FIFA-rapporten: The Usual Suspects

Absurdteater. Gårsdagens presentasjon av FIFAs sammendrag av Garcia-rapporten – resultatet av et fireårig arbeid for å avdekke om det foregikk uregelmessigheter da Russland og Qatar fikk fotball-VM i henholdsvis 2018 og 2022 – bar etter hvert preg av absurdteater. Og dette er bare første akt.

Intern konflikt. Den amerikanske advokaten Michael Garcia – som har ledet og gitt navn til rapporten – leder påtaledelen i FIFAs etikkomité. Det var Hans-Joachim Eckhart – leder for den dømmende delen av etikkomiteen – som presenterte sammendraget av Garcia-rapporten (NFF-president Yngve Hallén har plass i den dømmende delen i dette systemet, men han har ikke arbeidet med denne rapporten ). Da Echart frikjente Qatar for korrupsjon og blant annet latterliggjorde de to eneste varslerne som er avhørt i rapporten (etter det jeg har hørt er begge kvinner), sprakk det for Garcia. Han vil juridisk etterprøve fremstillingen Eckhart ga. Beckett kunne ikke gjort det bedre.

Ønsket om intern ro. PR-faglig var Eckharts fremstilling en katastrofe. Den ga inntrykk av at bukken fortsatt passer havresekken i FIFA og at kødder du med FIFA får du kødd igjen. På den andre siden tror jeg gårsdagens seanse betrygger mange som fryktet store avsløringer fra Garcia-rapporten i full offentlighet. Gjennom støyen fra alle hylekorene gir sammendraget til Eckhart inntrykk av at det fantes uregelmessigheter hos alle søkerland, men at det ikke lot seg bevise eller at uregelmessighetene var for små til at det blir utpekt syndebukker i denne omgang (4 FIFA-medlemmer har allerede fått smake pisken). Denne fremstillingen kan paradoksalt nok skape ro i rekkene en liten stund til, rekkene til Sepp Blatter. Det er presidentvalg neste år.

Allerede kjent. Jeg tror det mest kompromitterende i Garcia-rapporten er fremstillingen av enkeltpersoner og deres vurderinger i forkant av valgene av VM-vert i 2018 og 2022. Det jeg mistenker har skjedd og som kan være en av grunnene til at Garcia går til kraftig angrep på Eckhart er at tyskeren kun har presentert fakta som allerede er kjent og ikke avslører annet enn det de mest sentrale personene tåler blir avslørt.

Usual suspects. At korrupsjonen til Mohammed bin Hammam kun skulle dreie seg om hans ønske om å bli president i FIFA og ikke for å få VM til Qatar og at Russland har skrotet all viktig informasjon om valgene til VM er mer enn bekvemt for dem som ar anklaget for å ha bidratt til et utfall med ulovlige milder. Her er det noen som har noe å skjule. Det mest påfallende er allikevel at dem som får gjennomgå mest kan knyttes til kritikken av FIFA eller har vært Sepp Blatters verste fiender:

-       to varslere (knyttet til VM-søknadene til Australia og Qatar)

-       Lord Triesman (tidligere leder av engelsk FA og kritisk til FIFA i parlamentshøring i England)

-       Jack Warner (tidligere leder for det amerikanske fotballforbundet og kastet ut av FIFA på grunn av korrupsjon)

-       Bin-Hammam (prøvde å bli presidentkandidat mot Blatter og har vært kjernen i alle korrupsjonsanklagene mot Qatar)

Lært av doperne? Presentasjonen av Garcia-rapporten minner om alle pressekonferansene vi har hatt på doping de siste årene. De som sitter med mest informasjon forteller bare det som de fleste allerede vet og ikke mer enn de tror andre kommer til å finne ut. Fortsatt er mye usagt. Men som vi har sett i dopingsaker er det farlig for dem som prøver å skjule noe at sinte amerikanere jakter sannheten. De har en tendens til å finne det de leter etter. Det lover ikke bra for Sepp Blatter, FIFAs svar på Lance Armstrong?

Første mai og fotball-VM

Sur. Jeg merker jeg blir litt sur når folk sier at feiringen 1. mai har gått ut på dato. Sur på andre fordi jeg syns det er navlebeskuende. Sur på meg selv for at jeg krever at andre skal ta dagen på alvor, men ikke gjør så mye selv for at arbeidere i andre land skal få det bra. Og snart skal jeg til fotball-VM i Brasil…

Demme nei. Jeg er flaska opp med Internasjonalen, røde flagg og. 1. maifrokost, og den første setningen jeg lærte å si var Demme Nei! (Stemme Nei! (til EF)). Helt til flaska var tom og jeg kunne gå mine egne veier. Men jeg har alltid mente at maidagen er en viktig merkedag, selv om den ikke angår meg direkte. En form for akademisk tilnærming til arbeidernes dag. Eller angår den meg?

Engasjement. I flere år har jeg engasjert meg for en renere og mer demokratisk idrett både gjennom det internasjonale nettverket Play the Game og som (relativt) profilert blogger. Det har vært lett å angripe andre som driver idrettspolitikk og anklage dem for dobbeltmoral og for å drive taskenspilleri.

Dårlige arbeidsforhold. En av sakene som gjør meg sint er for eksempel de dårlige arbeidsforholdene som arbeiderne som bygger idrettsanleggene i Qatar, Brasil og Russland har. De ofrer livet for at vi skal kunne se fotballkamper i en begrenset tidsperiode. Med myndighetenes og FIFAs velsignelse. Stadig har vi fått rapporter om dødsfall og uverdige arbeidsforhold i Qatar og Brasil, og nå tikker også rapportene om dødsfall under bygging av fotballanlegg i Russland inn, også. Og hva gjør jeg? Jo, jeg tar med meg hele familien i nesten fire uker denne sommeren for å se fotball-VM.

Kvalm. Jeg ble helt kvalm av Sotsji-OL og syns ikke lekene var noe gøy i det hele tatt. Det var så mye som skygget over «lekene». Nå setter vi på repeat-knappen og forbereder oss til fotball-VM i Russland om to år. Fotball-VM i Qatar er allerede en katastrofe og jeg blir forbanna når jeg ser urettferdighetene i Brasil og får sympati med dem som protesterer mot pengesluket som fotball-VM har blitt. Da spør jeg meg om det er riktig å dra til et VM for å kose meg på andres bekostning. Dobbeltmoral? Og vil jeg bli tatt vel i mot?

Idrettsdagen. Første mai har også tradisjonelt vært en idrettsdag. Arbeidere har hatt arbeidsfri, protestert og kost seg på ettermiddagen, blant annet med fotballkamp. For mange år siden var det nesten ikke noe forskjell på dem som arrangerte kamper, spilte dem og dem som så på. Det vi ser i Brasil, Qatar og Russland (og mange andre steder) er at arbeidere uten rettigheter og uten et sosialt sikkerhetsnett bygger anlegg som andre bruker. De er rett og slett ikke velkommen til sin egen arbeidsplass når lyskasterne slås på.

Klisjeer. Talene på første mai (og syttende mai) ligner i dag veldig mye på idrettens festtaler – fellesskap og samhold hylles som viktige verdier, men forblir en akademisk tilnærming. Det er ofte langt mellom liv og lære i og utenfor idretten – det ser vi særlig godt i forbindelse med VM i Brasil, Russland og Qatar.

Idrettstog. Å gå i tog for andres rettigheter har mest av alt en symbolsk betydning. Men hva om idretten hadde sine egne paroler i første maitoget, der de kjempet for arbeideres rettigheter i andre land, med særlig vekt på arbeidsforholdene til dem som legger til rette for at vi skal kunne komme og se stor idrett? Store idrettsarrangementer er en nasjonal begivenhet og det dreier seg om langt mer enn idrett. På den måten kunne idretten vist sosialt engasjement utover luking av egne gressmatter. Kanskje ville jeg tatt på meg førstemaiskoa igjen?

Demme ja? Jeg har akkurat markert første mai med å se Aftenpostens serie Sweatshop med ungene. En fantastisk serie om tre norske ungdommer som drar til Kambodsja for å se hvordan tekstilarbeiderne der lever og arbeider. Jeg ville at ungene mine skulle vite litt mer om de billige klærne vi kjøper i Norge. Spørsmålet de sitter igjen med er: skal vi slutte å kjøpe klær? Svaret mitt er nei. Jeg tenker også: er det riktig av meg å dra til fotball-VM i Brasil? Demme ja? 

NATO-sjef med olympisk immunitet?

Idrett som ventil. Qatar bruker fotball-VM som sikkerhetspolitikk og Kina og Russland har brukt OL for å vise verden at de kan forsvare seg med både myk og hard makt. Internasjonal idrettspolitikk er internasjonal stormaktspolitikk, men opp i alt dette lever idrettspolitikken sitt eget liv og kan fungere som en mulig bakvei når hoveddøren er stengt. Det har Norge fått erfare med Kina i etterkant av fredsprisen til Liu Xiaobo. Hva skjer med disse bakveiene når Norge får sin første generalsekretær i NATO?

Utenpå politikken. Det er ett viktig premiss som må være oppfylt for at idrettsarenaen skal kunne brukes som diplomatisk bakkanal: sporten må oppfattes som noe som ligger utenpå politikken – enten langt viktigere eller helt uviktig. Samtidig er det viktig at de som arbeider i og for de internasjonale idrettsorganisasjonene representerer idretten og ikke nasjonene de kommer i fra. Viskes dette skillet ut blir sporten virkemiddel for å nå nasjonale målsettinger og ikke en arena der forsoning kan oppnås.

Politisk tungetale. Da den norske nobelkomite ga fredsprisen til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo i 2010, skapte det store problemer for norsk næringsliv og norske politikere. Kina stengte hoveddøren. Norske politikere hadde og har store problemer med å fortelle Kina og Kina-venner at det ikke var Norge som var avsender, men at prisen ble gitt av en uavhengig komite med utspring i Sverige (bestående av tidligere partipolitikere med fartstid fra storting og regjering). Politisk tungetale på høyt nivå.

Olympisk tungetale. På samme måte har IOC vanskeligheter med å forklare at utdelingen av olympiske leker til Kina og Beijing og Russland og Sotsji, eller FIFA tildelingen av fotball-VM til Qatar, ikke har noe med politikk å gjøre. IOC og FIFA ønsker ikke å blande sammen sport og politikk. Tungetale på olympisk nivå.

Døra på gløtt. Men ikke alle dører har vært stengt mellom Kina og Norge. Idretten har på flere måter bidratt til at noen dører har stått på gløtt. Siden Norge er en stormakt i bordtennis for funksjonshemmede, Gerhard Heiberg er norsk og Antidoping Norge har gode forbindelser til Kina har det vært god kontakt på idrettspolitisk nivå, med informasjonsutveksling som eller ikke hadde funnet sted. At Kina i år har arrangert ungdoms-OL og Lillehammer skal arrangere de samme lekene om to år har også gitt en møteplass for offisielle representanter for begge land. I Kina er det kortere mellom politikken og idretten enn i Norge, samtidig som kineserne greier å se forskjell på idrett og politikk. Slikt holder dører på gløtt. Enn så lenge.

Lex Heiberg. Gerhard Heiberg har spilt en sentral rolle i dette bakdørsdiplomatiet. Både gjennom arbeidet med OL i Beijing, men også fordi det sitter flere kinesere i IOC med sterk tilknytning til Politbyrået. Han har også hatt god kontakt med det voksende antall russiske IOC-delegater. Og forholdet til russiske kandidater kan bli sentralt i tiden framover – også med tanke på Oslos ønske om å få OL i 2022. Spørsmålet er om disse kan brukes som ressurspersoner for politisk dialog eller om disse kun opptrer uten politisk agenda skulle russiske myndigheter ha vanskeligheter med å skille mellom Jens og generalsekretæren i NATO.

Maktforskyving. Det blir stadig flere russere og kinesere i IOC og tyngdepunktet i den olympiske bevegelse (og i den den internasjonale fotballfamilien) skyves østover fra Europe og USA og mot Asia. De siste utdelingene av OL og fotball-VM har vist dette og det er ikke lenger en automatikk at mesterskap og leker fordeles på forskjellige kontinenter. Dette har ikke bare skjedd av seg selv, men er en del av en politisk vilje i øst og Østen om å bruke sport som virkemiddel for å sette seg selv på kartet og komme i godt lys og i godt selskap. Ved siden av Russland, Kina og Qatar er Aserbajdsjan og Kasakhstan de viktigste arrangørene av idrettsarrangementer sør og øst for Norge i dag. Land som også er i Russlands interesseområde.

Russisk dominans. Russiske politikere og venner av Vladimir Putin har de siste årene fått stadig mer makt i internasjonal idrett. Det siste russiske IOC-medlemmet Alexander Zhukov er en nær venn av Putin (hvis Putin har venner?) og er tidligere visestatsminister og viseformann i parlamentet. Han ble nylig utpekt som leder for evalueringskommisjonen for lekene i 2022. Det er nå var fem og er tre søkere til disse lekene og alle søkerland er i dag av stor strategisk interesse for Russland. Polen (Krakow) er en gammel venn som gikk over til fienden og er i dag et svært viktig NATO-land. Ukraina (Lviv) er i sterk konflikt med Russland og er delt mellom Vesten og Russland. Kasakhstan (Almaty) er en viktig alliert i Asia og forholdet til Kina (Beijing) er bedre enn på lenge. Mine rapporter forteller at det var den kinesiske presidentene Xi Jinping som gjorde best inntrykk på Putin av statslederne som var på besøk i Sotsji. Og til sist har vi Norge (Oslo), den vennlige naboen som har fått lederen for militæralliansen som ikke gjør noe annet enn å irritere Russland.

Storpolitikk uansett. Der er vanskelig å se for seg at valget av OL-by ikke har en eller annen storpolitisk dimensjon der Russland sitter med gode kort på hånda. Jens Stoltenberg bør selv være forsiktig med å engasjere seg i idrettsdiplomatiet, der har han liten troverdighet. Det holder ikke med mange mil på sykkel i Nordmarka for å overbevise en sovende bjørn om at man har hederlige hensikter med det man gjør. Hva med vinter-OL til Beijing? Da kan Jens dra til OL som pensjonert generalsekretær i NATO uten å ta hensyn til fredsprisen. Verre blir det hvis Torbjørn Jagland gir fredsprisen til en russisk aktivist i år. Det kan frata Norge både OL og stenge alle sportslige bakdører. Hvis ikke idretten vil det annerledes?

Olympisk smiger

Hektisk møtekalender. I løpet av de 43 timene Kinas president Xi Jinping var i Sotsji hadde han 12 bilaterale og mulilaterale møter med statsledere og internasjonale idrettsledere, blant annet med Russlands president Vladimir Putin og IOC-president Thomas Bach. Mens USAs forhold til Kina og Russland stadig blir surere, blir forholdet mellom Kina og Russland stadig bedre. Xi hadde bare lovord å si om lekene i Sotsji. Dette er ikke bare høflighetsfraser. Kina med Beijing og Zhangjiakou ønsker vinterlekene i 2022, akkurat som Oslo, og slike høflighetsfraser har effekt selv på hardhuda politikere. Også i OL-sammenheng.

Reprimande. Dette er en helt annen tilnærming enn det Erna Solberg hadde da hun ankom den russiske OL-byen. Hun lekset opp for Russland og IOC om hvor dårlige de er i sitt menneskerettighetsarbeid. Og hun har støttet alle som har sagt at Norge vil bidra til en bedre verden gjennom leker i Oslo – i hvert fall et vinter-OL tilbake til sine røtter. Her krasjer idealpolitikk og realpolitikk. Kan OL bidra til en bedre verden eller skal OL holdes utenfor all verdens konflikter? Eller: går det an å skille disse to problemstillingene fra hverandre? Og hva er den beste strategien for å få OL?

Hvem snakker med hvem? Kinas utenriksminister Wang Yi fortalte pressen i Sotsji at Xis besøk i Sotsji var historisk. Det er første gang en kinesisk statsleder har overværet en åpningsseremoni et internasjonalt idrettsstevne utenfor Kina. Dette markerer Kinas nye diplomatiske linje, i følge Wang. Den samme Wang var i midten av januar i Kuwait for å skrive under store handelsavtaler med Kuwait. Dem skrev han under med Kuwaits visestatsminister og utenriksminister Sjeik Sabah Khaled Al-Hamad Al-Sabah: IOC-medlem og leder for alle verdens nasjonale olympiske komiteer (ANOC). Det er ikke utenkelig at Wang og sjeiken også utvekslet noen hyggelige ord i Sotsji om OL i 2022. Det er i så fall olympisk maktpolitikk på øverste nivå. Og den er noen ganger vanskelig å skille fra annen politikk. Hvem snakket Erna med?

Smiger. Det er lett å bli smigret når Wall Street Journal skryter av den trønderske idrettsmodellen og når Sports Illustrated ber på sine knær om at det norske folk må ønske seg et OL til Norge. Vi er vinternasjonen med stor V og vi vil bidra til å redde lekene, er maksimen. Jeg er helt sikker på at leker til Oslo blir en sportslig suksess – i hvert fall for nordmenn. Billig blir det sikkert også, sammenlignet med andre leker. Men holder det for å få OL? Hvis handelsavtaler med Kina er en del av pakka ligger Norge dårlig an. Og hamring på andre lands menneskerettighetsstandarder kan få enkelte i IOC til å trøtne. Noen argumenter funker i Norge, men ikke utenfor riksgrensen. Nå er det viktig å sortere tankene og bestemme seg for hva man vil, tror jeg.

Olympiske paradokser. Debatten om menneskerettigheter i forbindelse med lekene i Sotsji viser flere paradokser: de som kritiserer Russland mest er de som har hatt mest nytte av OL. Menneskerettighetsorganisasjoner har virkelig fått full valuta for Putins penger. En uttalt (men lite gjennomtenkt?) løsning hos norske OL-forkjempere er å bringe OL til et land der vinteridretten står sterkt. En ting er sikkert: det blir lettere å sette menneskerettigheter på kartet skulle lekene igjen arrangeres i Kina enn i Norge. Men det blir mer smertefullt. Og det blir mindre fokus på vinteridrett og olympiske poeng. Hvilken pakkeløsning går man for? Hva gavner menneskerettighetsarbeidet best? Og hvor mye skal IOC bry seg om mennesekerettigheter?

Ny strategi? Menneskerettighetsorganisasjoner (og IOC) gjorde en kardinalfeil da de antok at lekene i Beijing skulle føre til bedre menneskerettigheter i Kina. Det motsatte skjedde. En av grunnene var at fokuset på Kina forsvant med en gang lekene var over. En annen var at kinesiske myndigheter utnyttet muligheten til å stramme til (med deltagernasjonenes velsignelse) ved å arrangere OL. Russerne står i en helt annen posisjon, men ikke bare fordi Russland er et annet land. Russland skal nemlig ha fotball-VM i 2018 og det presset landet nå har sett i forkant av OL i Sotsji er bare opptakten til et kontinuerlig press fra utenforverdenen om blant annet menneskerettighetssituasjonen i Russland. I fire år til! Allerede før lekene i Sotsji satt Vladimir Putin i gang en sjarmoffensiv, blant annet ved å gi fanger amnesti. For å ta av trykket de neste fire årene må han gjøre mer enn å skru på sjarmen. Nye leker til Kina vil på ny rette søkelyset mot Kina og strategier som feilet sist kan gjøres om. Ønsker IOC ennå mer trøkk på menneskerettigheter eller ønsker de time out?

Smertens vei? Derfor bør man kanskje ikke bruke som argument at reformarbeidet i IOC og økt fokus på menneskerettigheter i forbindelse med OL blir best med vinterleker på norsk eller vestlig jord. Med vinterleker til Kina velger man smertens vei. Med et OL til Oslo minste motstands vei. Det er forskjell på politisk toppidrett og annen toppidrett.

Syria som olympisk øvelse

Fra homokamp til stormaktspolitikk. Olympisk homokamp kan byttes ut med stormaktspolitikk og Syria kan bli den store politiske saken som preger oppløpet til lekene i Sotsji i 2014. Syria kan bli den vanskeligste øvelsen under vinter-OL.

Kamp i FN. I disse dager foregår det et intenst spill i FN og mellom land på begge sider av USAs røde linje. Spørsmålet er om man skal gå til angrep på Syria på grunn av bruk av kjemiske våpen mot sivilbefolkningen og om et angrep skal godkjennes av FNs sikkerhetsråd – der Russland er i mot og USA er – for bruk av militære virkemidler mot Assads Syria. Dette spillet lever uavhengig av OL.

Forsinket OL-våpenhvile. Men det er et annet spill i FN som kan føre til at Sotsji blir dratt inn i debatten med hud og hår. Siden 1993 har olympiske vertsnasjoner foreslått og fått vedtatt den olympiske våpenhvile i FNs generalforsamling. Den blir vedtatt ett år før lekene. Det spesielle denne gangen er at Russland ennå ikke har foreslått våpenhvilen. På hjemmesiden til Sotsji-OL står det at våpenhvilen skal vedtas i desember 2013. Det er farlig nær lekene. Utfall av dagens Syria-debatt vil en resolusjon foreslått av Russland i FNs generalforsamling være påvirket av utfallet. De som protesterer mot russisk Syria-politikk vil garantert bruke dette som en anledning til å vise sin avsky. Jo nærmere lekene resolusjonsforslaget kommer, jo mer politisk betent blir resolusjonen. For vertsland ligger det stor prestisje i å få vedtatt en slik resolusjon. Storbritannia brukte alle sine champagneglass for å få alle FNs medlemsland til å skrive under på resolusjonen i 2011. Skulle Russland velge å ikke fremme et slikt resolusjonsforslag er det historisk i seg selv, men det vil også være et signal om at de skjønner at det vil skape for mye unødvendig støy.

Russisk geopolitikk. Det er ikke bare i FNs korridorer at Syria-konflikten knyttes til Sotsji. Tvert i mot. Den berører Sotsji direkte. Motstanden fra russerne mot inngripen i Syria må ses på som en frykt for at inngripen i konflikter i Russland og i Russlands nærområde kan provosere til inngripen utenfra (slik vi for eksempel så i Kosovo i 1999 – som Russland også var i mot).

Tsjerkesserne. I de russiske republikkene Adygeja, Karatsjaevo-Tsjerkessia og Kabarnio-Balkaria er tjerkesserne titulærnasjonen. For OL er Adygeja i en særstilling – republikken er nemlig helt omgitt av Krasnodar fylke (kraj) som er fylket Sotsji ligger i. Tjerkesserne regner hele denne regionen som sin, også Krasnodar. Under og etter Stalin-tiden ble mange tjerkessere fordrevet fra denne regionen. I dag regner man med at ca. en million tjerkessere bor i Adygeja og omegn og at åtte millioner bor utenfor Russland, mange i USA. Ca tre millioner bor i Midt-Østen OG – og dette er sentralt i denne sammenheng – ca 100.000 i Syria. Tsjerkessernes krav på eget land er en mildere form for protestene tjetsjenerne kjemper mot Russland. Derfor skaper tjerkesserne hodebry for russerne – både i utenrikspolitikken og for oppkjøringen til prestisjearrangementet i Sotsji i 2014.

Historisk urett. Tjerkessiske menneskerettighetsgrupper i og utenfor Russland har signalisert at Sotsji-OL blir en viktig arena for å fremme tjerkessernes sak. Tjerkesserne ønsker fokus på det de mener er folkemord på sin egen folkegruppe, de ønsker beklagelse for historisk urett og de ønsker en hjemvendelsespolitikk for millioner som er fordrevet. På mange måter ligner denne kampen på kampen andre folkegrupper kjemper i den samme regionen. Dette er ekstra ømfintlig, for gir russerne etter for tjerkessernes krav, hvilke forventninger skaper de da hos andre folkegrupper i og rundt Sotsji? Og siden OL i utgangspunktet tiltrekker seg stor oppmerksomhet kan andre grupperinger som ønsker å ramme Russland bruke Sotsji som en arena for sine kampsaker (al-Qaida, Taliban el.) eller for å hjelpe tsjerkesserne i sin kamp mot Russland.

Syriske tsjerkessere. Russisk utenrikstjeneste har de siste ukene åpnet for å hjelpe alle russere som bor i Syria. Om det også gjelder tsjerkessere er usikkert. Tidligere i år nektet russiske myndigheter et krav fra tsjerkessere i Adygeja en repatriering av tsjerkessere fra Syria med begrunnelse av at de ikke var russiske nok. Uansett hvordan de behandler tsjerkesserne i Syria i disse hektiske dagene vil det skape press på lekene i Sotsji.

Prestisjetap for IOC. Det vil være et moderat omdømmetap for Russland, en knekk for den olympiske ånd og et enormt prestisjetap for IOC hvis Russland ikke får igjennom den olympiske våpenhvilen i FN eller oppslutningen om resolusjonen blir lav. Men dette er «hard politics» og OL spiller liten rolle hvis russiske sikkerhetsinteresser står på spill. Det så vi blant annet under åpningsseremonien av Beijing-OL da Georgia og Russland gikk til krig mot hverandre.

Britisk finesse? Storbritannia viste diplomatisk teft for å få vedtatt den olympiske våpenhvilen forrige gang. Spørsmålet er om Russland har lært noe av britenes FN-arbeid.

Olympisk språkbruk

Mer bråk i vente. Opptakten til Sotsji-OL er preget av internasjonale protester mot russiske homolover. Friidretts-VM i Moskva har gitt en forsmak på hva utøvere kan komme til å gjøre i Sotsji i februar neste år. Jeg tror at disse protestene bare er starten på en lang rekke kampanjer mot Russland før OL. Og jeg tror at protestene får direkte innvirkning på Oslos søknad om vinter-OL i 2022.

Sotsji på stemmeseddelen. For det første kan måten IOC og norske idrettspolitikere (og russiske myndigheter) takler protestene på påvirke holdningene til OL blant Oslos befolkning på en negativ måte. Lekene til Oslo handler ikke bare om hvem som skal få lekene, men også hvem som skal bestemme hvem som skal ha lekene. Blir IOCs holdninger og reaksjoner satt i bås med russiske holdninger og reaksjoner kan det slå uheldig ut for de som ønsker et ja i folkeavstemningen. Får mange nok vond smak i munnen stopper søknaden 9. september.

 

Olympisk Catch22. For det andre (og hvis det blir ja i folkeavstemningen) vil presset på søkerkomiteen, norske myndigheter  og Idrettsforbundet framtvinge reaksjoner som kan påvirke IOCs oppfatning av Norge som vertsland. Måten Idrettsforbundet taklet menneskerettighetsspørsmålene og presset fra menneskerettighetsorganisasjoner i forbindelse med OL i Beijing var veldig god. Dialog og samarbeid med blant annet Amnesty og Initiativ for etisk handel er eksempler på det. Sotsji-OL blir en helt annen øvelse. De er tre grunner til det. I nordiske vinteridretter er Norge en stormakt. Det gir ekstra mediefokus og tiltrekker seg andre og flere organisasjoner enn det som var tilfellet i Beijing. For det andre vil mange internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner som engasjerte seg i Kina for fire år siden overlate mye av aksjonsarbeidet til lokale russiske organisasjoner. Det betyr at de har mer tid til å påvirke og presse norske aktører, blant annet idrettsbevegelsen. Med en OL-søknad fortsatt in progress vil det bli enda mer attraktivt å øve dette presset fordi det gir mer oppmerksomhet. For det tredje er Norge et naboland til Russland. Og jo nærmere man ligger et land som blir beskyldt for brudd på det ene og det andre området, jo mer må man også selv engasjere seg. Måten idrettsbevegelsen og norske myndigheter takler dette presset vil påvirke IOCs-medlemmenes tanker om norsk vertskap. Balansegangen blir da: jo mer man sier om forholdene i Russland, jo mer skeptisk kan IOC bli, men jo mer taushet fra norske idrettspersonligheter, jo større press og negativ omtale vil de få fra pressgrupper. Dette ligner veldig mye på en Catch22-situasjon.

 

IOC på standplass. For det tredje kan måten norske idrettspolitikere og norske myndigheter takler problemstillinger knyttet til Sotsji på påvirke valget av Ole Einar Bjørndalen som utøverrepresentant til IOC i forbindelse med OL i Sotsji. Med en ny nordmann i IOC vil Norge ha flere muligheter til påvirkning for et nytt OL til Norge enn hvis bare Gerhard Heiberg skal være muldvarp for Norge i Lausanne. For en OL-søknad er Bjørndalen i IOC gull verdt. Ole Einar Bjørndalen er kanskje den største norske idrettsstjerna i Russland (og Tyskland) og en av Valdimir Putins favoritter. Hvis han blir koblet til norske interesser som strider mot russiske interesser kan hans stjernestatus falme og han kan få problemer med å bli valgt inn i IOC. OL-saken kan føre til økt press på ham som person fordi han er Norges kandidat til å ta del i det fellesskapet som i disse dager blir kritisert. Hva mener han selv om det?

 

Putins språkbruk. I offentlig sammenheng har Vladimir Putin kun en gang holdt tale på engelsk. Det var foran IOC den dagen Sotsji fikk OL. Det sier noe om hvor langt han er villig til å gå for å få det som han vil. Spørsmålet er om han endrer språkbruk for å få det som han vil i Sotsji. Gir han alt for OL?

Sotsji-OL - OL i sikkerhet

Sikkerhet, sikkerhet, sikkerhet. Sikkerhet er det viktigste temaet for russiske myndigheter før og under vinter-OL i Sotsji i februar 2014. Når kostnadene på drøye 300 milliarder kroner nevnes er de fleste kostnader til sikkerhet utelatt. Sikkerhetskostnadene er sikkert mye mer en selve arrangementet fordi OL faktisk bidrar til å reformere det russiske forsvaret og dimensjonere sikkerhetstiltak for framtiden. På den måten er OL like mye en sikkerhetsreform. Den norske debatten om den samfunnsøkonomiske nytten av et vinter-OL blekner litt i den sammenheng.

Trusselnivåer. Truslene mot russiske sikkerhet (uavhengig av OL) kan deles opp i tre nivåer. 1) Interne konflikter som de russiske delene av Kaukasus (inkludert området der Sotsji ligger); 2) regionale konflikter med naboland (med f.eks. Georgia); og 3) og internasjonale konflikter der Russland spiller en sentral rolle (som f.eks. i Syria og Iran). Det er ikke tette skott mellom disse nivåene, de henger i aller høyeste grad sammen. Og det er nettopp det som gjør sikkerhetssituasjonen utfordrende. Her er to eksempler på det.

Georgisk knute. Forholdet mellom Russland er svært betent og den spente situasjonen mellom de to nabolandene kan knyttes direkte til OL: Russland og Georgia gikk til krig mot hverandre under åpningsseremonien i Beijing-OL i 2008. Senest 2. april 2013 anklaget den georgiske forsvarsministeren, Irakly Alasania, Russland for å planlegge attentater i Russland, for deretter å legge skylden på Georgia eller grupperinger som Russland vil bekjempe. Dette for å legitimere harde maktmidler i kampen mot det Russland kaller uroelementer. Slike anklager så vi også komme fra kinesiske opposisjonelle og etniske grupper i forkant av lekene i Kina: hver gang det oppsto uro eller væpnede angrep ble sikkerheten strammet til uten at man fikk beviser for hvem som faktisk sto bak. Disse anklagene kommer til å tilta (ikke bare fra Georgia) og det blir vanskelig for utenforstående å vite hvem som står bak.

OL hos tsjerkesserne. Russland har (sammen med Kina) fått mye kritikk for at de har lagt ned veto i FNs sikkerhetsråd mot Syria-sanksjoner. Russlands veto må ses i sammenheng med egen frykt for at FN og andre skal vedta sanksjoner mot russisk politikk på eget territorium, for eksempel i den russiske delen av Kaukasus. For Sotsji-OL betyr dette særlig hva som skjer i Adygeja, Karatsjaevo-Tsjerkessia og Kabarnio-Balkaria. I alle de tre republikkene er tjerkesserne titulærnasjonen. Likevel er Adygeja i en særstilling – republikken er nemlig helt omgitt av Krasnodar fylke (kraj) som er fylket Sotsji ligger i. Tjerkesserne regner hele denne regionen som sin, også Krasnodar. Under og etter Stalin-tiden ble mange tjerkessere fordrevet fra denne regionen. I dag regner man med at ca. en million tjerkessere bor i Adygeja og omegn og at åtte millioner bor utenfor Russland, mange i USA. Ca. tre millioner bor i Midt-Østen OG – og dette er sentralt i denne sammenheng – ca. 100.000 i Syria. Disse tjerkesserne har gitt russerne hodebry – både i utenrikspolitikken og i oppkjøringen til prestisjearrangementet i Sotsji i 2014.

Historisk urett. Tjerkessiske menneskerettighetsgrupper i og utenfor Russland har signalisert at Sotsji-OL blir en viktig arena for å fremme tjerkessernes sak. Tjerkesserne ønsker fokus på det de mener er folkemord på sin egen folkegruppe, de ønsker beklagelse for historisk urett og de ønsker en hjemvendelsespolitikk for millioner som er fordrevet. På mange måter ligner denne kampen på kampen andre folkegrupper kjemper i den samme regionen. Dette er ekstra ømfintlig, for gir russerne etter for tjerkessernes krav, hvilke forventninger skaper de da hos andre folkegrupper i og rundt Sotsji?

Syriapolitikk på prøve. Under et demonstrasjonstog i Adygeja 11. februar i 2012 krevde ca. 1000 demonstranter at russiske myndigheter skulle komme tjerkesserne i Syria til unnsetting, og om mulig hjelpe dem tilbake til sitt ”hjemland” Adygeja. Slike rop om repatriering har glatt blitt ignorert tidligere. Men ikke denne gang. 17. februar møtte lederen for det russiske føderasjonsrådet, Valentina Matvienko de lokale parlamentene i Adygeja, Karatsjaevo-Tsjerkessia og Kabardino-Balkaria og deres representanter i Føderasjonsrådet. Matvienko er en av Vladimir Putins nærmeste støttespillere i Kreml og hun lovet i møtet at hun ville se på mulighetene for å redde de syriske tjerkesserne fra syrisk undertrykking. Møtet til Matvienko viser at russisk Syria-politikk ikke bare blir utfordret av politikere i Vesten, men også fra minoriteter i Russland. Så langt har det ikke vært mye bevegelse i politikken overfor tsjerkesserne i Syria, men det vil garantert bli mer høylytt diskusjon om tsjerkessere i og utenfor Russland, spesielt hvis Russland knytter tsjerkessere til terrorvirksomhet...

Militærreform. For å være rustet mot trusler på alle nivåer har Russland brukt lekene til kraftige sikkerhetstiltak. Her er to eksempler. I Russland har de i realiteten to forsvarsdepartementer: Forsvarsdepartementet som tar seg av truslene som kommer utenfra (andre land) og Innenriksdepartementet som tar seg av trusler innenfra (f.eks. i Tsjetsjenia og Nord-Kaukasus, der Sotsji ligger). I begge departementer har man startet en reform for rekruttering av soldater, fra vernepliktsforsvar til profesjonelt forsvar. I innenriksdepartementet er dette satt i gang på grunn av OL. OL har mao. vært en katalysator i reformarbeidet for innenriksstyrkene. Reformarbeidet i de to departementene baserer seg på to forskjellige filosofier. Forsvarsdepartementet rekrutterer kun det de definerer som lojale russere (mao. få tsjetsjenere), mens Innenriksdepartementet ønsker å rekruttere soldater som har en lokal tilknytning til det området de skal tjenestegjøre (f.eks. tsjetsjenere i Tsjetsjenia eller tsjerkessere i Krasnodar). Det store spørsmålet i den sammenheng er om det plutselig økende antall kaukasiere som rekrutteres inn i innenriksstyrkene på grunn av OL blir lojale soldater som beskytter lekene eller om dette er femtekolonnister som ønsker å ødelegge lekene. I så fall kan man få en konflikt mellom soldater i de to departementene...

Jernbanesikkerhet. Men det rustes også opp i det sivile samfunnet. Vanligvis er vi vant til strenge sikkerhetssjekker på flyplasser, men ikke like omfattende kontroller på togstasjoner. Nå har Russland innført svært strenge sikkerhetskontroller på 32 jernbanestasjoner i hele Russland (f.eks. i Nisjni Novgorod, Moskva, St. Petersburg, Viborg, Sotsji,Adler, Krasnodar, Makasjkala, på stasjoner i det fjerne østen og langs elven Volga). Dette er en del av sikkerhetspakken som omfatter OL, ved siden av egne sikkerhetssjekker og olympiske sikkerhetspass for alle som skal reise til Sotsji før og under OL – både tilskuere og deltagere. Disse sikkerhetstiltakene er blant annet et resultat av terrorangrepet på Demodedevo-flyplassen i januar 2011, der en selvmordsbomber drepte 37 mennesker. Til nå har man bare sjekket tilfeldige passasjerer, men når prøve-lekene til OL er over vil rutinene skjerpes inn og alle som skal til og fra Sotsji må vise olympiske pass og får bagasjen gjennomlyst. Nå er det jernbanens sikkerhetsfolk som tar seg av kontrollene, men dette kan endre seg fram mot lekene.

Norske bråkmakere? Det blir spennende å se om sikkerhetstiltakene preger den norske debatten fram mot vinter-OL i 2014. Kanskje blir det bråk når ”brysomme nordmenn” som ønsker å bivåne moroa ikke får olympiske pass?

Russlands hus

Paviljonger. Under lekene i London vil vi få se et rekordstort antall nasjonale mottagelses- og sponsortelt over hele London. Teltene skal ta i mot VIPer, utøvere og nasjonale patrioter, men også tjene som turistreklame for de respektive landene. Det mest spektakulære er kanskje afrikanernes Africa House i Kensington Gardens. Dette er første gang alle de 53 afrikanske olympiske komiteene samarbeider om et slikt prosjekt. Fra Norden er det bare Danmark som ønsker å promotere seg på denne måten med Imagine Denmark i St. Katherine Docks. Jeg tror allikevel det er Afrikas naboer i Kensington Gardens, Russlands Russia.Sochi.Park, som vil tiltrekke seg mest oppmerksomhet. Og ikke bare av det positive slaget. 

Oppmerksomhet. De er flere grunner til at Russland vil tiltrekke seg mye oppmerksomhet. For det første vil de bruke mest penger av alle på sin paviljong. Vladimir Putin har sagt at han kanskje kommer som privatperson for å se judo-turneringen og med ham kommer sikkert mange kjendiser. På den måten ønsker Russland å markere seg i Storbritannia på en positiv måte – et land de ennå har et anstrengt forhold til siden Litvinenko-saken i 2006. Her vil også de russiske medaljevinnerne ta i mot sin hyllest fra alle tilreisende russere. Og sist men ikke minst – slik navnet på paviljongen sier – her skal de neste vinterlekene promoteres – Putins oppgradering av sitt eget feriested. Men jeg tror Russlands rolle i Syria-konflikten vil påkalle menneskerettighetsorganisasjoner til Kensington Gardens, og jeg tror også at russiske opposisjonelle og motstandere av russiske politikk i Kaukasus vet hvor Kensington gardens ligger. 

Utestenging. Den britiske regjeringen har vært svært klar på at de vil utestenge alle de finner bevist har brutt menneskerettighetene. Det har blitt antydet at Usbekistans president Islon Karimov og Turkmenistans president Gurbanguly Berdymukhamedov ufrivillig mister billetten til åpnings- og avslutningsseremonien under London-lekene. På grunn av situasjonen i Syria er Syrias president Assad nektet innreise til Storbritannia, og i forrige uke ble lederenfor den syriske olympiske komité General Mowaffak Joumaa nektet innreise. Storbritannias utenriksminister William Hague har sammenlignet massakrene i Syria med massakrene i Bosnia på 1990-tallet og Storbritannia er et av landene som ønsker å straffe Syria hardt for det som skjer der. Og her er Russland en bremsekloss. Dermed blir ikke utestenging av syriske representanter bare en markering overfor Syria, men også et signal til Russland om at noe må gjøres. Endrer ikke Russland sin Syria-politikk før lekene i London vil den russiske paviljongen bli et naturlig samlingspunkt for dem som ønsker å endre russisk Syria-politikk. 

Opposisjonelle. Men det er også andre som kan bry seg mer om den russiske paviljongen enn om det som skjer på idrettsbanen i London. Fra sin fengselscelle i Russland skrev Mikhail Khodorkovskij et brev til den britiske avisen The Sunday Telegraph der han oppfordrer britiske myndigheter til å utestenge 308 offisielle russiske representanter fra OL, inkludert visestatsminister Vladislav Surkov, ungdomsleder Vasilij Jakemenko, og valgkomitéleder Vladimir Churkov. Grunnen skal være korrupsjon, valgfusk og brudd på menneskerettigheter. Det er vel tvilsomt om alle disse hadde tenkt seg til OL, og det er også tvilsomt om Storbritannia vil gjøre vondt verre mellom de to nasjonene ved å utestenge hele det russiske politiske etablissementet fra lekene. Det som kan skje er at Khodorkovskijs støttespillere og andre russiske opposisjonelle vil si sin hjertens mening skulle noen av dem møte opp i paviljongen på et av de ekstragavante showene som vil finne sted der. 

