Olympiske unoter

Slagordkonkurranse. I tida framover kommer vi til å se en intens kamp for å gi Beijing-OL den mest treffende karakteristikken. Før OL fikk vi servert navn som ”folkemord-lekene”, ”smog-OL” og ”én verden, én drøm”. Etter OL kommer helt sikkert flere. IOC-presidenten Jacques Rogge har allerede startet slagordstafetten og gitt Beijing-OL karakteristikken ”eksepsjonelle leker”.

Synet på Beijing-OL. Ettermælet til Beijing-OL har så langt vært blandet. Snakker du med idrettsutøvere og tv-tittere, vil de sikkert være enige med IOC-presidenten. Tar du en prat med journalister og politiske aktivister som var i Beijing, får du sikkert en annen versjon. Det blir spennende å se om de som hadde en mening om lekene før lekene startet, har endret syn på Kina nå når lekene er over. Spørsmålene vi må stille nå etter OL er følgende: Hvordan har OL påvirket oss? Og, hva skjer i Kina etter OL?

Kina-elskere. I forkant av lekene var debatten om Beijing-OL preget av skarpe fronter. Vi hadde ”Kina-elskere” på den ene siden og ”Kina-tynere” på den andre. I tillegg hadde vi dem som ikke ønsket å koble kinesisk politikk til Beijing-OL. Blant Kina-elskerne finner du Kina-forskere eller dem som er svært interessert i Kina. Disse har fremhevet Kinas økonomiske vekst og relative forbedringer sammenliknet med det Kina vi så for 30 år siden. Blant disse tas ”det godes forstørrelsesglass” fram, og det manes til tålmodighet med hensyn til demokratisering og respekt for menneskerettighetene.

Kina-tynere. ”Kina-tynere” har brukt OL for alt det er verdt til å fremheve alt som er galt med Kina. Her finner vi to fløyer: De som ønsket OL-velkommen fordi det ville sette søkelys på Kina, og de som ikke mente at Kina fortjente OL. Amnesty International kan plasseres i den første kategorien og Mia Farrow i den andre. Her finner vi kritikk av det meste, alt fra manipulering av lysshowet på åpningsseremonien, via kritikk av kinesiske idrettsutøveres treningsforhold og undertrykking av tibetanere til kinesiske interesser i Sudan.

Krig og fred og sånn. Blant de siste finner vi kinesiske politikere og mange kinesere (vel, det er vel kanskje ikke helt riktig at politikken ikke spiller inn for disse), mange idrettsutøvere og dem som framover skal eller har håp om å arrangere OL.

Høster det man sår? Det er fristende å påstå at de mest ekstreme blant ”Kina-elskerne” og ”Kina-tynerne” blir skuffet i sitt engasjement for demokratisering og menneskerettigheter i Kina. Nesegruse beundrere av landet underbygger myndighetenes politikk og tar lite hensyn til kinesernes individuelle rettigheter. De som ytrer skarpest kritikk og knytter kinesisk politikk til Beijing-OL, kan få vanskeligheter med å nå igjennom etter OL.

Kontraproduktiv kamp? Når det gjelder det siste punktet er ett forhold meget interessant. Ifølge Kina-forskere og -eksperter foregår det en intellektuell og politisk debatt i Kina om framtidig styreform i landet. Et bærende element i denne debatten er at endringer må skje uten at Kina blir ustabilt. De voldsomme opptøyene og den til tider ensidige mediedekningen av fakkelstafetten var derfor ikke et godt innspill til den kinesiske debatten om ytringsfrihet. Videre kan en direkte kobling mellom individuelle menneskerettigheter og et fritt Tibet ha hatt skadelig effekt på debatten om forbedring av individuelle rettigheter. I Kina kan man godt diskutere forholdet mellom kollektive og individuelle menneskerettigheter, men ikke et fritt Tibet. Kobles disse temaene sammen, kan begge debattene bli lagt døde.

