Mellommenn og stråmenn i norsk OL-debatt

Ubekreftede rykter. Det vakte berettiget oppsikt da Aftenpostens Harald Stanghelle kom med ”ubekreftede rykter” om First House tidligere i år. Det bør det også gjøre når ubekreftede rykter eller ønsketenkning fremmes i OL-saken. Debatten om OL er nå så betent og så preget av mellommenn og stråmenn at den ødelegger for den faktabaserte diskusjonen alle etterlyser.

Kilder og bindinger. Det er to aspekter ved pressens dekning jeg syns tidvis har vært svak. Det ene er bruk av påstander eller uttalelser fra tredjehånds kilder, spesielt påstander om hva IOC mener. Det andre er bindinger, enten til OL som prosjekt eller til personer som er knyttet til OL-prosessen.

OLs våpendrager. Dagbladets Esten O. Sæther har vært en av OLs fremste forsvarere. For han er det naturlig at Norge arrangerer OL, at OL til Norge vil hjelpe på å endre IOC, at det vil bidra positivt til breddeidretten i Norge og at det er bra for toppidretten i Norge. Gode ønsker som er vanskelig å vite om treffer. At IOC er i ferd med å endre seg på grunn av Agenda 2020 er et ønske. Ikke noe av det som er forslått i dette reformtiltaket er vedtatt, langt heller satt ut i livet. Noen ganger går det også litt raskt i svingene. I dagens Dagbladet (3. september 2014) skriver Sæther at et ekspertutvalg i IOC har åpnet for å spre lekene, slik det er foreslått i hastevedtaket om endring av OL-konseptet som i disse dager blir behandlet, og som mange (inkludert Sæther) tror kan endre opinionen i Norge. Dette er rett og slett feil. Forslaget kommer fra fire nasjonale olympiske komiteer i Europa som et innspill til Agenda 2020, fordi de er frustrert over at dagens system gjør det vanskelig for deres land å arrangere OL. De har også folket i mot seg. Hva asiatiske forbund mener vet vi for eksempel ikke. Det er også framsatt påstand om at de som skal arrangere OL i 2022 får 2 milliarder i ekstra tilskudd på grunn av nye og gullkantede medieavtaler for IOC. Kan noen i IOC bekrefte at Oslo vil få disse pengene skulle vi bli tildelt lekene? Det er ikke nødvendigvis en direkte sammenheng mellom mer penger, ønsker, lovnader og faktisk overføring av penger.

Førstehåndskilder. Og her er jeg inne på sakens kjerne når det gjelder mellommenn (sakens kjerne er ikke av Dagbladets kommentator!): Nesten hver gang det refereres til hva som skjer i IOC er det NIF eller Oslo2022 som er kilden eller mellommann. Det gjelder Dagbladet, VG, Nordlys, Dagsavisen, Aftenposten osv. Det er nesten ingen av disse påstandene som er bekreftet av IOC – verken av enkeltpersoner eller organisasjonsledd. Jeg kan godt hjelpe med telefonnummer og epostadresser, hvis det er ønskelig! Gerhard Heibergs nummer har dere selv... Jeg påstår ikke at all informasjon vi får fra den kanten er ukorrekt, men informasjon gjennom mellommenn svekker troverdigheten til dem som referer til disse ”faktaene” og det gir avsenderen mer kontroll over informasjonsstrømmen enn det som burde være ønskelig for en journalist.

Agenda Media. Så over til bindinger. Det er ingen hemmelighet at Dagbladet er sponsor av Idrettsforbundet og at Esten O. Sæther har støttet generalsekretær Inge Andersen i mange idrettspolitiske saker. I så måte har det vært interessant å se at Dagbladet i sine lederkommentarer har gått mot OL, mens sportskommentatoren har gått god for det meste som skjer i OL-leiren. På motsatt side sitter VGs sportskommentator Truls Dæhli som i mange år har forsvart særforbundslinja i norsk idrett og som har vært svært kritisk til det NIF foretar seg i svært mange saker. Dette gjenspeiler også mange av kommentarene til VGs sportskommentator i OL-saken. Få utenfor Nord-Norge har vært så kritisk til OL-prosjektet som han. VG har også vært avisen som har gått idrettsmakten mest etter i sømmene. Er det på grunn av mangel på bindinger? I Nordlys er det fint lite godt å si om OL i Oslo. Der er den kritiske journalistikken basert på at Tromsø ikke fikk OL sist denne diskusjonen var på tapetet. Hva med NRK? At de er nevnt som en av dem som kan ta over mediesenteret etter OL har skapt anklager om at de er mer positive til OL enn de ellers ville vært og anklager om at de har vært mikrofonstativ for ja-leiren. De fleste mistanker mot medias agenda i denne saken er feil. Skyldes det pressen selv?

Mer relevant. Og her sluttes sirkelen: med bedre bruk av førstehåndskilder og mindre bruk av spekulasjoner, ønsketenkning og personlige føringer blir bindinger mindre relevant for vurderingen av medias rolle i OL-saken. Vi får bedre fakta og mer ut av journalistene og kommentatorene – enten de er for eller mot OL i Oslo.

Sæthers solskinnshistorie

Avslutningsdato. Den Moskva-tro lederen av Tsjetsjenia, Ramza Kadyrov, har flyttet datoen for 70-årsmarkeringen av Stalins deportasjon av tsjetsjenere til 10. mai. Opprinnelig dato var 23. februar, avslutningsdagen for vinter-OL i Sotsji. Det er det Vladimir Putins OL handler om: stormaktsambisjoner og historiens revansj (over opprørere i Nord-Kaukasus).

Sæthers metode. I følge, Dagbladets Esten O. Sæther er lekene noe Russland kan ta seg råd til fordi de har penger til det og fordi de fortjener det. Lekene får Russland til å skinne. Slik leser i hvert fall jeg dagens kommentar av Sæther. For ikke lenge siden skrøt også Sæther av Putins kamp mot doping og at det i dette OL var lov å heie på russere, fordi Putin hadde ryddet opp. Begge kommentarer er vanskelig å forstå. Har Sæther gått på en Brink?

Sakens kjerne. Det er bare to ting som kan ta fra Putin et vellykket OL: terrorangrep og null gull. Dårlige og uferdige hoteller og sutrende vestlige journalister bryr ikke Putin seg mye om. Treffer han like bra som Ole Einar Bjørndalen på disse to blinkene er Sotsji-OL en megasuksess, i hvert fall for Putin og hans støttespillere. Dem er de mange av. Men det er også mange som er i mot. Dem bor det mange av i og rundt Sotsji. De har ikke bedt om lekene. Og her mener jeg vi er ved sakens kjerne og det som gjør at jeg stusser over Esten O. Sæthers (sikkert velmenende) kommentar. Jeg mener han er naiv, i beste fall omtrentlig med historiske og realpolitiske fakta. Det er andre grunner til at Putin ville ha OL til Sotsji. 

Russlands historiske fiender. Da Putin presenterte sin kongstanke for IOC i 2007 (på engelsk og fransk for første gang!) var det ikke tanken om å lage et ferieparadis ved Svartehavet eller et moderne treningsanlegg for toppidrett det som lengst fram i pannebrasken hans. Det var for å markere seirene over Russlands historiske fiender, som han mente fikk overtaket da et vaklende Russland med Boris Jeltsin i spissen gikk med på en avtale etter Tsjetsjenia-krigen 1994-1996, der det blant annet ble garantert for Tsjetsjenias selvstendighet. Vladimir Putin og hans støttespillere i KGB følte seg ydmyket. Vladimir Putin har bygget sin makt på å gå til kamp mot tsjetsjenske terrorister etter bombeangrepene i Moskva og andre deler av Russland i 1999. Han skulle ”jage dem [tsjetsjenere] og drepe dem, selv om de satt på do”, var hans mål. Målet ble på mange måter nådd i 2005 da tsjetsjnernes leder Aslan Maskhadov ble drept av FSB (tidligere KGB).

Nytt prosjekt. Da Putin fikk kontroll over Tjetsjenia (i den grad det er mulig) og hadde satt inn sin Moskva-vennlige regjering pøste han inn penger i regionen for å bygge den opp og for å bygge tillitt – i Russlands fattigste region. Denne oppbyggingen var svært inneffektiv og preget av massiv korrupsjon. Sotsji er en del av den samme planen, og tilsynelatende like råtten.

OL forsoner. OL har vært en gyllen arena for stater som har vært utestengt fra det internasjonale samfunnet eller som har hatt mindreverdighetskomplekser på den internasjonale arena. Japan ble igjen en del av Vesten etter andre verdenskrig med OL i Tokyo i 1964, det samme med Tyskland og München i 1972. Beijing-OL i 2008 viste at Kina også var på rett spor. Sotsji-OL er Russlands mulighet til å vise at de er et moderne land med OL-logo formet som en nettadresse og at de også kan afterski og ikke bare vodkafyll. Fornyelsen av Sotsji er første skrittet på veien mot modernisering av denne regionen – Russlands fattigste – og et omdømmeprosjekt, som kanskje trenger nye rådgivere.

Motstand. Men denne kongstanken som leves ut i Tsjetsjenia og Krasnodar (der Sotsji ligger) møter sterk motstand fra lokalbefolkningen. For dem styrker OL deres nasjonale moral, men ikke den russiske, men den tjetsjenske (Tsjetsjenia) og den tsjerkessiske (Krasnodar), i opposisjon til dette megaprosjektet. Tsjetsjenernes motstand har tidvis vært voldelig og vært ført i mange deler av Russland. Så langt har tsjerkesserne kun protestert. Disse har ikke råd til et OL og er fint lite interessert i lokale toppidrettssentre. De vil ha selvstendighet fra Russland, en selvstendighet som Putin ønsker å knuse med skiskytterarenaer og kunsløpbaner. For tsjerkesserne er det like ille at OL foregår samme år som de markerer 150- år siden deres folk ble deportert, som at OL slutter samme dag som tsjetsjenerne skulle markert 70 år siden de ble forvist.

Økonomiske analogier. Når det gjelder Sæthers økonomiske analyse er det fristende å ty til analogier. Russlands økonomiske situasjon ligner veldig på situasjonen Sovjetunionen var i under Moskva-OL i 1980. Begge har nådd et økonomisk høydepunkt på salg av olje og gass. Datidens kommunistiske nomenklatura er byttet ut med (og ligner?) oligarkene. Begge var/er venner av makt. Da kan det lett gå nedover og makten finne motmakt. Sløsing med ressurser og omfattende korrupsjon gjør et system sårbart. Det så vi med Sovjetunionen. Ser vi symptomene også med Sotsji-OL?

Per capita. I motsetning til Esten O. Sæther har jeg vanskelig med å finne mange positive ting å si om Sotsji-OL. Og at det ligger langt mer enn turister og idrett bak OL til Sotsji. De som er der nå kan sikkert fortelle meg noe annet. Akkurat nå kommer jeg kun på en ting som setter Sotsji-OL i et positivt lys. Per capita får Sotsji-OL (350mrd/142mill=2,6mrd) mer for pengene per capita enn et mulig OL i Oslo (30mrd/5mill=3mrd). Det er da noe.

Ensrettet debatt om enerettsmodellen

Velkjente argumenter. Kulturminister Hadia Tajik forsvarer iVG 19. mars Norsk Tipping og den norske enerettsmodellen. Hun kommer med velkjente argumenter mot Høyres og Venstres forslag om liberalisering av norsk spillpolitikk. Myndighetenes sterkeste kort er omfordeling av overskudd til idrett, kultur og humanitære formål. Men resten av virkelighetsbeskrivelsen bør oppdateres for at man skal kunne forsvare den norske enerettsmodellen.

Aggressiv markedsføring. Et argument for at Norge bør fortsette med enerettsmodellen er at et frislipp vil føre til mer aggressiv markedsføring og dermed bidra til spillavhengighet. En av grunnene til at Norge får beholde enerettsmodellen (på folkemunne spillmonopolet) av EU er nettopp argumentet om at den norske ordningen hindrer spillavhengighet (sosiale argumenter). Sosiale argumenter trumfer i denne saken EUs markedsprinsipper. Foreløpig. Innføring av Eurojackpot med premier på hundrevis av millioner og med stadig mer Norsk Tipping og Oddsen-reklame på stadig flere flater kan bidra til å underminere EUs aksept for et nasjonalt spillmonopol. Hvis Norsk Tipping bruker stadig mer ressurser på å fremme sine spill kan de grave sin egen enerettsgrav, uten kamp fra andre spillaktører. Hvor aggressiv mener norske myndigheter at Norsk Tipping kan være i sin markedsføring? Og hva mener EU?

Avhengighetslekkasje. Nesten en fjerdedel avspillomsetningen i Norge skjer hos utenlandske spillselskaper (ca 5 mrd). Det i seg selv gjør det meningsløst å kalle den norske modellen for et monopol. På den ene siden fører denne lekkasjen til at idrett, kultur og humanitære organisasjoner går glipp av penger. På den andre siden gir denne lekkasjen mulighet for å hoppe over til utenlandske spillselskaper når du har tippet for maksbeløpet Norsk Tipping har definert for deg. Stoppes ikke tilgangen til utenlandske spillselskaper blir målsettingen om å hindre spillavhengighet vanskeligere å oppnå, kanskje umulig? Hva gjør norske myndigheter for å tette smutthullet til utenlandske spillselskaper? Det er nesten en forutsetning at dette hullet tettes for at kampen mot spillavhengighet skal ha effekt.

Lojalitet. Stadig vekk fremheves alle gode formål som får en del av tippeoverskuddet. Men sjelden snakkes det om hva mottagerne gjør for å beskytte og kjempe for at denne finansieringsordningen består. Forplikter det utøvere, trenere og ledere å forsvare ordningen? Et par eksempler kan illustrere denne problemstillingen. I år får du se Tippeligaen på Cmore, en kanal som på mange andre flater og i mange andre programmer sender reklamepauser med reklame for internasjonale spillselskaper. I Viasat sitt fotballstudio sitter programledere som jobber deltid i fotballforbundet og blir pepret med reklame for mange spillselskaper i hvert reklameavbrudd. Er dette greit? Hvor ofte har du hørt en kulturpersonlighet jamre seg over aggressiv spillreklame på kanaler som sender fra utlandet?

Trusselen innenfra. Jeg mener at den største trusselen mot Norsk Tipping og enerettsmodellen ikke kommer utenfra, men fra aktører som lovlig bygger opp sin egen spillportefølje i Norge, bla. norske mediehus (med sterke eierinteresser i utlandet). TV2 har feks. sportogspill.no og Dagbladet har 123spill.no for å nevne to tilbud. På vg.no finner du også en fin miks med spill. Disse aktørene har inngått samarbeid med Norsk Tipping og Rikstoto og lenker til disse sidene på sine sider. Samtidig tilbyr de egenutviklete spill, mange av dem gratis, men også med betalingsløsninger. Managerspill og kunnskapsspill vokser stadig og slike spill finner du i stadig større grad på sidene jeg referer til.

Deilig i Danmark? Det refereres ofte til Danmark i debatten om norsk spillpolitikk. Den største endringen i Danmark er ikke at det har blitt mer aggressiv markedsføring, men at det er de største mediehusene som får lisenser på tradisjonelle spill og samtidig de som har utviklet flest nye spill. Fortsetter satsingen på spill hos de norske mediehusene i Norge er det ikke Unibet, Bettson og Ladbrokes som blir den største trusselen mot den norske enerettsmodellen og mot finansieringen av norsk idrett og kultur gjennom spill, men VG, Dagbladet og TV2. Kan man regulere seg bort fra dette?