Forbud mot politiske ytringer. For første gang siden OL i Mexico i 1968 har IOC henvist til det olympiske charteret om politiske ytringer i forkant av et OL.
I charteret (regel 51.3) står det at det ikke er lov med noen form for politiske, religiøse eller rasebaserte ytringer på OL-arenaene under lekene, og at brudd på disse retningslinjene kan føre til diskvalifikasjon og utvisning.
I tillegg har kinesiske myndigheter sagt at de vil slå hardt ned på aktivitet som kan true orden og sikkerhet under OL. Politiske demonstrasjoner er en slik aktivitet. Spørsmålet er om alle politiske ytringer vil bli slått ned på eller om det er bare anti-kinesiske ytringer som vil bli straffet.
Arven fra Mexico. I 1968 satte den amerikanske sportssosiologen og borgerrettighetsforkjemperen Harry Edwards i gang en boikottaksjon mot Mexico-OL. Han så på OL som en arena for hvite ledere som prøvde å ta oppmerksomheten bort fra diskrimineringen av svarte i USA. Han ønsket boikott for å få rettet søkelyset mot svartes rettigheter i USA. Det ble ingen kollektiv boikottaksjon. Det skyldtes blant annet at mange svarte så på OL som en mulighet til å gjøre suksess, både som idrettsutøver og som amerikansk statsborger. Mange av dem som deltok lot sitt sinne gå ut over andre deltakere i OL. Flere saboterte blant annet treningen til hvite utøvere. Men ikke alle utøvere protesterte. Bokseren George Foreman mente det var meningsløst å ty til aksjoner mot en organisasjon som var langt mindre rasistisk enn det samfunnet de kom fra. I OL stilte svarte på lik linje med alle andre utøvere, mente han.
Det var aksjonen til Tommy Smith og John Carlos som fikk mest oppmerksomhet under OL, og som i ettertid har blitt et av de mest kjente symbolene på de svartes borgerrettighetskamp, og på koblingen mellom sport og politikk. Deres Black Power-protest (en svarthansket hånd i været) under seiersseremonien for mennenes 200m førte til at de to utøverne ble suspendert av den amerikanske olympiske komiteen og utvist fra OL-landsbyen. Smith vant 200 meteren og Carlos tok tredjeplass – i tilfelle noen skulle være interessert...
Men det var ikke bare Smith og Carlos som demonstrerte under seiersseremonier i Mexico. Lee Evans vant og satte verdensrekord på 400m og fikk selskap av Larry James og Ron Freeman på seierspallen. Alle tre hadde på seg svarte alpeluer for å protestere mot amerikansk rasepolitikk, men de tok dem av seg under avspillingen av den amerikanske nasjonalsangen, og viftet med dem da sangen var slutt. De ble ikke straffet av den amerikanske olympiske komité.
Mexico-OL som modell? En av dem som boikottet lekene i Mexico var basketballstjernen Kareem Abdul-Jabbar – kanskje tidenes største basketballspiller, men for de fleste nordmenn mer kjent for sin opptreden i filmen ”Hjelp vi flyr!” Abdul-Jabbar var 20 år og ble i 1968 kåret til den beste collegespilleren i USA. Han mente det var hyklersk å delta i OL fordi det tok bort fokuset fra de svartes rettigheter i USA. Han så mange likheter mellom Vietnamkrigen og OL; svarte soldater ble sendt ut i felten for å kjempe for amerikansk seier uten at seierherrene ble noen heder til del da de kom hjem. Han var også preget av drapene på Martin Luther King jr. og Robert Kennedy, og av politiets brutale framferd mot krigsmotstanderne på demokratenes kongress i Chicago i 1968. Men det var ikke bare det som gjorde at han ble hjemme – han hadde også sommerjobb i New York og hadde derfor ikke noe å frykte økonomisk som følge av en personlig boikott av lekene.
I en artikkel i Los Angeles Times 5. mai stiller han spørsmålet om han ville gjort det samme i dag. Svaret er et klart nei! Han begrunner svaret på flere måter. For det første mener han at Kina ikke er unikt med hensyn til menneskerettighetsbrudd, våpensalg og politisk imperialisme. Boikotter vi Kina i dag, må vi boikotte mange andre land, og det er ikke hensiktsmessig. For det andre dreier dagens OL seg om menneskerettighetssituasjonen i Kina og ikke i USA. Det krever andre virkemidler. Aksjonen til Smith og Carlos var effektiv overfor amerikansk opinion, men en slik aksjon mot Beijing-OL vil ikke ha samme effekt. (Det er verdt å merke seg at amerikanerne som diskuterte boikott av OL, ga den mexicanske ettpartistaten og Tlatelolco-massakren, der mellom 150 og 325 døde, lite eller ingen oppmerksomhet.) For Abdul-Jabbar er dialog med kinesiske myndigheter og kinesiske utøvere eneste farbare vei. Videre mener han at idrett kan bidra til å lære bort demokrati og at OL i Beijing er en fin arena for dette og for å fremme menneskerettighetene. For det tredje mener han at vi kan få innflytelse på Kina ved å benytte oss av globaliseringen – utveksling av varer, underholdning, kultur osv. Ifølge ham vil det bidra til å bryte barrierer og føre til mindre frykt for hverandre. Han nevner blant annet National Basketball Association (NBA) som et godt eksempel på hvordan det kan gjøres. NBA har hentet mange kinesiske spillere som både har blitt store helter i USA, men som også bidrar til at basketball og amerikanske verdier får mer oppmerksomhet i Kina. Spillere som Yao Ming (Housten Rockets), Wang Zhizhi (Dallas Mavericks), Yi Jianlian (Milwaukee Bucks), Sun Yue (LA Lakers) og Mengke Bateer (New York Knicks) har, for basketlegenden Abdul-Jabbar, vært gode ambassadører for demokrati og menneskerettigheter både i Kina og USA. Spørsmålet er om dette er sant.
Noen protester likere enn andre? Boikottdiskusjonen er død, men det er ennå mange som snakker om politiske markeringer i Kina etter mønster av Mexico i 1968. Idrettsutøvere har snakket om å bære symboler for fred og menneskerettigheter, journalister har snakket om å markere seg. Som sagt har både IOC og kinesiske myndigheter gitt uttrykk for at de kommer til å slå hardt ned på slike markeringer – blant annet basert på erfaringer fra Mexico-OL. Det blir interessant å se om denne harde linjen også gjelder kinesiske markeringer. I kjølvannet av tumultene rundt fakkelstafetten har det vært en enorm økning i salget av pro-kinesiske effekter. Mange kinesere som tidligere ikke brydde seg om OL, har kjøpt Kina-effekter for å markere sin sympati med OL og kinesiske myndigheter. Mange kommer sikkert til å bære disse effektene på de olympiske arenaene under lekene. Jeg tviler på at IOC og/eller kinesiske myndigheter vil slå særlig hardt ned på dette.
Ennå har ingen i Norge snakket om å hente gode idrettsutøvere fra Kina som et ledd i å demokratisere Kina. I dame- og herrefotball, i bordtennis og basketball og i mange andre idretter hadde import av kinesere bidratt til høyere kvalitet på disse idrettene i Norge, og det hadde kanskje trillet inn noen kinesiske sponsorkroner. Men da hadde vi kanskje fått en ny symboldebatt – hvilket flagg skulle de kinesiske utøverne bære på 17. mai?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar