Taushet er gull?

Foto: Geir Owe Fredheim

Tausheten. Hvorfor er det så lite debatt om toppidretten når OL i Oslo diskuteres? Skyldes det frykt for å bli oppfattet som illojal eller at alle er enig? Den siste tiden har særforbundene kvesset kniven. De ønsker en helt annen toppidrett enn det Idrettsforbundet har forslått. Det kan det bli bråk av.

OL gjør god. Et av kjerneargumentene til idretten for at Norge bør arrangere vinter-OL er at det vil styrke toppidretten. Referansen er ofte de elendige resultatene i OL i Calgary i 1988 og toppidrettsløftet som ble kronet med suksess på OL i Lillehammer i 1994. Mye tyder på at Lillehammer-OL har blitt en hvilepute og at spydspissen i norsk idrett sårt trenger fornyelse i tanke og gjerning. Nostalgi skal byttes ut med nyorganisering.

Tvedt-rapporten. Tvedt-rapporten som ble presentert i april 2013 (med god hjelp av PR-byrået First House) er den mest tydelige og mest systematiske bekymringsmeldingen som er sendt ut om norsk toppidrett. Den forsøker å forklare hvorfor norsk toppidrett ikke har hatt den ønskede utviklingen og gir noen anbefalinger om hvordan norsk toppidrett skal komme seg videre. Mange særforbund kritiserte mandatet og sammensetningen av utvalget og noen mente til og med at dette var et bestillingsverk av Idrettsforbundet for å bli kvitt daværende toppidrettssjef Jarle Aambø. Aambø var også svært kritisk til rapporten da den kom ut.

Nedtonet konflikt. Den evige konflikten mellom NIF og særforbundene har vært tonet ned i den pågående OL-debatten. Nå kan den blusse opp igjen fordi Idrettsforbundet har samarbeidet med idrettskretsene om en ny toppidrettsmodell som særforbundene er sterk motstander av.

Slakt av Idrettsforbundet. I mai i 2014 sendte Idrettsforbundet ut en delrapport om norsk toppidrett som het ”Kortreistkvalitet”. Rapporten er en del av Idrettsforbundets oppfølging av Tvedt-rapporten og har vært ute på høring hos særforbundene. Denne delrapporten blir slaktet av Særforbundenes fellesorganisasjon (SFF), med fotballpresident Yngve Hallén i spissen. I en høringsuttalelse datert 15. september ber SFF rett og slett Idrettsforbundet legge delrapporten til side og starte en mer direkte og konkret dialog med særforbundene om hvordan toppidretten skal utformes de neste årene.

Ødeleggende for toppidretten. Kritikken er direkte og nådeløs. Idrettsforbundet blir anklaget for ikke å ha tatt særforbundene med på råd og hovedkritikken dreier seg om at kvalitet blir ofret for kvantitet. ”Kortreist kvalitet” foreslår blant annet 27 toppidrettsmiljøer i Norge og SFF mener dette både ødelegger for etablerte og sterke klubbmiljøer og at det blir for puslete. OL-prosjektet har manglet en distriktspolitisk profil og fordeling av toppidrettsmiljøer over hele Norge kan ha vært gulroten som hindrer intern strid hos idrettskretsene. Spørsmålet er om dette forslaget er fremmet for å samle idrettskretsene i OL-spørsmålet eller om det er et ekteønsket forslag.

Bemerkelsesverdig taushet. I debatten rundt Oslo 2022 har det vært bemerkelsesverdig lite offentlig debatt blant forskjellige særforbund om hvordan toppidretten skal tjene på et OL på hjemmebane. Det har vært lite debatt om hvordan norsk toppidrett skal få mest mulig ut av et OL og enda mindre debatt om OL i det hele tatt vil gi et positivt bidrag til toppidretten i hele norsk idrett, for liten og stor, for sommer og vinter.

Årsaker. Det kan være tre grunner til det. For det første at alle i norsk idrett mener at OL vil være bra for norsk toppidrett. For det andre at man er dønn lojal mot de vedtakene som er gjort og håper på at man finner ut av hvordan toppidretten skal tjene på et OL etter hvert. Eller, for det tredje at man frykter at kritiske røster vil kastes i hundehuset til dem som ønsker lekene til Oslo og eventuelt blir syndebukker hvis OL-prosjektet går i grøfta. Idretten er kjent for fryktkultur.

Olympisk distriktsprofil? Hvis det viser seg at mangelfull dialog med særforbundene og forslag om toppidrett til hele Norge har vært en del av en strategi for å samle idrettskretser i nord og sør og for å gi OL og toppidrettssatsingen en distriktsprofil kan det bli bråk. Når 18 av 19idrettskretser i dag sier de støtter OL, kan den foreslåtte toppidrettsmodellen vær en viktig årsak til at kretsene er så samlet.

Kneblede særforbund? Men hva mener 54 særforbund egentlig om dette? Og hvordan vil de reagere? Høringsuttalelsen har kommet, hvor blir det av debatten? Med en oppslutning på ca. 30% er det enkel matte å skjønne at også mange ledere i norske særforbund er skeptiske til OL. Er det toppidrettssatsingen som skal få dem til å ytre seg? I idretten har taushet aldri gitt gull!

Veivalg for norsk toppidrett

Grundig rapport. Reaksjonene på Tvedt-utvalgets rapport Den norsketoppidrettsmodellen – norsk toppidrett fram mot 2022 har vært dempet. Etter min mening er det to grunner til det – rapporten er grundig og den evner å trekke de lange linjer – både framover og bakover – og bidrar dermed til å dempe krav om kortsiktige løsninger, f.eks. umiddelbar hoderulling. Den har også vært ute på høring. Når høringsfristene er ute kommer nok kritikken, også. Her er mine innvendinger mot rapporten.

Fordel små forbund. Rapporten dokumenterer godt forskjellene mellom medaljefangsten til vinteridretter og sommeridretter. At vi tar flere medaljer i vinter-OL enn i sommer-OL er ingen bombe. Heller ikke at det er de tradisjonelle vinteridrettene som dominerer den norske medaljefangsten i vinter-OL. Det som er påfallende er at det er idretter/forbund som kunne greid seg fint uten Olympiatoppen som greier seg best i vinter-OL (f.eks. langrenn og skiskyting), mens idrettene som høster gode plasseringer i sommer-OL ikke hadde greid seg uten OL og Olympiatoppen (som f.eks. padling og spyd). Konklusjonen man kan trekke av dette er at det er små idretter eller forbund (i norsk målestokk) som har mest å tjene på et overordnet toppidrettsorgan. Det gjelder også vinteridretter som ikke defineres som tradisjonelle vinteridretter. Når utvalget mener at det bør stilles klarere resultatmål (f.eks. medaljemål) blir dette faktum svært viktig.

Bort med lagidretter? Det gjøres et poeng ut av at konkurransen i OL blir stadig hardere – fordi stadig flere utøvere og nasjoner deltar og fordi det blir stadig flere øvelser. Dette er mest riktig i vinter-OL fordi det i sommer-OL er satt et tak på antall øvelser og antall deltagere. Det gjelder ikke på samme måte i vinter-OL. Greier man å opprettholde dagens snitt på medaljer i sommer-OL vil det være godt for et lite land som Norge, tatt denne utviklingen i betraktning, mens stagnasjon eller nedgang i antall gode plasseringer i vinter-OL vil være dårlig. Betyr det at vi bør satse enda mer på vinteridretter og opprettholde nivået i sommeridrettene? Og at man bør satse mer på små idretter (i norsk sammenheng) med mange medaljemuligheter på bekostning av idretter med få medaljemuligheter. Man kan ta flere medaljer i kortbaneskøyter og boksing enn i ishockey og håndball og man kan med målrettet satsing få flere medaljer for hver krone.

Medaljenes pris. Dette leder over til et annet punkt – økonomi. Selv om det er godt redegjort for pengestrømmene i norsk idrett de siste tiårene blir det passivt å hevde at reformforslagene og økt krav til resultatmål skal oppfylles med dagens ressursnivå (med naturlig vekst). Et sentralt spørsmål blir ikke hvor mange medaljer eller gode plasseringer man får i en stadig tøffere konkurransesituasjonen, men hvor mye hver medalje og plassering koster. Med en budsjettøkning for Olympiatoppen på over 50. mill. kroner mellom 2006 og 2012 er det ingen tvil om at hver medalje har blitt dyrere. Skal man frigjøre ressurser som går til allerede sterke forbund/idretter og konsentrere seg om idretter med mange medaljesjanser og som er mindre dyre i drift? Dette er analyser man unngår i rapporten.

Mest å hente på Paralympics. Tallene for Paralympics er vanskelig å tolke, men mitt inntrykk er at nedgangen i medaljefangsten nesten utelukkende skyldes mangel på økonomiske ressurser. Da jeg var forsker på NUPI for noen år siden gjorde jeg en uhøytidelig analyse av sammenhengen mellom tilgangen på funksjonshemmede, økonomi og resultater i Paralympics. Jeg ønsket å sjekke om f.eks. krigsherjede land med mange lemlestede gjorde det bedre i OL enn andre land med annen historie: Det var ingen sammenheng! Men det var en sterk sammenheng mellom økonomiske ressurser og prestasjoner. Og i Paralympics er denne sammenhengen mye sterkere enn i OL, fordi det generelle satsingsnivået på Paralympics er langt lavere enn OL: du får mao. mer igjen for pengene i Paralympics enn i OL – inntil videre. Det betyr at man enklere kan bedre medaljesituasjonen i Paralympics enn i OL, selv med et begrenset antall talenter.

Hvor er talentene? Den mest mangelfulle analysen finner vi i spørsmålet om talentutvikling. Her gjøres det anslag basert på antall debutanter og 8-12. plasser og det hevdes at nedgangen i antall debutanter er et mål for talentutvikling. Det mener jeg er skivebom. Spissformulert kan 30-åringer være debutanter, men jeg regner med at rapporten ikke sikter til ”evige talenter”. Når man kun tar med deltagelse i OL for å vurdere talentutviklingen bommer man på målet. Her burde man tatt med resultater fra junior-EM og -VM i mange idretter og satt disse opp mot prestasjonene i OL (kontrollert for kvalifiseringskravene de internasjonale særforbundene setter for deltagelse i OL). Mange juniormedaljer i EM og VM, men få juniordeltagere eller unge debutanter i OL kan indikere dårlig forvaltning av talenter og feil utvalgskriterier. Få medaljer i EM og VM, men mange deltagere i OL vil indikere at Olympiatoppen gir noe ekstra. En slik analyse finner jeg ikke i rapporten.

Tøffe prioriteringer. Det som er bra med rapporten er at den gir en god situasjonsbeskrivelse av norsk idrett, men for at rapporten skal tjene som et godt verktøy for å gjøre Olympiatoppen bedre og samle nasjonen om flere medaljer under olympiske leker må man gjøre om de generelle betraktningene om til en ordentlige idrettspolitisk debatt og våge å ta veivalg som ikke alle er fornøyd med. Det er også en del av toppidretten.