Jaktstart. Norske
kommentatorer jaktet i flokk på Gerhard Heiberg da han antydet at nordmenn blir
oppfattet som arrogante utenfor riksgrensen. Mange av de samme kommentatorene og
mange idrettsledere har også samstemt uttrykt at Norge bør ta på seg de
olympiske leker i 2022 for å redde lekene, vintersport og det som er igjen av
ære hos den olympiske bevegelse. Nøkternhet er vinneroppskriften. Er det
virkelig det?
Sørgebånd. Jeg mener at
lagvenninnene til Astrid Uhrenholdt Jacobsen var i sin fulle rett til å bære
sørgebånd på sin åpningsdistanse i OL. Jeg hadde også støttet de to libanesiske
deltagerne hvis de hadde tatt på seg sørgebånd for eventuelle familiemedlemmer eller
venner som var blitt drept i konflikten i Syria (hvis de har familie eller venner
der). Så langt har den ene libanesiske deltageren skapt bråk fordi hun har
stilt opp med bar hud i en kalender. Det hadde vært barnemat sammenlignet med
om hun hadde dratt på seg et sørgebånd. Det hadde blitt tolket som en provokasjon
mot russisk Syria-politikk, mot amerikansk feighet i Syria-konflikten og vist
at den olympiske våpenhvilen bare er en papirtiger (en våpenhvile Syria også
har undertegnet). En slik markering hadde ikke bare satt IOC på prøve, men også
norske kommentatorer. Hva mener de om politisk motiverte sørgebånd?
To premisser. Den
olympiske redningsaksjonen mange kommentatorer ønsker at Norge skal ta på seg
baserer seg på to premisser som er litt spesielle.
Walk over. For det
første at Norge får OL bare man bestemmer seg for å søke. Det er arrogant. Og
det vitner om at man ikke helt har fulgt med på hvordan lekene tildeles. Mange
mente at IOC ved å tildele OL til Tokyo OL i 2020 var et tegn på at IOC søkte
det trygge alternativet. Det var delvis rett. Det var trygt finansielt. Men med
naturkatastrofer og lekkasjer på kjernekraftverk i bakhodet er det langt fra
sikkert at dette var det ”tryggeste” alternativet. Tokyos kampanje var god og
de hadde den mektigste støttespilleren: Sjeik
Ahmad Al-Fahad al-Sabah, verdens mektigste idrettspolitiker og IOC-medlem. Og
her er vi ved sakens kjerne. Det er ikke norske kjerneverdier og skiskyting på
nedlagt søplefylling som trigger IOC. Det er særinteressene til mektige
idrettspolitikere og markedsmakt som teller. Hvis Kina og Kasakhstan faller
innenfor disse sfærene holder det ikke med nøkternhet. For IOC ville det være
nesten katastrofe om Norge skulle være eneste kandidat. Da mister de all makt
over eget arrangement. Undervurdering av maktspillet er en ting. Undervurdering
av motkandidater noe annet. Arrogant?
Fredsnasjonen. For det andre baserer redningsaksjonen seg på
at leker til Oslo vil være fri for protester. Det er en ønsketenkning. Med økt
miljøfokus kan Statoil bli en hoggestabbe. Med verdens største pensjonsfond i
utenlandske aksjer kan Attack Versjon 20.22 bli en realitet. I forkant av
lekene i Sotsji har vi sett at lekene har vært brukt av
menneskerettighetsorganisasjoner for å ramme vertsnasjonen. Russland har vært målet.
Men OL kan likeså godt være en arena for protest. Dette så vi for eksempel i
forkant av OL i London da Dow Chemicals og BP fikk kraftig kritikk og ble
utsatt for aksjoner på grunn av sine miljøsynder. Det så vi også i Athen i 2004
da Falun Gong forberedte verdensopinionen på lekene som skulle foregå fire år
etter. Selv om Norge skulle være verdens fredeligste nasjon i 2022 og kun
servere knekkebrød med brunost, kan lekene allikevel bli rammet av protester.
Måten Norge takler det på vil også prege IOC og den olympiske familie. Hva om
forholdet til Kina om åtte år er like fastlåst som i dag og Dalai Lama ønsker dialog
med den norske regjeringen – i beste olympiske ånd?
Amerikansk arroganse. Forrige gang
et demokratisk land med store olympiske tradisjoner reddet OL fra undergangen
var i 1984. USA var eneste kandidat til å holde lekene og fikk fremforhandlet
lukrative medieavtaler med IOC – som den amerikanske olympiske komité har tjent
store penger på i ettertid til IOCs forargelse. Dette har gitt USA stempel som
arrogant i IOC og vært med på å svekke amerikanske kandidater til OL. Amerikansk
arroganse har betalt seg. Det kan norsk arroganse også gjøre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar