Det er i dag ett år til OL-fakkelen tennes i Beijing. Ett år før lekene roser IOC den kinesiske OL-komiteen for god planlegging og organisering av lekene. Mye ligger til rette for et godt OL-arrangement og gode idrettsprestasjoner, men OL vil også være spekket av politiske saker.
Mange har vært i tvil om man bør boikotte OL blant annet på grunn av Kinas brudd på menneskerettigheter. Boikott som metode for å fremme menneskerettigheter har vært forsøkt flere ganger i OL-sammenheng uten at uttalte målsettinger er blitt oppfylt. Selv om intensjonene er gode er det ikke sikkert at en idrettsboikott av Beijing-OL vil gi ønskede resultater. Når IOC først har bestemt at OL skal foregå i Beijing vil en boikott ha liten verdi. Noe annet hadde vært om man valgte å ikke gi lekene med begrunnelsen at Kina først kan få OL når menneskerettighetssituasjonen er bedret. Dette er et standpunkt som organisasjoner som Amnesty International og Bring the Olympic Dream to Darfur også har tatt. De mener at man må bruke OL for det det er verdt for å bedre menneskerettighetssituasjonen i Kina og for å få Kina til å endre sin utenrikspolitikk.
Beijing-OL i 2008 gir oss i stedet en god anledning til å diskutere sportens rolle i forsoningsarbeid. For Kina ligger det stor prestisje i å arrangere et OL. Lekene vil bety mye økonomisk, fordi det ligger et stort markedsføringspotensial i å stå som vertskap for et sommer-OL, det vil tiltrekke seg utenlandsk kapital i form av investeringer og det vil være viktig i propagandaøyemed.
At Kina er et totalitært regime gir oss faktisk flere grunner til IKKE å boikotte OL. For det første, har det lite for seg å boikotte OL i sympati med ofrene for menneskerettighetsbrudd. Ofrene vil ikke merke denne aksjonen. Det sørger kinesiske myndigheter for. Dermed får boikott mer indremedisinsk nytte for den som boikotter eller oppfordrer til boikott enn for de man skal boikotte for.
For det andre, er OL en gyllen mulighet til å rette søkelyset mot Kinas brudd på menneskerettigheter fordi OL betyr så mye politisk for Kina. Professor Matti Goksøyr, ved Norges idrettshøgskole, har for eksempel vist at idrettsutøvere som deltok i Berlin-OL i 1936 ble langt mer kritiske til Tyskland under lekene der enn de var før de dro dit (Klassekampen 15.01.07). Deres negative bilder av Nazi-Tyskland bidro til å forme den norske opinionen. Det samme kan skje i Kina til neste år. Nordmenn flest vet lite om situasjonen i Kina. OL er en unik mulighet for mange til å dra dit og se med egne øyne hvordan det totalitære regimet fungerer. Jo flere som drar, jo mindre kontroll har myndighetene over det som kommer ut av informasjon. Man skal selvfølgelig ikke være naiv og tro at man får se Kinas sanne ansikt et par uker i august neste år, men de som drar dit vil helt sikkert komme opp i spesielle konfliktsituasjoner som det kan rapporteres om. I kampen for menneskerettigheter er det ikke bare viktig for interesseorganisasjoner å belyse menneskerettighetsbrudd, det er også viktig at disse påpekningene får støtte i opinionen. Det kan man få ved at flest mulig drar til Kina og engasjerer seg der. Videre vil mennesker som evt. kommer i konflikt med kinesiske myndigheter under lekene vil være viktige opinionsdannere når de kommer hjem.
For det tredje kan en boikott faktisk øke propagandaverdien for kinesiske myndigheter. De massive boikottene av OL i Moskva i 1980 og i Los Angeles i 1984 førte til at vertsnasjonene gjorde det bedre på medaljestatistikken og kunne bruke det for alt det var verdt, særlig innenrikspolitisk. Det er også verdt å merke seg at Jesse Owens gull under OL i Berlin i 1936 satt Hitlers raseteorier i et dårlig lys. Norges rolle her må ikke overdrives, men hvis flere velger boikott kan det faktisk bidra til øke den innenrikspolitiske propagandaverdien for Kina.
Lakmustesten for hvor viktig OL er for Kina er hva som skjer med Taiwan-spørsmålet under OL. Forholdet mellom Kina og Taiwan kan bli satt på prøve i forbindelse med OL i Beijing. Kina og Taiwan har vært en vedvarende hodepine for IOC. Kina har vært med i den olympiske bevegelse siden 1922, da det fikk sitt første IOC-medlem. Etter at Folkerepublikken Kina ble etablert i 1949 fikk først Taiwan lov til å representere Kina i OL, deretter innførte IOC en «to-Kina-politikk» til IOC i 1979 bestemte at Folkerepublikken Kinas olympiske komité skulle representere Kina. Enkelte dommedagsprofeter har spådd at Taiwan vil erklære sin uavhengighet tett opptil OL, og at Taiwan satser på at det ligger så mye prestisje i å avholde et konfliktfritt OL at Kina derfor ikke tør å ty til militære virkemidler for å få bukt med taiwanske opprørere. Dette til tross for at kinesiske myndigheter har sagt at et slikt trekk fra Taiwans side vil bli møtt med harde virkemidler og at amerikanske myndigheter har advart mot dette. Skjer dette er det et tegn på at OL ikke har stor nok kraft til å forsone fiender som er grunnleggende uenig i hvor statsgrensene skal gå.
På den annen side har Kina muligheten til å bidra til forsoning under OL. Forsoningsarbeidet mellom Nord- og Sør-Korea er den olympiske bevegelses solskinnshistorie. Forsoningsarbeidet startet allerede i 1963 da IOC oppfordret de to fiendene til å delta med én tropp i forbindelse med OL i Tokyo i 1964. Tiltaket rant imidlertid ut i sanden. Til tross for dette ønsket IOC å fortsette forsoningslinjen i forbindelse med OL i Los Angeles i 1984 og Seoul i 1988 for å forhindre vidstrakt boikott av OL slik tilfellet var i 1980. I forbindelse med OL i 1988 ble det holdt fire møter om felles avvikling av OL i regi av IOC. Initiativ og motinitiativ ble tatt helt frem til åpningsseremonien i Seoul i 1988. På kort sikt var tiltaket mislykket. Men på lengre sikt har disse initiativene skapt grobunn for økt samarbeid mellom Sør- og Nord-Korea, i hvert fall på idrettsbanen.
Fruktene av denne politikken kunne man begynne å høste tidlig på 1990-tallet. I 1990 ble de to koreanske statene enige om å sende en felles heiagjeng til Asia-lekene i Beijing, og seinere på året ble det arrangert foreningskamper i fotball i Seoul og Pyongyang. Begivenhetene i 1990 var de første sportsutvekslingene mellom de to statene siden Koreakrigen. Som en direkte konsekvens av denne politikken har Nord- og Sør Korea marsjert sammen under felles flagg ved åpnings- og avslutningsseremoniene under alle OL fra Sydney i 2000. Planen er nå at Nord- og Sør-Korea skal delta med en tropp under OL i Beijing 2008.
Spørsmålet vi må stille oss i denne sammenheng er om det er IOCs fortjeneste at Nord- og Sør-Korea forenes på idrettsbanen. Mange fryktet at atomprøvesprengningene til Nord-Korea i oktober 2006 skulle ødelegge dette arbeidet. Så langt ser det ikke ut som det er tilfelle. De to fiendene forhandler nå om plassene i troppen skal være prestasjonsrettet eller om de skal være basert på befolkningsstørrelse. Det er et tegn på at sporten lever sitt eget liv i kompliserte forsoningsprosesser.
Eksemplene viser at vi står overfor vanskelige problemstillinger når vi skal diskutere sportens rolle i forsoningsprosesser. Mer kunnskap om hvilke betingelser som kreves for at sport kan brukes som virkemiddel for å bedre menneskerettigheter og for å forsone fiender vil gjøre oss bedre i stand til å forstå sportens rolle i konfliktsituasjoner og hjelpe oss til å identifisere betingelser som må være til stede for at sport skal kunne fungere som virkemiddel til å løse opp vanskelige konflikter.
(Dette er en oppdatert og redigert versjon av kronikken "Hvorfor Kina-OL ikke bør boikottes", Bergens Tidende 26. januar 2007)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar