Didier Drogba sendte Chelsea til finalen i Champions League. Men Drogba bringer ikke bare håp til Chelseafans. Han har også gitt ivorianerne håp om at fem års borgerkrig på Elfenbenskysten er slutt.
Elfenbenskysten har i nesten fem år vært i borgerkrig. Landet har vært delt i to der opprørstyrker har kontrollert den nordlige delen av landet og de regjeringslojale har kontrollert den sørlige delen. Da Elfenbenskysten 3. juni i 2007 slo Madagaskar 5-0 i en kvalisfiseringskamp til afrikamesterskapet i 2008 viste ikke det bare Drogba og hans lagkameraters evner som fotballspillere, men også at fotballspillere kan bidra til å forsone stridende parter i en borgerkrig.
Fotballens rolle i fredsprosessen på Elfenbenskysten startet under kvalifiseringen til fotball-VM i 2006. Etter hver kvalifiseringskamp ledet Drogba sine lagkamerater, som kom fra alle deler av Elfenbenskysten, i bønn for fred og forsoning på Elfenbenskysten. Da Elfenbenskysten kvalifiserte seg for VM utløste dette dager med feiring, og til at folk i den regjeringskontrollerte hovedstaden Abidjan ringte rundt til barer i det opprørskontrollerte nord for å bestille øl til bargjester på sin regning. Kvalifiseringen gjorde Drogba og det ivorianske laget til ikoner på Elfenbenskysten. Det økte også interessen for Chelsea i det krigsherjede landet. Han ble ikke mindre populær da han under en turne på Elfenbenskysten i mars i år foreslo at kampen mot Madagaskar skulle spilles i Bouake, opprørernes hovedstad.
Sikkerheten under kampen mot Madagaskar ble tatt vare på av 300 soldater fra opprørstyrkene, mens 200 regjeringssoldater så kampen fra tribunen. Regjeringssoldatene hadde blitt invitert for å symbolisere forsoningen mellom opprørerne og regjeringen, og det rapporteres at de regjeringsvennlige soldatene støttet sine fotballsoldater i skjønn forening med de opprørsvennlige fotballsupporterne. Dette var første gang på fem år at regjeringsvennlige soldater var i Bouake og at soldater fra de to stridende partene møttes ansikt til ansikt på fredelig vis. Og det på grunn av en fotballkamp.
Etter kampen uttalte en talsmann fra den ivorianske sportsdepartementet at det Drogba og hans lagkamerater gjorde i Bouake var en større fredsinnsats en det godt utdannede politikere og intellektuelle noen gang hadde greid. Og han berømmet også spillerne på Madagaskar for at de gikk med på å spille kampen i det regjeringsfiendtlige nord. I ivorianske aviser dagen etter kampen sto det blant annet ”Five Goals to Erase Five Years of War” og ”Drogba Brings Bouake Back to Life”.
Spørsmål vi må stille i denne sammenheng er om Didier Drogba og hans lagkamerater alene kan ta æren for dette historiske øyeblikket. Svaret er nei. Selv om Drogba har hatt stor innflytelse i denne prosessen er det andre bakenforliggende faktorer som har gjort at fotballkampen foreløpig kan stå som symbol på forsoning mellom to stridende parter. Tidligere i år undertegnet nemlig opprørsleder Gauillaume Soro en fredsvtale med president Laurent Gbago. Som en del av fredsavtalen ble Soro utnevnt som statsminister, samtidig som han fikk beholde tittelen som generalsekretær for opprørerne. Mange fredsavtaler ble brutt på Elfenbenskysten under borgerkrigen, men denne formaliserte ”maktdelingen” var et signal om nye tider. Det la altså grunnen for at fotballkampen kunne spilles i opprørernes leir.
Selv om Didier Drogba ikke kan få all ære av at de stridende partene på Elfenbenskysten er i ferd med å inngå fred har han blitt en viktig maktfaktor og et viktig symbol på forsoning på Elfenbenskysten. I krisetider er det viktig å ha symboler å samle seg om, og Didier Drogba er et slikt symbol. Så lenge han selv ikke streber etter politisk makt på Elfenbenskysten kan man håpe på at han også i framtiden vil være et symbol på forsoning på Elfenbenskysten.
Selv om fredsprosessen på Elfenbenskysten er skjør er jeg nesten sikker på at landet står stille når Chelsea sparker i gang Champions League-finalen i Moskva.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar