NATO-sjef med olympisk immunitet?

Idrett som ventil. Qatar bruker fotball-VM som sikkerhetspolitikk og Kina og Russland har brukt OL for å vise verden at de kan forsvare seg med både myk og hard makt. Internasjonal idrettspolitikk er internasjonal stormaktspolitikk, men opp i alt dette lever idrettspolitikken sitt eget liv og kan fungere som en mulig bakvei når hoveddøren er stengt. Det har Norge fått erfare med Kina i etterkant av fredsprisen til Liu Xiaobo. Hva skjer med disse bakveiene når Norge får sin første generalsekretær i NATO?

Utenpå politikken. Det er ett viktig premiss som må være oppfylt for at idrettsarenaen skal kunne brukes som diplomatisk bakkanal: sporten må oppfattes som noe som ligger utenpå politikken – enten langt viktigere eller helt uviktig. Samtidig er det viktig at de som arbeider i og for de internasjonale idrettsorganisasjonene representerer idretten og ikke nasjonene de kommer i fra. Viskes dette skillet ut blir sporten virkemiddel for å nå nasjonale målsettinger og ikke en arena der forsoning kan oppnås.

Politisk tungetale. Da den norske nobelkomite ga fredsprisen til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo i 2010, skapte det store problemer for norsk næringsliv og norske politikere. Kina stengte hoveddøren. Norske politikere hadde og har store problemer med å fortelle Kina og Kina-venner at det ikke var Norge som var avsender, men at prisen ble gitt av en uavhengig komite med utspring i Sverige (bestående av tidligere partipolitikere med fartstid fra storting og regjering). Politisk tungetale på høyt nivå.

Olympisk tungetale. På samme måte har IOC vanskeligheter med å forklare at utdelingen av olympiske leker til Kina og Beijing og Russland og Sotsji, eller FIFA tildelingen av fotball-VM til Qatar, ikke har noe med politikk å gjøre. IOC og FIFA ønsker ikke å blande sammen sport og politikk. Tungetale på olympisk nivå.

Døra på gløtt. Men ikke alle dører har vært stengt mellom Kina og Norge. Idretten har på flere måter bidratt til at noen dører har stått på gløtt. Siden Norge er en stormakt i bordtennis for funksjonshemmede, Gerhard Heiberg er norsk og Antidoping Norge har gode forbindelser til Kina har det vært god kontakt på idrettspolitisk nivå, med informasjonsutveksling som eller ikke hadde funnet sted. At Kina i år har arrangert ungdoms-OL og Lillehammer skal arrangere de samme lekene om to år har også gitt en møteplass for offisielle representanter for begge land. I Kina er det kortere mellom politikken og idretten enn i Norge, samtidig som kineserne greier å se forskjell på idrett og politikk. Slikt holder dører på gløtt. Enn så lenge.

Lex Heiberg. Gerhard Heiberg har spilt en sentral rolle i dette bakdørsdiplomatiet. Både gjennom arbeidet med OL i Beijing, men også fordi det sitter flere kinesere i IOC med sterk tilknytning til Politbyrået. Han har også hatt god kontakt med det voksende antall russiske IOC-delegater. Og forholdet til russiske kandidater kan bli sentralt i tiden framover – også med tanke på Oslos ønske om å få OL i 2022. Spørsmålet er om disse kan brukes som ressurspersoner for politisk dialog eller om disse kun opptrer uten politisk agenda skulle russiske myndigheter ha vanskeligheter med å skille mellom Jens og generalsekretæren i NATO.

Maktforskyving. Det blir stadig flere russere og kinesere i IOC og tyngdepunktet i den olympiske bevegelse (og i den den internasjonale fotballfamilien) skyves østover fra Europe og USA og mot Asia. De siste utdelingene av OL og fotball-VM har vist dette og det er ikke lenger en automatikk at mesterskap og leker fordeles på forskjellige kontinenter. Dette har ikke bare skjedd av seg selv, men er en del av en politisk vilje i øst og Østen om å bruke sport som virkemiddel for å sette seg selv på kartet og komme i godt lys og i godt selskap. Ved siden av Russland, Kina og Qatar er Aserbajdsjan og Kasakhstan de viktigste arrangørene av idrettsarrangementer sør og øst for Norge i dag. Land som også er i Russlands interesseområde.

Russisk dominans. Russiske politikere og venner av Vladimir Putin har de siste årene fått stadig mer makt i internasjonal idrett. Det siste russiske IOC-medlemmet Alexander Zhukov er en nær venn av Putin (hvis Putin har venner?) og er tidligere visestatsminister og viseformann i parlamentet. Han ble nylig utpekt som leder for evalueringskommisjonen for lekene i 2022. Det er nå var fem og er tre søkere til disse lekene og alle søkerland er i dag av stor strategisk interesse for Russland. Polen (Krakow) er en gammel venn som gikk over til fienden og er i dag et svært viktig NATO-land. Ukraina (Lviv) er i sterk konflikt med Russland og er delt mellom Vesten og Russland. Kasakhstan (Almaty) er en viktig alliert i Asia og forholdet til Kina (Beijing) er bedre enn på lenge. Mine rapporter forteller at det var den kinesiske presidentene Xi Jinping som gjorde best inntrykk på Putin av statslederne som var på besøk i Sotsji. Og til sist har vi Norge (Oslo), den vennlige naboen som har fått lederen for militæralliansen som ikke gjør noe annet enn å irritere Russland.

Storpolitikk uansett. Der er vanskelig å se for seg at valget av OL-by ikke har en eller annen storpolitisk dimensjon der Russland sitter med gode kort på hånda. Jens Stoltenberg bør selv være forsiktig med å engasjere seg i idrettsdiplomatiet, der har han liten troverdighet. Det holder ikke med mange mil på sykkel i Nordmarka for å overbevise en sovende bjørn om at man har hederlige hensikter med det man gjør. Hva med vinter-OL til Beijing? Da kan Jens dra til OL som pensjonert generalsekretær i NATO uten å ta hensyn til fredsprisen. Verre blir det hvis Torbjørn Jagland gir fredsprisen til en russisk aktivist i år. Det kan frata Norge både OL og stenge alle sportslige bakdører. Hvis ikke idretten vil det annerledes?

Sotsji-OL stopper NATO-utvidelse?

Samarbeid med Russland. På NATO-toppmøtet i helgen bestemte alliansen seg blant annet for å inngå et tettere samarbeid med Russland og det lanserte 2014 som året for tilbaketrekking fra Afghanistan. 2014 er ikke hvilket som helst år for Russland: da skal Russland arrangere vinter-OL for første gang. Sikkerhet kommer til å være et hett tema i forbindelse med OL. Da kan det være greit å ha et godt forhold til NATO.

1979-2014. Den sovjetiske invasjon av Afghanistan i 1979 førte til massiv boikott av sommer-OL i Moskva i 1980, og til gjengjeldelsesaksjon fra Sovjetunionen og noen av dens allierte i Los Angeles i 1984. Nok en gang kan Afghanistan være i sentrum når OL skal arrangeres, men denne gangen får Afghanistan-spørsmålet et annet fortegn. Det blir ikke lenger snakk om konflikt, men om samarbeid mellom de to rivalene fra den kalde krigen.

Russisk tilbakeholdenhet. NATO har en god stund forsøkt å engasjere Russland i Afghanistan og forsøkt å få dem til å bidra med materiell for å bekjempe Taliban. Russland har vært lite lysten på et slikt samarbeid blant annet fordi de har en vond fortid i Afghanistan, fordi de har vært motstander av NATOs planer om rakettskjold i Europa, og i protest mot at NATO leker med tanken om å innlemme Georgia i NATOs gode selskap.

Krig under OL. NATOs nærvær i Russlands nærområde og NATOs rolle i Afghanistan kan få stor betydning for sikkerhetsopplegget for Sotsji-OL. OL-byen ligger bare noen missilskudd unna Georgia og nært et urolig Kaukasus. Så sent som i 2008 under åpningsseremonien under Beijing-OL gikk Georgia og Russland til krig mot hverandre. Dette viser hvor sårbart og konfliktfylt dette området er.

Balkan i miniatyr. I forkant av OL i Athen i 2004 var NATO så misfornøyd med sikkerhetssituasjonen i Hellas og i Balkan-regionen for øvrig at de lanserte militærøvelse Distinguished Games for å støtte opp under sikkerhetsopplegget i OL. I tillegg bidro Russland med ekspertise for å forhindre terrorangrep fra tsjetsjenske terrorister. I 2014 kan det hende det er Russland som trenger assistanse for å holde terroristorganisasjoner fra Kaukasus i sjakk. Jeg tør minne om at Balkan ofte er blitt kalt et Kaukasus i miniatyr…

Heroinferie. Som en del av øvelsen Distinguished Games tok man hjem fly fra Afghanistan for å sikre middelhavsområdet. Sikkerhetstiltakene var så omfattende i denne delen verden at det ryktes at narkotikamafiaen på Balkan tok OL-ferie for å inngå unødvendige konfrontasjoner. Det førte til at opiumsproduksjonen i Afghanistan fikk et løft og til argumenter om å bli lenger i Afghanistan for å bekjempe, ja nettopp opiumsproduksjonen.

Georgia on my mind. Det er vanskelig å spå hva et tettere samarbeid mellom NATO og Russland vil bety. Men det kan føre til at Russland får militær støtte fra NATO i forbindelse med OL og at Georgia får en sentral rolle i dette samarbeidet. Paradoksalt nok kan det føre til flere NATO-tropper i Georgia der Georgia blir en mellometappe i tilbaketrekningen fra Afghanistan, samtidig som Georgia kan se lenger etter NATO-medlemskap. Det er tross alt grenser for samarbeidsvilje.

Krigsstøtte på hockeybanen

Forbudt hodeplagg. Vancouver-lekenes første brudd på IOCs reklamerettigheter er et faktum. To amerikanske hockeykeepere er bedt om å bytte ut hodebeskytterne sine. Høl i hue?

Catch 51. IOC-regel nummer 51 forbyr reklame, demonstrasjoner og propaganda. Det er denne regelen Ryan Miller og Jonathan Quick har forbrutt seg mot. Miller hadde skrevet "Miller Time" i bakhodet og har erkjent at han visste om at dette var forbudt. Han kalte dette en ølspøk (Miller er et amerikansk ølmerke). Men han syns ikke det er noen spøk at han ikke får ha "Matt Man" i bakodet til ære for fetteren som døde av kreft.

Troppestøtte. Quicks stunt er allikevel mer kontroversielt. Han hadde "Support our Troops" i bakhodet på mandagens trening. Dette kan godt kalles propaganda, og det er kanskje ekstra uheldig siden NATO-styrker, med USA i spissen, startet en offensiv i Afghanistan på OLs åpningsdag.

Høyrevridde amerikanere. I kampen mot Sveits i dag regner jeg med at man ikke får se politiske markeringer av amerikanske spillere - bortsett fra høylytt nasjonalsang. For dem som ønsker å gå utenomsportslig til verks under nattens hockeykamper kan jeg allikevel anbefale følgende undersøkelse: New York Times skriver i dagens avis at den største forskjellen på amerikanske og canadiske hockeyspillere er at det er langt fler venstrehendte spillere i Canada enn i USA. Oppgaven blir derfor å finne ut hvor mange høyrevridde amerikanske hockeyspillere du finner i nattens kamp!

Cricket løsningen for Hamid Karzai?

Mandela og Karzai. Nelson Mandela brukte rugby for å samle regnebuenasjonen Sør-Afrika. Hamid Karzai bruker cricket for å samle afghanere. Vinner Karzai på cricketbanen?

Cricket? Forrige helg dominerte åpningen av OL og NATO-offensiven i Afghanistan nyhetsoverskriftene. Dødsfallet til den georgiske akeren Nodar Kumaritashvili satt sitt sørgelige preg på OL-sendingene, mens sivile tap under krigshandlingene i Afghanistan var overskriftene fra Afghanistan. Cricketmiraklet til det afghanske cricketlandslaget har fått langt mindre omtale.

Kvalifisert til VM! Lørdag vant Afghanistan over Irland i finalen i kvalifiseringsturneringen til Twenty20-VM som finner sted på De vestindiske øyer i april. Finalen ble spilt i Dubai. Det blir første gang Afghanistan deltar i en internasjonal seniorturnering av dette formatet. Og laget har støtte fra høyeste hold – Hamid Karzai har gitt laget finansiell garanti og han har hatt møter med spillerne for å gi dem moralsk støtte. Det har vært vellykket. Tidligere har Afghanistan spilt mot land som Argentina og Tanzania. Nå er det Australia, England og India som står for tur. En real klassereise på idrettsbanen for det afghanske laget!

Banket USA! Den søteste seieren kom ikke i finalen, men i gruppespillet. Da spilte Afghanistan mot – av alle land – USA. Amerikanerne hadde fått ”wild card” til turneringen og var svært usikre på kampen mot afghanerne. Ikke bare er USA en dårlig cricketnasjon, men de var også usikre fordi de spilte på usikker arabisk grunn og mot en motstander som kunne bruke idrettbanen til å gi dem en symbolpolitisk nesestyver. Amerikanske myndigheter tok også kampen på største alvor – de måtte få godkjent reiseplaner og aktiviteter utenom kampdager av den amerikanske ambassaden i De forente arabiske emirater og FBI var koblet inn for å sikre laget og gi det informasjon om hvordan de skulle oppføre seg under mesterskapet.

Godt nytt? Når NATO-offensiven i Afghanistan er over og Twenty20-VM nærmer seg – og hvis Hamid Karzai overlever de politiske tumultene som en slik offensiv nødvendigvis bringer med seg – kan norske medier og myndigheter belage seg på å kommentere afghansk cricket. Vi trenger alle gladsakene vi kan få fra krigsmyra Afghanistan! Også wickets! Så spørs det om cricket kan bidra til å samle landet?