Gode råd er dyre for den internasjonale sykkelfamilien etter alle dopingavsløringene i Tour de France i år. Og mange råd blir gitt for å få bukt med ondet. Noen mener at sponsorene bør trekke seg og at tv-kameraene bør slås av for at de nasjonale og internasjonale sykkelforbundene og de forskjellige sykkellagene skal skjønne alvoret. Andre mener at de viktigste sykkelrittene bør avlyses. Atter andre mener dopingkontrollene bør bli strengere og klarere. Stipendiat ved Norges Idrettshøgskole Dag Vidar Hanstad lanserer f.eks. fem strakstiltak for å få bukt med dopingen: 1) flere og bedre tester; 2) mer effektiv meldeplikt; 3) strengere straffer; 4) straff flere enn utøveren; og 5) bedre koordinering mellom de nasjonale og internasjonale antidopingbyråene.
Det er to ting man må gjøre for å kvitte seg med doping i sykkelsporten (og i andre sporter). Det ene er å få kartlagt dopingens omfang. Det andre å forhindre doping i framtiden. Disse to forholdene henger nøye sammen. Greier man ikke å ta dem som doper seg og deres medhjelpere, og avslører deres metoder vil heller ikke framtidens antidopingarbeid bli god nok.
Til nå har dopingjegerne vært på etterskudd. De fleste er av den oppfatning at ikke alle med ureint mel i posen blir tatt, verken på utøver- eller ledersiden. Bare det at det er slike mistanker er uheldig for sykkelsporten. Hva skal til for å komme ondet til livs?
Hva med en sannhetskommisjon etter mønster fra Sør-Afrikas oppgjør med apartheidtiden? Den sørafrikanske sannhets og forsoningskommisjonen hadde til hensikt å få kartlagt omfanget av undertrykking av svarte i Sør-Afrika mellom 1948 til 1994. Noe av tanken bak en slik sannhetskommisjon var at det var viktigere å få fram sannhet og kunnskap om undertrykkingen som skjedde enn å straffe hver enkelt som hadde bidratt til undertrykkingen. Dette var en måte å forsone seg med fortiden på og måten å se framover på.
Det sentrale var at man sto overfor både strukturelle og individuelle problemer og at de to problemen ikke lett lot seg skille fra hverandre. For sykkelsporten betyr en sammenkobling av strukturelle og individuelle faktorer at både den som kun gir utøveren skylden for det som skjer, og utøvern som skylder på at han/hun har brukt doping fordi det har vært en del av sykkelkulturen, tar feil. Derfor blir det både feil å slette idrettsutøvere fra resultatlistene i ettertid og avlyse sykkelsporten, siden ikke alle syndebukkene er tatt og ikke alle er dopet!
Hva om det internasjonale sykkelforbundet (UCI) laget en kommisjon der alle som hadde noe å melde om doping, i går og i dag, fikk ytre seg fritt om det de veit om doping, uten fare for å bli straffet for involvering i doping? Man kunne opprettet en kommisjon for utøvere, en kommisjon for ledere og en kommisjon for sponsorer. Da er sannsynligheten for at mer gruff kommer til overflaten større og muligheten for å få kartlagt omfanget av doping større enn tilfellet er i dag. Det kan igjen føre til at dopingjegerne får oversikt over dopingmetoder og dekkoperasjoner som ikke tidligere er kjent for dem. Det vil styrke dopingarbeidet.
Samtidig må det settes en klar grense for når amnesti ikke lenger er aktuelt. Setter man i gang en slik sannhetskommisjon umiddelbart etter årets Tour de France kan man f.eks. si at den som blir tatt i doping eller medvirkning til doping (ledere og sponsorer) fra og med Beijing-OL i 2008 vil bli utestengt på livstid. Dermed basta!
En slik sannhetskommisjon kan i tillegg til å avdekke doping og dopingmetoder også nyansere debatten omkring doping. Debatten er svært preget av skinnhellighet. Jeg er enig med Dag Otto Lauritsen, Dag Erik Pedersen, Jostein Willmann, Knut Knudsen m.fl. som kaller dopere for drittsekker, møkkafolk osv. Samtidig sitter jeg med følelsen av at de veit mer om doping enn de vil innrømme. Kanskje en sannhetskommisjon får dem og andre til å bidra til å få bukt med ondet og til å redde sporten?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar