Olympisk smiger

Hektisk møtekalender. I løpet av de 43 timene Kinas president Xi Jinping var i Sotsji hadde han 12 bilaterale og mulilaterale møter med statsledere og internasjonale idrettsledere, blant annet med Russlands president Vladimir Putin og IOC-president Thomas Bach. Mens USAs forhold til Kina og Russland stadig blir surere, blir forholdet mellom Kina og Russland stadig bedre. Xi hadde bare lovord å si om lekene i Sotsji. Dette er ikke bare høflighetsfraser. Kina med Beijing og Zhangjiakou ønsker vinterlekene i 2022, akkurat som Oslo, og slike høflighetsfraser har effekt selv på hardhuda politikere. Også i OL-sammenheng.

Reprimande. Dette er en helt annen tilnærming enn det Erna Solberg hadde da hun ankom den russiske OL-byen. Hun lekset opp for Russland og IOC om hvor dårlige de er i sitt menneskerettighetsarbeid. Og hun har støttet alle som har sagt at Norge vil bidra til en bedre verden gjennom leker i Oslo – i hvert fall et vinter-OL tilbake til sine røtter. Her krasjer idealpolitikk og realpolitikk. Kan OL bidra til en bedre verden eller skal OL holdes utenfor all verdens konflikter? Eller: går det an å skille disse to problemstillingene fra hverandre? Og hva er den beste strategien for å få OL?

Hvem snakker med hvem? Kinas utenriksminister Wang Yi fortalte pressen i Sotsji at Xis besøk i Sotsji var historisk. Det er første gang en kinesisk statsleder har overværet en åpningsseremoni et internasjonalt idrettsstevne utenfor Kina. Dette markerer Kinas nye diplomatiske linje, i følge Wang. Den samme Wang var i midten av januar i Kuwait for å skrive under store handelsavtaler med Kuwait. Dem skrev han under med Kuwaits visestatsminister og utenriksminister Sjeik Sabah Khaled Al-Hamad Al-Sabah: IOC-medlem og leder for alle verdens nasjonale olympiske komiteer (ANOC). Det er ikke utenkelig at Wang og sjeiken også utvekslet noen hyggelige ord i Sotsji om OL i 2022. Det er i så fall olympisk maktpolitikk på øverste nivå. Og den er noen ganger vanskelig å skille fra annen politikk. Hvem snakket Erna med?

Smiger. Det er lett å bli smigret når Wall Street Journal skryter av den trønderske idrettsmodellen og når Sports Illustrated ber på sine knær om at det norske folk må ønske seg et OL til Norge. Vi er vinternasjonen med stor V og vi vil bidra til å redde lekene, er maksimen. Jeg er helt sikker på at leker til Oslo blir en sportslig suksess – i hvert fall for nordmenn. Billig blir det sikkert også, sammenlignet med andre leker. Men holder det for å få OL? Hvis handelsavtaler med Kina er en del av pakka ligger Norge dårlig an. Og hamring på andre lands menneskerettighetsstandarder kan få enkelte i IOC til å trøtne. Noen argumenter funker i Norge, men ikke utenfor riksgrensen. Nå er det viktig å sortere tankene og bestemme seg for hva man vil, tror jeg.

Olympiske paradokser. Debatten om menneskerettigheter i forbindelse med lekene i Sotsji viser flere paradokser: de som kritiserer Russland mest er de som har hatt mest nytte av OL. Menneskerettighetsorganisasjoner har virkelig fått full valuta for Putins penger. En uttalt (men lite gjennomtenkt?) løsning hos norske OL-forkjempere er å bringe OL til et land der vinteridretten står sterkt. En ting er sikkert: det blir lettere å sette menneskerettigheter på kartet skulle lekene igjen arrangeres i Kina enn i Norge. Men det blir mer smertefullt. Og det blir mindre fokus på vinteridrett og olympiske poeng. Hvilken pakkeløsning går man for? Hva gavner menneskerettighetsarbeidet best? Og hvor mye skal IOC bry seg om mennesekerettigheter?

Ny strategi? Menneskerettighetsorganisasjoner (og IOC) gjorde en kardinalfeil da de antok at lekene i Beijing skulle føre til bedre menneskerettigheter i Kina. Det motsatte skjedde. En av grunnene var at fokuset på Kina forsvant med en gang lekene var over. En annen var at kinesiske myndigheter utnyttet muligheten til å stramme til (med deltagernasjonenes velsignelse) ved å arrangere OL. Russerne står i en helt annen posisjon, men ikke bare fordi Russland er et annet land. Russland skal nemlig ha fotball-VM i 2018 og det presset landet nå har sett i forkant av OL i Sotsji er bare opptakten til et kontinuerlig press fra utenforverdenen om blant annet menneskerettighetssituasjonen i Russland. I fire år til! Allerede før lekene i Sotsji satt Vladimir Putin i gang en sjarmoffensiv, blant annet ved å gi fanger amnesti. For å ta av trykket de neste fire årene må han gjøre mer enn å skru på sjarmen. Nye leker til Kina vil på ny rette søkelyset mot Kina og strategier som feilet sist kan gjøres om. Ønsker IOC ennå mer trøkk på menneskerettigheter eller ønsker de time out?

Smertens vei? Derfor bør man kanskje ikke bruke som argument at reformarbeidet i IOC og økt fokus på menneskerettigheter i forbindelse med OL blir best med vinterleker på norsk eller vestlig jord. Med vinterleker til Kina velger man smertens vei. Med et OL til Oslo minste motstands vei. Det er forskjell på politisk toppidrett og annen toppidrett.