Kvinne+fotball+Afghanistan=sant!

Fotball-VM for kvinner er snart over og Norge må konstatere at det ikke blir gull denne gang. Uansett betyr årets innsats at Norge er kvalifisert for Beijing-OL neste år. Da blir de å regne som en av favorittene.

I Norge tar vi det som en selvfølge at kvinner får spille fotball. Slik er ikke situasjonen over alt. I Afghanistan kjemper kvinnene en tung kamp for retten til å spille fotball. Kvalifisering til store mesterskap er i dag kun en drøm. Men det er positive ting som skjer i Afghanistan. I 2004 ble flere lokale fotballserier etablert i Afghanistan etter at afghanske jenter fikk delta på fotballskoler i USA som en del av prosjektet Afghan Youth Sports Exchange. I 2006 var det 15 lag bestående av jenter i alderen 12 til 18 år i Kabul.

En av de mest fremtredende afghanske fotballjentene er Shamila Kohestani. I 2006 mottok hun – sammen med noen andre afghanske jenter – Arthur Ashe Courage Award og i august 2007 ledet hun det afghanske kvinnelandslaget i fotball under en turnering i Islamabad i Pakistan. I Islamabad spilte det afghanske kvinnelandslaget mot lag i den pakistanske toppserien. Afghanerne vant overraskende tre av fem kamper mot lag med langt mer erfarne spillere.

For seks år siden var det utenkelig for kvinner i Afghanistan å spille fotball. Under Taliban var det bare så vidt menn fikk se og spille fotball. Mennene fikk til nød spille fotball og argumentet for at man kunne utfolde seg på fotballbanen var at det kunne komme godt med i militær kappestrid mot de vantro. Under Taliban ble spillet imidlertid stykket opp av obligatorisk bønn. For kvinner derimot var det utenkelig å drive fysisk fostring. Flere av kvinnene på dagens afghanske landslaget ble slått og sparket av Talibans religiøse voktere fordi de ikke bar burkaen i henhold til Talibans retningslinjer. Hva hadde skjedd om de også hadde trikset med en fotball?

Kohestani er et godt forbilde for andre afghanske jenter som tenker på å begynne med sport. Og hun kan bidra til at flere tillater at afghanske jenter får være med i idrett. I Afghanistan er det ikke lenger noe religionspoliti som hindrer jentene i å drive idrett, men det er fortsatt stor motstand mot at kvinner skal delta. Det er derfor fint at spillere som Kohestani går foran som et godt forbilde for å overbevise skeptiske familiefedre om at deres døtre også kan begynne å spille fotball. På fotballbanen og på idrettsbanen forøvrig kan jenter være med på å skape et mer inkluderende samfunn.

Kanskje kan det være en trøst for skuffede norske fotballspillere i Kina at kvinner i andre land bare kan drømme om å nå dit Norge har nådd, og at i enkelte sammenhenger er det viktigste tross alt å delta.