Når man kun snakker til sine egne

Justisminister Anders Anundsen (frp) er nok en gang i hardt vær. Denne gangen har han laget – det han kaller – en informasjonsvideo kalt "Trygghet i hverdagen", om ting han mener han har fått til som justisminister. Kritikerne raser og kaller det propaganda. Dette er en samtale med sine egne. Akkurat slik vi har sett i idretten den siste tiden.

Propaganda. I følge Store norske leksikon er “propaganda, bevisst manipulering av folks følelser og tanker ved hjelp av sterke virkemidler for å fremme bestemte oppfatninger og handlingsmønstre.”

Latterlig. Det er å overdrive å tillegg Anundsen manipulerende evner, med unntak av å manipulere lattermusklene. Slik jeg ser det (som også mener at denne videoen er helt latterlig og er problematisk på mange andre områder) er dette en metode som brukes for å samle sine egne. De er de som allerede støtter Fremskrittspartiet og hater den “negative pressen” som lar seg røre av denne videoen. Resten mener det er et rør. Den er tilpasset youtubens ekkokammer. Kjernevelgerne kan vi også kalle det.

Også i idretten. Dette er ikke noe unikt i politikken (selv om kanskje den norske justisministeren har valgt en linje som vi ikke har sett før). Det er heller ikke unikt i idretten. Det har vi sett klare eksempler på de siste årene.

Coes metode. Da Sebastian Coe kalte alle dopinganklagene som har haglet rundt det internasjonale friidrettsforbundet de siste ukene en krigserklæring mot friidretten og hånet alle dem som sto bak avsløringene var ikke det en tale til oss som satt hoderystende og hørte på, men til alle dem som var under press og ble beskyldt for å ha ført friidretten opp i uføret: de som skulle velge ham til president.

Lex Blatter. Da Sepp Blatter forsikret at han var rett man til å reformere FIFA i sin femte presidentperiode, snakket han til dem som skulle utsette pensjonstilværelse hans og ikke til alle dem som har avslørt korrupsjon eller som anklager ham for å ha kjørt FIFA i grøfta. De hadde ingen makt til å bestemme over hans videre skjebne.

Arrogant. Det er selvgodhet og en smule arroganse som preger det Anundsen, Blatter og Coe gjør for å tekkes sine egne. Det er et dålig forsøk på å maskere politikk som objektiv informasjon, indrepolitisk sminke som skal sikre at man får fortsette i jobben.

Må avsløre metoden. Først når vi ser hva som er den egentlige hensikten bak forskjellige jippoer og mediestunt kan vi komme videre fra hån og latter – slik vi har sett i alle de tre tilfellene  og som nesten alltid skaper en motreaksjon og tjener den vi latterliggjør – til å gjøre noe med det som kan være det grunnleggende problemet: maktmisbruk og dobbeltkommunikasjon.

Vådeskudd? Timingen til Blatter og Coe var god. Begge fikk tillitt av dem de snakket til. Det gjenstår å se om Anundsen har ladet riktig våpen i denne sammenheng. Det er lokalvalg og ikke stortingsvalg og det er andre enn velgerne som bestemmer om Anundsen kan klamre seg til makten. En statsminister, blant annet.

Er det virkelig Usain Bolt som skal redde friidretten?

To verdener. Verden er delt i to. En del håper to ganger dopingdømte Justin Gatlin vinner 100-meterfinalen i Beijing til helgen fordi det vil illustrere hvor galt det har gått med dopingarbeidet i det internasjonale friidrettsforbundet og at det vil føre til full opprenskning.

Den andre delen håper at Usain Bolt ertilbake i godt gammelt slag og passerer målsnøret før den dopingtatte amerikaneren. Da vinner det gode mot det vonde.

LES OGSÅ: Sebastian Coes skitne vei til toppen i internasjonal friidrett.

Begge deler blir feil.

Femti dopere. Hvis målet er at de raskeste i verden skal løpe finalen på søndag vil fem av åtte løpere ha dopingdommer bak seg under finalen på søndag. Men det er ikke bare på sprintdistansen gamle dopere gjør seg gjeldende i dette mesterskapet. Over femti andre utøvere har dopingdommer bak seg og det er garantert noen som er med som aldri er tatt. Den er en trist realitet og er et bevis i seg selv at noe er galt i internasjonal friidrett.

Det er vel ingen som med hånden på hjertet kan si at flest mulig dopere bør vinne for å få oss til å innse at dopingarbeidet har slått feil? Vi bør vel heller håpe at noen som ikke er dopet eller ikke blir tatt for doping vinner?

Det leder oss over til Usain Bolt.

Megastjerne. Usain Bolt har vært friidrettens megastjerne de siste årene og hans skadeavbrekk har paradoksalt nok gjort Justin Gatlin til vikaren i et friidretts-sirkus sulteforet på noe spektakulært. Denne situasjonen har gitt Gatlin fornyet sponsoravtale med Nike og en plass i friidrettens sentrum. Nå lurer alle på om han kan slå Bolts ”uslåelige” 9.58 på 100 meter. Skulle de to komme noe i nærheten av denne tiden bør det gå noen alarmklokker.

Lang liste med dopede sprintere. Av de 20 beste 100-metertidene gjennomtidene troner Bolt på toppen med de tre øverste. Under ham på listen over de 20 beste tidene finner vi Tyson Gay, Justin Gatlin, Asafa Powell og Yohan Blake (Bolts jamaicanske treningskamerat). Alle tatt for doping en eller flere ganger. I tillegg har jamaicanske utøvere som Veronica Campbell Brown og Sherone Simpson brutt dopingbestemmelsene og har vært i samme treningsmiljø som Bolt med mer eller mindre suspekte trener. Det betyr at den ene delen av verden setter sin lit til mannen som har slått alle doperne og trent med doperne, men selv aldri blitt tatt.

Ikke tatt, men dopet. Lance Armstrong ble heller aldri tatt i doping, men det gjorde alle rundt ham. Hovedgrunnen var at Armstrong var den største stjerna og gjorde sykkelsporten til noe den ikke burde vært. Ingen hadde noen interesse av å ta ham. Det ødela liksom noe av moroa. Den samme rollen har Bolt for friidretten i dag. Ingen har interesse av å ta ham. Han holder friidretten over vannet - skadet eller ikke.

LES OGSÅ: Bjørndalens IOC-medlemskap en fiasko.

Håpet. Jeg skal ikke beskylde Bolt for å dope seg. Men det er lov – basert på alt vi har fått vite i sykkelsporten det siste tiåret og det som i dag rulles opp i friidretten i dag – å bli litt mistenksom. Og for all del, jeg håper Bolt er rein.

Hva skal til? For meg blir det noe inkonsekvent med å håpe på at en utøver vinner over en annen som mest sannsynlig har hatt stort utbytte av tidligere års doping og som aldri har løpt så raskt som i dag. Hva skal til for å slå nettopp denne personen?

Nye utøvere er det beste. Derfor håper jeg begge taper og at de løper sakte. Først da kan vi gå videre og satse på yngre krefter som er underlagt et langt strengere regime enn det vi har sett til nå og slutte å dulle oss inn i en forestillingsverden som bare gjør vondt verre.

Bettingselskapenes skjulte innholdsmarkedsføring

Norske sportssendinger svømmer snart over av ambassadører som vil at du skal gamble mer. Tilfeldig eller bevisst innholdsmarkedsføring fra bettingselskapenes side?

Hulsker melder overgang. VGTV-profilen og tidligere fotballspiller Bernt Hulsker er utnevnt til ambassadør (som det så fint heter i bettingkretser) for spillselskapet Nordicbet, men beholder samtidig tv-jobben for VG. Nordicbet får dermed en ny profil på tv som snakker om det Nordicbet tilbyr spill på, nemlig fotball. Og han er ikke alene.

Innholdsmarkedsføring. Det er mye snakk om innholdsmarkedsføring (content marketing) i disse dager. Kort fortalt dreier det seg om at man profilerer produkter eller tjenester gjennom redaksjonell omtale – enten egenprodusert eller solgt inn til media. Mange ganger er det vanskelig å skille mellom journalistikk og markedsføring.

LES OGSÅ: Journalistikkens bloddoping.

Dette er spesielt attraktivt for produkter som det ikke er lov å markedsføre. Alkoholprodusenter higer etter redaksjonell omtale av mat og vin, tobakksprodusenter syns det er flott med hyggelige reportasjer av sigarklubber og våpenprodusenter ønsker å fremheve det sosiale ved skyting.

Og bettingselskaper ønsker å trenge gjennom reklameforbudet mot internasjonale bettingselskaper. Det gjør de blant annet ved å få ambassadører inn i beste sendetid på forskjellige tv-kanaler?

