har gjort en god jobb. Men han mener at det er nå jobben begynner.

-Det er forskjell på å stemme over reformer og å gjennomføre reformene, sier han til meg i en av pausene.

Han er ikke bekymret for at flere lobbyister skal prøve å påvirke ham og IOC

-De er på oss allerede, så det vil ikke gjøre store forskjellen.

Han mener at søknadene blir bedre ved at IOC går inn og betaler for søknadsarbeidet.

-Søknadsprosesser og kostnader har vært et sentralt tema i Norge og Sverige og nå gjør IOC noe med dette, sier han.

-Reformene IOC er i ferd med å vedta vil gjøre det lettere for Norge og Sverige å søke om OL, men konkurransen vil bli tøffere fordi flere sannsynligvis vil søke, sier han.

Vil verne friidrett.

Stefan Holm sier han er konservativ når det gjelder OL-programmet.

-Jeg ønsker at de samme øvelsene skal være med hver gang slik at man kjenner igjen OL for hver gang. Jeg tror egentlig at OL-programmet blir veldig likt fra gang til gang, men at noen idretter kan byttes ut avhengig av hvilke idretter som er mest populære i vertsnasjonen, sier Stefan Holm.

På linje med Sebastian Coe

Stefan Holm sier han særlig frykter at den nye fleksibiliteten skal gå utover friidrett, for eksempel slegge eller kappgang.

-Jeg skal kjempe for at de små idrettene ikke forsvinner fra OL-programmet, avslutter han.

Frykten for at friidrett skal skrelles ned med de nye endringene deles av Sebastian Coe. Han stiller som presidentkandidat til det internasjonale friidrettsforbundet og vil kjempe med nebb og klør sammen med Stefan Holm for at friidrett blir skånet for avskrellinger, sier han til pressen her i Grimaldi Forum.

Bjørndalen borte

En av utøverne som ikke er her er IOC-medlem Ole Einar Bjørndalen. Han prioriterer sin aktive karriere og ikke IOCs reformarbeid i Monaco. Stefan Holm mener at det er synd at han ikke er her, men at han har forståelse for at han prioriterer annerledes. Alle forslagene på IOC-sesjonen er (så langt) vedtatt enstemmig. Ole Einar Bjørndalen hadde med andre ord ikke gjort noen forskjell. Det kan han kanskje gjøre i framtiden?

The VIP of sports

Who's first? Who’s the most important person to the world of sports, my daughter or the IOC President, Thomas Bach? Maybe a biased question, but for me an important question to have in mind when attending big sports conferences like the IOC session in Monaco.

127th IOC session. I’m at the Grimaldi Forum in Monaco attending the 127^th IOC session. I’m here to cover probably the most important happening for the Olympic Movement for many years. Up for discussion is the Agenda 2020, the reform project of the new IOC President Thomas Bach. All recommendations to the reform of the Olympic Movement are boiled down to 40 – 20+20 – proposals which all are supposed to be discussed and decided upon for the next two days here in Monaco. Many committees have been at work to shape the 40 proposals, and most of them, I think, will be adopted without much debate.

40 recommendations. The document published for this occasion is called Olympic Agenda 2020: 20+20 Recommendations. This is a document covering important topics such as cost reduction of Olympic bids, the sustainability of the Olympics Games, gender equality and age limits of the IOC members, to mention a few. I’m prejudiced enough to think that the age limits of the IOC members will be the toughest part. I hope I’m wrong. As a supporter of the Olympic Games but critical to the development of the Olympic Movement the past decade, I hope that this session not will be about the privileges of the IOC.

Modesty in Monaco. For me Monaco is a strange venue to host the IOC session when discussing cost reductions and modesty of the Olympic Movement. Everywhere I go I see Ferraris, cruise boats as big as military ships and luxury, luxury, luxury.

Little debate? The IOC has to reform and the atmosphere here in Monaco is positive. Most of the people I talk to think most of the proposals will be adopted without much debate. The question now is what will happen after these sunny days in Monaco. Even if literally everybody has been invited to propose changes to the Olympic Movement – I’ve heard that 40.000 proposals were sent in – the IOC has been criticised for closed discussion on the selection of topics and formulation of proposals. Even if the different committees have been working with great commitment I have the feeling that the IOC Executive Board has had a firm hand on the outcome of these committees work. Should this part of the process also have been more open?

Bigger IOC administration? As far as I read the 20+20 document the IOC are willing to take more of the economic burden in the Olympic bidding process and also be more flexible when evaluating the bid reports. For me this can only mean one thing: the organisational structure of the IOC will grow bigger and the cost of the IOC administration will increase. Furthermore, even if the Agenda 2020 suggests strict restrictions on the contact between Olympic bidders and the IOC, an increased involvement by the IOC to help bidding candidates to put together a suitable and affordable bid, can paradoxically increase the contact between bidding committees and the IOC. When we also know that one of the recommendations in the 20+20 is to invite cities to compete for hosting the Games I am a little vary that the intentions of being open and flexible in fact can open up for unwanted contact between bidders and decision makers in the time before the actual bid process starts. If so, the IOC will go in the wrong direction, despite good intentions.

West goes East. There is also another concern on the future hosting of the Games. The epicentre of international sports are going East, and the main idea behind the Agenda 2020 has been to make the Olympic Games still eatable for Western democracies. As long as the IOC don’t put a roof on total expenses for the Games the whole reform program will depend on the IOC members’ wish for low key and low budget Games and not on the will of the bidding cities. At the end of the day I fear that the IOC members always will go for the most spectacular project. Therefore it is not only necessary to reform processes, but also the interna culture of IOC. That may be the hardest reform project of all.

No selfie. When taking a break in the sun outside Grimaldi Forum and next to the Diego Maradona footprint at the Walk of Fame,I received a phone call from my daughter reporting from the swimming competition she and her brother is taking part in back in Norway. She could report that both of them had improved their records in many distances and that they were very happy about that. Simultaneously, IOC President Thomas Bach passed next to me together with his secretary. A professional journalist would certainly have jumped on to Thomas Bach and made him take a selfie together with you and asked him how much he likes Norway. I did not. My daughter had more to tell me about the progress of swimming in our family.

Most important. The following days will decide the future of the Olympic Movement for sons and daughters all over the world. When entering the podium Thomas Bach should bare in mind that these reforms are for the heroes of tomorrow and also that they are more important to the world of sport than him and the rest of the IOC. Even if it is hard to see here in Monaco.

FIFA-skandalen: varslerne lever farlig

Desperat brev. Jeg har fått tilgang til Phaedra Almajids brev til FIFA-gransker Michael Garcia. Hun er en av de to varslerne som ble hengt ut i Hans-Joachim Eckert sammendrag av granskningsrapporten i forrige uke. Dette er sterk lesning, men det er også et viktig dokument som jeg håper fører til hele Garcia-rapporten blir offentliggjort.

Eksklusivt intervju. I helgens Sunday Times ga Phaedra Almajids og Bonita Mersiades (tidligere ansatt i Australias søkerkomité) eksklusive intervjuer til om hva de har vært igjennom siden de sa opp jobbene sine i søkerkomiteene og etter at de utleverte seg til Garcia og hans granskningsgruppe. I brevet jeg har fått tilgang til skriver Almajids at hun føler seg forrådt av FIFA og at avsløringen av henne som varsler har satt livet hennes i fare. Så mye for åpenhet i FIFA. 

Truet til taushet. Almajid var internasjonal pressesjef i Qatar 2022s søkerkomité og gikk av i 2010 fordi hun mente søkerkomiteen drev med ufine metoder og brukte for mye penger på søknaden. Dette likte Qatar 2022 dårlig. Etter press fra søkerkomiteen skrev hun i 2011 under på en taushetserklæring om hva hun hadde vært med på hos Qatar 2022. Den enslige moren og hennes barn ville bli utsatt for fare hvis hun ikke skrev under på en slik erklæring, hevder hun.

Taushet er gull. FIFA-skandalen blir bare større og større og det beste som kan skje nå er at hele granskningsrapporten blir offentliggjort. Dette brevet er et desperat forsøk fra en ensom svale på å redde sitt eget rykte og kanskje liv. Denne saken viser også at taushet er mer verdsatt i FIFA enn åpenhet og fair play. Jeg er sikker på at det er større fisker som kan tas i dette farvannet enn en enslig mor med to barn. Nå er det på tide å få dem på kroken.

FIFA-rapporten: The Usual Suspects

Absurdteater. Gårsdagens presentasjon av FIFAs sammendrag av Garcia-rapporten – resultatet av et fireårig arbeid for å avdekke om det foregikk uregelmessigheter da Russland og Qatar fikk fotball-VM i henholdsvis 2018 og 2022 – bar etter hvert preg av absurdteater. Og dette er bare første akt.

Intern konflikt. Den amerikanske advokaten Michael Garcia – som har ledet og gitt navn til rapporten – leder påtaledelen i FIFAs etikkomité. Det var Hans-Joachim Eckhart – leder for den dømmende delen av etikkomiteen – som presenterte sammendraget av Garcia-rapporten (NFF-president Yngve Hallén har plass i den dømmende delen i dette systemet, men han har ikke arbeidet med denne rapporten ). Da Echart frikjente Qatar for korrupsjon og blant annet latterliggjorde de to eneste varslerne som er avhørt i rapporten (etter det jeg har hørt er begge kvinner), sprakk det for Garcia. Han vil juridisk etterprøve fremstillingen Eckhart ga. Beckett kunne ikke gjort det bedre.

Ønsket om intern ro. PR-faglig var Eckharts fremstilling en katastrofe. Den ga inntrykk av at bukken fortsatt passer havresekken i FIFA og at kødder du med FIFA får du kødd igjen. På den andre siden tror jeg gårsdagens seanse betrygger mange som fryktet store avsløringer fra Garcia-rapporten i full offentlighet. Gjennom støyen fra alle hylekorene gir sammendraget til Eckhart inntrykk av at det fantes uregelmessigheter hos alle søkerland, men at det ikke lot seg bevise eller at uregelmessighetene var for små til at det blir utpekt syndebukker i denne omgang (4 FIFA-medlemmer har allerede fått smake pisken). Denne fremstillingen kan paradoksalt nok skape ro i rekkene en liten stund til, rekkene til Sepp Blatter. Det er presidentvalg neste år.

Allerede kjent. Jeg tror det mest kompromitterende i Garcia-rapporten er fremstillingen av enkeltpersoner og deres vurderinger i forkant av valgene av VM-vert i 2018 og 2022. Det jeg mistenker har skjedd og som kan være en av grunnene til at Garcia går til kraftig angrep på Eckhart er at tyskeren kun har presentert fakta som allerede er kjent og ikke avslører annet enn det de mest sentrale personene tåler blir avslørt.

Usual suspects. At korrupsjonen til Mohammed bin Hammam kun skulle dreie seg om hans ønske om å bli president i FIFA og ikke for å få VM til Qatar og at Russland har skrotet all viktig informasjon om valgene til VM er mer enn bekvemt for dem som ar anklaget for å ha bidratt til et utfall med ulovlige milder. Her er det noen som har noe å skjule. Det mest påfallende er allikevel at dem som får gjennomgå mest kan knyttes til kritikken av FIFA eller har vært Sepp Blatters verste fiender:

-       to varslere (knyttet til VM-søknadene til Australia og Qatar)

-       Lord Triesman (tidligere leder av engelsk FA og kritisk til FIFA i parlamentshøring i England)

-       Jack Warner (tidligere leder for det amerikanske fotballforbundet og kastet ut av FIFA på grunn av korrupsjon)

-       Bin-Hammam (prøvde å bli presidentkandidat mot Blatter og har vært kjernen i alle korrupsjonsanklagene mot Qatar)

Lært av doperne? Presentasjonen av Garcia-rapporten minner om alle pressekonferansene vi har hatt på doping de siste årene. De som sitter med mest informasjon forteller bare det som de fleste allerede vet og ikke mer enn de tror andre kommer til å finne ut. Fortsatt er mye usagt. Men som vi har sett i dopingsaker er det farlig for dem som prøver å skjule noe at sinte amerikanere jakter sannheten. De har en tendens til å finne det de leter etter. Det lover ikke bra for Sepp Blatter, FIFAs svar på Lance Armstrong?

Modellenes tyranni

Gale spørsmål? Forslaget til Hypercube Business Innovation og Norsk Toppfotball om endringer i norsk fotball er et forslag om hvordan man skal redusere antall lag i Tippeligaen, ikke en analyse av hva som er galt med norsk fotball og hva som bør gjøres. Over 200 personer er spurt i denne prosessen. Spørsmålet er om de riktige er spurt og om de riktige spørsmålene er stilt.

Modellenes tyranni. Som gammel statsviter er jeg vant til kritikk av modellenes tyranni. Historikerne mente vi var mer opptatt av å putte virkeligheten inn i skjemaer og modeller enn av virkeligheten. Med Hypercube og Norsk toppfotballs rapport om forslag til endringer i norsk fotball bør historikerne på banen igjen. I Hypercube-rapporten League Structure Optimization virker det som om at konklusjonen er skrevet først (færre lag i norsk toppfotball) og at man kun har konsentrert seg om hvordan en redusert liga skal se ut. Det blir det diskusjon av, men kommer man fram til en god løsning?

Størst er best. For meg ser denne rapporten ut som et forsøk på å styrke de beste klubbene i Norge slik at de har mulighet til å kvalifisere seg til Europacup-spill. De små klubbene i Norge har blitt et problem for toppfotballen. Med færre lag og mer konsentrering av spillere, talenter og penger i færre klubber vil Norge klatre på den internasjonale rankingen. På sikt vil det skape og sementere en toppfotball med få store lag. Det mener jeg i så fall går på bekostning av breddefotballen og fotballidentiteten i hele Norge.

Tilpasset medieavtalen. Rapporten syr også puter under armene på dem som har kjøpt tv-rettigheten til norsk fotball og dem som ønsker å by på dette produktet i framtiden. Jeg våger påstanden om at flere kamper på samme tidspunkt gjør mer for interessen for norsk fotball enn å sende mellomstore lag ned i en ny andredivisjonsstruktur. Men det blir det selvsagt mindre tv-penger av. Dette er mer en rapport om hvordan norsk toppfotball skal tilpasse seg neste medieavtale enn et helhjertet forsøk på å forbedre norsk fotball.

Omfordeling. Når man peker på antall lag og vurderer om sluttspill er bra eller dårlig greier man ikke  svare på hvorfor det er store forskjeller mellom topp og bunn i norsk fotball, noe rapporten peker på, men som trenere i norsk fotball mener er feil. Hadde man lansert modeller om omfordeling av penger, hvilken dag som passer best for fotball og analysert det norske folks holdninger til hva som skal til for å komme på kamp – i tillegg til å få fotballspillere til å trene mer – er jeg sikker på at man hadde kommet nærmere en løsning.

Eggens historie. Når Nils Arne Eggen raser over at han ikke er spurt i denne prosessen, skal vi lytte. Ikke nødvendigvis fordi han har de rette svarene, men fordi det kanskje viser at Norsk toppfotball var ute etter svar som de selv var enig i. Og kanskje fordi den gamle Rosenborgkjempen er historiker?