Kaukasus. Sotsji-OL foregår i Kaukasus og det er ventet at flere grupperinger fra dette området vil markere sin protest mot de russiske lekene allerede i London. Tsjerkesserne – som anser Sotsji som sitt område – har i lang tid protestert mot lekene. De har også en mektig lobby i Washington og utgjør en minoritet i Syria. Samtidig lever den tsjetsjenske eksillederen Akhmed Zakajev i London. Han har ikke varslet demonstrasjoner under lekene, men noen av hans støttespillere har sagt at det er en mulighet. Det er sikkerhetssituasjonen til den tsjetsjenske eksillederen som kan by på problemer for både Storbritannia og Russland. I april i år avdekket britiske MI5 et terrorplott mot Zakajev. Skulle han bli forsøkt drept eller drept i forbindelse med OL vil russerne få skylden uansett hvem som har gjort det. Da må russerne passe på mer enn champagneglassene i Russia.Sochi.Park. 

Mer plass til demonstrasjoner. Russerne ville i utgangspunktet sette opp paviljongen i Marble Arch, men britiske myndigheter fryktet for sikkerheten og trafikkaos i det sterkt trafikkerte området. At russerne ikke fikk viljen sin førte til egen diplomatisk note mellom Russland og Storbritannia. Hva som sto i noten vet jeg ikke. Det jeg vet er at det er mer plass til demonstranter i Kensington Gardens enn på Marble Arch!

Russlands syriske OL-floke

Russisk veto. Russland har (sammen med Kina) fått mye kritikk for at de la ned veto i FNs sikkerhetsråd mot Syria-sanksjoner. Russlands veto må ses i sammenheng med egen frykt for at FN og andre skal vedta sanksjoner mot russisk politikk på eget territorium, for eksempel i den russiske delen av Kaukasus. Russisk veto må også ses i sammenheng med det nært forestående russiske presidentvalget. Det gjelder å vise styrke på alle arenaer. Allikevel er det grunn til å tvile på Russlands Syria-politikk. Det viser de siste ukers samtaler i de russiske republikkene Adygeja, Karatsjaevo-Tsjerkessia og Kabarnio-Balkaria. Og grunnen er trolig OL i Sotsji om to år!

Tjerkessere i Syria. I alle de tre republikkene er tjerkesserne titulærnasjonen. Likevel er Adygeja i en særstilling – republikken er nemlig helt omgitt av Krasnodar fylke (kraj) som er fylket Sotsji ligger i. Tjerkesserne regner hele denne regionen som sin, også Krasnodar. Under og etter Stalin-tiden ble mange tjerkessere fordrevet fra denne regionen. I dag regner man med at ca en million tjerkessere bor i Adygeja og omegn og at åtte millioner bor utenfor Russland, mange i USA. Ca tre millioner bor i Midt-Østen OG – og dette er sentralt i denne sammenheng – ca 100.000 i Syria. Det er disse tjerkesserne som gir russerne hodebry – både i utenrikspolitikken og for oppkjøringen til prestisjearrangementet i Sotsji i 2014.

Forsoning? Under et demonstrasjonstog i Adygeja 11. februar krevde ca 1000 demonstranter at russiske myndigheter skulle komme tjerkesserne i Syria til unnsetting, og om mulig hjelpe dem tilbake til sitt ”hjemland” Adygeja. Slike rop om repatriering har glatt blitt ignorert tidligere. Men ikke denne gang. 17. februar møtte lederen for det russiske føderasjonsrådet, Valentina Matvienko de lokale parlamentene i Adygeja, Karatsjaevo-Tsjerkessia og Kabardino-Balkaria og deres representanter i Føderasjonsrådet. Matvienko er en av Vladimir Putins nærmeste støttespillere i Kreml og hun lovet i møtet at hun ville se på mulighetene for å redde de syriske tjerkesserne fra syrisk undertrykking.

Syriapolitikk på prøve. Møtet til Matvienko viser at russisk Syria-politikk ikke bare blir utfordret av politikere i Vesten, men også fra minoriteter i Russland. Og det er den siste gruppen som kan få Russland til å justere Syria-politikken. På den ene siden vil en aksept av at tjerkesserne lider i Syria være et signal om at Russland aksepterer at det foregår undertrykking i Syria. Det setter vetoet i FNs sikkerhetsråd i et dårlig lys. På den andre siden kan det å ikke ta kravet til tjerkesserne i Russland på alvor bidra til sterke protester fra akkurat denne folkegruppen, først i presidentvalgkampen og deretter i oppkjøringen til Sotsji-OL.

Historisk urett. Tjerkessiske menneskerettighetsgrupper i og utenfor Russland har signalisert at Sotsji-OL blir en viktig arena for å fremme tjerkessernes sak. Tjerkesserne ønsker fokus på det de mener er folkemord på sin egen folkegruppe, de ønsker beklagelse for historisk urett og de ønsker en hjemvendelsespolitikk for millioner som er fordrevet. På mange måter ligner denne kampen på kampen andre folkegrupper kjemper i den samme regionen. Dette er ekstra ømfintlig, for gir russerne etter for tjerkessernes krav, hvilke forventninger skaper de da hos andre folkegrupper i og rundt Sotsji?

Nye avsløringer? Den siste uken har vi trolig vært vitne til en planlagt mediekampanje fra Putins valgstrateger for å få sympati og støtte før presidentvalget til helgen – tjetsjenske terrorister er arrestert i Odessa (Ukraina), anklaget for å ha planlagt attentat mot Vladimir Putin, Russlands fremtidige president. Måten russiske myndigheter løser situasjonen med de syriske tjerkesserne på vil uansett prege oppkjøringen til Sotsji-OL. Blir tjerkesserne for plagsomme under oppkjøringen til Sotsji-OL, med krav om selvstendighet og erstatning for historisk urett, slik vi ser tilløp til i dag, skal du ikke se bort fra at tjerkesserne blir ”avslørt” i tilvarende plot i fremtiden. Hvis da ikke Matvienko kommer opp med en genial løsning for Syria og de syriske tjerkesserne, da…

Hva var galt med Arthur MacPherson?

En viktig detalj. Det var god stemning mellom Vladimir Putin og Sepp Blatter i St. Petersburg 19. januar i år. Da feiret de 100-årsjubileet til det russiske fotballforbundet og 20-årsjubileet til Samveldecupen – en fotballturnering mellom tidligere sovjetrepublikker. (Russland slo Hviterussland 2-0 i årets finale) Det russiske fotballforbundet ble grunnlagt av skotten Arthur MacPherson den 19. januar 1912. Ifølge den pensjonerte radioingeniøren og den fremste russiske fotballhistorikeren i St. Petersburg, Yury Lukosiak, ble hans navn nevnt i talen til den russiske fotballpresidenten, og det ble utbrakt en høflighetsskål, men det ble gjort svært liten stas på han som faktisk samordnet den organiserte russiske fotballen, og som på en måte er stamfar for fotball-VM som skal arrangeres i Russland i 2018. For Lukosiak er dette svært skuffende. At det i det hele tatt er noen som husker MacPherson skyldes nettopp Yury Lukosiak! Hva var galt med Arthur MacPherson siden de ikke la ned blomster på minnesmerket over han?

Kastet i massegrav. MacPherson ble arrestert og fengslet av det nye bolsjevikregimet etter oktoberrevolusjonen i 1917, mistenkt for å være britisk spion. I fengslet pådro han seg tyfus og døde i 1919. En av de til da viktigste organisatorene av russisk idrett ble kastet i en massegrav.

Gravgrep på eget intitiativ. I 2004 tok Yury Lukosiak og hans sønn Pawel initiativ til å sette opp et minnesmerke over MacPherson, og det ble satt opp på gravstedet til hans foreldre på den lutherske Smolensky-gravlunden på Vasilevsky-øya i St. Petersburg. Alt det praktiske arbeidet ble gjort av dem, og de fikk noe økonomisk støtte av Shamil Tarpichev i det russiske tennisforbundet. Men det meste kostet de på selv. Det russiske fotballforbundet ga ikke en rubel!

Gravplass for utskudd. Minnesmerket stod ferdig 24. oktober 2004. Grunnen til pengegaven fra et framtredende medlem av det russiske tennisforbundet, var at MacPherson også var den første presidenten i det russiske tennisforbundet, men han ble avsatt i 1917 under den russiske revolusjonen.
Hvorfor ikke mer stats på MacPherson? En av grunnene kan være gravlundens forfatning og historie. Den lutherske kirkegården Smolenskiy i St. Petersburg må være en av den siviliserte verdens mest ødelagte og minst vedlikeholdte kirkegårder. I utgangspunktet var dette kirkegården til de lutherske kristne som kom fra vestlige land, Norge inkludert, og som bidro med å bygge opp St. Petersburg på mange områder. Spesielt de tyske gravstedene har fått hard medfart pga de to verdenskrigene. I dag er kirkegården en samlingsplass for uteliggere, russiske nynazister og fylliker, både unge og gamle. Midt i dette ligger som en lysning det velstelte minnesmerket til Arthur MacPherson og gravminnet til hans foreldre, som Lukosiak jevnlig holder vedlike. Rundt ser du ødelagte gravstøtter, åpnede gravkamre, ramponerte skulpturer og ornamenter og knuste kors. Det er noe av det som møter deg når du går inn hovedporten. Noe skyldes naturlig slitasje og elde, men det meste skyldes faktisk ren vandalisme. Det som står igjen på skakke og skjeve, knust og ødelagt, er dessuten overgrodd av planter og løvverk, når ikke snøen dekker over all elendigheten. På de en gang så flotte brosteinsbelagte hovedveiene er det ikke igjen et eneste kumlokk. Her er åpne hull midt i veien med noen meters mellomrom som du må passe deg for så du ikke ramler oppi. Og for ikke å snakke om all hundedritten, gammel og fersk, som du må anstrenge deg kraftig for ikke å skli oppi. Kanskje var Blatter og Putin redd for å falle ned i åpne kummer eller tråkke i hundedritt?

Feil lukt og feil farge? En annen grunn kan være at MacPherson var utlending, og at det ikke passer inn i den nasjonalistiske historieskrivingen som statsministerpresident Vladimir Putin har holdt på med siden han tok over etter Boris Jeltsin. Det er valgkamp i disse dager og å posere foran en skotte på en luthersk kirkegård tar seg ikke godt ut for en som skal gjenoppbygge en kristenortodoks russisk nasjon.

Noe for roforbundet? Historisk sett er MacPherson en av de største organisatorene i russisk idrett på begynnelsen av 1900-tallet. I tillegg til vervet som president i fotballforbundet (1912–13), var han president i det allrussiske tennisforbundet (1908–17), president i det allrussiske roforbundet (1908–17) og medlem av Russlands olympiske komité (1911–13). Jeg veit at Yury Lukosiak jobber med en fullstendig rehabilitering av Arthur MacPherson til Russlands skal arrangere sitt eget fotball-VM. Kanskje får han også penger fra det russiske roforbundet eller Russlands olympiske komité for dette arbeidet?

Bildetekst: Arthur MacPherson i 1913 sammen med sine to barn (Robert og Arthur) - russiske doublemestere i tennis.

Til denne artikkelen har jeg fått god hjelp av Arnt-Erik Selliaas og Yury Lukosiak - både med tekst og bilder.

UEFAs politiske krumspring

Politisk seeding. Trekningen av gruppene til fotball-VM i Brasil i 2014 skjer 30. juli. Alle fotballinteresserte lurer spent på hvilke lag som havner i samme pulje. Seeding-systemet gjør at lag fra samme seeding-nivå ikke møter hverandre. Men denne gangen har FIFA også bestemt at visse lag ikke skal møte hverandre av politiske grunner. Etter henstilling fra UEFA vil FIFA legge opp trekningen slik at Russland og Georgia ikke møter hverandre og at Armenia og Aserbajdsjan unngår tvekamp på fotballbanen. Hvor smart er det?

Skille fotball og politikk. Da UEFA trakk kvalifiseringsgruppene til fotball-EM i 2012 sørget de for at Russland og Georgia og Armenia og Aserbajdsjan ikke kom i samme grupper. I tillegg sørget de for at Tyrkia og Armenia ikke møtte hverandre. Da UEFA-sjef Michel Platini ble kritisert for å blande sammen fotball og politikk i EM-trekningen kontret han med å si at UEFA gjorde dette nettopp fordi de IKKE ville blande fotball og politikk. Også i denne saken kommer det an på øynene som ser…

Armenia og Aserbajdsjan. Det er ingen tvil om at det er politiske betent mellom fotballnasjonene UEFA og FIFA ønsker å skille fra hverandre. Armenia og Aserbajdsjan har på grunn av krigen mellom de to statene i 1992-1994 og den pågående konflikten om Nagorno-Karabakh ikke diplomatiske forbindelser. Dette har også skapt problemer på fotballbanen. I kvalifiseringen til fotball-EM i 2008 var de to lagene i samme kvalifiseringsgruppe, men de spilte ikke mot hverandre angivelig fordi Aserbajdsjan ikke ville spille bortekampen i Jerevan og Armenia ikke ville flytte kampen til nøytral grunn. Det er slike konflikter UEFA ønsker å unngå ved å skille de to landene fra hverandre i VM-kvalifiseringen.

Russland og Georgia. Konflikten mellom Russland og Georgia er mer intrikat. Siden Sovjetunionens fall har de to landene vært i konflikt om Sør-Ossetia. Dagens tilspissede situasjon startet da de to landene gikk til krig mot hverandre på åpningsdagen av OL i Beijing i 2008. På den måten brøyt begge landene den olympiske våpenhvilen, som begge hadde skrevet under på, og de skapte samtidig noen flere politiske poenger under lekene. Krigen førte til at Georgia måtte spille den første hjemmekampen mot Irland i kvalifiseringen til fotball-VM i 2010 på nøytral grunn (i Tyskland). I 2010 forsøkte Georgia å kaste Russland ut av FIFA, men med tildelingen av fotball-VM til Russland i 2018 fikk så vi at slike forsøk er fåfengte. Vinter-OL i 2014 er en tilleggsfaktor i konflikten mellom Russland og Georgia. Sotsji-OL foregår i nabolaget til Georgia og det er ventet et vanvittig sikkerhetsoppbud blant annet på bakgrunn av konflikten mellom de to landene.

Presedens? Det er god grunn til å tro at det ville blitt politiske protester og markeringer skulle landene som FIFA nå vil skille fra hverandre ha spilt mot hverandre. Russland har de siste årene vært plaget med fotballvold særlig mot mennesker fra Kaukasus og det er stadig protester mot Russland i Georgia, og forholdet mellom Armenia og Aserbajdsjan kan vel aldri bli hjertelig. Allikevel kan man stille spørsmål om FIFA og UEFA gjør det riktige ved å skille de politiske fiendene fra hverandre. For det første kan det skape en presedens for en økning i antall unntak når kvalifiseringstrekninger skal foregå. Det er mange konflikter i verden og skal man begynne å ta hensyn til alle disse kan man etter hvert bli svært uoversiktlig. Det vil i så fall stride mot fair play og det kan åpne opp for manipulering av trekningene – utover den etablerte seedingen. For det andre kan det hende at FIFA og UEFA går glipp av en mulighet til å vise fotballens forsonende kraft. To eksempler med to av landene som er nevnt her kan illustrere et slikt poeng.

Fotball og visum. Etter Litvinenko-skandalen i 2007 ble forholdet mellom Storbritannia og Russland svært anspent. Året etter kom Zenit St. Petersburg til finalen i Europa-ligaen. Finalen gikk i Glasgow mot Glasgow Rangers og det store innrykket av russiske supportere til Storbritannia gjorde at britene måtte lempe på visumkriteriene for russere. Like etter spilte Chelsea og Manchester United Champions League-finale i Moskva. Det førte til at Russerne dempet reaksjonene etter Litvinenko-saken og forenklet visumreglene for supporterne fra disse landene. Fotball skapte med andre ord normale forhold mellom land i diplomatisk knipe.

Armenia og Tyrkia. I VM-kvalifiseringen til VM i Tyskland i 2010 var Armenia og Tyrkia i samme kvalifiseringsgruppe. I Europa er de to landene på den verste enden av konfliktskalaen. Hovedgrunnen er at Tyrkia nekter for folkemordet på armenerne i 1915, en fornektelse som gjør at Tyrkia for eksempel ikke kan bli medlem av EU. VM-kvalifiseringskampene mellom de to landene ble brukt av de to landene som ramme for forsoning. Da de to lagene møttes i Jerevan i september 2008 var den tyrkiske presidenten på tribunen og i returkampen i Bursa i Tyrkia i oktober 2009 stilte den armenske presidenten opp. Her blandet man fotball og politikk, men med positivt fortegn.

Mest konflikt i Europa? Vi er ikke vant til å høre store diskusjoner fra FIFA-møter og kongresser. Det blir spennende å høre om noen protesterer på den politiske seedingen FIFA har lagt seg på denne gang? Det er verdt å merke seg at det kun er UEFA som har ønsket politisk seeding i denne kvalifiseringen. Ingen av de fem andre regionale føderasjonene har ønsket unntak fra regelen. Betyr det at det er fredelig i resten av verden?

Sotsji-OL stopper NATO-utvidelse?

Samarbeid med Russland. På NATO-toppmøtet i helgen bestemte alliansen seg blant annet for å inngå et tettere samarbeid med Russland og det lanserte 2014 som året for tilbaketrekking fra Afghanistan. 2014 er ikke hvilket som helst år for Russland: da skal Russland arrangere vinter-OL for første gang. Sikkerhet kommer til å være et hett tema i forbindelse med OL. Da kan det være greit å ha et godt forhold til NATO.

1979-2014. Den sovjetiske invasjon av Afghanistan i 1979 førte til massiv boikott av sommer-OL i Moskva i 1980, og til gjengjeldelsesaksjon fra Sovjetunionen og noen av dens allierte i Los Angeles i 1984. Nok en gang kan Afghanistan være i sentrum når OL skal arrangeres, men denne gangen får Afghanistan-spørsmålet et annet fortegn. Det blir ikke lenger snakk om konflikt, men om samarbeid mellom de to rivalene fra den kalde krigen.

Russisk tilbakeholdenhet. NATO har en god stund forsøkt å engasjere Russland i Afghanistan og forsøkt å få dem til å bidra med materiell for å bekjempe Taliban. Russland har vært lite lysten på et slikt samarbeid blant annet fordi de har en vond fortid i Afghanistan, fordi de har vært motstander av NATOs planer om rakettskjold i Europa, og i protest mot at NATO leker med tanken om å innlemme Georgia i NATOs gode selskap.

Krig under OL. NATOs nærvær i Russlands nærområde og NATOs rolle i Afghanistan kan få stor betydning for sikkerhetsopplegget for Sotsji-OL. OL-byen ligger bare noen missilskudd unna Georgia og nært et urolig Kaukasus. Så sent som i 2008 under åpningsseremonien under Beijing-OL gikk Georgia og Russland til krig mot hverandre. Dette viser hvor sårbart og konfliktfylt dette området er.

Balkan i miniatyr. I forkant av OL i Athen i 2004 var NATO så misfornøyd med sikkerhetssituasjonen i Hellas og i Balkan-regionen for øvrig at de lanserte militærøvelse Distinguished Games for å støtte opp under sikkerhetsopplegget i OL. I tillegg bidro Russland med ekspertise for å forhindre terrorangrep fra tsjetsjenske terrorister. I 2014 kan det hende det er Russland som trenger assistanse for å holde terroristorganisasjoner fra Kaukasus i sjakk. Jeg tør minne om at Balkan ofte er blitt kalt et Kaukasus i miniatyr…

Heroinferie. Som en del av øvelsen Distinguished Games tok man hjem fly fra Afghanistan for å sikre middelhavsområdet. Sikkerhetstiltakene var så omfattende i denne delen verden at det ryktes at narkotikamafiaen på Balkan tok OL-ferie for å inngå unødvendige konfrontasjoner. Det førte til at opiumsproduksjonen i Afghanistan fikk et løft og til argumenter om å bli lenger i Afghanistan for å bekjempe, ja nettopp opiumsproduksjonen.

Georgia on my mind. Det er vanskelig å spå hva et tettere samarbeid mellom NATO og Russland vil bety. Men det kan føre til at Russland får militær støtte fra NATO i forbindelse med OL og at Georgia får en sentral rolle i dette samarbeidet. Paradoksalt nok kan det føre til flere NATO-tropper i Georgia der Georgia blir en mellometappe i tilbaketrekningen fra Afghanistan, samtidig som Georgia kan se lenger etter NATO-medlemskap. Det er tross alt grenser for samarbeidsvilje.

Politisk stormaktskamp for å få fotball-VM

Den viktigste kampen. De viktigste fotballkampene denne høsten står ikke mellom Norge og Portugal eller Barcelona og Real Madrid. Den står mellom stormakter som ønsker seg fotball-VM i 2018 og 2022! Kampen avgjøres 2. desember og selv om det er mange "unknown knowns" og "known unknowns" – for å låne noen av tidligere forsvarsminister Donald Rumsfelds mer forståelige utsagn – er det kanskje mulig å forutsi hvem som får mesterskapene etter Brasil i 2014.

Kampen om å få VM på minner om stormaltsrivaliseringen under den kalde krigen. Den eneste forskjellen er at det er FIFA som har regien og ikke stormaktene selv.

BBC er skrekken. FIFA har mange hensyn å ta når de skal velge Brasils to arvtagere, og i midten av august var FIFA i England for å vurdere deres kandidatur. Engelskmennene mener selvfølgelig at de er den selvsagte kandidaten for å få mesterskapet i 2018, men det er mye taler mot at England skal få mesterskapet. Det kan virke som om engelskmennene nå begynner å erkjenne dette - den engelske søkerkomiteen har forsøkt å få BBC til ikke å sende en dokumentar om Russlands VM-kampanje denne høsten, fordi de er redd for at negativ omtale av Russland vil være russisk rulett med deres eget kandidatur. Den engelske søkerkomiteen er redd for at mye negativ omtale av det russiske kandidaturet skal ses på som bakvaskelser fra den engelske kandidaten. FIFA liker ikke den slags!

BBC har skapt problemer før. BBC Panoramas dokumentar har skapt frykt for at den skal den skal slå uheldig ut baserer seg blant annet på erfaringene søkerkomiteen til London-OL erfarte i 2004 da BBC Panorama sendte et program om det bulgarske IOC-medlemmet Ivan Slavkov som var villig til å ta i mot bestikkelser for å stemme for London-OL. Slavkov ble kastet ut av IOC, men det skapte samtidig problemer for London-OL, selv om de til slutt fikk OL i 2012.

Tango for to. Det som er veldig spesielt ved valget av vert denne gang er at to VM-verter skal velges samtidig. Det åpner opp for et spill som får en til å tenke på stormaktsrivaliseringen fra den kalde krigen. I følge Simon Kuper i Financial Times er situasjonen som følger: 2018-mesterskapet vil mest sannsynlig gå til en europeisk kandidat, men siden England ikke er særlig populære i FIFA – det ligner litt på USAs forhold til IOC – skal de tråkke svært varsomt og høyst riktig for å dra i land mesterskapet.

USA stiller. Ett skjær i sjøen er at USA er kandidat til å få mesterskapet i 2022. FIFA vil nødig ha to engelskspråklige land til å holde mesterskapet etter hverandre. Spania og Portugal, og Belgia og Nederland levnes små sjanser i 2018, spesielt fordi de har små midler til å oppgradere anleggene sine. De to dobbeltkandidatenes eneste sjanse er at mange små land som ønsker mesterskap ved en senere anledning samles og stemmer på disse to europeiske kandidatene. Det er lite sannsynlig.

Den russiske bjørnen truer. Slik det ser ut nå er det den russiske bjørnen som er Englands største utfordrer, uavhengig av om BBC sender dokumentaren eller ikke. Russland har aldri vært vertskap for en stor fotballturnering og utgjør i dag et underutviklet marked for FIFA. Derfor er Russland ettertraktet av FIFA. Og skulle statsminister Vladimir Putin stille seg bak et slikt mesterskap – både med sin personlige aura (!) og penger stiller Russland veldig sterkt.

Kina lusker i bakgrunnen. Allikevel er det et land som ikke stiller som kandidat verken i 2018 eller 2022 som kan utgjøre den store forskjellen, nemlig Kina. Fra Kina kommer det signaler om at de ønsker å søke VM i 2026. Det kan være en sikker vinner hos FIFA, og skulle den kinesiske regjeringen komme med et slikt forslag før desember endrer hele spillet seg. FIFA ønsker ikke at Asia skal arrangere mesterskapet to ganger på rad. Det eneste ikke-asiatiske landet som er kandidat i 2022 er USA. Siden FIFA ikke ønsker at to engelskspråklige land skal arrangere mesterskapet etter hverandre, og mye tyder på at det er Europas tur etter Brasil, betyr det at Russland vil få mesterskapet i 2018. Hvis FIFA vil…

Vuvuzela, Englands redning? Under årets VM glimret Kina med sitt fravær – i hvert fall på fotballbanen: vuvuzelaene som ble forhatt i resten av verden ble produsert i Kina. Kanskje det hadde vært en idé for BBC å lage en dokumentar om Kinas forhold til vuvuzela. Den er jeg sikker på at den engelske søkerkomiteen vil at BBC skal sende! Selv FIFA fikk nok av vuvuzelaer.