En av mange. Bernt Hulsker er den siste i rekken av tidligere idrettsutøvere som fronter internasjonale bettingselskaper og som får prominent plass i tv-ruta. Tidligere landslagskeeper Thomas Myhre er allerede ambassadør i Nordicbet og ses med jevne mellomrom som ekspertkommentator på norske tv-sendinger. Det samme gjelder John Carew og John Arne Riise som er ambassadører for henholdsvis bettingselskapene ComeOn og Betsson.

Sømløst i Viasat. Nå skal ikke jeg påberope tidligere TV2-kommentator Morten Langli en stor idrettskarriere, men han representerer kanskje det mest spesielle tilfellet i denne typen markedsføring. Han sitter som fotball-ekspert i Viasats fotballsendinger (tett omkranset av fotballforbundets representanter Rune Bratseth og Jan Åge Fjørtoft) og er samtidig ambassadør for bettingselskapet Unibet. I reklamepausene reklamerer Langli for Unibet. Overgangen fra studio til reklame og tilbake igjen er sømløst. Her er det vanskelig å vite hva som er reklame og innholdsmarkedsføring, for å si det mildt.

LES OGSÅ: Bjørndalens IOC-medlemskap en fiasko.

Mesternes Mester. Det siste skuddet på stammen (hvis vi ser bort fra Bernt Hulsker) er Vibeke Skofterud som sammen med Lars Bystøl jobbet som bettingambassadør for ComeOn under ski-VM i Falun og som nylig har frontet et kontroversielt veddemål om hvilken Tippeligaklubb som får sin første homofile (også et kløktig forsøk på innholdsmarkedsføring).

Skofterud skal være med i NRKs Mesternes Mester denne høsten. Uavhengig om det er tilfeldig eller ikke får ComeOn en flott representant på NRK i beste sendetid i mange uker denne høsten, og i et program som knytter henne til kjerneproduktet til bettingselskapet hun representerer; sport. Det finnes sikkert også flere eksempler.

Hulskers framtid. VGTV var raskt ute med å fortelle seerne sine at Bernt Hulsker ikke var tapt for dem, til tross for at han hadde blitt ambassadør for Nordicbet. I den saken tviler jeg på at siste ord er sagt. VG og VGTV har en reklameavtale med Norsk Tipping og for ikke lenge siden ble et reklameinnslag for Norsk Tipping stoppet fordi de brukte mikrofonen til VGTV i innslaget. Begrunnelsen var at det ikke var mulig å skille mellom VGTV som uavhengig redaksjon og reklame for Norsk Tipping.

I strid med Norsk Tipping. At Norsk Tipping sponser denne tv-kanalen gjør Bernt Hulskers engasjement for Nordicbet problematisk for Norsk Tipping. Du skal ikke se bort i fra at Norsk Tipping vil protestere på at en ambassadør for et konkurrerende selskap som ikke har lov til å reklamere i Norge har en programleder i et program som sponses av dem. Da får vi se hvor mye Bernt Hulsker virkelig er verdt for VGTV.

Konspiranoia. Denne problemstillingen leder over til noen spørsmål som det kunne vært interessant å få svar på.

• Er det en bevisst strategi fra bettingselskapenes side å plassere kjente personer i populære tv-programmer?

• Går TV2, VGTV, Max og andre som har bettingambassadører i studio med viten og vilje inn i dette? Har de selv økonomiske interesser av dette?

• Bør ambassadørene merkes når de er på tv?

• Kan Norsk Tipping være sponsor av programmene som disse ambassadørene deltar i?

Det er lett å bli konspiratorisk når vi snakker om innholdsmarkedsføring.

LES OGSÅ: Northugs straff.

Sebastian Coes skitne vei til toppen av internasjonal friidrett

Når Lord Sebastian Coe mest sannsynlig blir valgt til ny president i det internasjonale friidrettsforbundet på onsdag er det ikke det tidligere mellomdistanseesset eller Bislett-yndlingen den norske og europeiske friidrettspresidenten Svein Arne Hansen stemmer på, men på en veltalende, sjarmerende og kynisk person. Internasjonal friidrett dreier seg ikke om rundetider, men om hvem som greier å gå flest runder i et skittent spill.

Motangrep. Mange ble overrasket da Sebastian Coe gikk hardt ut mot den tyske dokumentaren om doping for et par uker siden og de påfølgende avsløringene i The Sunday Times om høye blodverdier og mistanke om omfattende juks i internasjonal friidrett de siste ti årene. Han prøvde å så tvil om kompetansenivået til eksperter som var leid inn og kalte avsløringene et angrep på friidretten. Han oppfordret alle som var glad i friidrett å stå samlet mot disse anklagene. Dette burde ikke komme som en overraskelse. Han snakket ikke til oss, men til de 214 stemmeberettigete nasjonene som skal avgjøre hans skjebne i Beijing denne uken.

Blåøyd. I debatten om reformer i internasjonal idrett, i for eksempel IOC, FIFA, IAAF og andre organisasjoner, er det en blåøyd forestilling om at den med det beste reformforslaget er den beste og mest valgbare kandidaten. Det er naivt. Hvis det er det bestående regimet som er under kritikk vil omfattende reformer bety at de som har sørget for at idretten er kjørt i grøfta må bort. Det erikke sånn du blir valgt i et skinndemokrati. Hadde Lord Coe sagt at dopingavsløringene viser at friidretten er skakkjørt ville ukraineren Sergej Bubka seilet opp som den store favoritten. Coe stiller seg på de reaksjonæres side, kun med ett formål: å bli valgt som president.

Coes mørke fortid. Og dette er ikke første gang maktpolitikeren og PR-rådgiveren Sebastian Coe kjører et skittent spill for å oppnå personlige fordeler. Den kjente tyske korrupsjonsjournalisten Jens Weinreich brettet blant annet ut deler av den lite flatterende siden ved Bislett-helten Sebastian Coes vei fram til makten, i nettutgaven til det tyske tidsskriftet Der Spiegel for en liten stund siden.

Fra løper til klatrer. Sebastian Coe ledet organisasjonskomiteen til London-OL 2012 og han bidro sterkt til at IOC ga lekene til London. Han får også mye av æren for at London-lekene ble godt gjennomført. Det ga ham et springbrett til videre karriere i internasjonal idrettspolitikk. Og han kan på onsdag nå helt til topps. Blir han valgt til president i IAAF får han ganske sikkert også plass i IOC og IOCs eksekutivkomité.

Konsulenten. Etter London-OL ble Lord Coe valgt til formann i den britiske olympiske komité (BOA) og like etter det ble han styreformann i CSM Sports & Entertainment, et datterskelskap til Chime Communication som han tidligere hadde solgt sitt eget konsulentselskap til, for godt over 100 millioner kroner (i august ble selskapet Providence Equity Partners for store summer). I dag er han også global rådgiver for Nike og konsulent for Chelsea FC.

Dobbeltagenten. Den europeiske olympiske komité besluttet i 2007 å innføre European Games og i 2011 ble det klart hvilke kriterier som gjaldt for å søke. Baku mente de var kvalifiserte. CSM Sports & Entertainment som allerede jobbet med den andre OL-søknaden til Baku for lekene i 2020 tok i mars 2012 også på seg ansvaret for å utarbeide søknaden til European Games som skulle arrangeres for første gang i 2015. Sebastian Coe ble på den måten styreformann i et selskap som jobbet med både Bakus OL-søknad og søknaden om å få European Games, i følge Jens Weinreich.

Plaster på OL-såret. Bakus OL-søknad ble begravet allerede i IOCs første utsilingsrunde i mai 2012, bare tre dager før Baku og Aserbajdsjan skulle arrangere Eurovision Song Contest. I forbindelse med sangfestivalen i Baku møttes EOC-president Patrick Hickey, Aserbajdsjans president Illham Aliev og CSM Sports & Entertainment for å finne ut hvordan Aserbajdsjan skulle få European Games som plaster på OL-såret.

I september 2013 fikk Tokyo OL i 2020. I desember samme år stemte den europeiske olympiske komité (EOC) for at Baku skulle få arrangere de første European Games. Sebastian Coe stemte som president for BOA på Baku samtidig som han var styreformann i CSM Sports & Entertainment. Sebastian Coe har avfeid interessekonflikter i denne sammenheng.

Samarbeid med kuwaitisk sjeik. I tillegg til dette hjalp Sebastian Coes CSM Sports & Entertainment Baku til manges overraskelse å overbevise Michel Platini og UEFA til å gi Baku fire EM-kamper i 2020 – tre gruppespillkamper og en kvartfinalekamp. Konsulentselskapet til Coe har også tatt oppdrag for Turkmenistan og har i mange sammenhenger skrytt massivt avav den aserbajdsjanske presidenten Illham Alievs framsyn og hans investeringer i idrettsanlegg.

Sebastian Coe samarbeider tett med den kuwaitiske sjeiken al-Sabah for å bli president i IAAF. Al-Sabah er president for organisasjonen for olympiske komitéer og er mannen som sørget for at tyskeren Thomas Bach ble valgt til IOC-president for to år siden.

Den kuwaitiske sjeiken ble under den kontroversielle FIFA-kongressen der Sepp Blatter ble gjenvalgt for femte gang, valgt inn i FIFAs eksekutivkomité. Mye tyder på at Al-Sabah støttet Sepp Blatter i dette valget. Al-Sabah er verdens mektigste idrettspolitiker.

Mektige venner. Sebastian Coe kjemper mot den tidligere ukrainske stavhopperen Sergej Bubka om å bli president i IAAF. Bubka stilte opp mot Thomas Bach i kampen for å bli IOC-president, men tapte. Ved siden av al-Sabah har Sebastian Coe også kommunikasjonsselskapet Vero Communication på laget. Vero Communication og eieren Mike Lee var svært sentrale da nåværende sykkelpresident Brian Cookson utmanøvrerte Pat McQuaid i kampen om å bli president i UCI.

I tillegg til et elitelag i ryggen, både blant tvilsomme politikere og innflytelsesrike PR-folk, er Sebastian Coe svært varsom med å tråkke det bestående regimet i det internasjonale friidrettsforbundet på tærne. Det har vi sett et tydelig eksempel på i dopingsakene som i disse dager rulles opp av nådeløse og iherdige journalister.

Nike-ambassadøren. Sebastian Coes arbeid for Nike er også meget kontroversielt, men er underkommunisert i Norge, særlig i forbindelse med dopingavsløringene de siste ukene. Nike har vært involvert i de største dopingskandalene de siste årene. Det er nok å nevne Lance Armstrong, Justin Gatlin og Alberto Salazar, alle med Nike som samarbeidspartner og i alle tilfeller saker som Nike har gjort det meste for å ro seg unna, ikke ta et oppgjør med.

Sebastian Coe var tilsynelatende lite imponert da Justin Gatlin ble kåret til årets utøver av IAAF i fjor, men har ikke vært like fordømmende når vi i disse dager diskuterer om Gatlin og fire andre profilerte dopere bør få stille til start på 100 meteren i VM i Beijing. Sebastian Coe har sagt at han vurderer sitt engasjement med Nike når han eventuelt blir valgt som IAAF-president. At han ikke bryter tvert – uavhengig av Nikes rolle og skyld i doping – er også en form for maktpolitikk. Og det lukter.

Varsom med kritikk av det bestående. I april i år vedtok styret i IAAF å gi friidretts-VM til Eugene i Oregon i 2021 uten budrunde. Dette overrasket blant annet Gøteborg som hadde tenkt til å søke mesterskapet, men som ikke fikk anledning. Svensk friidrett var svært kritisk til denne framgangsmåten.Da Sebastian Coe fikk spørsmål om dette kunne dreie seg om korrupsjon i forbindelse med årets Bislett Games avviste han dette og sa at dette var en mulighet som IAAF-president og IOC-medlem Lamine Diack ikke kunne la gå fra seg. Lamina Diack fikk i 2011 en advarsel av IOC fordi han ble knyttet til korrupsjon. Det er stillingen til Diack Coe nå er ute etter.

Spill for galleriet. Når den norske friidrettspresidenten går til stemmeurnene i Beijing ønsker han å gi inntrykk av at han stemmer på fornyelse og med et håp om at de få nordmenn som følger med i det som skjer i IAAF tenker på OL-vinneren og Bislett-yndlingen Seb Coe.

Men i realiteten gir Bislett-general Svein Arne Hansens stemme til Bislett-yndlingen Coe ham selv en mulighet til å komme med i det gode selskap. Hansen kan bli visepresident under Sebastian Coe. Da gjelder det å spille på laget med den man tror vinner, og håpe på at ingen oppdager spillet som har foregått i kulissene.

Dette er en bearbeidet utgave av en artikkel som sto i Sporten.com i juni 2015.

Journalistikkens bloddoping

Høyskolelektor Ketil Raknes skriver i en kommentar i VG at plagiarismen er journalistikkens svar på bloddoping. Siden jeg har lang fartstid i miljøer som ønsker juks i idretten til livs, blant annet doping, kampfiksing og korrupsjon, er det fristende å komme med noen refleksjoner om plagiering i pressen, basert på antidopingarbeidet de siste årene. Kall det gjerne et skråblikk.

Falsk ære. Bloddoping og annen doping er metode for å oppnå resultater og berømmelse som man ellers ikke ville oppnådd med lovlige midler. Det samme gjelder den som plagierer. Den som plagierer stjeler andres åndsverk for å oppnå anerkjennelse og beundring, ja kanskje pengebonuser, som andre egentlig burde fått.

Omerta. Doping er ved siden av kampfiksing det største ondet i idretten og på begge disse områdene har idretten vist at den ikke greier å ordne opp selv. Den trenger hjelp utenfra enten fra myndighetene eller fra uavhengige institusjoner. Både fordi den ikke har ressurser til å rydde opp selv – verken økonomiske eller organisasjonsmessige – og fordi det er vanskelig å gå inn for å avdekke og dømme dem som sitter seg selv nærmest. Frykten er omdømmetap og inntektssvikt. Det er fristende å bruke Bill Clintons slagord i homopolitikken i det amerikanske forsvaret: ”Don’t ask, don’t tell”, eller mafiaens Omerta – den selvpålagte taushetsplikten, på denne situasjonen.

En eller flere? De store spørsmålene når doping- og plagiatsaker oppstår er om dette er enkeltstående tilfeller, om dette er satt i system og/eller foregår i en etablert kultur som mange vet om, men som ingen ønsker å prate om. Dopingrapportene de siste årene viser at bloddopingen for 10-20 år siden var satt i system og at både ryttere og sykkelledere visste om og bidro til dopingen. Og at omertaen var var høyst levende.

Renere idrett. Bedre kontroller, økt bevissthet omkring doping og uavhengige granskere har ikke fjernet dopingen, men det har med stor sannsynlighet ført til at den som i dag blir avslørt i doping i liten grad kan knyttes til systematisk og organisert doping og at hver doper som blir tatt i dag bidrar til en renere idrett. Slik var det ikke før. Gjelder det samme for plagiatsaker i norsk presse? Fører avsløringen av en juksemaker til at jukset blir borte?

Ligner dopingdebatten. Det vet vi ikke fordi det ikke er foretatt en systematisk og uavhengig analyse av plagiat i norsk presse, slik tilfellet har vært i dopingspørsmålet (i hvert fall ikke som jeg har hørt om). Det er nesten komisk, men debatten vi har vært vitne til de siste ukene ligner forbausende mye på dopingdebatten for noen år siden.

Litt, men ikke alt. Når journalister (utøveren) blir avslørt reagerer redaktører (laglederen) med vantro og sjokk og sier at dette er enkelttilfeller som ikke kan aksepteres. Samtidig har du noen få som sier at dette har vi visst lenge og attpåtil noen som innrømmer at de har noen svin på skogen, men kun innrømmer ting som allerede er avdekket, men ikke noe mer. Og det er den eldre garde som innrømmer fortidens synder, mens den yngre garde syns at fortidens synder mistenkeliggjør deres arbeid. I dette sammensuriet er det noen som ljuger eller ikke sier alt de vet. Akkurat det samme som vi har vært vitne til i sykkelsporten. Hva må gjøres?

Forskjellsbehandling. I plagiatdebatten snakkes det hele tiden om tillitsbrudd mellom journalistene og leseren. Egentlig tror jeg ikke leseren bryr seg så mye om det han eller hun har lest er plagiat eller ikke så lenge leseropplevelsen er god. Tillitsbruddet – eller omdømmetapet som alle PR-byråene som i disse tider ringer norske redaksjoner for å tilby sin hjelp vil kalle det – dreier seg om forskjellsbehandlingen pressen gjør mellom syndere i eget redaksjonslokale og alle synderne de er på jakt etter utenfor avishuset. Leserne bryr seg om at lovbrudd får konsekvenser uansett hvem som begår lovbruddet. Det er detteHans-Christian Vadseth antydet i sin kommentar om skandalen som nå rulles opp i norsk presse.

Uavhengig gransking. For å få tillitsbruddet til å gro trengs en bredere gjennomgang av sitatpraksisen i norsk presse, foretatt av en uavhengig gruppe som ikke bare går kjente saker og personer etter sømmene og som åpent går ut og forteller hva man har funnet. I hvert fall hvis vi skal følge dopingeksemplet.

Sanksjoner. I dopingsaker har det vist seg at kravet om strenge straffer har fått folk til å holde kjeft, samtidig har den massive fordømmelsen av enkeltpersoner som har valgt å ta bladet fra munnen skremt disse fra å si mer (se for eksempel Steffen Kjærgaard-saken) og den har skremt andre fra å lufte ut sin kunnskap. Kostnaden blir for stor hvis man blir stående alene.

Sannhetskommisjon? For å ta kål på dopingspøkelset har det i flere sammenhenger blitt foreslått en sannhetskommisjon for å få alle fakta på bordet (jeg har gjort det) uten at noen risikerer å bli straffet. Kanskje det er behov for en slik kommisjon i media-Norge? På den måten kan man kanskje avdekke om plagiering er et kulturfenomen eller kun sporadiske tilfeller.

Hvis man får en slik oversikt er man ett skritt nærmere å avskaffe journalistikkens bloddoping. 

Bjørndalens IOC-medlemskap en fiasko

Ole Einar Bjørndalen ble valgt inn i IOC som utøverrepresentant under OL i Sotsji. Etter det har ingen sett ham. Hans tid som IOC-representant kan ikke karakteriseres som noe annet enn en fiasko.

Sterk kandidat. Med Norges idrettsforbund i ryggen ble det norske skiskytteresset og Vladimir Putins yndlingsutøver valgt inn med stor margin av OL-deltagerne i Sotsji i forbindelse med OL i 2014. Dette er den sterkeste utøverkandidaten Norge har forslått på mange år og det ble lagt mye tyngde bak fra norske interesser for å få valgt ham inn. Målet var klart: OL i Oslo i 2022. Med Bjørndalen i det fine selskap hadde Norge to personer som kunne representere norske interesser i IOC og bidra til at Oslo skulle få OL. Fra før hadde vi Gerhard Heiberg.

Svak strategi. I internasjonal idrettspolitikk har Norge et litt frynsete rykte. I mange år hadde ikke norsk idrett en egen internasjonal strategi for innflytelse i sentrale organer og det var ofte tilfeldig om Norge hadde representanter i internasjonale forbund og komiteer eller ikke. Ved å kjøre hardt på for å få Bjørndalen inn i IOC viste man med all tydelighet at internasjonalt engasjement dreide seg om oss selv og ikke om å bidra til utvikling av den olympiske bevegelse.

Tre ganger fravær. Dette har vist seg med all tydelighet etter at Oslo 2022 ble skrinlagt i fjor høst. Etter det har IOC hatt tre svært viktige møter der Ole Einar Bjørndalen har uteblitt.

Ikke med på Agenda 2020. Han deltok ikke på den viktige IOC-kongressen der IOC vedtok 40 reformpunkter under navnet Agenda 2020. Jeg snakket med mange delegater i Monte Carlo på denne kongressen i desember i fjor og samtidig som flere unnskyldte Bjørndalens fravær, mente de også at det var dumt at han ikke var der. Dette var tross alt den viktigste IOC-kongressen på mange tiår.

Ikke OL-evaluering. Ole Einar Bjørndalen var heller ikke tilstede i juni da Almaty og Beijing presenterte sine OL-planer for IOC (et møte som var muliggjort nettopp på grunn av Agenda 2020). Og han glimret med sittfravær i Kuala Lumpur da Beijing ble valgt som OL-vert i 2022, lekene Oslo kunne fått hvis Høyre ikke hadde lagt kroken på døra i fjor høst. Egne VM-forberedelser var viktigere enn å bestemme hvem som skal huse lekene til Bjørndalens arvtakere, virker det som.

Tenker bare på seg selv? Som representant for norsk idrett og idrettspolitikk har derfor Bjørndalen gjort en dårlig jobb i den olympiske familie. Inntrykket andre representanter sitter igjen med må være at han kun ble valgt inn for å kjempe for Oslo 2022 og ikke noe annet. Det kan slå uheldig ut ved neste korsvei. Også i IOC forventer man at man gjør en jobb uten egeninteresse.

Avleggs utøverkomité. Men det viser også at IOC utøverkomité er avleggs. Ole Einar Bjørndalen er valgt inn som vinteridrettsutøver og burde være en av dem som var mest frampå når vinter-OL diskuteres. Det har han ikke vært ved disse anledninger, selv om han har vært med på noen møter med ujevne mellomrom. Også andre vinterutøvere droppet evalueringer og avstemming om OL i 2022. Det burde bekymre IOC.

Kjente navn uten politikk. Utøverne som nå blir valgt inn i IOCs utøverkomité er som regel kjente navn eller utøvere med sterke lobbyinteresser i ryggen og ikke utøvere med et ønske om å drive idrettspolitikk eller skyve IOC i en ny retning.

Det er Ole Einar Bjørndalen et eksempel på. Og det burde være et tankekors for dem som sørget for at Bjørndalen ble valgt inn i IOC.

Stemmejuks da Beijing fikk vinter-OL i 2022?

Beijing fikk vinter-OL i 2022 med knapp margin. Almaty ble slått med bare 4 stemmer. Men var det egentlig Almaty som vant? Kluss med den elektroniske stemmegivningen setter fart i spekulasjonene.

Knapp seier i andre runde. Stemmetallet var 44-40 i Beijings favør, men resultatet ble først klart etter at alle IOC-delegatene ble bedt om å stemme på nytt etter problemer med det elektroniske stemmesystemet. Nå spekuleres det i om årsaken er at Almaty vant den elektroniske avstemningen og at det var et resultat Thomas Bach og IOC ikke kunne leve med. Det melder flere internasjonale medier, blant annet Gamesbids.com.

Nytt utstyr fra Samsung. Til IOC-sesjonen i Kuala Lumpur tok IOC for første gang i bruk et helt nytt elektronisk avstemningsutstyr, helt nye tableter fra Samsung (en av IOCs TOP-sponsorer) ble delt ut til hvert enkelt IOC-medlem til bruk i de forskjellige avstemningene. Utstyret fungerte helt fint da de stemte over ungdoms-OL i 2020, der Lausanne slo Brasov med 71 mot 10 stemmer. Problemet begynte da de skulle stemme over OL i 2022.

Kluss i stemmegivningen. Da avstemningen begynte kunne alle se (de som var i salen og de som fulgte med på live streaming) at flere av delegatene hadde problemer med sine tableter og både viste tabletene til hverandre og byttet inn til nye. Etter en del fram og tilbake ble avstemningen offisielt avsluttet, men like etterpå annonserte IOCs generaldirektør Christophe De Kepper at de ”ikke var komfortable med integriteten til stemmegiviningen” og at de derfor ville avholde en ny avstemning på gamlemåten, med andre ord med penn og papir. Hvorfor?

NO answer. Resultatene fra den første elektroniske valgrunden er ikke frigitt og det er ikke gitt noen god forklaring på hva IOC mener med integritetsproblemer. Den tyske journalisten Jens Weinreich har blant annet bedt om forklaring, men har (som vanlig) blitt avvist av IOC.

Uavgjort i første runde? Ryktene begynte raskt å svirre om et uavgjort resultat i den første valgrunden, men at Thomas Bach ikke kunne godta dette og derfor ba om ny avstemning. Dette avviser IOC-medlemmet Nicole Hoevertsz fra Aruba, som hadde det overordnede ansvaret for avstemningen.

Minst tre visste resultatet. Sammen med Patrick Chamunda fra Zambia og Frankie Fredricks fra Namibia hadde Hoevertz ansvaret for å overvåke avstemningen. Det betyr at tre IOC-representanter overvåket sine kolleger under den elektroniske avstemmingen og ingen tredjepart, så vidt jeg har fått med meg. Det betyr at disse tre visste om resultatet i den første avstemningen og kan ha endret sin stemmegivning i den andre runden basert på det de visste fra den første runden. Det vet vi ennå ikke noe om.

Trøstestemmer borte? I tillegg kan flere ha fått vite hva de andre stemte i den første runden og fått dem som stemte for Almaty i den første runde til å stemme på Beijing i den andre fordi de trodde at det eneste de ga Almaty i første runde var trøstestemmer og ikke lekene i 2022.

11 tableter byttet ut. På spørsmål om hva som var resultatet i den første avstemningen henviser IOC-talsmann Mark Adams hele tiden til at Det Norske Veritas har godkjent stemmeresultatene i den andre valgomgangen. Ikke noe om hva resultatet ble i den første avstemmingen. Men han sier at 11 tableter ble byttet inn av IOC-representanter som hadde problemer med dem de først fikk utdelt og at det var det som gjorde at de valgte å ta avstemningen på nytt. På penn og papir.

En sikker og to usikre. Det vi vet er at minst tre IOC-medlemmer vet resultatet av den første valgomgangen. Det vi ikke vet er hva IOC mener med integritet, hva stemmetallet var etter første valgomgang og om Det Norske Veritas har bidratt til at ny stemmegivning ble igangsatt.

Hvis IOC virkelig mener noe med sitt prat om åpenhet og gjennomsiktighet kan de fortelle hvorfor det ble foretatt en ny stemmegivning og hva resultatet var i den elektroniske avstemningen. Hvis ikke har de nok et troverdighetsproblem.