Sett på maken? Det er et gjennomgående trekk ved idylliseringen og demoniseringen av Kina at man i sin argumentasjon knytter Beijing-OL til tidligere leker og autoritære og totalitære regimer. Kina-elskerne henviser ofte til endringene i Sør-Korea i forbindelse med OL i Seoul i 1988, og ”Kina-tynerne” klistrer Beijing-OL til Berlin i 1936 og Moskva i 1980. Siste tilskudd i denne debatten fikk vi under OL av professor Bernt Hagtvet. Han trakk inn Bismarck og Mussolini i samme åndedrag som Kina og Beijing-OL (Bismarck og Mussolini arrangerte vel aldri OL?).

Historiske feilslutninger. Jeg mener at disse historiske analogiene bærer galt av sted på to måter. For det første fordi man ved å sidestille politiske regimer i forskjellige tidsperioder setter en stopper for en reell diskusjon om hvordan det kinesiske samfunnet faktisk fungerer og hva OL egentlig betyr. For det andre blander man sammen forskjellige problemstillinger som bør skilles fra hverandre. Diskusjonen om Beijing-OL dreier seg om tre ting: hva kjennetegner Kina som samfunn, hvorfor ønsker Kina å arrangere OL og hva kan OL føre til på lengre sikt?

Kina er annerledes. De som ønsker å se på om OL kan bidra til politisk endring, må ta hensyn til Kinas politiske karakter og den kulturelle sammensetningen. Det er også viktig å holde tunga rett i munnen når man sammenlikner Kina med andre regimer. Det er forskjell på demokratiske og autoritære regimer, og det er forskjell på autoritære regimer. Vi har autoritære regimer som styres etter religiøse prinsipper, politiske ideologier og med militære maktmidler, eller en kombinasjon av disse. Når vi vurderer hva OL betyr for Kina, er det for eksempel viktig at vi tar utgangspunkt i regimets totalitære trekk, men også at vi ikke behandler Kina som et homogent eller ensartet land. Det er stor forskjell på Beijing, Shanghai, Tibet og Xinjiang. Og selv om stadig flere kommer over fattigdomsgrensen, blir forskjellen på fattig og rik stadig større. Samtidig er den kinesiske nasjonalismen i blomstring. Myndighetene har brukt OL som et samlingspunkt for å øke den nasjonale bevisstheten, og de har aktivt brukt de olympiske idealer til å fremheve den kinesiske varianten av kommunisme.

Berlin 1936. Kinas unike karakter gjør det vanskelig å sammenlikne dagens styre med tidligere regimer. Det gjør det også problematisk å sammenlikne Beijing-OL med tidligere leker. Berlin fikk OL før Hitler kom til makten, og Hitler var i utgangspunktet motstander av lekene. Han mente at OL var for jøder og frimurere og at det derfor var umulig å arrangere lekene i et land styrt av nasjonalsosialister. Propagandaminister Josef Goebbels greide imidlertid å overtale Hitler til å arrangere OL likevel. Han mente at lekene kunne promotere det nasjonalsosialistiske prosjekt, vise den ariske rasens overlegenhet og at det ville bidra til å få tysk ungdom interessert i sport. OL skapte begeistring i Tyskland, og arrangementet hadde stor propagandaeffekt utad. Da Storbritannia valgte å arrangere sommer-OL i 1948, brukte de Berlin-OL som modell. Britene var imponert over hvor effektivt lekene hadde promotert tyske verdier. På samme måte ønsket de å gjenopprette sin internasjonale status og skape ny entusiasme i et krigspreget Storbritannia. Da London ønsket velkommen til OL i 2012 under avslutningsseremonien i Beijing, var man mer forsiktig. Det blir garantert et annet OL i London om fire år! Kina har drømt om OL i hundre år, men selv om han-kineserne hadde en sentral plass under dette OL og de forskjellige etniske minoritetene ble brukt som staffasje, kan ikke dette sammenliknes med tyskernes ariske prosjekt. Det kinesiske regimet spiller heller ikke på en offerstatus eller begrunner sine politiske motiver med hevntørst, slik nazistene gjorde i 1936.

Moskva 1980. Sovjetunionen ønsket i utgangspunktet å arrangere OL for å vise verden sosialismens overlegenhet, ikke bare for egne borgere, men også for ikke-sosialistiske land. Moskva-lekene var det første store internasjonale arrangementet som ble arrangert i Sovjetunionen, og det var store forventninger til lekene. Den massive boikotten av Moskva-OL var tung å svelge for det sovjetiske regimet, og ideen om at lekene skulle vise Vesten sann sosialisme feilet. Det er vanskeligere å måle effekten innad i Sovjetunionen. Sovjetiske medier fremstilte boikotten som et bevis på sosialismens overlegenhet og Vestens aggressive karakter. Diskusjonen om man skulle boikotte Moskva-OL eller ikke, ble også fremstilt som et bevis på at Vesten var splittet og derfor svekket.

Der Sovjetunionen skulle vise omverdenen sin overlegenhet, skulle Kina vise et utviklingsland i vekst. Ambisjonsnivået til Kina er mindre, den internasjonale konteksten er annerledes, og derfor bør prosjektet vurderes på en annen måte enn OL under den kalde krigen.

Seoul 1988. Det er også flere ulikheter (enn likheter) mellom Seoul i 1988 og Beijing i 2008. Som vi vet falt det autoritære regimet i Sør-Korea noen måneder før sommer-OL. Det samme har mange ønsket skal skje i Kina som et reusltat av OL. Men dette er et lite sannsynlig scenario. For det første er de politiske omgivelsene veldig forskjellig. Den kalde krigen er over og Kina har på mange måter gått klar av demokratiseringsbølgen som fant sted i Øst- og Sentral-Europa på 1980-tallet. Denne forskjellen har på den ene siden gitt grobunn for stadig økende kritikk av kinesisk politikk, men samtidig at Kina har vist seg robust mot slik kritikk. Det koreanske regimet var veldig skjørt, det hadde lite legitimitet og OL ble derfor en liten tue som bidro til å velte et lite lass. Kina har til sammenlikning større folkelig legitimitet samtidig som regimet har vært svært effektivt til å slå ned all form for politisk opposisjon. Store deler av den intellektuelle eliten er i dag også tilhengere av en sterkere stat, ikke bare for å opprettholde den politiske stabiliteten, men også for å ha kontroll på økonomien. Mange ser vel også med skrekk på utviklingen i Russland etter Sovjetunionens fall. For det tredje, og kanskje det mest åpenbare, er forskjellen i størrelse og betydning. Det skal mer til for å utfordre Kina i dag enn Sør-Korea på 1980-tallet.

Absurd. På mange måter har disse lekene vært eksepsjonelle. Arrangementsmessig har de vært en stor suksess. For oss i Vesten har det også vært en absurd forestilling: at man ikke er pen nok til å synge på åpningsseremonien, at politiske aktivister blir kjørt til foto-session på Kentucky Fried Chicken før de blir sendt i arresten (kan tenke meg at ledelsen i KFC er fornøyd med denne strategien!) – og at kineserne har tvangsflyttet mer enn en million innbyggere for å gi plass til de fantastiske arenaene, er mildt sagt spesielt.

Spådommer. Det er vanskelig å spå hvordan disse lekene vil prege Kina i framtiden. Kanskje har spåkonene og -mennene på Dagbladets annonsesider et svar? For oss vanlige dødelige, uten evne til å gripe inn i kinesisk politikk, blir dette leker i venting. Betydning vil OL få for Kina, men kanskje ikke slik vi forventer.

Olympiske unoter. På ett område er jeg imidlertid sikker på at OL vil få sitt etterspill. Flere av versjonene av nasjonalsangene som Beijing-filharmonien spilte inn, viser seg å være plagiater. Den amerikanske og tyske versjonen tilhører i hvert fall en amerikansk komponist som ikke har fått royalties for sine arrangementer. Dette kan bli den første kampen om kinesiske piratkopier. Var det noen som sa olympiske unoter?

Kan import av kinesiske utøvere bidra til et mer demokratisk Kina?

Forbud mot politiske ytringer. For første gang siden OL i Mexico i 1968 har IOC henvist til det olympiske charteret om politiske ytringer i forkant av et OL.

I charteret (regel 51.3) står det at det ikke er lov med noen form for politiske, religiøse eller rasebaserte ytringer på OL-arenaene under lekene, og at brudd på disse retningslinjene kan føre til diskvalifikasjon og utvisning.

I tillegg har kinesiske myndigheter sagt at de vil slå hardt ned på aktivitet som kan true orden og sikkerhet under OL. Politiske demonstrasjoner er en slik aktivitet. Spørsmålet er om alle politiske ytringer vil bli slått ned på eller om det er bare anti-kinesiske ytringer som vil bli straffet.

Arven fra Mexico. I 1968 satte den amerikanske sportssosiologen og borgerrettighetsforkjemperen Harry Edwards i gang en boikottaksjon mot Mexico-OL. Han så på OL som en arena for hvite ledere som prøvde å ta oppmerksomheten bort fra diskrimineringen av svarte i USA. Han ønsket boikott for å få rettet søkelyset mot svartes rettigheter i USA. Det ble ingen kollektiv boikottaksjon. Det skyldtes blant annet at mange svarte så på OL som en mulighet til å gjøre suksess, både som idrettsutøver og som amerikansk statsborger. Mange av dem som deltok lot sitt sinne gå ut over andre deltakere i OL. Flere saboterte blant annet treningen til hvite utøvere. Men ikke alle utøvere protesterte. Bokseren George Foreman mente det var meningsløst å ty til aksjoner mot en organisasjon som var langt mindre rasistisk enn det samfunnet de kom fra. I OL stilte svarte på lik linje med alle andre utøvere, mente han.

Det var aksjonen til Tommy Smith og John Carlos som fikk mest oppmerksomhet under OL, og som i ettertid har blitt et av de mest kjente symbolene på de svartes borgerrettighetskamp, og på koblingen mellom sport og politikk. Deres Black Power-protest (en svarthansket hånd i været) under seiersseremonien for mennenes 200m førte til at de to utøverne ble suspendert av den amerikanske olympiske komiteen og utvist fra OL-landsbyen. Smith vant 200 meteren og Carlos tok tredjeplass – i tilfelle noen skulle være interessert...

Men det var ikke bare Smith og Carlos som demonstrerte under seiersseremonier i Mexico. Lee Evans vant og satte verdensrekord på 400m og fikk selskap av Larry James og Ron Freeman på seierspallen. Alle tre hadde på seg svarte alpeluer for å protestere mot amerikansk rasepolitikk, men de tok dem av seg under avspillingen av den amerikanske nasjonalsangen, og viftet med dem da sangen var slutt. De ble ikke straffet av den amerikanske olympiske komité.

Mexico-OL som modell? En av dem som boikottet lekene i Mexico var basketballstjernen Kareem Abdul-Jabbar – kanskje tidenes største basketballspiller, men for de fleste nordmenn mer kjent for sin opptreden i filmen ”Hjelp vi flyr!” Abdul-Jabbar var 20 år og ble i 1968 kåret til den beste collegespilleren i USA. Han mente det var hyklersk å delta i OL fordi det tok bort fokuset fra de svartes rettigheter i USA. Han så mange likheter mellom Vietnamkrigen og OL; svarte soldater ble sendt ut i felten for å kjempe for amerikansk seier uten at seierherrene ble noen heder til del da de kom hjem. Han var også preget av drapene på Martin Luther King jr. og Robert Kennedy, og av politiets brutale framferd mot krigsmotstanderne på demokratenes kongress i Chicago i 1968. Men det var ikke bare det som gjorde at han ble hjemme – han hadde også sommerjobb i New York og hadde derfor ikke noe å frykte økonomisk som følge av en personlig boikott av lekene.

I en artikkel i Los Angeles Times 5. mai stiller han spørsmålet om han ville gjort det samme i dag. Svaret er et klart nei! Han begrunner svaret på flere måter. For det første mener han at Kina ikke er unikt med hensyn til menneskerettighetsbrudd, våpensalg og politisk imperialisme. Boikotter vi Kina i dag, må vi boikotte mange andre land, og det er ikke hensiktsmessig. For det andre dreier dagens OL seg om menneskerettighetssituasjonen i Kina og ikke i USA. Det krever andre virkemidler. Aksjonen til Smith og Carlos var effektiv overfor amerikansk opinion, men en slik aksjon mot Beijing-OL vil ikke ha samme effekt. (Det er verdt å merke seg at amerikanerne som diskuterte boikott av OL, ga den mexicanske ettpartistaten og Tlatelolco-massakren, der mellom 150 og 325 døde, lite eller ingen oppmerksomhet.) For Abdul-Jabbar er dialog med kinesiske myndigheter og kinesiske utøvere eneste farbare vei. Videre mener han at idrett kan bidra til å lære bort demokrati og at OL i Beijing er en fin arena for dette og for å fremme menneskerettighetene. For det tredje mener han at vi kan få innflytelse på Kina ved å benytte oss av globaliseringen – utveksling av varer, underholdning, kultur osv. Ifølge ham vil det bidra til å bryte barrierer og føre til mindre frykt for hverandre. Han nevner blant annet National Basketball Association (NBA) som et godt eksempel på hvordan det kan gjøres. NBA har hentet mange kinesiske spillere som både har blitt store helter i USA, men som også bidrar til at basketball og amerikanske verdier får mer oppmerksomhet i Kina. Spillere som Yao Ming (Housten Rockets), Wang Zhizhi (Dallas Mavericks), Yi Jianlian (Milwaukee Bucks), Sun Yue (LA Lakers) og Mengke Bateer (New York Knicks) har, for basketlegenden Abdul-Jabbar, vært gode ambassadører for demokrati og menneskerettigheter både i Kina og USA. Spørsmålet er om dette er sant.

Noen protester likere enn andre? Boikottdiskusjonen er død, men det er ennå mange som snakker om politiske markeringer i Kina etter mønster av Mexico i 1968. Idrettsutøvere har snakket om å bære symboler for fred og menneskerettigheter, journalister har snakket om å markere seg. Som sagt har både IOC og kinesiske myndigheter gitt uttrykk for at de kommer til å slå hardt ned på slike markeringer – blant annet basert på erfaringer fra Mexico-OL. Det blir interessant å se om denne harde linjen også gjelder kinesiske markeringer. I kjølvannet av tumultene rundt fakkelstafetten har det vært en enorm økning i salget av pro-kinesiske effekter. Mange kinesere som tidligere ikke brydde seg om OL, har kjøpt Kina-effekter for å markere sin sympati med OL og kinesiske myndigheter. Mange kommer sikkert til å bære disse effektene på de olympiske arenaene under lekene. Jeg tviler på at IOC og/eller kinesiske myndigheter vil slå særlig hardt ned på dette.

Ennå har ingen i Norge snakket om å hente gode idrettsutøvere fra Kina som et ledd i å demokratisere Kina. I dame- og herrefotball, i bordtennis og basketball og i mange andre idretter hadde import av kinesere bidratt til høyere kvalitet på disse idrettene i Norge, og det hadde kanskje trillet inn noen kinesiske sponsorkroner. Men da hadde vi kanskje fått en ny symboldebatt – hvilket flagg skulle de kinesiske utøverne bære på 17. mai?

IOCs sjanse

IOC under press. Vi ser i dag et sterkt presset IOC. Og mye står på spill for for IOC. IOC er verdens mektigste idrettsorganisasjon og OL er verdens største idrettsbegivenhet. IOCs troverdighet står og faller på hvordan de takler presset i forbindelse med Beijing-OL. Om ikke kinesiske myndigheter lar seg påvirke av ytre press blir årets OL i hvert fall et veiskille for IOC. IOC må snarest mulig gjøre opp status og erkjenne sin politiske rolle. Den olympiske kongressen i København i oktober 2009 er en gyllen mulighet til å gjøre det.

Kontroversielle leker. IOC visste hele tiden at å gi Kina OL var kontroversielt. Men at trykket skulle bli så stort som det er i ferd med å bli tror jeg ikke de hadde forestilt seg. Samtidig er det naivt å tro at et presset IOC og endrede holdninger i IOC i dagene før OL automatisk vil føre til endringer i kinesisk politikk. Det er å overvurdere IOCs politiske rolle. Selv om IOC har politisk makt dreier deres politiske makt seg i hovedsak om det som knytter seg direkte til OL og de kravene som IOC satt til Beijing da de fikk OL i 2001. Og IOC stilte ingen krav til kinesisk Tibet-politikk eller til individuelle kinesiske menneskerettigheter. At Jacques Rogge uttrykker sin bekymring over det som skjer i Tibet har derfor liten innvirkning på kinesiske myndigheter. IOC har ingenting å klage på mht. Beijings OL-forberedelser og de har ingen politiske sanksjonsmuligheter overfor Kina – de kan verken avlyse OL eller har evnen til å presse Kina i kne på grunn av f.eks. menneskerettighetsbrudd.

IOC i endring. IOC har hele tiden ønsket å gi et glansbilde av Beijings OL-forberedelser. På forsiden til IOCs hjemmesider finner du fint lite om de politiske kontroversene rundt Beijing-OL. Her får du se IOCs polerte fasade. Men i IOCs pressemeldinger kan vi se en endring. Der kommenterer IOC-presidenten i stadig økende grad de politiske kontroversene rundt OL. Selv om han flittig sier at IOC ikke er en politisk organisasjon, og han mener at man må skille mellom sport og politikk, kommer han allikevel med indirekte kritikk av kinesernes politikk i Tibet. Han er blant annet bekymret over det som skjer der (sic!) og han henstiller kineserne til å gå varsomt fram. Dette er vel ikke svært forskjellig fra det Jonas Gahr Støre sier. Og det er stor sannsynlighet for at det kommer flere politiske kommentarer i IOCs pressemeldinger etter hvert som fakkelstafetten skrider fram. Mange politiske temaer vil komme i fokus under flammens marsj og mange vil kreve svar av IOC. Det vil ikke bare sette sterkere søkelys på Kinas politikk, men også sette større søkelys på IOCs politiske rolle og politiske ambisjoner. I sin tur vil det legge grunnlaget for endringer av IOCs olympiske charter og kriteriene for valg av olympiske vertsbyer.

København 2009. Den store muligheten for IOC til å endre image og politisk innhold kommer i 2009. Da skal IOC for første gang siden 1994 holde en olympisk kongress. Der skal man ikke bare avgjøre hvilke idretter som får være med videre, men også bestemme hvordan man i framtiden skal velge ut OL-byer og hvilket forhold IOC skal ha til offentlige myndigheter, media, sponsorer, offentligheten osv. I 2009 skal IOC også bestemme hvem som får sommer-OL i 2016. Da har IOC muligheten til å legge inn flere føringer med hensyn til menneskerettigheter og politisk endring enn det som lå til grunn for valget av Beijing. Spørsmålet er om IOC tør å bake inn politiske kriterier i sin utvelgelsesprosess eller om de gjemmer seg bak en upolitisk fasade. Så langt er IOC og arrangørene av den olympiske kongressen åpne for forslag til hva den olympiske familie skal gjøre i framtiden. Går du inn på hjemmesiden til kongressen kan du sende inn forslag til hva den olympiske familie bør beskjeftige seg med og hvilke standpunkt den bør ha til blant annet menneskerettigheter.

Varig endring eller brannslukking? Tenningen av den olympiske flamme 24. mars ble preget av politiske protester. Tibetaktivister og representanter fra Reportere uten grenser fikk bred dekning da de avbrøyt fakkelseremonien i Olympia. Dette sto i sterk kontrast til det Jacques Rogge sa i sin fakkeltale. Der ytret han ønske om at fakkelstafetten måtte bli en harmonisk reise som skal bringe budskap om fred til mennesker med forskjellig nasjonaliteter, kulturer og opphav. I den samme talen hyllet han også brannmennene som reddet Olympia fra flammene da store skogbranner herjet Hellas i 2007. Om ikke Rogge og IOC endrer sin organisasjonsstruktur og kriterier til å få OL kan det hende at IOC også får behov for redningsmenn til å redde Olympia for IOC.

IOC og overvåkning under Beijing-OL

18. desember 2007 annonserte IOC at det kinesiske selskapet CCTV.com hadde fått de kinesiske internett- og mobilrettighetene for Beijing-OL. CCTV.com er en del av China Central Television (CCTV), som er Kinas største nasjonale tv-kringkaster. IOC-president Jacques Rogge sa at avtalen med CCTV.com var et veiskille i den olympiske historien, at det var en begivenhet av stor nasjonal interesse for Kina, og at den sikret kinesisk ungdom god adgang til det som skjer under OL. Generaldirektøren i CCTV.com, Mr. Wang Wenbin, hevdet videre at avtalen var et veiskille for mediedekning i Kina og for de olympiske leker. Det kan hende de to lederne har rett, men når det gjelder merkenavn kunne ikke IOC valgt en verre distributør av internett- og mobiltjenester!

Mobil- og internettbruk øker i omfang over hele verden, også i Kina. Økt bruk av disse kommunikasjonsmidlene endrer innholdet til ytringsfriheten både for dem som ytrer seg og for dem som ønsker å kontrollere det som ytres. I tillegg sørger denne utviklingen for at enkeltindivider har mulighet til å skaffe seg stadig mer informasjon. Utviklingen er en utfordring for kinesiske myndigheter. På den ene siden ønsker de økonomisk vekst gjennom å liberalisere økonomien, blant annet ved å åpne opp for internasjonalt nærvær i Kina. På den annen side ønsker kinesiske myndigheter fortsatt å kontrollere det som sies og gjøres i Kina. Skal det demokratiseres i Kina skal det demokratiseres på kinesisk vis! I den sammenheng har den kinesiske statsministeren Wen Jibao sagt at demokratiseringen av Kina må ses i et 100-årsperspektiv(!). Argumentet er at Kina fortsatt er i en tidlig fase av sosialismen og at det tar tid å komme over i den avanserte og fullendte formen for sosialisme. Det lover ikke bra for dem som kjemper for demokratiske rettigheter som ytringsfrihet og talefrihet i Kina. Denne holdningen har også konsekvenser for internett- og mobilbruk i Kina i lang tid framover.

De siste årene har vi sett at kinesiske myndigheter har presset store mediebedrifter som Google, Yahoo, Microsoft and Cisco Systems til å skreddersy søkemotorer og internettverktøy slik at de kan overvåke og kontrollere internettbruk i Kina. Dette kan være en svært kortsynt politikk for de amerikanske selskapene fordi de kan miste troverdighet i den vestlige verden. Spørsmålet er om vestlig kortsiktighet tjener kinesiske myndigheter på lang sikt. Uansett er dette et godt eksempel på at autoritære stater kan inngå kompromisser med kapitalistiske kjemper når det tjener begge parter.....

I denne konteksten er det derfor nesten komisk at IOC har inngått avtale med CCTV.com. Forkortelsen (eller akronymet) CCTV er – særlig i tilknytning til kampen mot terrorisme – mer kjent som en forkortelse for Closed Circuit Television. Og de fleste forbinder Closed Circuit Television med overvåking og overvåkingskameraer! Kinesiske myndigheter har satt opp tusenvis av nye overvåkningskameraer (CCTV-kameraer) i Beijing før OL med argumenter om at dette vil bedre sikkerheten til dem som besøker OL, og for å sikre seg mot vold og terrorisme. Totalt regner man med at Kina vil bruke ca. 720 millioner amerikanske dollar på sikkerhet i forbindelse med OL. CCTV-teknologi står sentralt i dette arbeidet.

Vi får bare håpe at kinesiske myndigheter ikke blander de to CCTVene når de sikrer OL, og at tv-selskapet kun bruker sine ressurser på å dekke det som skjer i og på OL-arenaene, og ikke omvendt.