Ubekreftede rykter. Det vakte berettiget
oppsikt da Aftenpostens Harald Stanghelle kom med ”ubekreftede rykter” om First
House tidligere i år. Det bør det også gjøre når ubekreftede rykter eller
ønsketenkning fremmes i OL-saken. Debatten om OL er nå så betent og så preget
av mellommenn og stråmenn at den ødelegger for den faktabaserte diskusjonen
alle etterlyser.
Kilder og bindinger. Det er to aspekter
ved pressens dekning jeg syns tidvis har vært svak. Det ene er bruk av
påstander eller uttalelser fra tredjehånds kilder, spesielt påstander om hva
IOC mener. Det andre er bindinger, enten til OL som prosjekt eller til personer
som er knyttet til OL-prosessen.
OLs våpendrager. Dagbladets Esten O.
Sæther har vært en av OLs fremste forsvarere. For han er det naturlig at Norge
arrangerer OL, at OL til Norge vil hjelpe på å endre IOC, at det vil bidra positivt
til breddeidretten i Norge og at det er bra for toppidretten i Norge. Gode ønsker
som er vanskelig å vite om treffer. At IOC er i ferd med å endre seg på grunn av Agenda
2020 er et ønske. Ikke noe av det som er forslått i dette reformtiltaket er
vedtatt, langt heller satt ut i livet. Noen ganger går det også litt raskt i
svingene. I dagens Dagbladet (3. september 2014) skriver Sæther at et ekspertutvalg i IOC har åpnet for å spre lekene, slik det er foreslått i hastevedtaket
om endring av OL-konseptet som i disse dager blir behandlet, og som mange
(inkludert Sæther) tror kan endre opinionen i Norge. Dette er rett og slett
feil. Forslaget kommer fra fire nasjonale olympiske komiteer i Europa som et
innspill til Agenda 2020, fordi de er frustrert over at dagens system gjør det
vanskelig for deres land å arrangere OL. De har også folket i mot seg. Hva
asiatiske forbund mener vet vi for eksempel ikke. Det er også framsatt påstand
om at de som skal arrangere OL i 2022 får 2 milliarder i ekstra tilskudd på
grunn av nye og gullkantede medieavtaler for IOC. Kan noen i IOC bekrefte at
Oslo vil få disse pengene skulle vi bli tildelt lekene? Det er ikke
nødvendigvis en direkte sammenheng mellom mer penger, ønsker, lovnader og
faktisk overføring av penger.
Førstehåndskilder. Og her er jeg inne
på sakens kjerne når det gjelder mellommenn (sakens kjerne er ikke av
Dagbladets kommentator!): Nesten hver gang det refereres til hva som skjer i
IOC er det NIF eller Oslo2022 som er kilden eller mellommann. Det gjelder
Dagbladet, VG, Nordlys, Dagsavisen, Aftenposten osv. Det er nesten ingen av
disse påstandene som er bekreftet av IOC – verken av enkeltpersoner eller
organisasjonsledd. Jeg kan godt hjelpe med telefonnummer og epostadresser, hvis
det er ønskelig! Gerhard Heibergs nummer har dere selv... Jeg påstår ikke at all informasjon vi får fra den kanten er ukorrekt,
men informasjon gjennom mellommenn svekker troverdigheten til dem som referer
til disse ”faktaene” og det gir avsenderen mer kontroll over
informasjonsstrømmen enn det som burde være ønskelig for en journalist.
Agenda Media. Så over til bindinger.
Det er ingen hemmelighet at Dagbladet er sponsor av Idrettsforbundet og at
Esten O. Sæther har støttet generalsekretær Inge Andersen i mange idrettspolitiske
saker. I så måte har det vært interessant å se at Dagbladet i sine
lederkommentarer har gått mot OL, mens sportskommentatoren har gått god for det
meste som skjer i OL-leiren. På motsatt side sitter VGs sportskommentator Truls
Dæhli som i mange år har forsvart særforbundslinja i norsk idrett og som har
vært svært kritisk til det NIF foretar seg i svært mange saker. Dette gjenspeiler
også mange av kommentarene til VGs sportskommentator i OL-saken. Få utenfor
Nord-Norge har vært så kritisk til OL-prosjektet som han. VG har også vært avisen
som har gått idrettsmakten mest etter i sømmene. Er det på grunn av mangel på
bindinger? I Nordlys er det fint lite godt å si om OL i Oslo. Der er den
kritiske journalistikken basert på at Tromsø ikke fikk OL sist denne
diskusjonen var på tapetet. Hva med NRK? At de er nevnt som en av dem som kan
ta over mediesenteret etter OL har skapt anklager om at de er mer positive til
OL enn de ellers ville vært og anklager om at de har vært mikrofonstativ for
ja-leiren. De fleste mistanker mot medias agenda i denne saken er feil. Skyldes
det pressen selv?
Mer relevant. Og her sluttes sirkelen:
med bedre bruk av førstehåndskilder og mindre bruk av spekulasjoner, ønsketenkning
og personlige føringer blir bindinger mindre relevant for vurderingen av medias
rolle i OL-saken. Vi får bedre fakta og mer ut av journalistene og
kommentatorene – enten de er for eller mot OL i Oslo.
